Vi får tro dem når de melder at 20-årsmarkeringsskiva forvoldte mye hodebry. Ikke bare utviser Spock’s Beard en av senere tids mest fullbefarne diskografier, sett fra progressivt rockehold.
Forfatter: Anne-Marie Forker
Marius Danielsen | Legend Of Valley Doom
Jeg har fulgt dette prosjektet i mange år og stadig blitt forbløffet over hvilke navn unge Danielsen har annonsert til sin tredelte metalopera. Blir virkelig spennende å se hvem som dukker opp på de neste platene. Omtrent 35 musikere har bidratt på debuten, så det sier seg selv at det blir mye klipp og lim.
Det var god plass foran scenen før de engelske AOR-mesterne FM gikk på scenen i det lille lokalet Sticky Fingers i Göteborg. Bandet fikk en ny vår og en engelsk radiohit etter det som skulle vært en eneste opptreden på Firefest i 2007, deres første konsert på 12 år.
Maryann Cotton | Into Eternity
Jackie Patino, sønn av sin far, merkelig nok, Hal Patino, er en levende provokasjon, og ikke av den positive sorten. Som Maryann Cotton valser han skamløst i Alice Coopers fotspor. Det er forskjell på celebrering av idoler og forsøksvis plagiat.
VIII Strada | Babylon
Ubendige slitere i faget bør anerkjennes. VIII Strada har eksistert, i differensierte formasjoner, siden 1998, og holder den italienskspråklige, progressive rockefanen i vater.
Etter å ha spilt utallige festivaler i Norge fra Øya til Tons Of Rock, og vært support for både Metallica og Foo Fighters i Oslo, har svenske Ghost blitt så store at de nå lett selger ut Sentrum Scene på egen hånd, ikke minst takket være den glimrende tredjeskiva «Meliora».
Awe | Providentia
Kunstblackmetal meg langt oppi et visst sted… For fans av Deathspell Omega og Blut Aus Nord, blir jeg fortalt, og jeg synes begge de bandene har sine sider uten å være blodfan.
Den auditive ledsageren til fjorårets glitrende dokumentarfilm spleiser kassettspilleropptak som aldri var ment å nå offentlighetens lys. Skiva gjør verken Cobain eller Nirvana noen tjenester; ikke fansen heller, for den saks skyld.
SAGA | Steel Umbrellas / Generation 13
Jeg skal nok innrømme at symforocken til kanadenserne i Saga aldri har nådd meg heeelt under hjertesnippen, men på sitt beste er de såvisst lytteverdige, og vel så det.
Revocation | Empire Of The Obscene
Et sted må man begynne, og i 2008 slapp Boston-thrasherne Revocation sitt debutalbum i tusen eksemplarer. Dette er thrash metal av den nyere sorten.
Tyler Bryant & The Shakedown | The Wayside
Dette liker jeg. Endelig kan jeg bruke utrykket heavy rock. Kanskje ikke på samme måten som i 82, men tung rock er dette definitivt. Riktignok omtales kvartetten fra Nashville som rootsinspirert rock and roll, men jeg tenker mer på det tunge lydbildet til Kings X fremfor roots når jeg hører dette.
Sacrilege | Behind The Realm Of Madness
Det skulle vel bare mangle om vi ikke fikk et gjenforent Sacrilege, også. Grunnet signingen til «Under One Flag», har vel bandets skiver havnet i mang en samling.
Kampfar | Profan
Jeg har alltid vært litt svak for Kampfar, selv om jeg synes bandet har bedre enkeltlåter enn album som helhet. Dette albumet ser jeg som et unntak.
Jeff Lynne’s ELO | Alone In The Universe
Skandaløst underkjente ”Zoom” – et aldri så lite mesterverk fra millenniets fødsel – solgte så avskrekkende dårlig at Jeff Lynne forsvant under jorden. Som man vet danner trender og kulturelle føringer sirkulære bevegelser, og i fjor var første ELO-album på femten år et kjærkomment faktum.
Starsailor | Good Souls: The Greatest Hits
I etterdønningene av 90-åras britpop kunne man lokalisere Starsailor; et kasus det ikke helt går å pisse opp etter ryggen, men som man allikevel er ufattelig glad, basert på de øyeblikk bandet lykkes.
