NORWAY ROCK MAGAZINE
Det er neiggu ikke helt enkelt å avgjøre hvor alvorlig en skal tillate seg å ta The Darkness, og jeg må innrømme meg å knapt ha sjenket dem en tanke siden implosjonen med andreskiva for ca. 15 år siden. Nå foreligger sjette skive i rekka, og signaturen er ennå den samme; stadionfjollerock med falsettsang .
Etter fem års inaktivitet er pop-prog-orkesteret Flying Colors tilbake med sin tredje skive, «Third Degree». Det har tatt sin tid å få samlet såpass travle musikere som Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse, Dave LaRue og Casey McPherson, men det var vel verdt ventetida.
De tyske powermetallerne i Helloween har hatt en slags gjenforening på forrige turné, hvor ex-medlemmene Michael Kiske og Kai Hansen har turnert sammen med dagens besetning. Dette kan nå overværes på den nye liveskiva «United Alive In Madrid».
Det engelske bandet Sisters of Mercy ga ut tre studioalbum mellom 1985 og 1990. Til tross for at de ikke har gitt ut noe nytt siden da, klarer de fortsatt å fylle Rockefeller, og både gothere og punkere kjente sin besøkstid.
Med en suksessfylt verdensturné bak seg har det tyske metallbandet Helloween solid medvind i seilene når det praktfulle live-albumet «United Alive In Madrid» sparkes ut på markedet. NRM tok en prat med gitarist Michael Weikath, som la ut om sparking av medlemmer, dårlig marihuana og det nye konseptet «Pumpkins Utd».
Opp av den berømte hatten kommer et amerikansk band ved velklingende navnet, Crucifliction, som leverer god, gammel thrash metal. En trenger ikke være veldig bevandret i genren for å høre at Megadeth er bandets store inspirasjonskilde. Vokalist og gitarist, Chris Robertson, låter farlig likt Dave Mustaine.
Alice Cooper er ute på Europaturné for tiden, men siden han ikke kom til Norge denne gang, så vi oss helt nødt til å ta turen til Stockholm istedet for å se om shockrockeren fortsatt holder koken.
Nachash ga ut debutplata “Phantasmal Triunity” i fjor, og i den anledning avla de Jernverket et besøk. Hvor viktige er tekstene? Hvorfor opererer plateselskapene med hundre ulike slippdatoer? Låter Nachash egentlig som Master’s Hammer, Black Sabbath og Morbid Angel på en og samme tid?
Islandske Svartidauði mente verden manglet et band som låt akkurat som dem. Derfor tok de saken i egne hender og begynte å lage musikken selv. Jernverket traff dem året etter utgivelsen av “Flesh Cathedral”.
Equinox er ett av Norges mest sagnomsuste band. Debutplata “Auf Wiedersehen” fra 1989 er en thrash metal-klassiker, og de påfølgende utgivelsene er heller ikke tapt bak en stol. I 1995 ble det derimot stille. Equinox la inn årene, og ryktet skulle ha det til at de aldri kom til å spille live igjen. Helt til Tons of Rock, etter mange års listing og luring, klarte å overtale dem.
I høst innlemmes TNT i Rockheim Hall of Fame! Jernverket møtte den klassiske utgaven av TNT under Tons of Rock i 2014: Ronni Le Tekrø, Tony Harnell og Diesel Dahl.
Høyoktan skandirock er det det går i når Dudes presenterer seg for platemarkedet for første gang – riktignok ikke så pompøst og storslagent som Turbonegro eller like illsint som arvtageren Kvelertak, men en slags gyllen mellomting som fungerer meget godt.
En av vår tids ypperste vokalister viser over hode ikke tretthetstegn; snarere er det som om Hart bare forøker selvtilliten, og på “War In My Mind” blottstiller eget, indre mørke, med fynd, sensitivitet og blodstenkt kraft.
