I foregående artikkel loste Dave Meniketti oss igjennom Y&Ts studioskiver fra debuten i 1976 til «Down For The Count» fra 1985. Når vi atter slår på tråden til gitargudens hjem i California, fortsetter vi der vi slapp.
Tekst: Geir Amundsen
Livefotos: Tommy Mogren
CONTAGIOUS (1988)
– Denne skiva var vel en ny start for dere, med nytt plateselskap og bandets første besetningsbytte.
– Ja, vi hadde blitt nødt til å skille lag med Leonard Haze, vår trommis gjennom alle år. 80-tallet var ganske hedonistisk, og Leonard begynte å slite kraftig helsemessig, noe som gikk ut over spillinga hans. Så vi fikk en ny energi inn i bandet med en særs ivrig og entusiastisk ung Jimmy DeGrasso, som senere spilte med både Alice Cooper og Megadeth (og pr 2014 i Black Star Riders). Han bidro også godt på låtskriversida. Vi hadde også avsluttet kontrakten med A&M, som gjorde en elendig jobb for bandet her i statene. Vårt nye plateselskap Geffen med John Kalodner i spissen ønsket å satse på oss, så med ett virket alt så mye mer positivt enn det hadde gjort et par år tidligere.
– Men den ble vel ikke den store suksessen salgsmessig.
– Nei, vi ble kjapt nedprioritert da Geffen samtidig fikk jackpot med to andre skiver – Guns N Roses «Appetite For Destruction» og Whitesnakes «1987» kom ut cirka samtidig med «Contagious», og Geffen pøste alt av promo inn på de to. I ettertid ser man jo at det var smart forretningsmessig, men det var katastrofalt for oss.
– Hva tenker du om skiva per idag?
– Både og. Produksjonen kunne vært bedre. En tredjedel av låtene er knallbra, de siste to tredjedelene er ok. Vi spiller fortsatt et par låter derifra på konsertene, som tittelsporet, og instrumentalen «I’ll Cry For You».
– Det var et høydepunkt da jeg så dere i Göteborg i høst. Gåsehudøyeblikket.
– Ja, det er kanskje den låten jeg gleder meg til hver kveld, mest fordi vi da kan improvisere litt underveis, vi spiller den aldri 100% likt to ganger. Selvfølgelig er det en hovedmelodi som stort sett skal følges, men på en slik låt står man mye mer fritt enn på låtene med vokal, hvor vi stort sett følger studioversjonene.
TEN (1990)
– To år senere hadde dere gjennomført nok et skifte i besetning.
– Ja, vi måtte kvitte oss med gitarist Joey Alves, av lignende grunner som med Leonard. Heldigvis har begge de to kommet seg på rett kjøl igjen, og det går bra med de pr idag.
– Har du fortsatt kontakt med de?
– Å ja da! Ikke på daglig basis, men vi snakkes jevnlig! (Leonard Haze døde i 2016, Joey Alves i 2017. Journ. anm.)
– Men dere fikk inn Stef Burns, som også var en habil sologitarist, i motsetning til Joey.
– Ja, Stef er en meget habil gitarist! Han spilte også med Alice Cooper etterpå, og med Huey Lewis & The News.
– Og så jobbet dere med en av rockens største produsenter, Mike Stone, som hadde lagd skiver med Queen, Journey, Kiss og Whitesnake.
– Ja, Mike døde i 2002, men han var utrolig proff å jobbe sammen med. Han hadde havna litt utpå året i forveien da han var i studio med Ratt, og hadde nyktret seg helt opp siden da, så han holdt seg unna alt av alkohol og dop da han jobbet med oss.
– Du, mens jeg leste meg opp før dette intervjuet, kom jeg over opplysinger om at det er Steve Smith fra Journey spiller trommer på de fleste låtene her, og ikke Jimmy. Stemmer det, og hvorfor?
– Det var pussig, under pre-produksjonen på skiva hadde vi alle låtene klare og spilte inn alt av trommespor med Jimmy først, og så begynte vi å legge på bass og gitarer. Vi følte at alt klaffet, og jeg kom ut av innspillingsrommet etter å ha lagt på gitar på en låt, da jeg oppdaget at alle bak studioglasset står og ser dystre og oppgitte ut. Jeg gikk inn og spurte hva som sto på, og Mike sa høyst motvillig at han ikke syntes at Jimmys trommer var bra nok – tempoet økte og sakket, grooven ramlet her og der, det holdt rett og slett ikke mål, mente han. Og nå hadde vi brukt så mye tid og penger på å lage grunnsporene at han ville hanke inn en sessionspiller til å banke inn sporene rett og kjapt. For oss var det nærmest utenkelig og nedverdigende å måtte bruke utenforstående musikere, så jeg insisterte på å gi Jimmy en sjanse til. Men etter noen dager var fortsatt ikke Mike fornøyd og da var det ingen pardon.