Neil Youngs arkivutgivelser fortsetter å rase ned på oss og denne gangen får vi utdrag fra konsertene høvdingen spilte med storband på slutten av 80-tallet.
Opeth | Deliverance & Damnation
Da Mikael Åkerfeldt satte seg fore å komponere Opeths tyngste og mest intense skive, nektet dennes muse å samarbeide, skal vi tro sitatene som hefter ved dette kvadruppelformaterte luksusslippet, smidd i dvd-proporsjon.
The Beatles | 1
Like før jul havnet et velfødd assortiment av The Beatles’ 27 nummer én-hits i globale platestativer, nyutstedt som ”1” eller ”1+”, alt etter konsumentenes fordringer.
Harm | Devil
Thrashmetall av det bitende, sortsmussete slaget er hva norske Harm personifiserer. Debutplata ”Devil” utkom i 2006, og er nylig mastret på nytt, gitt fersk formdrapering og ekspandert med bonusdisk.
Yes | Fragile
Relanseringer av Yes´ klassikere finner sted ved få års mellomrom og nå er jaggu «Fragile» her igjen. «Fragile» utkom første gang i 1971 og anses av mange som bandets ypperste arbeid.
Shevils | The White Sea
Og så var Shevils her igjen, med oppfølgeren til den kritikerroste «Lost In Tartarus» (2013). Høye forventninger har vært knyttet til «The White Sea» – forventninger som hermed innfris i form av nok en steintøff plate i tungrockens og hardcore-estetikkens tegn, men som ingenlunde demonstrerer signifikant utvikling.
Det er ikke rent få utgivelser som kommer i etterkant av ProgPower-festivalen årlig. De filmer alt og tilbyr band opptakene for en billig penge. Dette slår så til de grader begge veier. Et band fremstår ikke mer live enn fra en slik vinkling.
Khadaver | Exstinctio Mundi
Symfonisk industriell black metal fra Slovakia. Sånn, det var kortversjonen. Denne trioen har følgere i både metalscenen så vel som EBM-scenen, så det elektroniske er ganske så fremtredende. Black metallen deres er mer symfonisk og melodisk enn slem.
Rock The Boat 2015
Da var årets Rock The Boat i gang. På skipet skulle det være 12 band, og de skulle spille hele veien til Danmark og hele veien tilbake til Norge.
Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen.
Frank Zappa | Roxy The Movie
Av ulike årsaker har det så langt vært skremmende få gode, offisielle Frank Zappa-DVD-er innenfor rekkevidde. Brillefint er det derfor at en av Roxy-konsertene fra det fantastiske plateåret 1973 nå finnes i butikkhyllene.
Def Leppard | Def Leppard
Def Leppard er ute med sitt første studioalbum siden 2008. Men disse sju årene har de ikke utnyttet spesielt godt. Det har ikke skjedd mye nytt med de britiske leopardene. Åpningslåta, og første singel ut, har vi hørt før. «Let’s Go» høres nemlig ut som en dårligere utgave av «Pour Some Sugar On Me».
Bryan Adams | Get Up
Bryan Adams er tilbake med et album som umiddelbart later til å være en slags pastisj på 50- og 60-tallets rock & roll.
Pantera | History Of Hostility
Pantera fikk en brå slutt etter drapet på Darrell Abbott i ‘04, men noen synes det tydeligvis betimelig å gi ut en slags oppsummering akkurat nå, av en eller annen grunn.
Eric Martin – på egne ben
Eric Martin kommer alltid til å være mest kjent som vokalisten fra supergruppa Mr Big, men siden det er et band som stadig tar lange pauser, holder han seg travel med andre ting. I høst var han i Norge for en serie akustiske konserter med kun sin egen gitar som akkompagnement, og NRM satte seg ned med den evigunge herren med to halvlitere på et særs vaklevorent utebord på et fortau utenfor en karaokebar i Oslo sentrum.
Cage | Ancient Evil
Der nyere tids Halford møter Accept i en suppe av slitsomheter er vel en kort, men ganske fullverdig beskrivelse av stilen her. En og annen låt kan isolert sett utstås, sogar bifalles, men to på rad er minst én for mye.