Det var duket for storfint besøk da våre utenomjordiske venner i The New Death Cult fant plass til lille Oslo og enda mindre Parkteatret på sin intergalaktiske turnéliste. De måtte ha hatt tidenes jetlag.
Den mest treffende albumtittelen i denne omgang med titler som “Poyekhali” og “Karakoram II” under vingene – og det også ganske obskur musikk norske Astrosaur bedriver, nemlig en instrumental form for progmetall. Eller “flinkisrock” som vi pønksa kalte det i gamle dager.
Etter sigende tok det Øystein Brun – samt medkomponister Simen Hestnæs og Lars Nedland – to intensive år å ferdigstille oppfølgeren til ”Winter Thrice”. Borknagar har i grunnen vært fritatt fra å begå svake skiver, selv med innbyrdes kvalitetskupert katalog.
Det var med stor spenning og litt skepsis Norway Rock Magazines utskremte entret John Dee denne onsdagskvelden. Between the Buried and Me med sin progressive metal skulle oppleves for første gang og det var annonsert en konsert i to deler, så jeg var forberedt på en lang kveld.
Black Star Riders, nå med den nye gitaristen Christian Martucci i rekkene, slipper sitt fjerde album “Another State of Grace” i september. Vi ringte vokalist og frontmann Ricky Warwick for en prat om den nye skiva, Thin Lizzy’s “Black Rose” og for å høre planene om en ny soloskive.
I forbindelse med slipp av deres fjerde album “Murder Couture” ble vi nysgjerrig på hvordan ståa var i Oslo-bandet, så vi trosset høysnue og halsbetennelse for en samtale med en meget snakkesalig vokalist og gitarist Chris Damien Doll på Sentralpuben.
Han vil alltid være stemmen fra Enuff Z’nuff, men kommer neppe til å gjenforene krefter med tidligere broder og kumpan Gregory ”Chip” Rybarski. Etter sigende ble nemlig Donnie Vie sparket fra eget band i 2013. Siden har sangeren og låtskrivertalentet kjempet mot indre og eksterne demoner.
Dette var Maraton’s første konsert i Lillestrøm, hjembyen til frontmann Fredrik Bergersen Klemp. Tidligere i år spilte de på hovedscenen på Trondheim Rocks foran tusener av folk. Vi benyttet anledningen til å se det progressive poprockbandet i et litt mer intimt format på Martins.
Selv om David Coverdale er fullstendig klar over sin alder og at hans karriere ubønnhørlig er i ferd med å nærme seg slutten, så har likevel Whitesnake en ny skive ute, og turnéplaner for de kommende par årene. Den alltid like veltalende herren fra nord-England slo på tråden for å fortelle oss om ”Flesh & Blood”.
Omsider erkjenner Liam Gallagher egne begrensninger som låtskriver. Den forhenværende Oasis-vokalisten har slitt med proaktivitet i tiden etter Manchester-bandets bitre oppbrudd for ti år siden; broder Noel Gallaghers suksess med High Flying Birds har formodentlig kostet kverulanten et par unødige våkenetter.
Eternitys debutalbum er visstnok bestående av låter som har ligget i kjelleren til bandleder Evighet i nettopp en evighet kan man trygt si at det var på tide å få det ut, for dette svinger det enormt av. En miks av old school svartmetall og thrash er det det går i, med et akkurat passe skittent lydbilde.
Denne torsdagskvelden var det ingen ringere enn tidligere W.A.S.P gitarist, Chris Holmes, som gjestet Lillestrøm, og åstedet var Kulturpuben. Spenningsmomentet denne kvelden var uten tvil om gode, gamle Holmes ville klare å gjennomføre gamle W.A.S.P klassikere med stil….
Når det skal listes opp store og innflytelsesrike gitarister innen hardrock, bør en ikke komme spesielt langt ned før navnet Michael Schenker kommer en i møte. I mer enn 45 år har han ledet an tungvektere som Scorpions, UFO og MSG med sine lekre tonevalg, blendende teknikk og sikre melodiføringer.
