NORWAY ROCK MAGAZINE
Vi får tro dem når de melder at 20-årsmarkeringsskiva forvoldte mye hodebry. Ikke bare utviser Spock’s Beard en av senere tids mest fullbefarne diskografier, sett fra progressivt rockehold.
Jeg har fulgt dette prosjektet i mange år og stadig blitt forbløffet over hvilke navn unge Danielsen har annonsert til sin tredelte metalopera. Blir virkelig spennende å se hvem som dukker opp på de neste platene. Omtrent 35 musikere har bidratt på debuten, så det sier seg selv at det blir mye klipp og lim.
Jackie Patino, sønn av sin far, merkelig nok, Hal Patino, er en levende provokasjon, og ikke av den positive sorten. Som Maryann Cotton valser han skamløst i Alice Coopers fotspor. Det er forskjell på celebrering av idoler og forsøksvis plagiat.
Ubendige slitere i faget bør anerkjennes. VIII Strada har eksistert, i differensierte formasjoner, siden 1998, og holder den italienskspråklige, progressive rockefanen i vater.
Kunstblackmetal meg langt oppi et visst sted… For fans av Deathspell Omega og Blut Aus Nord, blir jeg fortalt, og jeg synes begge de bandene har sine sider uten å være blodfan.
Jeg skal nok innrømme at symforocken til kanadenserne i Saga aldri har nådd meg heeelt under hjertesnippen, men på sitt beste er de såvisst lytteverdige, og vel så det.
Et sted må man begynne, og i 2008 slapp Boston-thrasherne Revocation sitt debutalbum i tusen eksemplarer. Dette er thrash metal av den nyere sorten.
Dette liker jeg. Endelig kan jeg bruke utrykket heavy rock. Kanskje ikke på samme måten som i 82, men tung rock er dette definitivt. Riktignok omtales kvartetten fra Nashville som rootsinspirert rock and roll, men jeg tenker mer på det tunge lydbildet til Kings X fremfor roots når jeg hører dette.
Det skulle vel bare mangle om vi ikke fikk et gjenforent Sacrilege, også. Grunnet signingen til «Under One Flag», har vel bandets skiver havnet i mang en samling.
Jeg har alltid vært litt svak for Kampfar, selv om jeg synes bandet har bedre enkeltlåter enn album som helhet. Dette albumet ser jeg som et unntak.
Skandaløst underkjente ”Zoom” – et aldri så lite mesterverk fra millenniets fødsel – solgte så avskrekkende dårlig at Jeff Lynne forsvant under jorden. Som man vet danner trender og kulturelle føringer sirkulære bevegelser, og i fjor var første ELO-album på femten år et kjærkomment faktum.
I etterdønningene av 90-åras britpop kunne man lokalisere Starsailor; et kasus det ikke helt går å pisse opp etter ryggen, men som man allikevel er ufattelig glad, basert på de øyeblikk bandet lykkes.
Neil Youngs arkivutgivelser fortsetter å rase ned på oss og denne gangen får vi utdrag fra konsertene høvdingen spilte med storband på slutten av 80-tallet.
Thrashmetall av det bitende, sortsmussete slaget er hva norske Harm personifiserer. Debutplata ”Devil” utkom i 2006, og er nylig mastret på nytt, gitt fersk formdrapering og ekspandert med bonusdisk.
Og så var Shevils her igjen, med oppfølgeren til den kritikerroste «Lost In Tartarus» (2013). Høye forventninger har vært knyttet til «The White Sea» – forventninger som hermed innfris i form av nok en steintøff plate i tungrockens og hardcore-estetikkens tegn, men som ingenlunde demonstrerer signifikant utvikling.
Symfonisk industriell black metal fra Slovakia. Sånn, det var kortversjonen. Denne trioen har følgere i både metalscenen så vel som EBM-scenen, så det elektroniske er ganske så fremtredende. Black metallen deres er mer symfonisk og melodisk enn slem.
Hvis biografiene av Lou Gramm og Yngwie Malmsteen ikke inneholdt nok sex & drugs for din smak, så er det muligens boka til Stephen Pearcy du heller skal gå for. Selv om også han er svært grundig på oppveksten, sine første band og Ratts storhetsperiode på 80-tallet.