RAM synes jeg alltid har vært i toppsjiktet av nyere metal band som har hentet frem den klassiske metallen. Nå har riktignok Gøteborgkvintetten vært plateartister i 11 år, så blodferske er de ikke. I motsetning til en del av sine sjangerfrender synes jeg RAM har hatt materiale som må gis noen runder ekstra før de sitter.
Delvoid | Serene
Jeg har vel ved både en og annen anledning tidligere uttrykt min misnøye over hva jeg ynder å kalle ‘ventemetal’, og det er sjelden jeg finner noe særlig av interesse i sonisk svevestøv med dynamiske progresjoner etter grøtbolleprinsippet.
Tredjeplata til den da 19-årige sangerinnen fra Canada utgjør en veritabel lydkulisse for midten av 90-tallet.
Nyx | Home
Jeg vet dette nummeret slippes rundt kvinnedagen, men jeg håper ikke gårdsplassen blir rent ned av sinte innovertisser når jeg sier jeg ikke liker Nyx. «Home» er den tyske duoens debut, og black metallen damene leverer her har egentlig mye originalt i seg.
Honeyroll | Time To Rock
Det er to år siden Oslo-bandet Honeyroll slapp sitt debutalbum, og nå er de tilbake med oppfølgeren «Time To Rock». Og er det noe det er tid for her så er det nettopp rock. Rett frem rock’n’roll uten noe mikkmakk.
Det er en prestasjon i seg sjøl å overleve som band gjennom drøyt 50 år (de første under en rekke andre navn) med all motgang som har blitt Florida-gjengen til del opp igjennom åra.
Jeg har sett Lenny Kravitz på en scene mange nok ganger til at jeg vet at han er en fantastisk liveartist, og så frem imot to timer foran skjermen i selskap med herren og hans 10-mannsband. Dessverre er dette ikke en hel konsert fra første til siste låt – det er en konsertfilm.
Cats In Space | Too Many Gods
Cats In Space påstår at de vil gjenskape rockens gyldne 70-tallsepoke a la ELO, 10CC, Queen osv, men den amerikaniserte vokalen og en kjedelig gitarlyd gjør at det ofte ender opp med å låte som standard puddelrock istedet.
John Cale hoppet av fløyelsbanen høsten 1968, og den bisarre magien fra 1967-debuten sto aldri til å gjenskape eller prolongere.
Nazareth | No Means Of Escape
Det er ikke bare lett å bære Nazareths emblem i 2016, og dette konsertdokumentet fra Metropolis Studios i London tydeliggjør gjeldende ambivalens.
Hva i rødglødende helvete skjedde med dette bandet? Det synes uendelig lenge siden Coheed And Cambria representerte et lønnlig fremtidshåp for symfonisk tungrock.
Jack Bruce huskes med rette først og fremst for sitt virke som Cream-frontmann. Allikevel hadde han i årene som fulgte en imponerende karriere som absolutt ikke skal overses.
Temple Of Baal | Mysterium
Da er vi fremme ved det femte albumet til franske Temple Of Baal. Enkelte franske band blir altfor art-metal og pretensiøse for meg, og Tempel Of Baal beveger seg på grensa. Jeg tror «redningen» ligger i at det er en del death metal i musikken deres.
Supergrass | I Should Coco
Året var 1994 og Englands ungdom higet etter sin generasjons nasjonale øyeblikkshelter. Supergrass stilte hardtslående popmusikk, ispedd sort humor og punkens attityde, til disposisjon.
Stacie Collins | Roll The Dice
Som en barskere Dolly Parton holder Stacie Collins countryrocken levende. Nashville-innflytteren har flere soloskiver på samvittigheten, og denne nye innestår atter et sjarmerende, optimistisk og moderne brygg av blues, country, rock. Publikums personlige preferanser, og musikalske hjerneomløp, avgjør hvilke av albumets spor som holder livets rett.
Da det stormet som verst rundt Queensrÿche for 4-5 år siden, og skittentøyvasken ville ingen ende ta, hadde de færreste trodd at bandet hadde noen fremtid. Istedet er de nå ute med sin andre skive med sin nye vokalist Todd La Torre, og står sterkere enn de har gjort på tyve år. Vi tok en prat med bandets gitarist Michael Wilton om «Condition Hüman».
Casualties Of Cool | Casualties Of Cool
Den som fryktet at Devin Townsend var i ferd med å kjøre seg stilistisk fast, vil imøtegå artistens siste prosjekt med samme entusiasme som undertegnede. Casualties Of Cool innmelder smått forbløffende influenser til kanadierens protokoll.