– Dere kjente vel godt til Steve, han er vel og fra San Francisco-området?
– Ja, Y&T og Journey hadde samme manager i en periode. Og Steve er helproff og en uhyre teknisk og dyktig trommis. Han kom inn og fikk demoer av låtene, og gjorde det han kunne for å oppmuntre Jimmy, som selvsagt tok dette knusende tungt. Steve fortalte Jimmy at han hadde brukt Jimmys trommespor som fasit, og at det var masse kule brekk som han hadde beholdt. Og Jimmy tok dette som et spark bak, han begynte å øve intenst, og ble en sykt mye bedre trommis som en direkte konsekvens av dette.
– På platecoveret står det bare ‘Additional Musicians: Steve Smith – drums’.
– Ja, vi ville gjerne holde dette internt, det er jo ikke hyggelig å bli vraket til plateinnspillingen. Jimmy spiller vel på to eller tre låter, resten er Steve.
– Låtmessig er dette en knallsterk skive.
– Ja, det er faktisk en av mine personlige favoritter som jeg er veldig stolt av. Vi spiller knallbra, skiva låter kanon, og vi har masse fantastiske låter av stor variasjon, fra ballader som «Don’t Be Afraid Of The Dark» til rockere som «Goin’ Off The Deep End».
– Sistnevnte må være den kjappeste låten Y&T noensinne har spilt inn!
– Haha, ja det tror jeg du har rett i! Den er det Jimmy som spiller på, forresten!
– Hvilke låter herifra spiller dere fortsatt?
– I høst har vi spilt «Hard Times» og «Don’t Be Afraid Of The Dark», tidligere har vi ofte gjort «Surrender» og «Lucy».
– Ikke godlåta mi, «Come In From The Rain»?
– Nei! Den er en av mine favoritter også, men den har vi aldri gjort live! Vi har derimot snakket lenge om å ta den inn, så ikke se bort ifra at den får sin scenedebut i 2014.
– Til tross for knallskive, ble nesten «Ten» Y&Ts svanesang.
– Ja, vi hadde snakket om det før skiva ble utgitt – at hvis heller ikke denne skiva fikk den skjebnen vi syntes den fortjente, så kunne vi like gjerne bare gi oss og finne på noe annet. Og det musikalske klimaet var definitivt i ferd med å endre seg. Så da det ble tydelig at Geffen ikke hadde tenkt å backe oss, var det nok. De ga ut «Don’t Be Afraid Of The Dark» som singel, og det var det. Vi la ut på en avskjedsturne på vestkysten av USA, og den siste av disse, innspilt på nyttårsaften 1990 på hjemmebane, ble senere gitt ut som liveskiva «Yesterday & Today Live» – en gnistrende liveskive jeg er veldig fornøyd med, forøvrig!
MUSICALLY INCORRECT (1995)
– Men fire år etter at Y&T offisielt la inn årene, var dere tilbake med ny skive. Hvordan kom det i stand?
– Jeg ville aldri bli et av de bandene som drar på avskjedturne etter avskjedsturne, og så kommer med stadig nye comebacks. Men ett år etter siste konsert, fikk jeg forespørsel fra vår bookingagent om å gjøre noen få konserter på vestkysten av USA – og de andre tre gutta var særs spillesugne og savnet å stå på scenen, så vi sa ja til det, og det ble en dundrende suksess. Det var ikke noe offisiell gjenforening, vi hadde bare lyst til å spille noen få konserter per år, og fortsatte med det de neste årene også, mest for egen fornøyelse. Men så i 1994 fikk vi en forespørsel fra et plateselskap i Japan om å spille inn ny skive med alle utgifter dekket, og en Japanturne. Det var ikke noe vi hadde tenkt på selv, og ikke hadde vi skrevet noen nye låter heller. Men etter å ha diskutert litt, slo vi til.
– «Musically Incorrect» var en megetsigende platetittel i 1995.