22 år siden forrige slipp er punkveteranene omsider tilbake med «ny» skive, om ikke med så mye brask og bram så definitivt med stil. «Ny» fordi dette er en skive med nyinnspillinger av stort sett gamle klassikere pluss et par uinnspilte låter, som for å reintrodusere Lillehamringene til et nytt publikum.
Forrige helg gjestet gode gamle Vader Hjorten Scene i Trondheim. Bandet – som akkurat har sluppet sitt tolvte album – gjør for tiden mange datoer, noe som medfører at også provinsen besøkes. Dessverre var det ikke mange som så innom Hjorten da det braket løs fredag kveld.
Etter at Cinderella la inn årene på midten av 90-tallet, måtte vi vente helt til 2013 før frontmann Tom Keifer omsider ga ut «The Way Life Goes». Så dermed er det jo ganske kjapt levert når han nå kommer med sitt andre soloalbum «Rise» bare seks år etter debuten.
Den gang griser virkelig kunne fly – Pink Floyds artistiske velmaktsdager avstedkom under de progressive 70-årene – ble albumformatet betraktet langt mer gravitetisk enn i dag. Bandet sikret seg tidlig full kunstnerisk kontroll; en klausul som materialiserte seg i påkostete plateomslag, null budsjettrammer for bruk av studio og forakt for singelutgivelser.
Nu-metallens forfedre anstiller høyt aktivitetsnivå, tjuefem år etter et selvtitulert debutalbum. Å prisgis skylden for en doktrinær, generisk-kultiverende og bevegelsesfiendtlig musikkfraksjon har foranlediget dem frender og fiender, men forholdet gjør i det minste at ingen forventer artistisk innovasjon av kvintetten.
Punkbasert musikk går ekstremt bra i landet om dagen, og gledelig er det å se at rutinerte travere fortsatt holder koken og synes blant alle kaskadene av nyere band. Så også for Oslo-bandet SKADA som siden 2005 har holdt det gående med sin Jokke-inspirerte pønk.
Pink Floyds ”The Wall”, AC/DCs ”Highway To Hell”, David Bowies ”Lodger”, Supertramps ”Breakfast In America” og Motörheads ”Overkill” avstedkom samme år som fire Newcastle-væringer endret bandnavn fra Oberon til Venom. Forgreningene som leder til gruppas klassiske trioformasjon er innfløkt, så vi påkoster oss en kjapp repetisjon, slik at du alltid er beredt å bli quiz-mester i livets store spørsmål.
Pixies er tilbake med nytt album, og med «Beneath The Eyrie» byr de på melodisk indierock av typisk Pixies-sort. Årets album holder tolv låter, skrevet av Francis og Lenchantin og produsert av Tom Dalgety.
Ex-TNT-vokalist Tony Harnell er i Norge for tiden, og spilte i går i Trondheim før konserter i Oslo i kveld og i Kopervik i morgen. På mandag er det Rockheim Hall Of Fame sammen med resten av TNT.
Med sitt niende album beveger sør- og vestlendingene seg mer tilbake til dødmetallen av den klassiske sorten. Mye av dette er gjort i lydbildet, men også låtstruktur, driv og ikke helt hysterisk tempo er med på å dra tankene i denne retningen.
Tony Harnell er for tiden i Norge og gjør en håndfull konserter før han sammen med resten av TNT skal innvies i Rockheim Hall Of Fame. Vi fikk en trivelig prat med amerikaneren i Trondheim dagen før turnéstart.
The Defiants er et prosjektband bestående av folk fra Danger Danger, og debuten deres i 2016 var en av årets mest positive overraskelser. Nå er oppfølgeren ute, tittelen «Zokusho» er japansk for nettopp… ‘oppfølger’.