Mens remaster-kulturen bare fortsetter er det viktig å passe på at gode band ikke faller mellom stolene. En nye best-of-kompilasjon fra Bad Company synes derfor å være betimelig.
Denner Shermann | Satan’s Tomb
Her hadde jeg virkelig håpet på noe annet. Et godt eksempel på at man har trua på at gamle parhester vil servere bravader av gammel god årgang.
Scorpions – tar én drink til
Det har blitt fem år siden Scorpions annonserte at de skulle legge ut på avskjedturné, men de er fortsatt på veien, og har stadig planer som strekker seg langt inn i 2016. For å få en avklaring, slo vi på tråden til bandets gitarist, grunnlegger og låtskriver Rudolf Schenker – en særs entusiastisk, lattermild og høyrøstet tysker som skravler uavbrutt i fem minutter på inn- og utpust etter hvert spørsmål – og ikke nødvendigvis om det man spør om.
En mandagskveld i september fant Eric Martin ut at han skulle ta seg en tur til Oslo for å spille på en liten brun bluesbule. Uten resten av Mr. Big. Alene med gitaren.
Devil City Angels | Devil City Angels
Devil City Angels er et nytt bandprosjekt bestående av navngjetne musikere som Tracii Guns fra LA Guns, Rikki Rockett fra Poison og Eric Brittingham fra Cinderella, og da bør du klare å legge to og to sammen og skjønne hvordan dette låter.
På midten av 80-tallet forente Steve Hackett og Steve Howe krefter og dannet supergruppa GTR sammen med Max Bacon, Jonathan Mover og Phil Spalding. Dette resulterte i et selvtitulert album som imot alle odds solgte meget godt.
Dr. John | The Atco / Atlantic Singles
Doktor Mac Rebennack skapte en viss furore på slutten av 60-tallet, som piano-oppvigler og psykedelisk-funky soul- og bluesrocker; så meget, faktisk, at det i perioden 1968 til 1974 ble lansert hele 22 singelspor fra artisten.
I Birminghams gater herjet en kjernetrio av Tea & Symphony, med alternerende hoffmusikanter, fra utgangen av 60-tallet til cirka 1972.
Third World War | Third World War
TWW er i grunnen bandet som aldri ble, men de var likevel en viktig brikke i hva som senere skulle komme i britisk musikkhistorie.
Du begynner å telle litt rynker når folk du begynte å drikke øl og utforske metallen med forteller at guttungen har blitt voksen, gitt ut skive og lurer på om jeg vil sjekke det ut.
Først: jeg må få lov til å si det;»Love And The Death Of Damnation» er definitivt en av de bedre albumtitlene jeg har hørt på lenge. God, gammaldags og treffende og det kan sies om innholdet også. Godt, gammaldags og definitivt mer enn treffende! Hele plata holder seg, uten noen store nedturer.
Killing Gandhi | Cinematic Parallels
Denne danske kvartetten henter visstnok inspirasjon fra Robyn, Daft Punk, Dimmu Borgir, Soilwork og Arch Enemy. Jeg hører mye av de to siste og ingenting av de tre første, så da vet dere kanskje hvilket landskap vi befinner oss i.
Mark Stanway | Close To The Mark
Hvis jeg hadde besøkt Mark Stanways hjemmeside og betalt 15,99£ (ca 190 kr) for biografien hans, ville jeg følt meg ganske snytt når den ankom postkassa, for dette kan knapt kalles en bok. Det er et hefte på 100 sider, pluss en ekstensiv discografi og noen sider med små svart-hvitt-bilder.
Halestorm – skifter gir
I løpet av de siste par årene har amerikanske Halestorm markert seg som et band for fremtiden, og noterte nylig karrierebeste med sin nye skive «Into The Wild Life». Vi tok en prat med bassist Josh Smith innimellom festivalopptredener i USA.
