Høsten 2019 er amerikanske Y&T på sin tradisjonelle Europaturne, og vi tok en prat med bandets frontmann, vokalist, gitarist og eneste orginalmedlem, Dave Meniketti, og gjennomførte en kronologisk oppsummering av samtlige Y&Ts studioskiver gjennom tidene, i tillegg til å få de siste nyhetene
Tekst & livefotos: Geir Amundsen
– Det er pussig, i forrige uke intervjuet jeg en kjenning av deg, en kar ved navn Sammy Hagar, som nevnte at han var på vei på sin første bandøving med deg som gitarist. (Og DET intervjuet kan du lese her.)
– Haha, ja, det stemmer!
– Og han ba meg spørre deg om du hadde det trivelig på øvinga.
– Hehe! Joda, det gikk strålende, og den ble akkurat det jeg hadde håpet den skulle bli. Å være på øving sammen med alle de gjenlevende medlemmene av Montrose, minus Ronnie så klart, var utrolig for meg. Jeg spilte igjennom de fleste låtene sammen med Bill Church på bass og Denny Carmassi på trommer før Sammy dukket opp, for han snakket vel med deg da! Jeg har jo vokst opp med å høre på de første Montrose-skivene, så jeg kunne låtene ut og inn, og det føltes veldig naturlig, og et privilegium for meg personlig å få spille med disse karene.
– Men det er bare for to konserter, er det så?
– Ja, i San Francisco og i Sacramento, på hjemmebane, i begynnelsen av september.
– Hva med dine egne turneplaner? Y&T turnerer Europa igjen til høsten?
– Stemmer, det har nesten blitt en tradisjon for oss å tilbringe et par måneder i Europa på høsten. Vi elsker å spille der, publikum er fantastisk og vi føler oss alltid vel tatt imot.
– Hva kan vi forvente oss på setlista? Noen ‘nye’ gamle låter?
– Det kan du si! En del nye gamle låter, og en del nye nyere låter! Vi prøver alltid å ta inn en del låter som vi ikke har spilt på en stund, og de siste årene har vi også markert 30-års jubileum for de skivene vi ga ut på tidlig 80-tall. Og på den tida ga vi jo ut ny studioskive hvert år, så jubileene kommer ganske hyppig! I 2013 er det 30 år siden vi ga ut «Mean Streak», og fra den kommer vi til å ta noen låter som vi ikke har spilt på veldig lenge – i tillegg til de 2-3 låtene derifra som vi alltid spiller! Men vi skal også prøve å få med oss noen låter som folk ikke har hørt oss spille før, men som vi stadig har fått forespørsler på. Det er gøy, det gjør ting interessant for oss også, og forhåpentligvis også for publikum!
– Du nevnte ‘nye nyere låter’ – er det ny studioskive på gang? Det er allerede blitt 3,5 år siden «Facemelter» (2010).
– Jeg mente nyere låter, fra «Facemelter», som vi ikke har spilt så mye. Men joda, i løpet av et halvårs tid begynner vi nok å jobbe med nye låter med tanke på en ny skive.
– Så ny skive i slutten av neste år?
– Det vil tiden vise hva vi får tid til – vi har 40-årsjubileum i 2014, så vi kan bli ekstremt opptatte på veien uten tid til å gå i studio. 2015 er nok mer trolig.
– Da tar vi istedet et dybdedykk i Y&Ts kataloger og snakker litt om de tolv første skivene deres.
– Greit! Kjør på!
YESTERDAY AND TODAY (1976)
– Da vi spilte inn debutskiva vår, var vi bare ungdommer, og vi var også ekstremt uerfarne studiomusikere! Vi hadde utelukkende spilt live frem til da, med unntak av to demokassetter, så vi hadde ikke fått mye veiledning. Så vi gikk bare inn i studio og fremførte konsertene våre! På godt og vondt. Det var ikke før flere år senere at vi fikk en produsent som var i stand til å si ‘Vent nå litt her! Dere kan ikke bare spille som om dere står på scenen! Dere må passe tempoet, dere må sørge for ditt og tenke på datt. Den låta er for lang, og den låta trenger et nytt mellomparti!‘ og så videre. Så det var absolutt en læreprosess for oss, og innspillingen er veldig rå. Og når jeg i ettertid ser tilbake på den tida, så er det faktisk et pluss, for du kan høre den lidenskapen og energien som vi la i konsertene våre da.
