Karmøygeddon Metal Festival 2019

Sammen med Behemoth og Decapitated er kanskje Vader det ypperste av metal fra Polen. Både på plate og ikke minst live er Vader brutale greier og de er ekstra gira før kveldens konsert med en flunkende ny låt i lomma. Den har fått navnet «Grand Deceiver» og kom ut for en ukes tid siden, men vi er så heldige å få servert låten her i Kopervik. Den kommer ut som en del av EP-en «Thy Messenger» som slippes 31.mai på Nuclear Blast, så vet dere det. Det er et nydelig vær i Kopervik og mens jeg spaserer fra bilen min bort til festivalområdet hører jeg at Vader har gått på. Vel inne ser jeg at det er relativt tynt besatt med publikum foran scenen mens Vader spiller, men det skal nevnes at de som er her virker ved godt mot og tar vel imot våre polske venner. Brutalt og aggressivt er vel to ord som oppsummerer det Vader, for anledningen kledd i sort, driver med ganske greit. Her på Karmøygeddon er de tilstede for å bevise at de gamle er eldst og de gir på så det svir. Mellom slagene serverer de noen norske shakye gloser selv om det går mest i «skål» – som selvsagt faller i smak blant publikum. Bandets frontmann står for praten mellom sangene og flørter vilt med folket på Karmøygeddon. Etter å ha tatt oss med på en ørliten – dog brutal og nådeløs tur gjennom katalogen sin, takker Vader av mens publikum nå begynner å fylle festivalområdet i Kopervik. 4/6

Som seg hør og bør på en festival går Kampfar på litt etter skjema. Gutta i Kampfar har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet, men har i motsetning til kanskje mange andre opplevd en enorm oppsving de senere årene i forhold til tidligere i karrieren. De vant Spellemann i 2015 for albumet sitt «Profan». I likhet med Vader har også Kampfar ny musikk ute – den kom ut i dag faktisk og har fått navnet «Ofidians Manifest». De har høstet strålende kritikker for albumet og mange mener at det gjerne er det beste de har gitt ut. Vi får servert noen rykende ferske spor fra nyskiva, men de holder seg hovedsakelig til det gamle og kjente. Forståelig nok, men med tanke på den solide kritikken den siste skiva høster så skal de bare begynne å spille mer fra den umiddelbart. Med sine tydelige røtter til vikingtiden slår Kampfar godt an her på Karmøygeddon og publikum har for alvor nå fylt opp festivalområdet. Den store hiten her i helga er et mjødhorn som fås kjøpt på festivalområdet som folk fyller med øl og drikker av …de leker ikke viking her ute, nei! Den herlige bassen til Jon Bakker minner meg veldig om Steve Harris fra Iron Maiden og gir musikken til Kampfar enda et distinkt trekk. For anledningen har de to lettkledde kvinnelige dansere med fakler og det settes pris på. Vokalen til Dolk minner meg veldig om den gode gamle black metal vokalen og han varierer mellom synging, messing og roping, alt i en herlig miks. Den doble basstromma holder også en konstant takt gjennom stort sett hele konserten og får ølet til de som sitter bak i festivalteltet til å skumme over. Vi må ogsp trekke fram frontmann Dolk for en enorm energi på scena og den smitter uten tvil over på publikum. (Intervju med Dolk her!) Han takker også arrangørene av Karmøygeddon som har invitert Kampfar tilbake og forteller hvor mye det betyr for dem mens de gir oss et «skål for faen»! 4/6

