NORWAY ROCK MAGAZINE
Tredje album fra multitalentet Martin ”Rubashov” Boman tilhører kremen av lamenterende, moderne rock, uten eksessiv muskelbruk. Svensken besitter et intuitivt øre for bunnsterk melodikk, og er dessuten en oppvakt arrangør.
Du snakker om triumf-ferd trønderne går igjennom akkurat nå. Fra comebacket i fjor med EPen «Attersyn», som sluppet til stående ovasjoner igjennom hele musikk-Norge til en konsertrekke som har kort og greit blåst bort folk land og strand rundt. Og for ikke å glemme albumgjenkomsten «Svevn» som akkurat er utgitt til minst like stående ovasjoner – bortsett fra VG da.
Pionerene innen viking metal fortsetter sin tokt med sitt syvende studioalbum (åttende hvis vi tar med nyinnspillingen av «Dragons Of The North» fra to år tilbake), et album som neppe skuffer gamle fans.
Begrepet vikingmetall har det siste kvarte århundret gitt oss ganske så varierte og tidvis diffuse musikalske krumspring. Før hornene på hjelmene ble fyllt med øl og humor tok overhånd, startet det hele med majestetisk metal som hyllet det norrøne. En av pionerene innen sjangeren er Haugesunds Einherjer, som nå er ute med albumet «Norrøne Spor». […]
Änglagård-bassist Johan Brand har beskjeftiget seg i fem år med 2018s mest bemerkelsesverdige utgivelse, sett med progressive rockebriller.
Neste nummers frontcoverstjerne er i disse dager ute med ny skive, «Spaceman». Sine små svakheter til tross, dette er Frehley med nesa i den retninga vi vil ha ham, og da tar vi skiva som det den er, verken mer eller mindre.
Dette var Ljungbluts aller første konsert i Oslo. Et mer stemningsfylt lokale enn Jakobskirken går det nesten ikke an å få, og det kledde Ljungbluts like stemningsfylte og melankolske musikk som hånd i hanske.
Vi har ikke for vane å applisere spalteplass på nybakte ensembler uten så mye som en plateutgivelse å fremvise, men etter å ha bivånet norsk/svenske Stroboskop under årets trønderske jazzfestival, ble det tvingende nødvendig å ty til regelbrudd herom. Tilhengere av skumrende, jazzstenket progressiv rock – sporadisk i overenskomst med Van Der Graaf Generator, Shining […]
«Atlas» byr på klassisk rock i moderne innpakning ispedd noen småprogressive elementer, og Queen ligger og ulmer i bakgrunnen. Her er Eirik Søfteland i sitt rette element.
“Tiara” er intet mindre enn et lite progressivt mesterverk fylt med melodiøse perler. For de som husker “The Great Escape” fra 2010 så låter det slett ikke veldig ulikt, bare enda bedre og mye skyldes en langt bedre produksjon. Som på den forrige skiva så glitrer Tommy Karevik med sin utsøkte stemme.
Det finnes morsom prog og kjedelig prog i mine ører. Rikard Sjöblom befinner seg i sistnevnte kategori for min del. Joda, det låter pent og pyntelig. Flinke til å spille er også ensemblet hans, men det låter bare så gudsjammerlig kjedelig.
En sjelden gang blir jeg slått i bakken av en plateutgivelse. Og dette er en av de. Dessverre skjer dette forholdsvis sjelden og det skal mye til før undertegnede river av seg klærne og danser nedover gata i ren ekstase. Men dette er nære, farlig nære.
Hva kom først: humor eller politikk? Dette var et av mange spørsmål vi ønsket å få svar på av Lars Lønning og Egil Hegerberg i Black Debbath. Men viktigst av alt ville vi snakke om deres nye album “Norsk Barsk Metal», det åttende i rekka. Har nå Black Debbath blitt et viking metal band?
Selveste Jake E. Lee bør ikke trenge noen nærmere presentasjon. Nå er han tilbake med sitt Red Dragon Cartel etter fem år i stillhet. “Patina” er oppfølgeren til kartellets selvtitulerte debut, og bare så det er sagt med en gang; den låter helt annerledes.