Man vet hva man får når man setter Backstreet Girls i spilleren – pluss/minus 40 minutter med herlig boogierock av ypperste klasse. Skiva åpner friskt med freseren «Moonrocker» og starter med det «Normal Is Dangerous» på en aldeles ypperlig måte i god gammel BSG-ånd.
Metallinja på Buskerud Folkehøgskole Heimtun beviser nok en gang at det er håp for fremtiden innen norsk metal. Fjorårets kull har levert 24 spor som nå er tilgjengelig på Spotify.
En avskjedskonsert er aldri egentlig en avskjedskonsert, noe alle dere tallrike Kjell Bækkelund-blodfans kan skrive under på. Band legger inn årene (Hei, Madrugada), lover én siste grandios gjenforeningskonsert for en spesiell anledning og deretter ALDRI mer (Halla, Seigmen)
Det ble lovet en sceneproduksjon vi knapt har sett maken til i forkant av Muse sin «Simulation Theory»-turné, selv om det nok finnes et visst tysk band som er uenig i akkurat den påstanden – men det var synlig påkostet med mye action som skjedde under konserten.
Ørland Rockfest gikk av stabelen for første gang i glimrende omgivelser. Alt ligger til rette for at denne festivalen kan bli en suksess. Alle fasiliteter ligger et steinkast unna og lokalet er perfekt.
Den noe utslitte klisjeen «Big in Japan» kan godt brukes om våre norske progressive helter i Circus Maximus. Det er sju år siden de ga ut mesterverket «Nine» og som en gave til sine trofaste og over gjennomsnittet ivrige japanske fans slippes nå det eksklusive “Nine” settet fra Sentrum Scene konserten i fjor ut i fysisk format, men kun i Japan.
Mens black metal utviklet seg i mer symfoniske og avantgarde retninger rundt tusenårsskiftet kom Blood Red Throne som et friskt innslag fra sidelinjen med reinspikka death metal. Med sitt niende album «Fit To Kill» låter nordmennene mer oldschool enn noen gang.
For å feire sitt 25-årsjubileum slapp Skunk Anansie tidligere i år live-skiva «25LIVE@25». Vi tok en prat med vokalist Skin og trommis Mark Richardson om hvordan musikkindustrien har endra seg, tilværelsen i en mosh pit med polakker som banker dritten av hverandre – og en eksklusiv anekdote om Michael Jackson og Nelson Mandela.
Fjerde skive fra The Black Star Riders, og det er nå slik at en kan lure på om de i det hele tatt er interessert i å skape seg et eget uttrykk. Det låter overbevisende vitalt og friskt, men de framstår altså fremđeles som et ypperlig tributeband, bare med egne låter.
Det var duket for en kveld med nostalgi og ungdommelig energi på hyggelige Krøsset. På plakaten stod kultlegendene innen glamrock, nemlig Vain, men også vårt eget norske fyrverkeri av et band, Suicide Bombers.
Etter å ha gjort festivalrunden i sommer, er Madrugada nå klar for en egen turné gjennom Europa og til slutt Norges største byer. Men først var det Drammen og Union Scene som sto på programmet.
På 90-tallet var Lusa Lottes Pøbb den fremste rockebaren i Oslo, ved siden av Elm Street. 25 år etter nedleggelsen ble det arrangert jubileumsgravøl, med Europas beste boybands – engelske Quireboys og svenske Electric Boys + det norske coverbandet Coverman.
Det har tatt sin tid, men endelig var et av Finlands største og beste band på norsk jord for sin første konsert her til lands. Publikumsoppmøtet var riktignok helt krise, men brødrene Von Hertzen lot ikke det stoppe dem.
Forventningene var enorme da progmetal-supergruppa Sons of Apollo offentliggjorde sin eksistens, men selv om 2017-debuten «Psychotic Symphony» var solid, hadde nok mange forventet seg mer fra en så hinsides sterk bandbesetning. Denne liveskiva viser bandet fra en litt annen side.
