Det er lett å glemme tiden etter hvert som man blir eldre, og like lett å glemme at Danko Jones allerede har rukket å bli 23 år gamle og lovlig kan anskaffe brennevin i de fleste land. Meget hyggelig er det da å høre at de fortsatt låter som de skal gjøre på sin rykende ferske «A Rock Supreme» – sitt niende studioalbum. Vi fikk en prat med sjef Danko om gamle dager, nye dager, Kiss og våre helt egne Lüt.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Gratulerer
med ny skive! Hva er følelsen og forventningene?
–
Jeg har egentlig ingen forventninger, men etter ni album håper man selvfølgelig
på det beste. Jeg er definitivt stolt over den med kjenner ingen nervøsitet
fordi jeg vet at folk som liker rock kommer til å like den. Det låter
umiskjennelig Danko Jones, for uansett hvor hardt vi prøver å slippe unna låter
det fremdeles som oss.
– Hva kan du fortelle om detaljene bak skiva, når det kommer til låtskriving og
innspilling?
– Den ble produsert av Garth Richardson. Han bor i Vancouver mens vi holder
til i Toronta som er som en evighet unna, så det var nytt for oss. Vanligvis
gjør vi alt i Toronto, så denne gangen måtte vi på en måte ut av komfortsonen
vår. Men Garth er virkelig komfortabel å jobbe med, han bringer et lass med
erfaring til bordet – jeg blir helt satt ut av bare hans resymé. Omtrent
hvilket som helst band du nevner har han antageligvis en eller annen
forbindelse med de. Han produserte jo det første Rage Against The Machine-albumet,
han har produsert tre Biffy Clyro-skiver, tre Melvins-skiver og ikke minst det
jeg synes er det best produserte Jesus Lizards-albumet. Han har gjort Rise
Against, han har gjort både det ene og det andre og har opparbeidet seg en
uerstattelig erfaring. Og det synes jeg høres på skiva; Låtene er virkelig fete
og låter virkelig fett også.
– Er han en sånn type produsent som bidrar til låtprosessen eller styrer han
kun spakene?
– Vi startet med å lage demoversjoner av alle sangene som vi sendte over
til han, og allerede da visste vi hvilke 11 låter som kom til å ende opp på
skiva. Denne gangen gjorde vi ikke som vi har gjort før og mange andre band –
nemlig å overspille inn låter for å kaste de som ikke kommer med. De 11 du
hører er de 11 eneste vi har jobbet med denne gangen, og kun de vi gjorde som
preproduksjoner. Alle band lager preproduksjoner som de sender produsenten før
innspilling, og er det noen innspill eller forslag fra vedkommende så kommer
det som oftest da. Vanligvis er det opp til bandet om de vil benytte seg av
innspillene eller ikke, men for oss så hørte vi på de aller fleste da det var
gode idéer og tanker han kom med. Men vi er et type band som leverer låter som
mer eller mindre er klare, så endringene går med på om vi skal doble et refreng
eller liknende. Andre band kommer til bordet langt mindre forberedte, hvilket
gir produsenten mye mer å jobbe med. Hadde du hørt preproduksjonen vår ville du
ha trodd at det var en ferdig skive. Når det kommer til folk som har ryktet i
behold, som Garth, så får man ikke det ryktet uten å ha talent for det man
driver med – og han er utelukkende kun interessert i hva som gagner låtene
best. Men det finnes helt klart produsenter som er mest interessert i å sette sitt preg på albumet de produserer, men
sånne liker ikke jeg å jobbe med. De jeg jobber med må tenke på bandets og
albumets beste, som et slags lagarbeid.
– Etter
å ha tidlig funnet deres sound som AC/DC eller Ramones som helst ikke skal
fravikes en tomme, blir det vanskeligere å skrive etter såpass lang fartstid
som dere nå har fått?
–
Det kunne ha blitt hvis jeg tenkte over det, men jeg lar ikke de tankene få
komme til hodet mitt når jeg skriver et album. Dette kan virke arrogant, men
jeg bryr meg rett og slett ikke. Jeg tror man må tenke på den måten for å unngå
at de tankene begynner å blande seg borti låtskrivingen. Så fort man begynner å
tenke på «Det har vi allerede gjort» eller «Hvordan kan jeg toppe den forrige
skiva som var så suksessfull» kommer man aldri i nærheten til å toppe den eller
kanskje til og med matche den. Så jeg er veldig bevisst å ikke tenke på hva
folk vil synes, jeg gjør det kun for meg selv. Det høres arrogant ut, men man
er nesten nødt til å tenke på den måten når man går i gang med låtskrivingen.