Det virker som om enhver tulling som noensinne har gitt ut en skive nå også skal gi ut en bok, og litt for ofte faller disse selvbiografiene inn i en av to kategorier. Du har de som skal gi detaljerte beskrivelser av sin oppvekst, skolegang og familie i den første halvdelen, uansett hvor hverdagslig og uinteressant det måtte være, og deretter en kjapp gjennomgang av sin musikerkarriere, helst med fokus på de første årene (som f.eks Lou Gramms bok). Og så har du de som skal prøve å overgå «The Dirt» og smører så tjukt på at man bare sitter og himler med øynene og mumler «Ja særlig!» mens man leser (Hei, Paul DiAnno!). Heldigvis faller ikke biografien til Dennis Dunaway inn i noen av disse kategoriene.
Whitesnake – nå også som tributeband
Whitesnake er ute med ny skive, «The Purple Album» og kommer snart til Europa for en ekstensiv turne som denne gang utelater Norge. Vi tok pulsen på bandets nyeste rekrutt og gitarist Joel Hoekstra, Rockens Blideste Mann, og fikk historien om hans overgang fra Night Ranger til Whitesnake.
U.D.O. – Metall-bulldoggen
Det er ti år siden sist Udo Dirkschneider sto på en scene med Accept, og nesten dobbelt så lenge siden forrige felles skive. Men fans av 63-åringens silkerøst får likevel dosen sin – U.D.O. er i disse dager ute med sin femtende skive, og frekventerer stadig norske konsertsteder land og strand rundt. Vi tok en hvitvin med nøtteskrika i hotellbaren noen timer før han gikk på scenen i Oslo.
Tysklands fremste gitarhelt gjennom tidene, Michael Schenker, (Uli Jon Who?) har opplevd en aldri så liten renessanse de siste årene, etter et par tiår ute i en musikalsk villmark. Nå har han et nytt band med navngjetne musikere, og en splitter ny skive ute – «Spirit On A Mission». Vi slo på tråden til herren, som tydeligvis hadde presseskrivet liggende på bordet foran seg i første del av samtalen.
Det er jaggu ikke ofte at vi anmelder fiksjonsromaner her i blekka, men vi gjør et unntak for debutboka til Jill Meniketti, som er kona til Y&Ts frontmann Dave Meniketti. Hun er også bandets manager, og høyst respektert innen bransjen – hun er ingen Jeanine Pettibone!
Hexvessel | When We Are Death
”Moderne hippierock” kan synes som en fornuftstridig polaritetsbenevnelse, men de finske naturvernerne i Hexvessel fremholder å utgyte romantisk-nostalgisk folkrock, tidsriktig lydnormert, med fokus på driftig leirbålsang, orgel og velbygget rytmeseksjon.
Vega – de nye Messias’ene
I det man trodde at den klassiske AORen var i ferd med å dø ut, så dukker det opp flere sultne unge band som er mer enn villige til å ta over stafettpinnen fra band som Def Leppard og Journey, med svære refrenger skreddersydd for allsang på arenaer.
Kip Winger – I det progressive hjørnet
En av rockens hardest arbeidende musikere er utvilsomt Kip Winger, som i tillegg til nye skiver og konserter med både Winger og som soloartist, også har funnet tid til å skrive klassiske stykker. Vi tok en lang prat med Duracellkaninen en time før han gikk på scenen i Oslo, med kun en kassegitar rundt halsen.
Accept – følger sitt kall
De tyske heavy metal-veteranene Accept har hatt mange oppturer og nedturer siden de startet karrieren hjemme i Solingen på midten av 70-tallet. Og for tiden er de definitivt på en opptur, i kjølvannet av den kritikerroste nye skiva «Blind Rage». Vi tok en prat med bandets gitarist og uoffisielle leder, Wolf Hoffmann, et par timer før bandet gikk på scenen på Rockefeller i Oslo i høst.
Den tidligere Rainbow-, Michael Schenker Group- og Alcatrazz-vokalisten Graham Bonnet har hatt en karriere som strekker seg over 45 år, men hadde aldri besøkt Norge – før nå. Det var selvsagt et ypperlig påskudd til å ta en prat med herren om hva han har syslet med frem til nå.
Tesla er tilbake med sin syvende studioskive «Simplicity», og var nylig en svipptur i Europa. Vi fikk en kjapp passiar med bandets grunnlegger, manager og gitarist Frank Hannon noen timer før de gikk på scenen i Trezzo i Italia hvor de var en av headlinerne på Frontiers Rock Festival.