– Hvor lenge hadde dere spilt sammen da?
– Rundt to år. Jeg var 22 år gammel da. Vi begynte å lage egne låter med en gang vi kom sammen i 1974, og hadde sikkert nok materiale til to skiver da vi gikk i studio. Og vi hadde spilt disse låtene på masse konserter allerede, så vi kunne de 100%. Det hadde vi aldri tid til senere, da ga vi ut en skive i året og spilte ikke nye låter før skiva var ute på markedet.
– Hvilke låter her er du i ettertid mest fornøyd med?
– Mange av låtene her har en rå nerve, som «My Heart Plays Too», og «Game Playing Woman» som har et ganske syrete midtparti. Det viser hvilke band vi var påvirket av – det avr ikke bare rask rock’n’roll, det var ballader og andre stiler også – fra dag 1, og det vises i denne skiva.
– Dere spiller fortsatt «Beautiful Dreamer» på konsertene i ny og ne?
– Jada! Den og «25 hours A Day», og en sjelden gang iblant drar vi frem «Earthshaker». Og det hender at folk i publikum skriker på «Alcohol», som vi ikke har spilt på veldig lenge siden det var vår ex-trommis Leonard Haze som sang den. Men for et par år siden fant vi ut at vi skulle øve den inn og la vår gitarist John Nymann synge den, og det gjør han knallbra! Så det er ikke ofte, men det hender!
– Kan virkelig deres nye bassist Brad Lang alle disse obskure låtene?
– Ja! Han kan de sikkert bedre enn meg! Han har satt seg ned med samtlige Y&T-skiver og kan det aller meste.
– Dere gikk fortsatt under bandnavnet Yesterday And Today. Hvor kom dette ifra?
– Fra skiva som lå på Leonard Haze’s platespiller da vi satt på rommet hans og diskuterte bandnavn! En samleskive av The Beatles, den med det beryktede coveret bandmedlemmene i slakterfrakker, kjøttstykker og blodige babydukker.
STRUCK DOWN (1978)
– Dette er vel et av bandet mest oversette album.
– Ja, og det er flere grunner til det. Først og fremst skyldtes det plateselskapet London, som vi også ga ut debuten på. Men mens vi mikset «Struck Down», bestemte de seg for å slutte med rock og pop, og fokusere på klassisk musikk og populærmusikk som Engelbert Humperdinck og slik skit. Så den skiva var dermed stein død før den ble utgitt, London gjorde null og niks for oss, og ingen fikk dermed vite at skiva kom ut. Og produksjonen på skiva er en annen medvirkende årsak. Produsenten vår var litt av en skrue, som stadig stakk avgårde for å ordne noe PCP, som han deretter brukte på bakrommet med noen skumle fyrer vi ikke turde kaste ut. Han kunne være borte i timesvis mens verdifull studiotid rant vekk. Hahaha, sånn var 70-årene! Og vi måtte bruke studioet mens det var rimeligst, altså på natta fra 23:00 til 06:00, fullstendig galskap. Men selv om lyden er under enhver kritikk, så er det noen klassiske Y&T-låter der, låter som jeg skulle ønske hadde fått en bedre skjebne – og lyd! Men det funker på enkelte låter, som «Dreams Of Egypt», en litt spaca, interessant type låt – da går det med spaca lyd! Men en låt som «I’m Lost» er … lost, hehe, og «Stargazer» ville vært tjent med et annet lydbilde. Vi burde kanskje gå tilbake og gjøre dette rett, spille inn låtene på nytt med moderne produksjon og puste nytt liv i disse låtene.
