Magiker eller komiker – eller begge deler? I mars slapp Yngwie Malmsteen albumet «Blue Lightning», og i den forbindelsen tok NRM en kjapp prat med en selvkritisk og glemsk legende. Kontroversene har vært mange. Den standhaftige virtuosen er seg selv lik der han nekter å gå tilbake i tid. Men i et musikalsk univers, der blant annet vår egen hardrockkonge, Jørn Lande, er blitt persona non grata – har gitarlegenden total kontroll.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Foto: Austin Hargrave
– Jeg må advare deg. Jeg har gjort 27 intervjuer i dag før deg – men jeg skal gjøre mitt beste.
– Skjønner. Det er hardt arbeid å promotere album. Men okay. Vi setter i gang. Snakker du fortsatt svensk?
– Veldig lite.
– Da gjør vi intervjuet på engelsk.
– Ja, det gjør jeg alltid.
– Vi kan kanskje starte med at du forteller litt om det kommende albumet «Blue Lightning»?
– Hva vil du høre?
– Vel, du kan kanskje fortelle hvorfor du lagde det og hvorfor du valgte å ta med såpass mange av coverlåter?
– Sånn som jeg ser det er det ikke coverlåter. Når jeg tar for meg en låt ser jeg på den som skjelett, med tekst og alt. Så gjør jeg den om til min et hundre prosent. Selvfølgelig uten å virke respektløs ovenfor originalen. Så lenge jeg kan huske har folk spurt meg ‘Gjør et bluesalbum, gjør et bluesalbum’. Sikkert i tjue-tredve år. Plateselskapet Mascot kom til meg og spurte om jeg ville gjøre dette. Jeg sa ‘Hvorfor ikke’. Jeg drar på turné, jeg drar i studio. Jeg mikser albumet. Jeg velger låtene selv. Vi skulle egentlig velge låter sammen, men så ville de at jeg gjorde det selv. Så skrev jeg også noen låter selv.
– «While My Guitar Gently Weeps» (The Beatles) er jo en låt som skiller seg ut og er heller ikke typisk Malmsteen materiale. Var det utfordrende å spille den?
– Nei.
– Det var altså ingen problemer
– Nei, he he he he…..tingen er at musikk kun er åtte noter. Blues er bare fem noter. Hvis du tar et stykke musikk, om du skriver den selv eller tar et som allerede eksisterer, er ikke forskjellen så stor – for i bunn og grunn handler alt om noter, tromme- rytmer også videre. Bakgrunnen for låten er selvfølgelig forskjellig men det er likevel ikke så stor forskjell.
– Er albumet en hyllest til dine barndomshelter?
– Både ja og nei. Dette er først og fremst låter jeg har hørt og som jeg har likt. Det er det det er. Jeg har hørt dem på radio eller på tv, så likte jeg dem, sånn som for eksempel «Blue Jean Blues» (ZZ Top). Så gjorde jeg den.
– Hvem andre medvirker på den?
– Ingen, he he he…..
– Ingen?! Det er altså bare deg?
– Ja, jeg spiller alle instrumentene.
– Og du har produsert albumet også?
– Ja.
– Er dette noe du vil fortsette med i fremtiden, det å også produsere egne album?
– Jeg produserer alle mine album.
– Er det fordi du ikke stoler på andre eller er det fordi du liker å ha total kontroll?
– Det er en kombinasjon. Jeg mener at en produsent er der for en artist eller et band for å finne ut av ting og å lede eller påvirke de i en bestemt retning. Jeg har aldri hatt behov for det. Jeg har bestandig vært veldig sikker på hvordan jeg ville ha det. Vært veldig bestemt på hvilken retning jeg skal. Så jeg trenger ikke en produsent.
– Kan du fortelle litt om dine musikalske røtter?