Andrej Nebb var 17 år da han forlot Polen for å kjøpe dongeribukser og el-gitar. Kommunistregimet var ikke noe for en blivende rocker. Tilfeldighetene brakte ham til Norge der han startet det legendariske nyveiv-bandet De Press. I forbindelse med nytt plateslipp presenterer Jernverket De Press’ historie, en fortelling som inkluderer fiskepuddingens symbolikk, manglende fingre, betydningen av “Block to Block”, kunstneren Lars Hertervig, hemmelig politi, musikalsk plagiat, hesteballer i kloroform, Chopin, kjøttkø, Tor Jonsson og norske ishockeylag i Nowy Targ.
Filthdigger synes death metal har mistet mye av mystikken og seriøsiteten. Da de startet bandet var det som en motreaksjon til det snille og avslappede. Men med bandmedlemmer født på midten av nittitallet er Filthdigger en sjelden rase. Hvordan skal en rekruttere nytt blod til metalsjangeren? Hva skal en gjøre for å få 2000-tallets barn til å velge hardrock fremfor russebuss og vaffeljakke? Hør denne ukas Jernverket podkast for mulige svar.
Før han entret scenen som hovedattraksjon på Rocktoberfestivalen i Gjerdrum Rock City, traff vi Uli Jon Roth. Blant annet forteller han hva som egentlig skjedde da tidligere Scorpions-kollega Rudolf Schenker gjorde tidenes yoga-stunt på Wackenfestivalen.
‘Når Magic Pie slipper nytt album, stopper verden opp for å lytte!’ Ja, slik hadde det vært i en litt mer rettferdig verden… Slik jeg ser det er de blant dette landets aller beste band, men de synes stadig å gå under radaren hos de aller fleste andre enn de mest dedikerte progtilhengerne her til lands.
Ingenting er tilskyndet i Tool-leiren; i så måte deler de dignitet og kompromissløshet med Pink Floyd. Både plateproduksjon og enkeltlåter spiser timer som drops – følgelig stanser verden når kvartetten omsider påfører oss ny plate, etter tretten års dvale. Jeg applauderer Tools egenrådighet.
We took a trip to Brighton to interview Skunk Anansie and see a sold out gig at Brighton Dome, where they stopped on tour for the release of their 25th anniversary live album «25LIVE@25». (You can read the interview, which features an exclusive story from Skin, in issue 2019 #4.)
Apoptygma Berzerk, hjertebarnet til Stephan Groth, har siden tidlig 90-tall vært selve fyrtårnet for den umiskjennelige Fredrikstad-sounden, og regnes fortsatt internasjonalt som sjangerledende innen synth/EBM selv om det har vært hyppige retningsendringer musikalsk. I helga spilte de på Parkteatret i Oslo.
Den som mistenkte at Mikael Åkerfeldts kreative brønn var i ferd med å løpe tørr, på bakgrunn av lett uinspirerte ”Sorceress”, gis formidabelt tiltalesvar i høst. ”In Cauda Venenum”, Opeths fjerde fonogram etter meldt overgang til rockens progressive annaler, ble rettmessig anvist maksimalt terningkast fra herværende forum.
Et nytt album fra Entombed er alltid spennende selv om man gjerne vet hva man får. Dette er det tredje slippet etter at besetningen ble uenige og de fleste fortatte som Entombed A.D. Med LG Petrov på vokal og de andre med flere Entombedutgivelser bak seg, spiller ikke navnet så stor rolle.
Around 8,000 people visited Midgardsblot, a unique festival on historic Viking burial grounds, which celebrated its fifth anniversary in 2019. The festival is a cultural experience. There was a Viking village, market, battles and norse games, a museum, exhibitions, seminars and workshops. We focussed on the music.