Er det en ting Steven Wilsons fans har (eller burde ha) lært seg, så er det at denne mannen liker ikke å gjøre ting halvveis. En av hovedgrunnene til at han droppet Porcupine Tree og gikk solo, var at da kunne han legge så mye penger som han selv ønsket i sceneproduksjonen, uten å måtte ta hensyn til de andre bandmedlemmenes husbanklån.
Nordic Union gir oss nok en skive med klassisk, fengende, melodiøs hard rock som det er umulig å la være å kauke med på etter noen gjennomhøringer. Var du fan av debuten, av Eclipse, W.E.T. eller Pretty Maids, så er ikke dette noe å lure på – denne skal du ha i samlinga.
Vi har vanligvis ikke for vane å anmelde spillefilmer her i Norway Rock Magazine, men siden vi er nettopp et rock magazine, så gjør vi et unntak for «Bohemian Rhapsody», filmen om Freddie Mercury – og til en viss grad om Queen.
Amerikanske The Dillinger Escape Plan og våre egne Extol er to band kjent for å blande inn elementer fra andre sjangere enn bare metal på sine plater. Kanskje ikke så snodig at slike mennesker finner tonen og danner nye band. I dette tilfellet heter babyen Azusa og det første skrittet på veien har fått tittelen «Heavy Yoke».
Det hersker ingen tvil om bakmannen på «Villa Carlotta 5959» da moderbandet Seigmen gjennomsyrer det meste av musikkstil på disken. Langt mer lo-fi enn gutta er det riktignok, men sounden låter umiskjennelig som vi har vært godt vant med fra Kim Ljung.
Hva gjør man når man akkurat har utgitt et soloalbum og akkurat har gjenforent bandet man har oppnådd klart mest suksess med? Man utgir enda en skive selvsagt, basert på låter utelukkende ment for de hardeste fansa. Vi tok en telefon til sjef Ginger for å høre akkurat hvor opptatt han er akkurat nå.
Foruten Ritchie Blackmore skatter jeg ingen musiker høyere enn Keith Emerson. Dennes endelikt, våren 2016, punkterte håpet om at musikkanarkistens ferskeste komposisjoner ble deponert offentligheten – trodde vi. ”Beyond The Stars”, kun tilgjengelig på vinyl, realiseres på bakgrunn av rektifisert dugnadsånd.
Hele fjorten år har gått siden sist gang vi fikk et fullt album med nye låter fra trønderfavorittene i Gåte. Nå er endelig «Svevn» her, og forventningene er høye til søskenparet Sundli & co.
Etter en lengre tids fravær var det mange som bejublet nyheten om at Gåte skulle returnere til rampelyset. Vi tok en god og lang prat med gjengen om hvordan det føltes å være tilbake igjen og planene fremover.
Etter at Fay Wildhagen seilte seg rett inn i norsk musikkindustri med debuten «Snow» fra 2014 og ettersigende levert konserter fra ypperste hylle er det nå på tid med oppfølgeren. Og «Borders» er jammen ikke noe dårligere.
Likte og mislikte Greta Van Fleet er i skrivende stund aktuelle med sin første full-lengder. Albumet, som er gitt tittelen «Anthem of the Peaceful Army», byr på elleve låter inspirert av 1970-tallets bluesbaserte tungrock; især Led Zeppelin, som spøker i hver bidige takt.
Det gjør ikkeno’ at høstkvelden er småkjølig når den kan by på et ganske så kjærkomment gjensyn med rårockerne i et av planetens kanskje mest blodharry, men like fullt storsjarmerende, band; Nashville Pussy, som fremdeles etter drøyt tjue år i gamet reiser verden rundt med rølp og trøkk. Heldigvis
Blackberry Smoke fra de dype sørstatene har blitt de reneste Norgesvennene de siste par årene, og oppgraderer størrelsen på lokalet fra gang til gang. Denne gang var det et nesten utsolgt Sentrum Scene som skulle få gynge under Charlie Starr & co.
Et av landets mest kreative band er endelig tilbake med nytt album, tre år etter “Universell Riffsynsing”. Med en lovende albumtittel og utbasunerende utsagn som “Vi er Norges nye partyband” fra høvdingene selv, Lars Lønning og Egil Hegerberg, legges lista høyt.