EARTHSHAKER (1981)
– Dette er den første klassikeren deres, og den første skiva etter navneendringen.
– Vi hadde et par år etter «Struck Down» hvor vi ikke gjorde annet enn å spille live og skrive nye låter, siden vi ikke hadde platekontrakt. Og publikum hadde begynt å rope «Y & T! Y & T! Y & T!» for å få oss på scenen igjen for ekstranumre. Da vi fikk ny platekontrakt med A&M Records, fant vi ut at vi skulle forkorte bandnavnet til Y&T for å få en ny start – ‘Yesterday And Today’ var ganske tungvint, må innrømmes! Men alle låtene på den skiva, med unntak av «Rescue Me» hadde vi spilt på utallige konserter i minst ett år før vi omsider gikk i studio for å spille de inn. Så vi var veldig godt forberedt, «Earthshaker» er en av våre beste skiver fordi vi hadde så god tid til å lage låtene, kutte vekk overflødig fett og teste de ut foran et publikum. Skiva ble produsert av de karene som signerte oss til A&M, noe som er ganske uvanlig, men de hadde en urokkelig tro på oss. Sammen brukte vi lang tid på å finne den riktige lyden og finpusse låtene. En artig liten trivia om «Rescue Me» er at den startet egentlig som en annen låt ved navn «Back In Step» som vi ikke helt hadde fått til å funke og dermed droppet. Mens vi var i pre-produksjon for «Earthshaker» sa jeg til bandet at jeg hadde gjort noen endringer på «Back In Step» og at jeg følte den kunne funke nå. Vi prøvde, men ingen andre var særlig imponerte, de bare ‘Meh. Whatever!’, enda jeg syntes det låt knall, men jeg ga meg for flertallet og vi droppet den igjen. Men mot slutten av innspillingen av skiva spør produsentene om vi ikke hadde en låt til vi kunne spille inn, de følte det manglet noe og lurte på om vi hadde noe som vi ikke hadde latt dem få høre. Og da løftet jeg hånden og sa at ‘Joda! Jeg har en låt jeg har trua på!’ Resten av bandet så litt skeptiske på meg, men gikk med på å spille den en gang til for produsentene. Men denne gangen skjedde det noe! Da vi kom til første refreng, fikk vi kollektiv gåsehud, tittet på hverandre med måpende blikk. Det låt så fett, og plutselig innså alle at dette var en knallåt. Og da vi avslutta låta, sto produsentene og ropte ‘Herregud! Hvorfor har dere ikke spilt oss denne låta tidligere! Den er jo et monster!‘ Så vi satte oss ned og skrev teksten der og da, og det ble altså en av våre mest populære låter noensinne.
– Hehe, ironisk! Og den har vel vært hugget i sten på setlista deres siden. De fleste av låtene herifra har vel blitt spilt titt og ofte?
– Jo, selv om vi har ikke spilt «Hungry For Rock», «Young And Tough» eller «Let Me Go» så ofte, ikke «Knock you Out» heller – ikke de siste ti årene ihvertfall, selv om vi gjorde de på 80-tallet. Men til hver turne pleier vi å dra frem igjen noen av disse litt mer obskure låtene. Men resten av låtene som «Dirty Girl», «I Believe In You» og «Hurricane» er nesten faste innslag på enhver Y&T-konsert.
BLACK TIGER (1982)
– Nok en klassiker. Og den første skiva med den etterhvert så kjente Y&T-logoen.
– Det stemmer. Den skiva spilte vi inn i England, nærmere bestemt i Dorking, en liten landsby i Surrey, sør for London. Men mens vi var der, sender plateselskapet oss en melding om at de har funnet en kunstner som de mente ville være perfekt til å lage platecoveret vårt. Og vi forteller ham kun at vi vurderer å kalle skiva for «Black Tiger». Det går noen uker, og så får vi tilsendt i posten en tegning som er nærmest identisk med den som endte opp på coveret vårt, uten at det hadde vært noen som helst kommunikasjon mellom kunstneren, bandet eller A&M. Vi bare pakket ut bildet, så på det, tittet på hverandre og jublet. Og det ble starten på et lengre samarbeid med coverartisten, som forøvrig het John Taylor Dismukes.
