Tenk å være så gira hele tiden. Når til og med Barry Gibb fra Bee Gees, mannen som uler mot månen som få andre, og ga den meget så dirrende falsettoen et ansikt, mente at stemmen til Graham Bonnet ikke trengte en mikrofon og «er like høy som Empire State Building», sier det ganske mye om Graham Bonnet og hans stemmevolum.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Carlos Fabian
Ritchie Blackmore sa ’Syng «Lost In Hollywood» slik Little Richard ville gjort det.’ Sluttresultatet ble at «Lost In Hollywood» fungerte som obligatorisk mentalhygiene for mange Rainbowfans på «Down To Earth» i 1980, deres mestselgende album til da. Til å ha så mye guts og rå kraft i stemmen, hadde han ikke en typisk rockebakgrunn. Han viser noe av spennvidden ved å covre Tina Turners «We Dont Need Another Hero» på det siste Graham Bonnet Band-albumet «Meanwhile, Back In The Garage»», som anmeldes her. Vårt intervjuobjekt er også blant de ytterst få tungrockvokalistene som oppgir Helen ’tåkeluren’ Shapiro (blant annet kjent fra musikaler som «Oliver») og operavokalisten Mario Lanza som store inspirasjonskilder. Ellers tok han gjerne utgangspunktet i jazz og 50-/60-tallspop. Rainbow? Han hadde aldri hørt om Ritchie Blackmore og trodde Rainbow spilte folkemusikk. Rent utseendemessig tirret han gjerne den puritanske delen av Rainbowfansen. Graham kunne på scenen lett forveksles med en banksjef iført Hawaii-skjorte og dressjakke som var klar for å smøre seg inn med solkrem på stranda. Ikke nødvendigvis kapabel til å stå foran foran ti tusen heavyrockere. Grahams forhold til Blackmore er så behørig dokumentert at vi heller startet intervjuet med å snakke om bandets rytmeseksjon bestående av avdøde Cozy Powell (som Graham senere spilte med i Forcefield) & Roger Glover.
– Jeg møtte nylig Roger for første gang på 35 år. Dette møtet gikk bra, men tidligere på grunn av mitt daværende store alkoholproblem, tror jeg at Roger hadde et problem med å forholde seg til meg. Etter at at jeg slutta i Rainbow og starta på en solokarriere, spurte jeg han om å delta på et par innspillinger. Han blånekta og ga klar beskjed om at et videre samarbeid var uaktuelt på grunn av for mye drikking. Roger var rett og slett bare bekymret for min helsetilstand, og han fryktet at en dag ville jeg bare falle overende og dø. Nå feirer jeg 15 år som edru og er fullstendig nykter. Dette kunne jeg nå fortelle Roger, men han bærer ikke noe nag. I samme slengen fikk jeg gleden av å treffe Ian Gillan og Ian Paice. Det var bare så synd at Ritchie Blackmore ikke var der, men sånn er det. Cozy var en stor mann på mange måter. Våre bursdager lå veldig nær hverandre, og vi hadde en ganske lik væremåte. Umiddelbart, fra det sekundet jeg ble med i Rainbow, kom vi svært godt overens, og han, Don Airey og meg ble som tre brødre. Han kunne noen ganger kanskje fremstå som veldig tøff i trynet og macho, men det var bare et skuespill. For Cozy var under fasaden en kul, myk, søt og elskverdig fyr som jeg savner den dag i dag. Han klarte å gjøre trommesoloene underholdende ved å for eksempel integrere 1812-ouverturen. (Tsjajkovskij) Selv om noen nå og da prøver å kopiere han, klarer ikke noen å gjennomføre trommesoloer som Cozy lengre. Folk sier ofte til meg at de skulle ønske at de kunne spille som Cozy. Mark Benquechea, trommeslageren vår, hører på Cozy Powell hele tiden, og det samme gjelder andre trommiser jeg har spilt med opp gjennom årene. Cozys sjelfulle spillestil gjorde at han lyttet til alt som foregikk i sangen, og han satt ikke bare på trommestolen og holdt rytmen på en passiv måte.