Dream Theater – følger sin egen muse
Progmetalkongene Dream Theater har vært hyppige gjester i Norge, og til årets besøk har de med seg ikke bare en ny og selvtitulert studioskive i bagasjen, men også den lenge bebudede konsert-DVDen «Live At Luna Park». Vi tok en kaffe med gitarhelten John Petrucci på Grand Hotel noen timer før bandet gikk på scenen i […]
Hvis biografiene av Lou Gramm og Yngwie Malmsteen ikke inneholdt nok sex & drugs for din smak, så er det muligens boka til Stephen Pearcy du heller skal gå for. Selv om også han er svært grundig på oppveksten, sine første band og Ratts storhetsperiode på 80-tallet.
I vår pågående store serie «Band Som Skulle Vært Større Enn Bon Jovi» har vi denne uken kommet frem til Harem Scarem fra Canada, som på tidlig 90-tall ga ut to-tre skiver som normalt sett burde gjort dem til superstjerner – hvis de hadde blitt gitt ut tre år tidligere.
The Winery Dogs – har kommet for å bli
Begrepet «supergruppe» fikk ny betydning da Richie Kotzen, Billy Sheehan og Mike Portnoy, tre av verdens beste musikere innen sine respektive felt, slo seg sammen i The Winery Dogs og platedebuterte med en sterk utfordrer til Årets Skive 2013. Vi tok en telefon til ex-Dream Theater / Avenged Sevenfold / Adrenaline Mob / Flying Colors / Transatlantic-trommis og Duracellkanin Mike Portnoy for å høre om dette er liv laga.
Etter fire års opphold er Placebo tilbake med en ny og strålende skive med tittelen “Loud Like Love”. Det finnes vel neppe et bedre påskudd for å ta en passiar med bandets vokalist og frontmann Brian Molko på et hotell i Berlin, hvor vi skålte i rødvin, kjørte quizz, oppsummerte karrieren så langt og snakket om alt fra Kambodsja til David Bowie.
Queensrÿche – tilbake til røttene
I kjølvannet av ett av rockens styggeste brudd kom skittentøyvasken som fikk Queensrÿchefansen til å måpe og lure på hva i alle verdens navn som hadde foregått før vokalist Geoff Tate fikk sparken, mens de resterende medlemmene rekrutterte ny sanger og gikk tilbake til sine musikalske røtter. I sommer kom begge de to campene med hver sin nye skive under samme bandnavn. Vi tok en telefon til trommis Scott Rockenfield for å få klarhet i situasjonen, og for å diskutere den nye og selvtitulerte skiva.
Hvis du er Malmsteen-fan fra før av, vil du neppe lære mye nytt av å lese svenskens selvbiografi, for dette er ganske selektivt og overfladisk. Eller, det blir det etter hvert, for det begynner ganske bra. Vi får høre om hans oppvekst i Sverige, hvordan han flytter til USA for å begynne i et nytt band med Ron Keel, og hvordan han etter noen uker i stedet starter Alcatrazz sammen med Graham Bonnet.
Når skal rockere skjønne at barndommen deres svært sjelden er særlig interessant for fansen å lese om? Lou Gramms selvbiografi er bare på drøye 200 lettleste sider, og han begynner ikke i Foreigner før rundt side 50, de gir ut sin første skive rundt side 70, og han slutter i bandet på side 136.
Etter at ingen har hørt et knyst fra Zeromancer etter at de ga ut “The Death Of Romance” for tre år siden, mens Seigmen gjorde noen svært suksessfylte festivalkonserter i sommer, er det kanskje litt overraskende for noen at det er førstnevnte som kommer med ny skive. Og derfor er det Zeromancer og den nye […]
Magnum – Bob Catley kjøres til veggs
Engelske Magnum har forsyne meg holdt det gående i 40 år nå, og kom i høst ut med sitt 16. studioalbum, med tittelen «On The 13th Day». Vi tok i den anledning en prat med den joviale vokalisten Bob Catley, og fikk samtidig lokket ut av ham historiene om hvordan han nesten ble den nye vokalisten i ikke bare Rainbow, men også i Black Sabbath.