Anført av Joey Jordison bak trommene og Frederic Leclercq på gitar er det ikke til å komme unna at Sinsaenum har et visst supergruppe-preg over seg, men etter to knalle skiver og EPer i baklomma begynner de allikevel å føles som et fullverdig band. I går besøkte de Oslo.
Within Temptation er aktuelle med det nye albumet «Resist», som slippes i desember. Nå var de endelig tilbake i Oslo på et fullsatt Sentrum Scene. De har hatt den lengste pausen fra turnélivet siden de startet opp, men er virkelig tilbake for fullt og det med et heidundranes tøft sceneshow.
Svenske Graveyard var omsider tilbake på norsk jord. Åstedet var Vulkan Arena for anledningen og den svenske kirkegården skulle vise seg å være svært så spillesugne. Med et forholdsvis ferskt album i bagasjen i tillegg lå alt til rette for en magisk kveld.
Industri-gudfedrene i Godflesh var tilbake for sin andre Oslo-konsert i år. Blir det for mye av det gode med to konserter på så kort tid, eller klarer de å levere like godt denne gangen også?
Dave Mustaine er som kjent en lunefull mann, og hva du enn gjør; ikke ta opp Metallica som tema eller ha på deg noe som helst som kan referere til dette bandet. Med dette godt plantet i pannebrasken tok vi turen for å intervjue Mustaine som var i Norge i forbindelse med at Megadeth hadde det ærefulle oppdraget som special guests på Judas Priest sin “Firepower Tour”.
I kjølvannet av deres nyeste og glimrende skive «The Blue Hour», har naturligvis Suede lagt ut på en turne, som i denne omgang ikke tar de til Norge. Så da måtte vi istedet reise til London for å se de på hjemmebane.
En effektiv herremann, godeste Ginger. Midt i blant skiverelease og turnering av et av hans mange prosjekter Mutation og utgivelser av soloskiver spilte han inn 36 låter utelukkende ment for den harde kjernen av hans fans, kalt G*A*S*S*. For to år siden kom en slags del én bestående av 12 låter fansen valgte, kalt «The Year Of The Fanclub» – mens nå kommer altså del to; 13 andre låter fra samme prosjekt valgt av sjefen sjøl.
Svenske Treat hører til denne ekstremt eksklusive klubben av band som bare blir bedre og bedre jo eldre de blir, og med sin syvende skive «Tunguska» noterer de sykt nok karrierebeste, trettitre år etter debuten. Vi måtte bare høre hva gitarist og låtskriver Anders Wikström hadde å si til sitt forsvar.
Amerikanske Halestorm var tilbake i Oslo, og sin vane tro spiller de nok en gang i et dobbelt så stort lokale som sist. Denne gangen var det et fullsatt Rockefeller som ble overkjørt av Lzzy Hale og hennes muntre menn.
I løpet av få år har hun markert seg som en av de aller fremste kvinnelige gitaristene, og de fleste av oss som har opplevd Nita Strauss på scenen sammen med Alice Cooper, har blitt blåst i bakken av den blonde 31-åringen fra California. Men nå er Nita ute på egen hånd, og solodebuterer med «Controlled Chaos», et instrumentalt gitaralbum i beste Satriani- og Vai-ånd.
Det har på mange måter tatt hele ti skiver og drøyt tjue år med Soulflys stadige stilendringer før Max Cavalera endelig har gjort hva ‘alle’ har venta på; å vende tilbake til ‘moderskipet’ og skape oppfølgeren til «Roots».
Joey Jordison fikk fyken fra Slipknot på grunn av sykdom, men lot seg ikke knekke. Da DragonForce sitt midtpunkt Frederic Leclercq ville ha han med på et splitter nytt ekstrem-metallband var frøet sådd for Sinsaenum. Vi fikk innpass i turnébussen for noen ord rundt den splitter nye «Repulsion Of Humanity».