Det kan være en skremmende tanke i seg selv, men jeg bryr meg ikke om det
heller. Jeg har holdt på med dette såpass lenge nå, og hvis folk skal begynne å
tvile på oss kan de drite og dra. Vi har bevist oss verdige gang etter gang
over tjue år nå, ikke bare én eller to eller ti ganger – men uendelig mange
ganger om det er på skive eller live. Vi er
et bra studioband og vi er et bra
liveband så skulle vi måtte bevise enda en gang? Nei, bare stol på at skiva er
bra – for tilliten har vi fortjent over disse årene. Jeg bryr meg ikke om hva
vi har gjort, jeg bryr meg ikke om hva folk forventer – det eneste jeg bryr meg
om akkurat nå er om akkurat denna låta låter bra for meg.
– Jeg legger merke til at du har noen Phil Lynott-ting på gang under «Lipstick
City» og «That Girl»?
– Ikke så mye «Lipstick City» synes jeg, men definitivt «That Girl». Vi har
alltid av en eller annen grunn blitt sammenlignet med Thin Lizzy uten at jeg
helt skjønner hvorfor da vi ikke låter som de i det hele tatt. Men på
sisteskiva «Wild Cat» har vi en låt som heter «You Are My Woman», hvor vi
tenkte at «Vil dere ha Thin Lizzy skal dere jaggu få Thin Lizzy». Thin Lizzy er
et fantastisk band, men vi likner jo ikke i det hele tatt – men da fikk folk i
hvert fall en grunn til å mene det. Og igjen med fare for å virke arrogant – vi
kan høres ut som Thin Lizzy hvis vi vil. Mange band har prøvd, men få om noen
har fått det til. Vi får det til, og gjorde det da med «You Are My Woman» og
fulgte opp suksessen med «That Girl».
– Dere har også en gøyal miks mellom ZZ Top-riffing og americana/punk i «Burn
In Hell» som man ikke har hørt så ofre fra deres kant før?
– Jeg er helt enig angående ZZ Top-riffet på verset der, men
americana-punk? Det er vi slettest ikke. Jeg kan ikke fordra den type musikken
eller hva som helst av SoCal-punk. Det hører jeg ikke på i det hele tatt. Men
når det kommer til en slags countryrock-preg så vil jeg si at det er det.
Surfpunk? Nei takk. Melodisk er det, men der slutter likheten.
– Jeg forstår at det ble en misforståelse; Jeg mente som en miks mellom
americana og punk, ikke som i americana-punk hvis du skjønner?
– Hvis du mener «americana» som i «countryrock» så er vi enige.
– Godt. J.C. har vært med på bass siden start, men trommiser har vært litt mer
ut og inn. Kan du utdype denne litt brutale listen over trommiser?
– En litt brutal liste over trommiser? Klart, den kan kanskje virke litt
lang men når man tenker på at vi har holdt på i 23 år er det klart noen kommer
og går på veien. Det finnes band som holder på i tre år som har hatt to
trommiser, band kan bytte bassister over en lav sko i løpet av seks-sju år men
23 år? La oss ta et tilbakeblikk: Rich Knox som er trommis i dag begynte i
2013, det er seks år siden. Før det hadde vi Adam Willard som var med i to år
mens Dan Cornelius var med i seks år før der igjen og Damon Richards var med i
fem år. Så det er flere år som de alle har lagt inn i bandet, og Rich som vi
har i dag fungerer vi utmerket i lag med og det er ingen grunn til at han skal
gi seg. Vanligvis ved denne tiden dukker det opp komplikasjoner som gjør at vi
må foreta endringer, men denne gangen ser det ut til å gå knirkefritt og vi
regner med å gjøre mange flere skiver, om ikke resten av skiver med han. Dette
er vårt band.
– Det er
lett å glemme at dere har eksistert 23 år allerede, hva hadde du for visjoner
og mål når dere startet og har du nådd noen av dem?
–
Nei, overhodet ikke. Vi har aldri hatt en skive som har solgt til gull eller
platina, vi har aldri vunnet en Grammy, vi har aldri hatt muligheten til å
headline en arena-turné. Det er veldig mange mål igjen vi jobber knallhardt mot
og det ville vært latterlig å hvile på laurbærene allerede. Vi har mye igjen å
gjøre.
– Hva kan du fortelle om din egen bok «I’ve Got Something To Say»?