Forrige helg fant den årlige Pstereo-festivalen sted. I alltid like hyggelige omgivelser gikk det – tradisjonen tro – slag i slag, fra torsdag til lørdag, med blant annet Testament, Kvelertak, Ricochets og The Hives på programmet. Norway Rock hadde selvsagt representanter på plass.
Ikke rart at Frank Bello trener for å holde formen oppe. På live-DVDen “Anthrax Chile On Hell”, det aller ferskeste konsertopptaket med også den “nye” gitaristen Jon Donais, (med siden 2013) er den selvutnevnte adrenalinjunkien og Anthrax-bassisten Frank Bello i sitt ess.
Jeg har gjentatte ganger omtalt Freedom Call som et av verdens dårligste band. Dette er ikke nødvendigvis fordi musikken er så ekstremt dårlig, den er bare så innmari kalkulert og uinspirert. Det kan sikkert lages en egen Freedom Call-app, for å komme opp med nye sanger. Så uoriginalt er det.
Jernverket møtte Nocturnal Breed til en prat om det å være lei av black metal, svarte messer og opp-ned-kors, fester på Jessheim og Haga, Steinar Bastesen og sammenhengen mellom nordlendinger og Riot. Bandet tipser også om hvilken plate du bør lytte til når sparesveisen når ørene, og moren din fortsatt aner fred og ingen fare.
De første ordene i denne anmeldelsen er skrevet før jeg har hørt et sekund av musikken eller lest presseskrivet til Crobot, for utelukkende basert på bandnavn og albumtittel tipper jeg tung og seig stoner-/doomrock jeg har hørt hundre ganger før med minst én shufflelåt. Så skal vi se: Jadda!
Det irske fenomenet Hozier var tilbake på Sentrum Scene mindre enn ett år etter sist gang, og nok en gang var det fullt. Det hjelper på å ha en av tiårets største hitlåter på setlista – vi snakker selvsagt om «Take Me To Church».
Coverskiver, altså. I 95 % av tilfellene er dette venstrehåndsarbeid fra band som ikke har nok kreativitet til å komme opp med et dusin egenkomponerte låter av høy nok kvalitet, og for å få et pusterom før man er nødt til å levere et eget produkt.
Det har gått hele 25 år siden utgivelsen av bautaen «The Crimson Idol» og i den forbindelse kjører Blackie Lawless & co en jubileumsturnéen «Re-Idolized» rundt om den ganske klode komplett med synkron film og full pakke. Vi var så heldige å få inn et par ord med sjefen sjøl i løpet av en meget trivelig passiar midt mellom soundcheck og show på Rockefeller om Jonathan Steele og Jesus.
Skogsrøjet er en festival som siden oppstarten i 2006 har gått av stabelen i Rejmyre, en liten bygd på landet i distrikts-Sverige. Det er en trivelig og helt passe stor festival med rundt 4-5000 publikummere og to scener.
Horisont startet som et band det var umulig å synge til, men det har åpenbart gått seg til. Da Jernverket møtte dem etter “About Time”-slippet snakket de om sin musikalske utvikling samt oppskriften på å skrive en albumlåt. De avslørte også detaljer om Kiss-kostymer, Gøteborgs trikkelinje 3, hvorfor de ikke øver på dansetrinn, musikkvideoproduksjon og Bob Seger.
Morgan fra Marduk forteller Jernverket om sin fascinasjon for andre verdenskrig, konseptalbumet “Frontschwein”, makabre gaver fra fans, band som er for dårlige til å spille live, Danzig-turneen og en heisatur til Bergen i 1993.
Da Jernverket møtte Necros Christos i 2013 arbeidet de med sitt tredje og siste album, “Domedon Doxomedon”, som ble fullført i 2018. De ville heller gi ut tre gode plater fremfor tre gode og tre dårlige, fortalte frontfigur Mors Dalos Ra. Seks år senere har Necros Christos holdt løftet: Det blir ikke flere plater, men de skal fortsette å spille konserter.