Mange der ute har et hat/kjærlighetsforhold til sangen Bonnet vil bli husket for. «Since You Been Gone» (tidligere innspilt av jentebandet Clout fra Sør-Afrika) fra «Down To Earth» er 3 minutter og 8 sekunder Graham aldri slipper unna, selv om den nødvendigvis ikke er representativ for albumet. Cozy Powell, bandets ’samvittighet’, hatet visstnok denne sangen (paradoksalt nok pleide Brian May å fremføre den som en hyllest til Cozy), og han uttalte at han ’gikk ikke inn i Rainbow for å være med i et popband’. Historien om hvorfor Cozy Powell sluttet er nok sikkert mer nyansert enn som så, men ikke så lenge etterpå signerte han autografene sine med ’Cozy Powell, ex-Rainbow’ under «Down To Earth»-turnéen. Russ Ballard (som gjorde sin versjon på soloalbumet «Winning) skrev «Since You Been Gone» (og senere «I Surrender») for Rainbow, og nå er han tilbake med låten «Livin In Suspicion» på «Meanwhile, Back In The Garage». I likhet med «Since You Been Gone» er det fortsatt ulykkelig kjærlighet som legger føringene for tekstinnholdet.
– «Livin In Suspicion» ble spesialskrevet for oss. Russ spurte hva vi ville ha, sendte meg en demo, og jeg ba han om å gi den litt mer tyngde. Teksten går i all hovedsak ut på å være mistenksom ovenfor personen du elsker. Utroskap. Må jeg alltid være mistenksom i forhold til deg? Skal du virkelig være utro hele tiden? Kan jeg stole på deg? «Livin In Suspicion» ble en veldig bra poplåt, og i og med at den antagelig er mer kommersiell enn noen av de andre sangene, kommer vi snart til å spille inn en musikkvideo.
– Siden sist («The Book»-albumet i 2016) har det vært en rekke utskiftninger i bandet deres. Hva er greia med Graham Bonnet Band, trommeslagere og spesielt gitarister?
– Det kan du saktens lure på, ja. Nå har vi alle fall Kurt James (Stryper, Steeler) med i bandet, og vi håper inderlig at han blir værende på sin post og ikke forsvinner som alle andre har gjort. Faktisk vil jeg påstå at dette er det beste bandet vi har hatt. I går spilte vi i Helsinki, og mange sa at dette er den beste utgaven av Graham Bonnet Band, og jeg er helt enig. Før tror jeg til en viss grad at gitaristene alltid mente at de skulle få en bedre jobb og bruke bandet som et springbrett. Siden jeg spilte med fantastiske gitarister som Steve Vai, Yngwie Malmsteen og Ritchie Blackmore, satset de vel på at det å spille med oss skulle skal ta karrieren til et annet sted. Joey Tafolla. (Jag Panzer) spiller på «Meanwhile, Back In The Garage», men han nekta å spille på en av låtene, var lei av hele bandet og hadde et nytt bandprosjekt på gang. Kurt ble introdusert til bandet av Joey Tafolla. De to er kompiser, og Kurt var en gang gitarlæreren til Joey. Heldigvis er ikke Kurt en av disse gitaristene som forvrenger gitarsoundet i den grad at det bare blir unødvendig støy. Du kan få med deg hver eneste akkord og note, og det høres ut som en gitar og ikke en gitar med effekter. Hans følelsesregister på gitaren minner meg en del om Yngwie Malmsteen (som var forgjengeren til Kurt i Steeler). Når det gjelder trommeslagere, har det seg slik at de ikke alltid passer inn og mangler de rette vibrasjonene som trenger å være der i vår musikkstil. Vår forrige trommeslager Mark Zonder (Fates Warning) var veldig jazzinspirert, litt stiv i formen og ikke så veldig rock`n roll. Han er en veldig bra trommis, men ikke helt hva vi var på utkikk etter, og etter hvert innså han selv at han ikke passet særlig bra inn i bandet. Jeg elsker Mark Benquechea, og han har nå spilt med oss ganske lenge. Han er en villmann med den samme feelingen som Cozy Powell.