– Nettopp, det var også beskjeden vi prøvde å gi. Vi følte ikke at vi hadde noe press, vi hadde ingenting å tape, for bransjen og media ga allerede blanke i band som oss. Vi jammet i praksis frem låtene som en trio, med meg, Phil og Jimmy. Stef var såpass opptatt med sine andre band at han bidro minimalt.
– Spiller han ikke på skiva?
– Jo, han er der et sted, jeg tipper han spiller på 2-3 låter. Ellers synes jeg dette er en veldig oversett skive i Y&T-kanonen, det er mange knallåter her , som «Fly Away» og «Pretty Poison» – men de fleste fansen fikk knapt med seg at den ble utgitt engang, og vi turnerte ikke i kjølvannet av den heller.
– Og en nyinnspilling av «I’m Lost» fra «Struck Down»-skiva.
– Ja, jeg har i alle år syntes at den låta hadde fortjent mer oppmerksomhet enn den fikk, og produksjonen på «Struck Down» er jo helt forferdelig, så her fikk den en full overhaling.
ENDANGERED SPECIES (1997)
– Dere fulgte samme oppskrift på neste skive?
– Ja, nok en skive som ble jammet frem som en trio, uten Stef. Jeg hadde fått bygget mitt eget studio hjemme, hvor begge disse to skivene ble skapt.
– Og nok en platetittel som henspeiler på dere selv?
– Hehe, ja, band som oss var virkelig utrydningstruet på 90-tallet! Vi var jo ikke spesielt aktive, selv om vi spilte inn to skiver og gjorde en håndfull konserter i året mens vi offisielt var oppløst.
– Er det en skive du står for i dag? Den er veldig ignorert i Y&T-katalogen.
– Absolutt, den er ikke så polert og melodiøs som 80-tallsskivene våre, men den spruter av energi og entusiasme – vi hadde det virkelig moro sammen da vi lagde disse to skivene, og det er veldig tydelig når du hører på de, synes jeg. Begge disse skivene ble utgitt på små uavhengige plateselskap i Japan og Europa, og fikk ikke den distribusjonen og promoen de burde fått, så fansen var nesten ikke klar over utgivelsen. I tida før internet var det ikke så lett å holde seg oppdatert på hva ditt favorittband syslet med, med mindre media dekket det eller plateselskapet annonserte det. Så dermed sank de som ei stein, salgsmessig.
– De er nesten ikke mulig å få tak i pr idag heller.
– Nei, Music For Nation som ga de ut i Europa finnes jo ikke lenger, så vi ga de ut på nytt som en dobbelskive med litt ekstra videomateriale, under navnet «Incorrect Species», og den selges på konsertene våre, og på hjemmesida vår.
ON THE BLUE SIDE – DAVE MENIKETTI (1998)
– Og det var i disse dager at du kom med din første soloskive – i en noe annen musikalsk retning enn Y&T.
– Den begynte jeg å spille inn i hjemmestudioet mitt allerede i 1993, og det tok fem år før min daværende manager syntes at jeg hadde nok bra låter til å gi de ut – noe som er litt morsomt, for de låtene han var mest negativ til, er de låtene som fansen liker best.
– Valgte du bevisst å skrive låter som var mer bluespreget enn Y&T, og å arbeide med andre musikere enn Phil og Jimmy?
– Jeg har alltid elsket blues, og litt av poenget med en soloskive er vel å eksponere deg selv uten tanke på hvordan det passer inn i materialet til bandet ditt. Så jeg gjorde bare det som falt meg naturlig, og fant disse fantastiske lokale musikerne som passet disse låtene som hånd i hanske.
– Hvem brukte du på bass og trommer? Det var ukjente navn for meg.
– Myron Dove på bass, han har spilt med alt og alle fra Santana og Robben Ford til Stevie Wonder og Ronnie Montrose. Jimmy DeGrasso spilte trommer på noen låter, men ellers brukte jeg Ron Wikso, som har jobbet med David Lee Roth og Cher.
– Din versjon av James Browns «Man’s World» er helt kanon, og du leverer en av dine aller beste gitarsoloer på den ni-minutters bluesballaden «Loan Me A Dime».
– Takk takk! Ja, det er en skive jeg er svært fornøyd med selv, og den er 100% meg.
MENIKETTI – DAVE MENIKETTI (2002)
– Men din neste soloskive var mere rocka og tilbake i det musikalske landskapet som fansen assosierer deg med.