Sepultura-fansen er en mangefasettert gruppe. Noen liker bare de to-tre første platene, mens andre elsker groove-perioden på 90-tallet. Enkelte har Derrick Green som sin favorittvokalist, andre kan ikke tenke seg bandet uten Cavalera-brødrene.
King Diamond har lagt ut på sin første turnè siden 2006. Det synes vår mann var så stor stas at han fikk med seg to komserter på rappen i våre naboland.
Etter 10 lange år er svenske Seventh Wonder endelig tilbake. Etter flere forsinkelser ser endelig bandets femte album, «Tiara» dagens lys. Vi møtte bassist og norgesvenn Andreas Blomquist i Stockholm for en prat.
«Bowels Of Earth» er det tredje albumet etter at Entombed ble splittet i to, og fire femtedeler slang på A.D. i navnet. Uenigheter og ekstra bokstaver til tross, vokalist LG Petrov er like munter som alltid og gir oss det han alltid har gjort, solid rett i trynet death metal.
«Live From The Artists Den» er den første utgivelsen med Soundgarden etter at bandet gikk i graven sammen med sin vokalist, og er tilgjengelig på både CD, LP og Bluray. Her får vi servert 29 låter over 150 minutter, fra det nydelige Wiltern Theater i Los Angeles i 2013.
Et år etter utgivelsen «From Silence to Somewhere» av Norges ledende symfoniske progrockband, Wobbler, fikk vi en statusoppdatering fra bandets frontmann Andreas Wettergreen Strøman Prestmo.
Våren 2019 turnerte Steve Hackett med et show som presenterte to klassiske skiver, nemlig Genesis sitt legendariske “Selling England By The Pound”, og hans tredje soloalbum “Spectral Mornings”, av mange regnet for å være hans beste soloalbum. I mai var det Sentrum Scene i Oslo som sto for tur.
Fredrikstad-bandet Ricochets, som lenge ble nevnt som et av Norges beste liveband, er tilbake på scenen denne sommeren for å spille flere festivaler etter å ha lagt på is i lengre tid. Torsdags kveld på Øyafestivalen viste de at de fortsatt er et av de aller beste.
Tredje skive inn i karrieren for Mater Thallium, og det kan virke som om det gås mer og mer fra grunnkonseptene initiert ved debuten, som mest av alt låt som en noe vridd miks av King Crimson og Candlemass. Det som nå synes å skje er en stadig dreining vekk fra doom og mer over i avant-garde av den mørkere sorten.
Et av årets mest etterlengtede album vil om få uker være i handelen. Utgivelsen, som ifølge Åkerfeldt ser Opeth ta et steg ut av skogholtet som de tre foregående skivene befant seg i, har igangsatt grenseløs grubling med henblikk på musikalsk retning – vil Opeth gjenreise den progressive dødsmetallkjerringa?
Fem år har gått siden forrige studioskive fra Slipknot, og forventningene har vært store blant fansen. Og gledelig nok skuffer de heller ikke denne gangen.
Man vet alltid hva man får når man setter på en ny Destruction plate. Det spares ikke thrashriff eller klassiske hyl, som Schmier satte standarden for. Lyden er gjerne også etter årets standard. Sånn er det denne gangen også. Så da bunner det i grunn ut i om låtene holder mål.
Mike Rutherford er et av moderne populærmusikks mest suksessfulle musikere, og etter femti år i bransjen er han fortsatt å treffe på veien, spillende foran publikum over hele verden. Mange forbinder han aller mest med Genesis, bandet som ikke bare var et ledende progrockband, men som også klarte overgangen til popband så godt at de […]
Amerikanske Unruly Child hadde maksimalt dårlig timing da de ga ut sin 1992-debut akkurat i det grungen eksploderte og endret det musikalske landskapet radikalt. I ettertid har skiva blitt en kultklassiker blant AOR-fansen, en de aldri helt har klart å tangere.