Europe – graver sin egen grav
En gang i tiden var de selveste legemliggjøringen av puddelrocken, men pr 2012 er Europe nærmest det stikk motsatte. Deres nyeste opus «Bag Of Bones» høres på ingen måte ut som et band som debuterte for nærmere 30 år siden, men heller som ungt, sultent band. Skiva er bortimot blottet for balladene eller de kommersielle […]
Dee Snider åpner sin selvbiografi med advarselen «Hvis du kun er interssert i sex & drugs & rock’n’roll, så er ikke dette boka for deg». For Twisted Sisters vokalist og hovedmann har hele tiden vært avholds fra både alkohol og narkotika, og en kristen og trofast ektemann og småbarnspappa. Det forhindrer ikke at boka er både hylende morsom, sjokkerende ærlig og skarpt skrevet.
Jeff Scott Soto må være en av rockens mest effektive og travle sangere – i snitt har det kommet ca 2,5 utgivelser pr. år med ham siden han slo igjennom som Yngwie Malmsteens vokalist på midten av 80-tallet. Siden har han vært innom det meste mellom Journey og Trans Siberian Orchestra. Som soloartist har han derimot ikke gjort like stor furore, men vi tok en prat med mannen i anledning hans femte – og beste – soloalbum, «Damage Control».
Jack Blades har vært en travel og allsidig herremann siden han slo igjennom som vokalist og bassist i Night Ranger på tidlig 80-tall. På 90-tallet dannet han Damn Yankees sammen med Ted Nugent og Tommy Shaw, han har skrevet låter for bl.a. Aerosmith, Journey, Ozzy Osbourne, Roger Daltrey og Alice Cooper, og i disse dager er han ute med sin andre soloskive, «Rock’n’Roll Ride». Og den er en skattekiste for fans av de ovennevnte band. Vi tok en prat med en morgenfrisk og sprudlende Jack på telefon fra California.
I vår nye, nye, store, store serie «Vokalister Som Burde Vært Mye Større Enn Jon Bon Jovi» har vi i dag kommet frem til Rob Lamothe, som de mest opplyste av dere kjenner som vokalisten og frontmannen i Riverdogs, bandet som er mest kjent for å ha en viss Vivian Campbell på sporadisk gitar. Og siden Riverdogs plutselig er aktuelle med «World Gone Mad», deres første utgivelse på 18 år, tok vi likegodt en prat med Rob på telefon fra Ontario, Canada.
Tittelen på progmetalkongene Dream Theaters nyeste skive, ”A Dramatic Turn Of Events”, har i høyeste grad også vært representativ for hva som har skjedd med bandet siden forrige Norgesbesøk høsten 2009. Da trommis og primus motor Mike Portnoy tok sine stikker og dro, spådde mange at dette var begynnelsen til slutten for Dream Theater. Men i stedet har de blitt revitalisert med Mike Mangini bak slagverket og virker sterkere enn noensinne. Vi tok en prat med frontmann James LaBrie backstage på Valhall, noen timer før konserten i Oslo i januar.
Mike Tramp har hatt en berg-og-dal-bane-karriere siden 70-tallet, med en gullalder i 1988-89 som frontmann i White Lion med massive radiohits og utsolgte verdensturneer med band som AC/DC, Kiss og Aerosmith. Vi tok en lengre prat med den joviale og jordnære dansken samme dag som Europaturneen med hans nye band, The Rock’n’ Roll Circuz, skulle sparkes i gang.
Supergruppa Chickenfoot, bestående av gitarguden Joe Satriani, Sammy Hagar på vokal, Red Hot Chili Peppers-trommis Chad Smith og ex-Van Halen-bassist Michael Anthony har akkurat kommet med sitt andre album, med den ikke helt opplagte tittelen «III». Vi var ikke vonde å be da muligheten for en telefonprat med Michael Anthony presenterte seg.
Billy Sheehan – mann for sin katt
Billy Sheehan. Billy Sheehan. Billy Sheehan. Et slikt navn må sies tre ganger med andakt og følelse – minst! Daglig! Å med få ord beskrive hvordan denne virtuosen på egen hånd har formet bassgitarens rolle i rocken er en tøff oppgave – jeg vil driste meg til en parallell med hva Eddie Van Halen gjorde for gitaren. Eller hva Dizzy Gilespie og Charlie Parker gjorde for henholdsvis trompeten og saksofonen, i kontekst av bebop-jazz. Ja, såpass, ja! Vi tok en prat med bassguden på telefon fra Los Angeles, og sannelig fikk vi summert opp det meste av fyrens karriere.