– Det er en samling av artikler som jeg har skrevet for forskjellige
musikkmagasiner over en periode på ti år. Folk tror det er en selvbiografi, men
det er det absolutt ikke. Mange tror at så fort en person i et band gir ut bok
så er det nødt til å være en selvbiografi, fordi personer i band tydeligvis
ikke kan noe annet enn å snakke om seg selv. Men nei, jeg har skrevet om andre
band over mange år og samlet de jeg synes er best mellom to permer. Jeg har
også fått personer jeg er fan av til å illustrere boka, folk som har jobbet med
Voivod, Valiant Thor, Fucked Up og Danzig for eksempel – og jeg er selvsagt
ekstremt ydmyk over å ha sånne personligheter mellom de samme permene. Duff
McKagan gjorde forordet så det ble en ekstremt bra bok med mange bra folk som
gjorde hvert sitt arbeide for den. Derfor er det frustrerende at folk
automatisk går ut ifra at det er en selvbiografi, og en tanke provoserende – selv
om jeg også forstår hvor det kommer ifra. Enkelte folk i enkelte band har nesa
så langt opp i seg selv at de aldri kan fortelle noen andre historier enn sine
egne, men jeg har veldig mange meninger og en kjeft såpass mye større enn bare
for meg. Jeg har også en hel del mer rock å lage før jeg setter et punktum for
meg selv.
– Du er en mann som har mye jern i ilden, fra artikkel- og bokpublikasjoner og podcastinnspilling ved siden av et aktivt band som stadig gir ut skiver å turnerer verden rundt; Er det noe du ikke har gjort som du kunne ha tenkt deg?
– Oj, skal vi se…nei ikke egentlig. Jeg får så mye ut av skriving som jeg gjør, og podcasten tillater meg å skrive enda mer – men det jeg liker aller best er det jeg gjør mest, nemlig lage og fremføre musikk. Men om jeg fikk tilbudet om å skrive enda en bok kunne jeg tenkt meg å gjøre det, samtidig som jeg er aktiv i bandet. Når det kommer til podcasten har det blitt noe alle gjør om dagen, men jeg gjør det utelukkende for egen skyld. Om du hører på den og liker den er opp til deg, men å lage den er opp til meg og jeg har aldri vært av den typen som på død og liv må promotere den. Jeg kan snakke om den fordi du tok det opp, men ellers er det bare noe jeg gjør for meg. Det er en ekstremt smal nisjepodcast som aldri kommer til å treffe mange, og er så absolutt ikke for alle. Den kan kanskje treffe enkelte som liker formatet eller enkelte gjester jeg har med, men kommer aldri til å bli stor. Men absolutt noe jeg også trives med å gjøre, som alt annet jeg gjør.
– Alt dette henger bra sammen med min oppfatning av deg mer som en generell tilhenger av musikk enn den vanlige rockestjerna. Kan du huske hva som fikk deg inn på sporet som liten?
– Det er jeg helt enig med deg i, og det husker jeg glassklart. Det har jeg nevnt mang en gang, jeg var seks år og ville ha en skive hvor min mor til slutt ga etter for maset og sa jeg kunne velge én. Da falt valget på «Alive!» av Kiss, selv om jeg mest hadde lyst på «Destroyer» eller «Love Gun» på grunn av tegneseriecoveret. Dette var på grunn av at jeg fikk to skiver for prisen av én så da ble det den. Veldig mange barn falt for Kiss på den tiden på grunn av superhelt-imaget, men ikke så veldig mange for musikken fordi de rett og slett ikke likte rock n’roll. Men jeg likte rock n’roll, eller kanskje jeg var såpass påvirkelig at jeg ville ha likt hva som helst som var på den skiva – det vet jeg ikke. Men uansett hva det var er det den som fikk meg inn i det. Jeg mener; «Deuce», «Firehouse» og «Got To Choose» er alle låter som får meg til å tenke tilbake på det jeg var seks. På baksiden av «Alive!» var det en adresse der du kunne sende fanbrev, hvilket jeg gjorde etter oppmuntring fra min mor og noen uker etterpå mottok jeg en pakke i posten fra Kiss – noe som gjorde meg til en livslang fan. Det interessante med det hele er at vi aldri betalte noenting – vi fikk det helt gratis. Tenker man på dagens Kiss setter det ting i perspektiv.
– Hva med dagens musikk, oppdager du fortsatt nye ting?
– Å ja, det er jo tusenvis av virkelig bra bands der ute. Et omfattende spørsmål og det kommer an på hvilken stil og genre du mener, men hvis vi snakker om hardrock lever det fortsatt i beste velgående. Problemet til akkurat hardrock er at det aldri har fått sin «greie», som et eget nettverk som metall eller punk har. Et sted der vi kan nørde med likesinnede over nett eller kalle for «vår scene». Men bands er det nok av, som Judah, Broken Teeth, The Biters eller Imperial State Electric. Og for å ikke glemme deres egne Lüt – et helt fantastisk band som jeg simpelthen elsker. Alle burde vite om disse bandene, men det er ikke så lett ettersom det ikke finnes noe etablert nettverk. Men bare at vi snakker om hverandre kan hjelpe litt, for nivået er virkelig høyt om dagen.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019