– Hvordan var det for et ungt amerikansk band å spille inn skive i Europa?
– Skiva i seg selv var ganske spesiell for oss, med tanke på at vi for første gang spilte den inn i utlandet, noe som var ganske uvanlig for band som oss på den tida. Det ble noe helt annet å være totalt fokusert på innspillingen, enn å dra hjem hver eneste kveld. Vi befant oss istedet på et storslått hus fra 1600-tallet på landsbygda i Surrey, omgitt av vakker natur. Det føltes veldig priviligert for oss fire gateguttene fra Oakland som knapt hadde vært utenfor USA før! Det gjorde noe med oss, og med lyden som denne skiva fikk – det å være i England og suge opp stemningen og kulturen der, og for første gang jobbe med en engelsk produsent, Max Norman som nylig hadde gjort de første soloskivene til Ozzy Osbourne. (Og Ulf Lundell, faktisk!) Og endelig hadde vi en produsent som kunne få det beste ut av låtene våre, som ga oss tips og forslag, og ikke bare trykket Record mens vi spilte. Vi tok også en pause i innspillingene og dro på en turne i Storbritannia hvor vi spilte for tusenvis av fans som vi ikke visste at vi hadde engang, og spilte også på Pinkpop-festivalen i Nederland før vi gikk tilbake i studio og avsluttet skiva. Og opplevelsen av å spille foran et utenlandsk og entusiastisk publikum for første gang, inspirerte oss nok til å sprute litt ekstra energi inn i studioarbeidet. Så det var en spesiell tid for oss, og det ble en spesiell skive for oss. Og den har noen av våre beste låter fra denne perioden – tittelsporet, «Winds Of Change» og selvsagt «Forever» er noen av våre viktigste låter noensinne.
– Har dere noensinne spilt en konsert siden uten å inkludere «Forever»?
– Jeg tror ikke det! Jeg tror «Forever» har stått permanent på setlista siden vi lagde den! Og det er nok den eneste – muligens også «Rescue Me», de to er nok de låtene som vi har spilt aller oftest. (Feil, Dave! «Mean Streak» topper!) Det var forøvrig også på denne skiva at Phil (Kennemore, bass, som døde av kreft i 2011) påtok seg rollen som bandets fremste tekstforfatter – han fikk plutselig tid til å holde på med det mens vi andre jobbet med å legge på multiple partier med gitar. Og det var en rolle han beholdt på alle de neste skivene også.
MEAN STREAK (1983)
– Årets 30-årsjubilant «Mean Streak» lagde vi i 1983 sammen med nok en britisk produsent, herr Chris Tsangarides, en artig fyr som vi kom godt overens med. Vi gikk tilbake i studio etter å ha fullført en av våre største og viktigste turneer, to måneders Europaturne som support for AC/DC, som hadde gitt oss et solid fotfeste i Europa. Og vi gjorde også vår første turne i Japan som headliner. Så neste skive ville bli veldig viktig for oss, men vi hadde et sinnsykt tidsskjema. Vi hadde bare to måneder på oss til å skrive og arrangere låtene, deretter i studio for å spille de inn før vi la ut på veien igjen med «Mean Streak» i bagasjen. Så vi måtte virkelig lære oss å komme opp med nye låter på en kjapp og effektiv måte.
– Den har jo noen klassikere likevel.
– Ja, tittellåta innså vi øyeblikkelig potensialet med da vi skrev den, og den er jo blitt en klassisk rett-frem rocker, antagelig den låta som vi spiller oftest sammen med «Rescue Me» og «Forever» fra de to foregående skivene.
– Er det noen av de andre låtene på «Mean Streak» som du gleder deg til å plukke frem på årets jubileumsturne?