– Jeg var veldig ung. På min femårs-dag fikk jeg min første gitar. Så tok jeg piano-timer, fløyte-timer, trompet-timer, tromme-timer og alt mulig. Jeg startet ikke ordentlig med gitar før jeg var syv. Da var det blues-basert stoff som gjaldt. Jeg vokste opp i en klassisk-skolert familie med operasangere og slikt, men startet altså med blues. Etterhvert ble også jeg inspirert av Bach, Tchaikovsky og Paganini. Slik ble stilen min til.
– Når oppdaget du at du hadde spesielle gitarferdigheter?
– Det er vanskelig å si for jeg har bestandig vært veldig selvkritisk. Men jeg vet at fra syvårs-alderen skjønte jeg at det var dette jeg måtte gjøre. Jeg har heller aldri sett for meg at jeg skulle gjøre noe annet.
– Du beskriver stilen din som ny-klassisk metal. Ser du på deg selv som en gitarist eller komponist?
– Begge. Men jeg er også en magiker. På scenen er jeg en magiker.
– Jeg ser den…
– Og en komiker…..jeg må være en masse ting.
– Hva tenker du i dag om den kommersielle suksessen du hadde med albumene «Trilogy» og «Odyssey»?
– Jeg tenker egentlig ikke på de tingene. Jeg går alltid fremover og gjør det jeg syntes er best på det aktuelle tidspunktet. Slik er det også med albumene fra tidlig åttitall…eller sein åttitall. På det tidspunktet var dét det rette for meg å gjøre. Jeg husker ikke helt, men siden midt på nittitallet har jeg ikke forholdt meg til det kommersielle. Så jeg tenker aldri på de tingene der.
– I dag er det populært å bringe gamle suksesser på veien igjen. Er det en mulighet for at vi vil se deg og Joe Lynn Turner på veien med «Odyssey»?
– Nei.
– Ingen mulighet altså?
– Jeg liker å gå fremover, ikke bakover.
– Skjønner. Jeg har likevel et par spørsmål til om fortiden.
– Ok?
– Hva med vår norske metalgud, Jørn Lande. Hvordan er forholdet ditt til ham? Anerkjenner du ham som vokalist i dag?
– Jeg vet ikke hvem det er.
– Unnskyld?
– Jeg vet ikke hvem det er.
– Jørn Lande. Vokalisten?
– Jeg vet ikke. Jeg kjenner ikke til han.
– Hmm, han sang for deg rundt tusenårsskiftet.
– Virkelig?
– Ja, Jørn Lande.
– Da må jeg ha glemt det…he he he..
– Okay! I et intervju NRM nylig gjorde med Doogie White (som sang med Malmsteen i 7 år fra 2001 til 2008) fortalte han at du ringte ham da du var i London for noen år siden. Dere ruslet rundt, tok noen drinker sammen og hadde i følge han en fin kveld. Han fortalte videre at du inviterte han til konserten din der kanskje han kunne opptre som gjestevokalist på noen låter. Men samme kveld som konserten var fikk Doogie beskjed om at invitasjonen var trukket tilbake og at du ikke pratet med ex-vokalistene dine lenger.
– Det var merkelig. De tingene der er ikke korrekt.
– Så det er ikke korrekt?
– Nei, det er ikke korrekt. For det første inviterte jeg han aldri til å komme på scenen. Men okay, jeg vil ikke å si noe ondt om han eller noe slikt. Det er bare ikke sant det han sier. Han kom til et show jeg hadde for cirka ti år siden. Hadde litt for mye å drikke. Det er egentlig det.
– Så det er ikke problemer for deg å snakke med ex-vokalistene dine?
– Jeg tar ikke….jeg mener jeg sosialiserer ikke med de og jeg tenker ikke på fortiden. Fortiden er fortiden. Jeg går fremover. Jeg har alltid vært sånn. For eksempel, når jeg var veldig, veldig ung og hadde såkalte band i Sverige så var det egentlig ikke band, men backingmusikere. Jeg ville bestandig gå fremover og musikere, de kommer og går. Jeg dro så til Amerika og ble gitarist i bandet Steeler. Men jeg fortsatte på samme måte her. Jeg ville fremover. Nå leier jeg inn musikere og betaler de lønn. Det er slik jeg vil ha det.