Bonnet hevder hardnakket at «Meanwhile, Back In The Garage» er hans mest viktige utgivelse på 35 år, og han garanterer at fans av Alcatrazz (der han som kjent spilte med Malmsteen og Vai) blir fornøyde musikalsk sett. I motsetning til Ronnie James Dio, Doogie White og Joe Lynn Turner, er ikke Graham Bonnet kreditert med en eneste tekst i sin Rainbow-epoke, og tekstbiten ble overlatt i sin helhet til Roger Glover. Men etter Rainbow kom skrivingen i gang, og det virker det som om hans realistiske tekster har potensiale til å overgå hardrocklyrikken som til tider er preget av mystikk og en fantasiverden. Bonnet ga oss noen av historiene bak sangene på «Meanwhile, Back In The Garage».
– «Incest Outcest U.S.A» handler om et sted i England i nærheten av Skegness (Grahams hjemby) Jeg kjenner til at familiene er veldig ‘nære’ der og at alle familiene ser veldig like ut. Jeg ble fortalt at på sommeren kunne du se søster og bror ha sex ved elvebredden. Neste gang hadde far og datter sex. Tittelen leker litt humoristisk med The Beach Boys-linjer som «inside outside U.S.A («fra «Surfin USA»), og jeg fant på det nye ordet «outcest». «Long Island Tea» beskriver den gangen jeg gikk på bar, og jeg og min ex-kone var de eneste hvite på dette stedet. Det endte opp med en slags «omvendt» rasisme der vi ble bedt om å forlate stedet, og forklaringen/ unnskyldningen vi fikk var at ‘Du kan dessverre ikke komme inn her og gå med sneakers’.
«Sea Of Trees» er navnet på et sted i Japan (Aokigahara) hvor folk av en eller annen grunn ønsker å begå selvmord. Masse unge folk og noen ganger hele familier kommer hit og henger seg fra trærne. Det er et veldig merkelig men ekte sted, og du kan lett google dokumentarer om «Sea Of Trees».
«America, Where Have You Gone» fokuserer på høyst aktuelle problemstillinger i U.S.A, og for eksempel barn som går på skolen og blir drept. I Los Angeles (der Graham bor) er det farlig å bevege seg på gaten. Våpenlovene der borte er helt sinnssyke, og ingen gjør noe med dette problemet. Donald Trump er ikke en president men en dukke. Jeg husker altfor godt den dagen John Lennon ble skutt. Det var en en fin dag i Los Angeles, og min ex-kone ga meg den triste meldingen som gjorde at jeg nesten ikke kunne snakke på en uke. For John, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr var mine guder, og derfor skrev jeg sangen «Breaking The Heart Of The City» på det andre Alcatrazz-albumet «Disturbing The Peace», med Steve Vai.
Sett i lys av at jeg blir eldre, skrev jeg «Heading Toward The Light». Du hører om himmel og helvete og at du ser og blir dratt imot et lys når du dør. Men for alt jeg vet, bare forsvinner vi fra dette livet på samme som du skrur av en lyspære. Likevel føles det så trist at vi aldri skal eksistere igjen, føle, puste, synge eller snakke. Fordi vi frykter døden og ønsker å føle oss trygge, tror jeg at vi trøster oss med disse ideene om at det finnes en gud.
I senere tid har Michael Schenker gjort det mange ønsket at Ritchie Blackmore skulle ha gjort i forbindelse med gjenforeningen av Rainbow. Schenker har blant annet blitt gjenforent med fire av de gamle vokalistene (Doogie White, Robin McAuley, Gary Barden og Bonnet) Men har Schenker forandret seg nevneverdig siden sist?
– Ja, i likhet med meg sluttet han å drikke, og slike endringer forandrer jo personligheten din. Ellers holder han for seg selv på samme måte som før, og jeg ser han kun i studio og på konsertene.
De som ønsker å forske videre på Graham Bonnets karriere kan lese boken «The Story Behind The Shades – The Authorised Illustrated Biography». (Her finner du blant annet ut at Brian Johnson i AC/DC gjorde en prøvespilling for Rainbow etter at Dio forsvant fra bandet.)
– Han som skrev denne boken (Steve Wright) kjenner meg veldig godt. Han hadde også kontakt med foreldrene mine og bodde hos oss hver gang han befant seg i Skegness. Denne mannen vet absolutt alt og pleide å lage en fanzine for meg. Han husker ting jeg har glemt og er en bra fyr. Alle detaljer om innspillinger og sånne ting er tatt med, og han vet sikkert hvilket skonummer jeg bruker…
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018