Navnet Mark Wilkinson er kanskje ukjent for mange av dere, men de aller fleste med en sunn interesse for rock har garantert mange av hans produkter i CD-hylla. Mark har malt platecovere og promotionkunst for utallige artister, fra Kylie Minogue og Peter Gabriel til Megadeth og Iron Maiden.
Oak har nettopp returnert til Oslo fra en tur til Sverige, hvor de jobbet med Jens Bogren (Opeth, Dimmu Borgir, Sepultura, Arch Enemy) på sitt neste album “False Memory Archive”. Vi snakket med Simen
Valldal Johannessen og Sigbjørn Reiakvam på Pigalle Bar i Oslo.
Det er imponerende at Fish klarer å fylle Rockefeller i 2018 – det er ikke lenge siden han spilte på John Dee i etasjen under, men det var altså stinn brakke denne onsdagskvelden, da Marillions klassiske «Clutching At Straws» dannet grunnstammen for konserten. Dessverre skulle det vise seg at publikums oppmøte var det mest imponerende.
Av og til kommer det album som fordrer oppmerksomhet og trenger tid til å fordøyes, og akkurat det er det Syndrom her forærer oss i form av «Bloodbeats». 30 minutter fordelt på seks spor forteller om et låtmateriale litt utenfor normen.
Etter å ha seilt rett opp i norsk musikktopp med sin debut «Snow» var det på høy tid med en oppfølger tre år etter. Og «Borders» er ikke noe svakere. Vi fikk Fay Wildhagen på tomannshånd for en prat.
Her finnes alt fra glapønk med Sugar Louise og skapønk med Norsk Råkk til reinspikka hardcore med The Nika Riots. Altså et meget bra spenn og variasjon med samtlige 19 bidragsyterne. Legg til litt ekstra oppmerksomhet på grunn av covervalget med alien-Listhaug og pønken lever i beste velgående i 2018.
Nigel Glockler (som har vært inn og ut av bandet et par ganger) ble medlem i Saxon i 1981, og har 14 av 22 Saxon-skiver på samvittigheten. Heldigvis rakk vi å ta en samtale med Glockler backstage før han entret scenen sammen med sine Saxon-kompanjonger på Rockefeller.
Så var det slutt på en epoke, hvor dette ble den siste konserten i den svette kjelleren på Bergens legendariske Garage noensinne. Med amerikanske High On Fire på scenen ble det likevel en verdig avslutning.
Britpopens gudfedre Suede er ute med sitt åttende album «The Blue Hour», et mørkt og melankolsk konseptalbum som etterlater liten tvil om at Brett Anderson & co for lengst har blitt voksne og funnet andre aspekter ved livet å fokusere på enn hedonismen og den urbane dekadensen som preget deres 90-tallsutgivelser.
Forventningene til biografien til ex-Judas Priest-gitarist K.K.Downing har vært store de siste månedene. Det er den første boka som beskriver den lukkede Priest-organisasjonen fra innsiden, og endelig får vi svar på hvorfor han etter 40 år brått sluttet i 2011, rett før en verdensturné.
De har rukket å bli rett så rutinerte, våre venner i amerikanske Clutch. Vi slo rett og slett på tråden til vokalist Neil Fallon for å få vite siste nytt rundt deres splitter nye utgivelse «Book Of Bad Decisions», og fikk samtidig en leksjon i hvordan å skrive tekster rundt en matoppskrift på kjøpet.
Da Chris Holmes mellomlandet i Trondheim på vei til det årlige ski- og hardrock-evenementet i Åre, kjente Norway Rock sin besøkstid. Dette førte til to interessante timer med den tidligere W.A.S.P.-helten i Olavshallens hotel-pub.
Den tredje skiva til Slash featuring Myles Kennedy & the Conspirators er ute i disse dager, og «Living The Dream» følger i store trekk samme oppskrift som «World On Fire» fra 2014. Men den har et par-tre trumfess som forløperen ikke hadde…
Siden 2006 og ”Desiderata” har Madder Mortem tilhørt det absolutte elitesjikt av norske band. Kvintetten overgikk seg selv med ”Red In Tooth And Claw”, anno 2016 – et mesterverk som renoverte uttrykket uten å nøytralisere hedmarkingenes markante særdrag.