– Men du har mer på gang. Hva med Generation Axe?
– Å ja. Steve Vai og jeg har kjent hverandre langt tilbake. Vi er som brødre. Vi spilte litt sammen i Miami og han spurte om vi skulle gjøre noen ting sammen igjen. Vi hadde jo allerede gjort G3, men dette var ikke G3. «Klart det», svarte jeg, «du er min bror, jeg gjør det». Vi satte sammen fem gitarister. Det er virkelig en interessant sak, for du vet ikke helt hvordan det vil fungere. Det kan bli virkelig folksomt, om du skjønner. Men vi går alle godt overens så dette er stort.
– Så det er ingen krangling om hvem er som er den største stjernen eller hvem som er den beste gitaristen?
– Nei, nei, nei…..ikke i det hele tatt. Vi kommer skikkelig godt overens.
– Det må ha vært tjuefem år siden sist du spilte i Norge. Når får vi se deg her igjen?
– Godt spørsmål. Så fort som mulig, håper jeg. Du skjønner, det er hverken jeg eller managementet mitt som booker showene. Det er en egen agent som booker konsertene.
– Så du har ingen anelse om du skal til Europa eller ikke denne gang?
– Jeg håper på det. Jeg håper det blir noe til sommeren, men jeg har ikke sett noen datoer. Jeg skal gjøre en Amerika-turné til våren. Men forhåpentligvis snart.
– Vi får håpe på det. Hva med hjemlandet ditt, Sverige. Er det lenge siden du var der?
– Jeg var der for rundt ett – ett og et halvt år siden.
– Hva gjør Yngwie Malmsteen på fritiden? Noen hobbyer?
– Jeg vil ikke kalle det hobbyer, men mer som lidenskap. Først og fremst så tilbringer jeg mest mulig tid med familien min, kone og barn. Så liker jeg å spille tennis. Men min største «ting» er mine Ferrarier. Jeg samler på Ferrari. Så samler jeg på våpen. Det er ting som dette jeg liker. Noe helt annet enn musikk.
– Er det andre band, musikere eller gitarister du har spesielt sansen for. Noen du selv er fan av?
– Nei, egentlig ikke. Jeg er på en måte ute av sirkelen når det gjelder ting som dette. Jeg bruker mesteparten av tiden på hotellrom og gjør intervjuer..he he he..Men jeg hører egentlig ikke så mye på musikk.
– Gjennom årene har det blitt noen studioalbum. Hvilket album er din favoritt, bortsett fra den siste?
– «World On Fire»
– Hvorfor den?
– Det er det mest komplette albumet. Det viser et bra bilde hva jeg som musiker egentlig handler om. Jeg liker det virkelig.
– Etter alle disse årene, føler du noe press når du gir ut nye album eller drar på turne?
– Nei. Eller ja, selvfølgelig gjør jeg det. Men det presset jeg føler er det presset jeg legger på meg selv. Jeg er veldig, veldig hard mot meg selv når det kommer til selvkritikk. Men jeg føler ikke press fra andre mennesker, hovedsakelig fordi jeg rett og slett ikke kan tilfredsstille 8 milliarder mennesker. Bare fordi du har en mobiltelefon, jeg er lei meg, jeg kan ikke gjøre deg glad. Så hovedsakelig så gjør jeg det beste jeg mener jeg kan gjøre, uten kompromisser. Jeg gjør aldri noe som jeg ikke syntes er bra nok og slike ting. Aldri. Men helt klart. Jeg legger press på meg selv. Det er det samme når jeg skal på scenen. Presset er der og det er ikke lite, det kan jeg forsikre deg om…he he he. Presset er stort.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019