– Ja, for det er lenge siden vi har spilt låter som «Take You To The Limit», «Sentimental Fool». Og jeg tror aldri vi noensinne har spilt «Breaking Away» i konsert før i år, og den har brått blitt en av favorittene til gutta i bandet, som ikke kan fatte og begripe hvorfor vi ikke har spilt den før. For min del var den bare en av mange ok låter vi har på lager, men jeg synes det er kult å spille noe nytt. Du vet, enkelte nye låter går rett inn på setlista og blir der på grunn av publikums respons, mens andre blir droppet ganske fort fordi vi må gjøre plass for nye låter på neste turne. Og dermed er det veldig lenge siden vi har spilt låter som «Straight Through The Heart», «Hang’em High» og «Down And Dirty» – men derfor er det jo gøy å plukke de frem igjen. En av mine store favoritter fra denne skiva heter «Lonely Side Of Town»…
– Helt enig, fantastisk låt!
– En av de bedre ja! Vi spilte den på Europaturneen i 1983, men så ble den droppet, og det er først nå de siste par årene at vi har tatt den opp igjen.
IN ROCK WE TRUST (1984)
– «In Rock We Trust» ble nok en skive som representerte noe nytt og uventet for oss. «Earthshaker» og «Mean Streak» hadde vi spit inn på vestkysten hvor vi følte oss hjemme, mens «Black Tiger» var innspilt i nye omgivelser i England. På «In Rock We Trust» jobbet vi for første gang med en låtskriver utenfra, på plateselskapets oppfordring, noe vi i utgangspunktet overhodet ikke var interesserte i! Låtskriveren det var snakk om, het Geoffrey Lieb, men skiftet etterhvert navn til Jeff Paris og ble en suksessrik artist selv. Men han kom opp til Oakland for å jobbe med oss.
– Ble han akseptert og gitt en varm velkomst av bandet?
– De første dagene hatet vi hans nærvær, og sydet av indignasjon over antydningene om at vi ikke lagde bra nok låter på egen hånd. Men etter noen dager kom vi overens, og etter noen uker var han et betrodd medlem av gjengen vår. Han lærte oss en ekstra dimensjon av komponering, som var uvurderlig kunnskap å ta med seg videre. Han gjorde oss obs på andre aspekter ved låtskriving som vi aldri hadde tenkt på før. Han hjalp meg også veldig med vokalen. Frem til da hadde jeg sikkert sunget greit, men jeg hadde aldri fått det fulle potensialet ut av stemmen min, noe jeg ikke var klar over da. Men han jobbet med meg, og gjorde meg til en mye bedre vokalist. Så fra «In Rock We Trust» og fremover var jeg en million ganger bedre sanger, jeg skulle bare ønske jeg kunne gå tilbake og gjøre vokalen på nytt igjen på de tre foregående skivene! Så ja, det var mye nytt for bandet på den skiva. Men hvis noen spør meg idag, i 2013; ‘Hva er du mest stolt over?‘ så kan jeg si ‘Sjekk ut denne skiva!‘ Vi spiller dritbra på den, den har knallbra låter, den har tålt tidens tann, inkludert produksjonen – den er fortsatt en kanonskive.
– Og det er fortsatt deres mestselgende skive?
– Jeg tror det, mest fordi at vi nå begynte å slå igjennom i USA utenfor California, i Europa hadde vi gjort det jevnt bra hele veien. Og et annet aspekt var at CDen var nå blitt det nye formatet. Vi hadde gitt ut også «Mean Streak» på CD, men det var helt i startfasen, i 1984 var det blitt etablert som det nye store. Og ikke minst fikk vi mye mer radiospilling av singlene på «In Rock We Trust» enn på de foregående skivene. Spesielt med «Don’t Stop Runnin’», som ble spilt i ett sett på amerikansk radio. Det startet med «Mean Streak» året før, men slo ut i full blomst i 1984.
– Og ikke minst har vi deres beste ballade her, «This Time».