To av Norges fremste hardrockband, nærmere bestemt Bergensbølgen Audrey Horne og Magick Touch gjestet John Dee denne fredagskvelden og for en kveld av de sjeldne det ble…
Etter å ha høstet lovord av både energiske konserter og en hardtslående debutskive, og ikke minst gå i klinsj med selveste Høyesterett i anledning et noget eksplisitt bandnavn var det omsider Norges tur til å få besøk av amerikanerne. Det måtte vi høre litt mer om, så vi tok et par trivelige ord med damene.
Man kan ikke akkurat si at folk gikk mann av huse for å se de svenske punklegendene i anledning deres 40-års jubileum, passende nok kalt «40 år som sorta får», da det var meget tynt oppmøte på John Dee denne tidlige høstkvelden.
Amerikanske Halestorm har både fått Grammy-priser og vært på Topp 5 på Billboard-lista, men i Norge har det liksom ikke tatt helt av – enda. Men mye tyder på at det kanskje kan endre seg med den nye skiva «Vicious». Bandets soleklare midtpunkt, den underbare frøken Lzzy Hale, tok seg til til en munter passiar med oss kvelden før plateslipp, hvor vi også kom inn på både Dream Theater og Axl Rose.
Det er helt naturstridig at menn i midten av 50-årene skal gi ut sine suverent beste skiver 30 år ut i karrieren sin – men det er akkurat hva svenske Treat gjør. Og deres nye skive «Tunguska» skuffer ikke.
Når Eirik Søfteland endelig gir ut sitt første album med bandet Sipher, forventer man gjerne allsang og streite rockeriff, så mange lyttere vil garantert bli overrasket når de setter på bandets debut «Atlas». Albumet serverer nemlig en meget frisk cocktail av moderne hardrock, uforutsigbar prog, dramatiske vokalpartier og smarte arrangement.
Bergensbaserte Vöödöö går igjennom de fleste av rockens tidsaldre fra 70-tallets grandiose refreng via grungen og 90-tallets stoner til nåtidens noe mer moderne lydbilde. Samtidig er inspirasjonen fra den gitarorienterte populærmusikken til band som Radiohead og Muse tydelig.
Oslo ble rammet av to av rockens tøffeste jenteband da norske The Cocktail Slippers og amerikanske Thunderpussy traff lille Krøsset i Oslo. Det ble en aften som underholdt vår anmelder i stor grad.
Akkompagnert av et særdeles tight og velspillende band har «The End Of» absolutt alle ingredienser for å lykkes. I tillegg har de klart å skape egenart i hardcoren sin, noe som er ganske så sjeldent. Riffbasert og brutalt, men stadig melodisk som gjør at det aldri blir masete for aldrende ører.
En drøy time remarkabel og jazzinjisert progrock ventet de få som evnet å løse billett til Needlepoints konsert på mikroskopiske, men sjarmerende, Moskus Bar.
Trondheimstrioen King For A Day platedebuterer med EP’en «Sweet Rumours», og vår anmelder kaller det ‘Fengende og fryktelig iørefallende’ med ‘gjennomgående sterke låter’…
Lenny Kravitz er i disse dager ute med ny skive, «Raise Vibration». Hippie-Lenny med dreads og kassegitar og slengbukser er borte, men den opp-pimpa soul-Lenny’en med hvit dress, blåserekke og kordamer lever i beste velgående.
«Lies and Butterflies» er den syvende studioskiva til det kanadiske progpoporkesteret Mystery, som ga ut sin debut allerede i 1996. Og for fans av band som Asia, Dream Theater, Threshold, Flying Colors, Pink Floyd eller Marillion er dette som å få servert en skattekiste.
Året er 2004 og alle har kommet til hektene etter Y2K. Kinoplakatene viser «Hawaii Oslo» og «Uno», Kjartan Salvesen trer inn i de udødeliges rekker ved å vinne Idol og alle hater Bush. Og fra Glasgows grå sidegater kommer en låt som billedliggjør tidsånden kanskje mer enn noe annet – «Take me out»
Jeg er vokst opp med gammelt Accept og ble litt lei meg da Udo Dirkschenider gikk solo. Jeg fulgte med et par-tre skiver, etter det har det blitt spredte sjekkinger av skiver hvorav de seneste har vært helt kurante.
