Trettito år har gått siden sist vi fikk en plate fra Possessed. Og for et comeback «Revelations Of Oblivion” har blitt. I tillegg spiller bandet på Tons Of Rock I sommer. Det eneste fornuftige å gjøre er å ta en telefon til vokalist Jeff Becerra.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Hannah Verbeuren
Livefoto: Anne-Marie Forker
Siden vi har en redaktør som offisielt bærer navnet Venom, skulle begrepet black metal være et kjent begrep for våre lesere. Derfor vil jeg gå tilbake til 1984, hvor en kvartett fra San Francisco gir ut demoen «Death Metal».
– Vi ville være det tyngste, hardeste og mest sataniske bandet på planeten. Helt siden jeg var liten har det vært en drivkraft å finne det tyngste og hardeste. Begge Mikene og Larry delte dette drivet. Samtidig var vi i opposisjon til den pågående musikktrenden, og en dag vi svinger opp veien til øvingslokalet begynner vi å snakke om hva vi skal kalle musikken vår. Venom hadde jo kommet opp med black metal. Thrash og speed metal hadde så smått blitt et begrep. Også hadde du oss, vi gjorde noe helt annet. La oss kalle Possessed death metal. Og alle var enige, så det var en felles bandavgjørelse. Så for at ingen skulle stjele navnet ble dette tittelen på demoen, og låta «Death Metal» vårt anthem. Vi promoterte Possessed som verdens eneste death metal band. Dessverre var media lunkne til sjangeren i mange år, og vi måtte slåss for annerkjennelse. Det var først da sjangeren tok av folk flest ble oppmerksomme på oss, som faktisk hadde turnert siden 1983. Så ja, vi var verdens eneste death metal band helt til Death.
Possesseds eksistens holdt i to plater og en EP frem til 1987. Så kommer det, etter trettito år, en comebackskive fra helvete, som ligger an til å bli min favorittskive i år.
– Det er min favoritt også.
– Jeg hadde ikke engang fått med meg at dere kom med noe nytt.
– Det var meningen. Vi ville komme tilbake som lyn fra klar himmel.
– Det kan man trygt si dere innfridde. Første singel «No More Room In Hell” fikk meg til å måpe.
– Responsen har vært bra så langt. Selvfølgelig har du de som klager, men i 99.9% av tilfellene er tilbakemeldingene gode. Dette er et album jeg har hatt i tankene i trettito år og er ment som en videreføring av der vi slapp.
– Man hører definitivt de gamle platene i musikken, men samtidig er det tekniske nivået løftet. Hvilke tanker om retningen gjorde du deg da skriveprosessen startet?
– Først måtte jeg være sikker på at medlemmene visste hva Possessed betyr for meg og hvordan det er å VÆRE Possessed. Derfor har vi turnert i over tolv år med det gamle materialet. Til sammen har det vært tjuefem medlemmer i bandet og jeg kan forsikre om at dagens besetning er den sterkeste noensinne. Vi er som brødre. Possessed er familie. Dette er drømmebandet mitt. De er alle veteraner i bransjen og vet hva Possessed står for. Vi hadde en del diskusjoner og hva som gjør Possessed til Possessed. Jeg skrev halvparten av musikken, så skrev jeg en del sammen med Daniel Gonzalez (gitar). De andre bidro også med partier så det var et fruktbart samarbeid. Og et resultat alle kan være stolte av. I stedet for å avfeie guttas ideer som kanskje ikke satt umiddelbart, kom jeg heller med forslag til endringer. Når vi så dro dem frem neste gang låt det Possessed. Det var en veldig organisk arbeidsprosess. Jeg oppdaget kjapt at Daniel skriver veldig bra hvis du gir han noe å jobbe ut fra. Jeg kunne sende han noen riff på epost, hvor han derpå skapte magi. Så spilte vi inn alt på firespors med fullt band. Vi spilte dermed inn skiva før skiva, men dette er den arbeidsmetoden som fungerer best for oss.
– Når begynte dere å tenke på å gjøre et album, og ikke bare være et liveband som fremfører gammelt materiale?
– For omtrent tre år siden. Vi spilte inn en demo, «Shadowcult», som vi sendte rundt til selskaper. Vi fikk en del tilbud, men gikk for Nuclear Blast siden de er de mest etablerte. Hver gang du åpner et magasin ser du annonser fra Nuclear Blast. Vi har total frihet og hele arbeidsprosessen har vært en fornøyelse. Fra vi begynte å jobbe med plata har det vært en 24/7 greie. Vi levde og åndet for denne plata, og har virkelig lagt sjel i den.
Jeff har sagt han vil videreføre arven fra de første platene. Og grunnen til at det er blitt såpass vellykket er han ikke hører på stort annet enn egen musikk.
