Forfatter: Anne-Marie Forker

Jeg har alltid vært litt svak for Kampfar, selv om jeg synes bandet har bedre enkeltlåter enn album som helhet. Dette albumet ser jeg som et unntak.

Skandaløst underkjente ”Zoom” – et aldri så lite mesterverk fra millenniets fødsel – solgte så avskrekkende dårlig at Jeff Lynne forsvant under jorden. Som man vet danner trender og kulturelle føringer sirkulære bevegelser, og i fjor var første ELO-album på femten år et kjærkomment faktum.

Symfonisk industriell black metal fra Slovakia. Sånn, det var kortversjonen. Denne trioen har følgere i både metalscenen så vel som EBM-scenen, så det elektroniske er ganske så fremtredende. Black metallen deres er mer symfonisk og melodisk enn slem.

Def Leppard er ute med sitt første studioalbum siden 2008. Men disse sju årene har de ikke utnyttet spesielt godt. Det har ikke skjedd mye nytt med de britiske leopardene. Åpningslåta, og første singel ut, har vi hørt før. «Let’s Go» høres nemlig ut som en dårligere utgave av «Pour Some Sugar On Me».

Bryan Adams er tilbake med et album som umiddelbart later til å være en slags pastisj på 50- og 60-tallets rock & roll.

Der nyere tids Halford møter Accept i en suppe av slitsomheter er vel en kort, men ganske fullverdig beskrivelse av stilen her. En og annen låt kan isolert sett utstås, sogar bifalles, men to på rad er minst én for mye.

Jeg har vel ved både en og annen anledning tidligere uttrykt min misnøye over hva jeg ynder å kalle ‘ventemetal’, og det er sjelden jeg finner noe særlig av interesse i sonisk svevestøv med dynamiske progresjoner etter grøtbolleprinsippet.

Jeg vet dette nummeret slippes rundt kvinnedagen, men jeg håper ikke gårdsplassen blir rent ned av sinte innovertisser når jeg sier jeg ikke liker Nyx. «Home» er den tyske duoens debut, og black metallen damene leverer her har egentlig mye originalt i seg.

Cats In Space påstår at de vil gjenskape rockens gyldne 70-tallsepoke a la ELO, 10CC, Queen osv, men den amerikaniserte vokalen og en kjedelig gitarlyd gjør at det ofte ender opp med å låte som standard puddelrock istedet.

Da er vi fremme ved det femte albumet til franske Temple Of Baal. Enkelte franske band blir altfor art-metal og pretensiøse for meg, og Tempel Of Baal beveger seg på grensa. Jeg tror «redningen» ligger i at det er en del death metal i musikken deres.

Som en barskere Dolly Parton holder Stacie Collins countryrocken levende. Nashville-innflytteren har flere soloskiver på samvittigheten, og denne nye innestår atter et sjarmerende, optimistisk og moderne brygg av blues, country, rock. Publikums personlige preferanser, og musikalske hjerneomløp, avgjør hvilke av albumets spor som holder livets rett.

Den som fryktet at Devin Townsend var i ferd med å kjøre seg stilistisk fast, vil imøtegå artistens siste prosjekt med samme entusiasme som undertegnede. Casualties Of Cool innmelder smått forbløffende influenser til kanadierens protokoll.

Her hadde jeg virkelig håpet på noe annet. Et godt eksempel på at man har trua på at gamle parhester vil servere bravader av gammel god årgang.

Devil City Angels er et nytt bandprosjekt bestående av navngjetne musikere som Tracii Guns fra LA Guns, Rikki Rockett fra Poison og Eric Brittingham fra Cinderella, og da bør du klare å legge to og to sammen og skjønne hvordan dette låter.

Denne danske kvartetten henter visstnok inspirasjon fra Robyn, Daft Punk, Dimmu Borgir, Soilwork og Arch Enemy. Jeg hører mye av de to siste og ingenting av de tre første, så da vet dere kanskje hvilket landskap vi befinner oss i.

”Moderne hippierock” kan synes som en fornuftstridig polaritetsbenevnelse, men de finske naturvernerne i Hexvessel fremholder å utgyte romantisk-nostalgisk folkrock, tidsriktig lydnormert, med fokus på driftig leirbålsang, orgel og velbygget rytmeseksjon.