Det har nesten blitt en tradisjon å få en liveutgivelse fra sjokkrocklegenden Alice Cooper hvert fjerde år. I 2010 kom «Theatre Of Death», og i 2014 kom «Raise The Dead», begge dobbeltskiver med tilhørende DVD.
Sommeren er på hell og i Bergen har regnværet atter etablert seg som det dominerende værfenomenet. Beyond The Gates er et annet fenomen som har etablert seg i byen, og som arrangeres for syvende gang på rad, og ved en rekke ulike venues.
En liveutgivelse har som jobb å få lytteren til å føle at han er tilstede under konserten, og følelsen er så absolutt gjeldende under dette albumets knappe 40 minutters spilletid.
William DuVall har for lengst vunnet aksept som Layne Staleys arvtaker, og ”Rainier Fog” markerer Seattle-kvartettens tredje album etter gjenforeningen av 2005. Å tangere mørkskodd briljante ”The Devil Put Dinosaurs Here” er neppe et forlangende, men pinadø greier bandet nesten brasene.
Vulkanen Mount Rainier ligger 87 kilometer sørøst for Seattle, og gir indirekte navn til Alice In Chains sjette studioalbum – det tredje med William DuVall som sanger. I likhet med nevnte vulkan, hvis siste utbrudd avstedkom i 1894, finnes ingen grunn til å avskrive grungerockens ypperste. Bandet utviser fornyet giv og kompositorisk tilskynding, og ”Rainier Fog” vil vanskelig skuffe fans av gigantiske ”The Devil Put Dinosaurs Here”.
Vi dristet oss til et lite besøk på hovedstadens hipsterfestival i Tøyenparken for å få med oss det lille utvalget på plakaten som kan minne om rock. Det skulle bli fire dager med ujevnt vær, med alt fra høljregn og gjørme til strålende sol, hvor de musikalske høydepunktene var Behemoth, Patti Smith og Fever Ray.
Det er rundt femten måneder siden Roger Waters påbegynte sin «Us + Them»-turné, og omsider var turen kommet til Norge, og to konserter i Telenor Arena, på eksakt samme datoer fem år etter at han sist spilte to kvelder her på sin fantastiske «The Wall Live»-turné. Hvis du så noen av de konsertene, vet du noenlunde hva også dette er – et storslagent visuelt show som tidvis tar pusten fra deg, akkompagnert av noe av den mektigste musikken som laget i vår tid. Og selv om Roger faktisk fyller 75 år om noen uker, så er han fortsatt eitrende forbanna over verdens tilstand for tida – et raseri han ikke minst retter mot det oransje trollet i Washington.
Det har gått fire år siden vi sist fikk høre ny musikk fra Saul Hudson, bedre kjent som Slash. Men han har ikke akkurat ligget på latsiden, han har hatt tross alt gjort drøye 150 konserter med et visst band ved navn Guns N Roses siden sist, en av dem i Oslo i juli 2018. Nå er han ute med «Living The Dream».
Sist Rich Robinson og Marc Ford var samlet i byn var da de som en tredel av The Black Crowes varmet opp for Neil Young i et fullpakket Oslo Spektrum i 2001. Når The Magpie Salute velger å starte sin Europaturne på Krøsset i Oslo, så kan vi ikke annet enn å føle oss beæret. De som tok turen hit denne søndagen fikk gleden av å komme tett og intimt inn på disse legendene. På denne promoteringsturneen figurer sekstetten som en trio med John Hogg på vokal.
Et sted i utkanten av ingensteds, dog ikke altfor mange mil fra Norrkøping, ligger det lille tettstedet Rejmyre med under tusen innbyggere. På en slette i skogen her har noen driftige sjeler funnet det for godt å arrangere en årlig rockefestival, og jaggu har ikke det vært en ganske god ide, siden de i 2018 avholder Skogsröjet for trettende år på rad. Noen stor festival er det ikke, skal vi tippe på rundt 4-5000 besøkende som frekventerer de to scenene og et separat barområde hvor du må oppholde deg om du vil ha en forfriskning – og da ser og hører du ikke bandet på scenen. Men likevel er det en jättetrevlig festival, med blide frivillige, lite kø, og godt utvalg i spisesteder.