– Det er kanskje slemt å si, siden det er så mange fantastiske musikere der ute. Men jeg hører ikke noe særlig på musikk og i hvert fall ikke under skriveprosessen. Hører jeg et fett riff begynner jeg å tenke på hvordan jeg kan gjøre min vri av det. Jeg ønsker å legge min sjel i musikken og komme opp med noe innovativt. Riktignok har jeg lagt inn et par småting jeg har hentet fra mine favorittvokalister på plata, men uansett hvor gjerne jeg skulle sagt jeg sjekker ut nye band, så gjør jeg ikke det.
– Possessed debuterte med klassiske «Seven Churches» i 1985. Året etter kom «Beyond The Gates» oppfulgt av EP’en «The Eyes Of Horror» i 1987. Og dermed var reisen slutt.
– Vi fullførte kontrakten vår på to plater og en EP. Jeg vet jeg kan være vanskelig å samarbeide med. Jeg er veldig fokusert og oppriktig, men jeg tror egentlig ikke dette handlet om meg. Selv om sikkert de andre gutta sier noe annet. For all del, jeg elsker dem virkelig, de er mine brødre til tross for at jeg ikke har sett dem på trettito år. Og jeg har stor respekt for reisen vi hadde sammen. Det som skjedde var at jeg kom på øving en dag og alle satt helt stille og så på meg. Hva i all verden er det som skjer, spurte jeg. Larry hadde allerede blitt med i Blind Illusion, som senere ble til Primus. Så jeg visste han hadde ambisjoner og steder å gå. Så viste det seg at de andre også så for seg et annet liv enn Possessed. Mike Sus ville gjøre ferdig utdannelsen sin på universitetet. Mike Torrao ville begynne i sin fars firma og har gjort stor suksess som landskapsarkitekt. Jeg har stor respekt for valgene deres, for det er utfordrende å leve av death metal. Det er ingen deltidsjobb, du må være fullt dedikert. Du må være mye på veien og lenge borte fra familien. Jeg valgte death metal og de et normalt liv. De vil sikkert ikke si det samme om meg, meg jeg er fortsatt glad i dem.
Et par år etter bandet var historie ble Jeff skutt, noe som resulterte i at er lam fra livet og ned og er avhengig av rullestol. Siden Possessed ble aktive igjen har de stort sett spilt på festivaler, og de er gjerne plassert på et potetjorde langt uti i ingenmannsland.
– Jeg blir behandlet som en kongelig uansett hvor vi spiller. Jeg blir møtt med verdighet og respekt og alle vil hjelpe meg med alt, noe som viser hvor hyggelige metalfolk er. Festivaler er stort sett veldig profesjonelle og godt organisert. Egentlig trenger jeg ikke så mye. Får jeg hjelp inn i turnebussen eller opp en trapp er jeg som alle andre og klarer meg selv etter det.
– «Revelations Of Oblivion» slippes så klart på vinyl i flere farger i tillegg til CD. Det slår meg at Possessed aldri ga ut noe mens CD var det største formatet.
– Etter jeg ble skutt var jeg lenge nede i en mørk dal. Jeg skal fortelle deg en ting Ronny, og det er at jeg har mange venner som aldri kom seg opp igjen, de er døde. Jeg prøvde også ta livet av meg med dop og alkohol, og ønsket virkelig ikke å leve lenger. Det var virkelige mørkt. Jeg leste mye satanisk litteratur og bibelen. Samtidig fikk jeg mange brev fra fans med ønske om god bedring, mange sendte meg skiver og demoer og den støtten gjorde at jeg overlevde dette monsteret. Dette pågikk i fem år, og en dag jeg var på vei ut av døra med en flaske whisky i hånda tittet jeg opp på himmelen og så et solglimt. Til helvete heller, tenkte jeg, livet er herlig. Så knuste jeg whiskyflaska i bakken og tok turen til nærmeste college. Etter å ha bestått IQ-testen fikk jeg tilslag om støtte til utdannelse og gikk ut med A i alle fag på både junior college og San Francisco State University. Deretter begynte jeg å jobbe med infrastruktur på sykehus og jobbet meg etter hvert opp i ledelsen og gjorde det veldig bra. Jeg giftet meg og fikk to barn. Samtidig var det noe jeg manglet i livet mitt. Jeg og min kone hadde den gamle hippiementaliteten, hvis ikke alt er helt perfekt så skiller vi lag, og det gjorde vi. Så da sluttet jeg i jobben min for å konsentrere meg hundre prosent om Possessed.
– Her på berget kan vi se Possessed under årets Tons Of Rock (2019).
– Vi skal knuse. Det skal bli det råeste du noensinne har sett. Bandet mitt er virkelig fenomenalt. På åttitallet hørtes vi ut som treåringer med tre fingre, dagens besetning er badass. Vi spiller vel fire eller fem nye låter og resten gammelt. Jeg skjønner jo det er det folk aller helst vil høre.
Jeff er en utadvent og hyggelig fyr som sier man ikke blir rik av å spille death metal. Han lurer på om man tjener godt på å være metaljournalist i Norge. Det må jeg dessverre avkrefte.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019