– Ja, men det er kanskje ikke så rart. Mange av låtene er skrevet sammen med Myron og med Chris Miller, trommisen som jeg brukte på solokonsertene. Han bor rett nedi gata fra meg, og har spilt med Billy Preston. Vi gjorde en god del konserter i kjølvannet av «On The Blue Side», og selvsagt kom det mange Y&T-fans dit som forventet å høre Y&T-låter. Jeg ville fokusere på sololåtene, men visste jo at mange bare sto og ventet på Y&T-låtene, så vi måtte inkludere noen av de også. Med bare èn soloskive å ta av ble det for kort setliste uten! De andre gutta i bandet ble inspirert av å rocke hardere enn de noensinne hadde gjort før, og det ga seg utslag både i låtskrivinga, arrangementer og måten de spilte trommer og bass på den neste soloskiva mi, som bare het «Meniketti». Vi fikk oss også en Japanturne, og en av konsertene her ble utgitt som liveskive året etterpå.
– «Live In Japan», ja. Det er få skiver i min CD-samling som jeg har betalt mer for – tror jeg måtte ut med 70-80 dollar på Ebay for den.
– Haha, ja, jeg vet. Vi solgte den på hjemmesida vår en periode, men da den ble utsolgt, måtte vi ut med over 30 dollar i innkjøpspris, og det fikk vi oss ikke til å kreve av fansen.
FACEMELTER (2010)
– Y&T ble offisielt gjenforent igjen i 2001, og så vidt jeg vet prøvde dere å samle orginalbesetningen?
– Ja, vi hørte med både Joey Alves og Leonard Haze. Joey hadde slitt litt med helsa etter at vi skilte lag, og takket pent nei. Han hadde et nytt liv nå, og orket ikke å turnere masse, og det var greit nok. Leonard ble med, og spilte med oss frem til 2006, da vi fant ut at dette ikke fungerte av mange forskjellige grunner, så vi måtte gå våre egne veier igjen.
– Og da fikk dere med dagens Y&T-trommis Mike Vanderhule.
– Ja, vi tok oss god tid før vi ga ham jobben, vi ville være helt sikre på at han var rett mann. Ikke bare musikalsk sett, men han skal passe inn sosialt i vår lille familie.
– Det gikk mange år fra dere ble gjenforent og til vi fikk en ny studioskive fra Y&T. Åtte år?
– Noe sånt ja! Vi ville at bandets besetning skulle være tett og samspilt før vi gikk i studio. Og rundt 2006 tok min kone Jill over som bandets manager, og brått økte antall spillejobber per år fra en håndfull til 60-80. (Og det må sies at Jill Meniketti ikke er noen Jeanine Pettibone, hun nyter stor respekt i miljøet som en av bransjens beste managere.) Da Frontiers tilbød oss platekontrakt, hadde vi hatt denne besetningen i tre år, og var klare!
– Og «Facemelter» er uten tvil det beste dere har gjort siden midten av 80-tallet.
– Ja, jeg føler at det er en knallsterk skive, og et solid comeback. Singelen var «I’m Coming Home», en låt jeg skrev i søvne.
– Hva behager?
– Ja, jeg våknet midt på natta med hele låten i hodet, spratt opp og fant en gitar for å finne grepene.
– Spesielt! Og Phil Kennemore kom opp med en kanonåpning med «On With The Show».
– Ja, han overgikk nesten seg selv der. Dessverre fikk han kreftdiagnosen sin like etter at vi hadde startet turneen. Han insisterte på at vi ikke skulle kansellere turneen selv om han måtte dra hjem og få behandling, men at vi måtte få inn en vikar. Så på kort varsel hanket vi inn Brad Lang, som jeg nesten ikke kjente da, og han tok over på et par uker. Og da Phil døde et halvår senere, fikk Brad jobben på fast basis. Og der er vi nå.
– Hvordan ser fremtiden ut? Dere har et 40-årsjubileum i 2014 – noen planer om ny skive?
– 2014 ligger an til å bli et travelt år for oss, med masse turnering både i statene og i Europa. Vi kommer til Europa i juni for å spille på Sweden Rock Festival, og gjør en liten turne i den forbindelse. Så kommer vi tilbake i oktober og gjør vår nå tradisjonelle lengre høstturne i Europa, og da håper vi å komme til Norge også. Så jeg tviler på at vi får tid til å både skive nye låter og gå i studio for å spille inn skive. Realistisk sett kommer det ikke noe ny studioskive fra oss før i 2015 – men se ikke bort ifra en live-DVD i løpet av året!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2013