På Øyafestivalens første dag var det The Cure som avsluttet kvelden, med en over to timer lang oppvisning i alt fra post-punk til radiohits. Og Robert Smith & co skuffet ikke.
Klassisk skolerte Gleb Kolyadin er pianist i duoen Iamthemorning, frontet av vokalist Marjana Semkina, som med ”The Bell” følger opp forjettende, dog uforløste ”Lighthouse” anno 2016. Hvorvidt Kolyadins sjangertranscenderende soloeskapade har gitt indirekte farge til sangsykliske ”The Bell” eller ikke, så stikker materialet vesentlig dypere enn ”Belighted” og ”Lighthouse”.
Fra planeten Netuluna kommer fire individer ved navn Alpha, Beta, Gamma og Delta for å redde oss fra elendighet, og det ved universets sterkeste makt – nemlig heavy rock. Og joda, heavy rock tungt lent mot stoner er det det går i – og bra utført også.
De svenske melodiske hårdrockarna i H.e.a.t har forlengst bevist seg som et ypperlig liveband, og «Live At Sweden Rock Festival» er, som tittelen på snedig vis antyder, innspilt live på hjemmebane på Sweden Rock Festival.
Etter over 15 år fartstid har det i utgangspunktet elektroniske industrial/aggrotech-prosjektet glidd sakte over i industrimetallens verden, noe som har gitt et større nedslagsfelt, men som forutsigbart nok ikke har slått helt an hos deler av ‘den gamle’ fansen.
Joe Lynn Turner har vært en særs aktiv herremann siden han slo igjennom som vokalist i Rainbow i 1981. Alle kjenner til hans bedrifter med Ritchie Blackmore, også i den kortlivede Deep Purple-perioden, men Turner har gjort veldig mye annet, og vi tok et dybdedykk i mannens CV over noen pils og en bunke CDer på en bar i Oslo.
Det er en imponerende rekke med navngjetne musikere som har passert gjennom rekkene til den australsk/amerikanske supergruppa The Dead Daisies siden de startet opp i 2013. Folk med band som Guns N Roses, INXS, Foreigner og The Rolling Stones på CVen har kommet og gått, men har nå stabilisert seg med folk mest kjent fra band som Whitesnake, Mötley Crüe, Dio og Journey. Før konserten i Oslo i april fikk vi en halvtime med gitarvirtuos Doug Aldrich.
At Steelhouse Festival 2019 Thin Lizzy played their classic album «Black Rose» in its entirety, which was the first and only time they will do this anywhere in the world. It was worth climbing a mountain for.
Det begynner å bli alvorlig mange liveutgivelser med Graham Bonnet – dette er såvidt vi vet den fjerde på drøyt to år, med mer eller mindre de samme låtene.
For fjerde gang på fem år er Norway Rock Magazine tilbake på det som har etablert seg som en av våre favorittfestivaler i Europa, Ramblin Man Fair i sørøst-England, en drøy times togtur øst for London. Over tre dager samles rundt 10000 rockere for å oppleve rundt 60 band på fire ulike scener med ulik profil, som f.eks progrock, bluesrock, classic rock og nye usignerte band.
Soulfly turnerer med sitt 11. album siden starten for 20 år siden. Nå kan vel tittelen «Det nye bandet til Max Cavalera» begraves for godt. Eller?
Gefle har ett havsnära läge 16 mil norr om Stockholm samt kulturhistoria i form av Gasklockor. Lägg till metall i 2 dagar samt en mängd intressanta band. På ”pappret” är årets utgåva något svagare än förr om åren. Men pre-party redan med tjuvstart på torsdagen bland annat med ett hungrigt och spelsuget W.A.S.P ger en bra bild om att verkligheten slår teorierna. I övrigt är det bara med ett schysst järnrör som Socker-Conny slår världen med häpnad, även Onkel Kånkel förr i tiden.