Hadde det vært et snev av rettferdighet her i verden, ville det vært Danny Vaughn som spilte på et fullsatt Ullevål, mens Jon Bon Jovi syslet med tributebands og tok trubadurjobber på lokalpuben. Men det er det jo som kjent ikke. I 25 år har gullstrupen med jevne mellomrom produsert kultklassikere innenfor sjangeren melodiøs hard rock med band som Tyketto, From The Inside og Waysted. Likevel er navnet hans ukjent for de aller fleste. I anledning nyheten om at Tyketto skal gjenforenes og spille inn ny skive, tok vi en lengre prat med en pratsom og jovial Danny, og fikk hans tanker om alle skivene på CVen hans.
Etter at Journeys gitarist og grunnlegger Neal Schon i en mannsalder har varslet at ‘Neste Journey blir skikkelig rocka!’, uten at det har vist seg å stemme, hadde vi sluttet å tro på denslags forhåndsreklame. Stor var dermed overraskelsen da vi satte på deres splitter nye opus «Eclipse», og oppdaget at den rocker faktisk som et lite helvete. Vi fikk Journeys keyboardspiller Jonathan Cain på tråden for å finne ut hva som har skjedd.
Hva har Def Leppard til felles med kun The Beatles, Pink Floyd, Van Halen og Led Zeppelin? De ble de eneste fem bandene i musikkhistorien som solgte til diamant (over 10 mill) med to skiver på rad. Og etter over tredve års fartstid i bransjen, har omsider Def Leppard kommet ut med sitt første livealbum, «Mirrorball». I den forbindelse fikk vi en prat med gitarist Vivian Campbell, hvor vi kom inn på hans fortid i ikke ubetydelige rockeband som Thin Lizzy, Dio og Whitesnake.
Judas Priest – «Dette er ikke slutten»
Judas Priest har sluppet to bomber på fansen sin det siste halvåret. Først i desember med å annonsere sin avskjedsturné, og deretter i april med meldingen om at gitarist KK Downing hadde forlatt bandet og ikke blir med på turnèen. Vi tok en telefon til bandets gjenværende gitarist Glenn Tipton for å få litt mer fakta på bordet.
Whitesnake – uhelbredelige romantikere
Under ledelse av vokallegenden David Coverdale kommer de tidligere engelske, nå amerikanske, rockerne i Whitesnake i disse dager ut med sitt ellevte studioalbum under tittelen «Forevermore», med både Oslo og Sweden Rock på turnelista for sommeren 2011. Vi lot selvsagt ikke muligheten til en prat med sir David of Coverdale gå ifra oss, og en kald onsdag aften i februar ringte telefonen.
Biffy Clyro – Alt for snille gutter
I februar 2010 leverte Biffy Clyro en absolutt klassiker av en kanonkonsert på John Dee, og siden da har de blitt allemannseie med flere radiohits og festivalopptredener i Norge. Så da de vendte tilbake til Oslo, nå oppgradert til Rockefeller, benyttet vi anledningen til en ny prat med skottene, denne gang representert ved rytmeseksjonen og tvillingbrødrene Ben og James Johnston.
Hvis du bare har hørt hitsinglene til Beth Hart på radio, så lurer du kanskje nå på hvorfor i helvete Norway Rock Magazine skriver om denne souldama på piano. Hvis du derimot har sett henne på scenen, barbeint iført svarte tights, singlet, naglebelte og tatoveringer over begge armene som en garva bikerchick, mens hu leverer den råeste kvinnevokalen siden Janis Joplins glansdager over en heidundrende rocka versjon av Led Zeppelins «Whole Lotta Love», eller hennes egen «Am I The One», så vet du at Beth Hart sparker rumpe.
Årets store trend for band som var svære på 80- og 90-tallet som har gjenforent seg på 2000-tallet etter noen års avbrudd, er å gi ut en liveskive til glede for en sulteforet fanskare, og da helst på det italienske plateselskapet Frontiers. Og denne trenden har også et gjenforent Extreme fulgt opp med den doble liveskiva/DVDen “Take Us Alive”, for å følge opp den noget skuffende comebackskive “Saudades De Rock” fra 2008. I den anledning slo vi av en prat med Extremes vokalist Gary Cherone.