Så er vi kommet fram til det som nok for de aller fleste på Karmøygeddon er kveldens høydepunkt. Legendene i Cradle og Filth er ute på deres «Cryptoriana»-turné og hvis det er noen som kan dette med sceneshow så er det nettopp Cradle of Filth. De åpner som de har gjort på heile turneen med låten «Gilded Cunt» og den deilig brutale låten knuser all tvil om hvem som er kongene i Kopervik i kveld. Dani Filth står der oppe i kappe med hetten sånn at man ikke helt ser ansiktet hans i begynnelsen av settet mens de går rett over i «Cruelty Brought Thee Orchids» som jo er en av de store låtene fra katalogen til bandet. Det er vakkert og brutalt og ingen gjør det bedre enn Dani Filth og co. Jeg må bare kjapt få nevne stemmen til Dani Filth som er så imponerende at jeg mangler ord. Han har en rekkevidde på stemmen sin som er helt utrolig og han kan gjøre ting med den som jeg ikke trodde var mulig. Samarbeidet mellom de to vokalistene fungerer ypperlig og gir bandet en ekstra dimensjon og tillater dem å bevege seg fra det vakre til det brutale. Vi får servert låter fra hele katalogen til gruppa fra England og de nye låtene fra «Cryptoriana» gjør seg veldig bra live sammen med de kjente og kjære sangene. Med det sinnsyke tempoet og de doble basstrommene blir det av og til veldig likt og det gir litt lite dynamikk til konserten. Dani Filth noterer seg at det er fredag og han oppfordrer alle tilstede om å drikke seg fulle – mens de kjører i gang med gjerne den beste låten de har «Bathory Aria». Den varer en stund, men gud bedre for en låt. Mot slutten av settet får vi også en aldeles nydelig versjon av «Nymphetamine» som viser samspillet mellom Dani Filth og Lindsay Schoolcraft på en flott måte. Etter konserten sitter jeg igjen med de to ordene jeg nevnte i begynnelsen av anmeldelsen – brutalt og vakkert. Punktum. 5/6

Audrey Horne har igjen fått den småekle oppgaven med å åpne en hovedscene på en festivaldag. I fjor var det på Bergenfest og i år er det Karmøygeddon. Jeg må få lov til å si at jeg synes det er en skam at et så rått norsk band må spille så tidlig på dagen. Nå må faen meg folk få øynene opp for Audrey Horne sånn at vi får løftet bandet dit de hører hjemme! De burde ha fått sjansen til å spille senere på dagen når folk har kommet seg skikkelig på beina igjen etter dagen før og fått noen øl for å løsne opp litt, men hva vet vel jeg … Uansett, etter den sedvanlige legendarisk introen fra The Muppet Show smelles det i gang med singelen «This Is War» fra nyskiva og det låter tight og aggressivt. Jeg må få snike inn her at jeg synes det er deilig befriende å høre et band med melodi og synging i det relativt like musikalske landskapet Karmøygeddon har i år. Det er melodiøst og gjerne dansbart til tider, men det er også heavy og steintøft! De avbrøt en turne med selveste Backyard Babies for å være her i dag og det setter vi stor pris på. Audrey Horne kjører i Kopervik en eneste stor hitparade og de er så sinnsykt dyktige og tighte at det gir meg frysninger. De viser i tillegg en enorm spilleglede og de drar med seg publikum selv om klokka bare er 16.00. Folk har så vidt fått i seg øl nummer to for dagen, men likevel står folk på bordene og det er full tenning. Vokalist Torkjell Rød gjør en rå jobb som frontmann for bergensorkesteret og maner til dans mens de serverer det han så beskjedent kaller soft rock. Det kan vi fastslå at Audrey Horne overhode ikke er. For å utdype hvor bra dette er så opplever vi så tidlig på dagen allsang med kun litt bassgang fra bandet til hjelp under «Waiting For the Night». Slå den! 6/6

Fra Færøyene får vi servert nok et band som har en syngende vokalist og som er på den melodiøse siden av metalen. Dette er tredje gang de besøker Karmøygeddon og frontmann Heri Joensen har et godt forhold til både festivalen og publikum. Han prater og flørter med de frammøtte under hele konserten og stemningen er god i teltet. For de som ikke kjenner til bandet så er dette klassisk metal med vikingtid-vri og det er uten tvil episk musikk. Musikken og tekstene er i stor grad påvirket av vikingene og image til bandet følger i samme fotspor. Låten «Ragnars Kvæði» fra bandet siste skive «Hel» er et perfekt eksempel på hva bandet står for og blir konsertens høydepunkt for min del. De jobber hardt og gir alt, men de klarer ikke å fange publikum på samme måte som Audrey Horne gjorde og her er det nok de som kjenner bandet godt fra før som får mest ut av konserten. 3/6