Tenk å være så gira hele tiden. Når til og med Barry Gibb fra Bee Gees, mannen som uler mot månen som få andre, og ga den meget så dirrende falsettoen et ansikt, mente at stemmen til Graham Bonnet ikke trengte en mikrofon og «er like høy som Empire State Building», sier det ganske mye […]
Etter ni års fravær på platemarkedet er endelig Immortal ute med «Northern Chaos Gods». Tiden har utad virket turbulent, med utskifting av den karakteristiske gitaristen og vokalisten Abbath. Nåværende frontfigur Demonaz forteller derimot om et lite turbulens og mye fokusert arbeid mot det nye albumet, som er et mesterverk. Noe omverdenen nok er mer overrasket over enn Demonaz.
Etter at The Black Crowes gikk i knas i januar 2015, var ingen av brødrene Robinson sene med å iverksette nye band. Vokalist Chris hadde allerede sitt Brotherhood godt i gang da, og er nå circa halvveis i metamorfosen med å bli Jerry Garcia, med sine kosmiske bluesjam-låter, noe han beviste da han besøkte Oslo i mars.
Rootsfestivalen i Brønnøysund har blitt en institusjon på Helgeland, utsolgt år etter år, mellom 9 – 10.000 besøkende på de tre dagene den varer, eller i overkant av 3.000 hver dag. Og publikum kommer ikke utelukkende for musikken sin del, men også for stemningen, det sosiale aspektet. Brønnysund er en vakker by på Helgelandskysten, og stemningen på «Rootsen» bekreftes herved som særdeles vakker.
Michael Romeo er sannsynligvis et kjent navn for de fleste som noensinne har tatt i en gitar med mer enn fire strenger. Virtuosen fra Symphony X har siden 90-tallet briljert på sitt særegne vis, men det er først nå han er ute med eget materiale. Vi tok en prat med Romeo i forbindelse med slippet […]
Du har kanskje ikke hørt om RSO, men du har garantert hørt om moderbandene til de to involverte – RS er Richie Sambora, kjent som gitaristen i Bon Jovi gjennom tretti år og tretten skiver, mens O’en står for Orianthi, den kvinnelige gitaristen kjent for sitt samarbeid med alle fra Alice Cooper til Michael Jackson.
Halestorm leverer også denne gang, med en skive som er hard nok til å tilfredsstille fansen som har vært der siden debuten, men samtidig melodiøs nok til å beholde fansen som kom ombord på den mykere forrige skiva. «Vicious» er en skive som lever opp til tittelen!
Få band har vært rausere med antall liveutgivelser enn det Mr Big har, men det er likevel noe spesielt med denne. Trommis Pat Torpey har vært med fra starten i 1989, men dette ble en av hans siste konserter med Mr.Big – han døde av Parkinsons i februar 2018.
Det er ikke ofte vi tar for oss samleplater i Norway Rock Magazine. Likefullt dukker det av og til opp unntak som fortjener omtale. Når et album beskrives som det nyeste og råeste innen norsk metal må vi bare kjenne vår besøkelsestid. Buskerud Folkehøgskole Heimtun har Nordens eneste metallinje og det er årets avgangskull som står bak denne skiva som nå ligger ute på hos de fleste digitale plattformer.
Symphony X-gitarist Michael Romeo føler omsider for å spille inn sitt første soloalbum på 23 år. Om han bare er lei av å jobbe med sjefsdiva Russell Allen vites ikke, men musikalsk er vel ikke dette så langt unna Symphony X som Romeo selv vil ha det til.
36 band lirade metal i Gälve 13-14 juli fördelat på 3 scener. Sol, sommar och metal! Små obskyra festivaler dyker upp som ryska nättroll överallt i alla länder. Gävle bytte arrangör och släppte konceptet med ”Get Away rock” 2016 och hårdrocken och gick all in med metal istället. 2017 års utgåva var det storheter som Grave, Testament, Amon Amarth, Paradise Lost och Dark Funeral för att nämna några.