– Ja, det er en vakker låt. Jeg har ikke tall på hvor mange gang folk har fortalt meg at den har blitt spilt på folks bryllup, eller til første dans eller første kyss. Slikt er utrolig hjertevarmende å høre. Og det er en låt som vi burde spille hver eneste kveld, men vi har bare spilt den to eller tre ganger i hele vår karriere. Mest fordi vi aldri helt har klart å få den til å funke på scenen. Men nå tror jeg vi har knekt koden, så forhåpentligvis blir den et fast innslag på fremtidige konserter.
– Så vi kan regne med å få høre den på høstens konserter?
– Kanskje! Vi skal øve den inn på de kommende ukers øvinger, så vi får se! Mer tør jeg ikke love.
DOWN FOR THE COUNT (1985)
– Denne vet jeg at du har dine betenkeligheter med…
– Mnja… «Down For The Count» ble innspilt i en periode mens vi hadde store problemer med plateselskapet, noe vi forsåvidt hadde hatt siden vi signerte for dem. De visste aldri helt hvordan de skulle promotere hard rock, som var det vi klassifiserte oss selv som. Der sugde de – A&M var flinke til å pushe band som Squeeze og Chris de Burgh, men vi var virkelig ikke deres greie. Det var ikke noe vits for oss å gi ut singler når ingen fikk vite om det. Dro vi over til Europa eller Japan derimot, så sto kontorene deres der virkelig på for oss, men i statene trynet vi fordi selskapet vårt ikke brydde seg. Så i 1985 nådde vår frustrasjon med A&M sitt klimaks, og sikkert deres frustrasjon med oss også. Og på toppen av det hele drev vår kontaktmann der på å overtale oss til å spille inn coverlåter for å få hits. Vi var skeptiske, og ba ham la oss gjøre det som vi gjør best.
– Men dere hadde vel deres største hit akkurat i denne perioden med «Summertime Girls»?
– Ja, det var en ny studiolåt på en liveskive, «Open Fire», som vi ga ut litt tidligere på året. Og både radiostasjonene og MTV elsket den og spilte den nonstop. Singelen raste oppover listene og var på nippet til å komme inn på den viktige Top40 idet A&M kuttet den økonomiske støtten av promoteringen, fordi de mente at det ikke var noen interesse for Y&T. Det var så utrolig uproft, og det ødela vår største mulighet for å virkelig slå igjennom. Så vi hatet plateselskapet vårt mens vi lagde «Down For The Count», men de ga oss helvete tilbake. Så det er grunnen til at dette ble en annerledes skive for oss.
– Er det låter der som du ikke står inne for i dag?
– Hadde det ikke vært fra massivt press og trusler fra plateselskapet, så ville vi nok aldri i verden ha spilt inn en cover av «Your Mama Don’t Dance» av Kenny Loggins, vi hadde neppe spilt inn en låt som «All American Boy» – selv om jeg vet at mange liker den låta – den kom fra en låtskriver utenfor bandet og ble kjørt frem som oppfølgeren til «Summertime Girls». Mange småting som vi følte at vi ikke hadde kontroll på.
– Som masse keyboards og REO Speedwagons produsent Kevin Beamish?
– For eksempel! Men samtidig er det flere låter der som vi var veldig fornøyde med, låter som vi virkelig følte representerte bandet i 1985. En låt som «Looks Like Trouble»…
– Y&Ts AC/DC-låt.
– Haha, ser den. Og en låt som «Hands Of Time» ble aldri trukket frem eller gitt ut som single. «In The Name Of Rock» var knall. Så joda, «Down For The Count» har sine styrker, men det var en vanskelig periode for oss, og sluttresultatet ble derfor ikke som vi hadde ønsket.
– Nei, Dave, nå har vi skravlet i over en time, og vi har bare kommet halvveis igjennom discografien deres.
– Ja, det blir sånn når jeg først begynner å mimre…
– Hva sier du til at vi setter en foreløbig strek her og heller fortsetter med en Del 2 litt senere?
– Helt greit!
Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #4/2013