Her må jeg først si at jeg kun hadde hørt om bandet før festivalen og var litt tilbakeholden, kanskje til og med skeptisk, med tanke på bandnavnet og ikke minst platecover etc. Rett før de gikk på var jeg fortsatt spent på hva som hvert øyeblikk ville komme ut på scenen. Så dimmes lysene og musikken begynner og de doble basstrommene treffer deg rett i magen som et jævla godstog på vei gjennom Kopervik sentrum. Dette er uten tvil så nådeløst som jeg hadde sett for meg, men så er det noe der som jeg liker virkelig godt. Liker du Meshuggah så vil du elske Decapitated. De polske gutta i Decapitated er så rå musikere og så samspilte at dette rett og slett er en fryd å høre på. Dette var dritkult! Igjen må jeg trekke fram frontmannen i et band, fordi her gjør «Rasta» Piotrowski en fantastisk jobb med å få dette i utgangspunktet drøye bandet til å virke jovialt og kult. Han har en enorm scenetilværelse og stemmen hans er intet mindre enn imponerende. De er ute på turne med sin siste plate «Anticult» som kom ut i 2017 og sangene i kveld er hovedsakelig fra den nevnte plata. Jeg vil rett og slett bare anbefale Decapitated til alle som leser dette. Hvis du får muligheten en gang så MÅ du se disse live fordi dette er noe av det råeste jeg har sett. 5/6

Etter en lang intro dukker det opp noen hettekledte skikkelser på scena og vi har take-off for festivalens headliner. Dimmu Borgir er ute på turne med sin siste plate «Eonian» og de smeller like greit til med to låter fra plata med en gang. Så glir de over i et par gode gamle låter i «The Chosen Legacy» og ikke minst favoritten «The Serpentine Offering». Fy, for en start på konserten og tempoet er heftig for å si det pent. Utenfor har kveldsmørket for lengst senket seg over Kopervik og det er ikke mye lysere inne i festivalteltet. Tilstede er nye og gamle fans samt en del folk som nok kun har hørt om Dimmu Borgir og som er spente på å se hva legendene har å by på. Jeg kan med trygghet si at alle ble tilfredsstilt i kveld. På trøkken blant publikum å dømme så har de gjort hjemmeleksene og lært seg sangene fra «Eonian», som mye av setlisten lener seg på for anledningen. Litt usikker på om det var den beste ideen og starte med to låter fra den nye skiva fordi det var litt seigt til å begynne med, men så tok det seg veldig kjapt opp igjen da. Det spares ikke på noe i kveld og vi får pyro og full pakke fra scenen. Du kan si mye om Dimmu Borgir, men de er faen meg allsidige det skal de ha. Det går fra raske aggressive låter til blytunge  låter som «Puritania» – en låt som rett og slett er en headbangers drøm. Seigt og tungt og fyttegrisen så deilig med en sånn låt midt oppi all tempoet. Konserten avsluttes som seg hør og bør med schlägerne «Progenies of the Great Apocalypse» og «Mourning Palace» som begge sitter som bare det, men jeg vil trekke fram et helt annet høydepunkt under konserten i Kopervik. Det er nemlig låten «Ætheric» fra den aktuelle sisteskiva. Det er en kanonbra låt som har begge beina godt plantet i den klassiske black metal sounden, men bare litt oppdatert. De har lagt inn et basstommedrønn som jeg ikke blir overrasket om de registrerte på Jordskjelvstasjonen i Bergen! Dette var en stor opplevelse og vi håper Dimmu Borgir vil ta seg en lengre tur Norge Rundt om ikke så altfor lenge. 5,5/6

Tekst: Glenn Knudsen

Foto: Anne-Marie Forker