For 30 år siden ga britiske Dare ut en skive som i ettertid har etablert seg som en kultklassiker innen sjangeren AOR, eller melodisk rock. Bandets vokalist, låtskriver og frontmann Darren Wharton spilte i pur ung alder keyboard i Thin Lizzy’s siste utgaver, og tok med «Out Of The Silence» steget fremst på scenen. Hver eneste låt på denne debutskiva holdt mål og vel så det, og låtene herifra har vist seg som publikumsfavorittene på enhver konsert bandet har spilt siden.
«Feels like all the days have gone». Om ikke alle dagene er gone, så er det hvertfall en liten menneskealder siden shoegazerne i Slowdive entret den kollektive bevisstheten vår i 1991 med debutalbumet «Just for a Day», for deretter å sementere seg som et av de store bandene fra 90-tallet med «Souvlaki»-albumet to år senere.
Graham Bonnet har rukket å bli 70 år, og det er temmelig nøyaktig 50 år siden han hadde sin første hitsingel («Only One Woman» med The Marbles), men han fortsetter ufortrødent med å gi ut skiver og turnere med sitt nye band – det er ikke mer enn et par måneder siden han spilte konsert på Hard Rock Cafe i Oslo. Man kan lure på hvorfor han fortsatt gidder å holde på, men som han selv sier i refrenget på «The Hotel»; «Far away arena days are gone, lost from me, as long as I’m still standing and the band plays on, this is the place I should be». Jeg tror deg, Graham.
Ti år etter Iron Maidens konsert på Lerkendal Stadion, stiller englenderne som hovedattraksjon under tidenes første Trondheim Rocks-festival; et evenement som i alle henseender forløp forbløffende grasiøst, selv om trønderpublikummet – goldt hjulpet av tilreisende nordlendinger – drakk Dahls Bryggeri tomt for øl. Til neste år – for denne bakkanalen MÅ gjentas – er det dessuten lov å håpe på atskillig større festivalbredde, med dertil hørende kvalitetsvekst. Joviale Volbeat (lørdagens programtopper), talentløse Refused eller kurante Inglorious får bare unnskylde: Trondheim Rocks 2018 tilhørte verdens beste heavy metal-band.
Midt mellom deltakelse på den årlige Bry:Larm-festivalen, egne konserter og ikke minst plateslipp av rykende ferske «Horisonten Brenner» fant allikevel vokalist Terje Winterstø Røthing og basskumpan Tollak Friestad tid til en god prat med oss under et måltid rundt nevnte plateslipp og kommende konserter. Sånt setter vi pris på.
Den klassiske heavy metals fremste fanebærere er tilbake med et nytt og knallsterkt album, «Firepower», og en konsert i Oslo Spektrum i begynnelsen av juni. Men mørke skyer driver samtidig inn og sprer usikkerhet om Judas Priests fremtid.
Tidligere har svenske Graveyard hatt en tendens til å dra syrejammene litt langt ut i åkerlabyrinten uten å sørge for en sonisk ariadnetråd sterk nok til å finne veien hjem, men årets slipp viser et noe mer retningsfokusert band,
Dette er den femte utgivelsen fra det Joe Lynn Turner-frontede sideprosjektet Sunstorm (som enda ikke har spilt en eneste konsert), og de to første skivene regnes nå som klassikere innen AOR-sjangeren. Men på de skivene ble låtene komponert av, produsert av, og innspilt med helt andre folk.
Mannen med stemmen bak TV-serien «Sons of Anarchy»,The White Buffalo eller Jake Smith som han egentlig heter, snakker ut om innspillingsprosessen av hans sjette studioalbum «Darkest Darks, Lightest Lights».
Engelske Magnum har holdt det gående i over 40 år, og ga i vinter ut sin tyvende skive, «Lost On The Road To Eternity». Før konserten i Oslo i mars fikk vi bandets soleklare nestor og gitarist Tony Clarkin på tomannshånd – eller, skal vi si på firemannshånd, siden bandets to nye rekrutter Lee Morris […]
