Universal
Tenk om Adolf Hitler aldri hadde eksistert? Tenk om det ikke fantes religion? Tenk om Bernie Sanders var demokratenes presidentkandidat? Og ikke minst; tenk om Metallica hadde én person i nærheten de stolte blindt på som kunne slipt og kutta bort daukjøtt på deres siste utgivelse så den sto igjen som en bauta bestående av gull og diamanter på rundt 45-50 minutter? For en fantastisk verden det ville ha vært.
Men sånn gikk det da beviselig ikke, nazistsymbolet gir fortsatt kvalme og ubehag hos de aller fleste den dag i dag, religiøse ledere fortsetter å spre frykt og undertrykkelse, Donald Trump er faktisk president og «Hardwired…To Self-Destruct» er en 77 minutters lang oppvisning i overkill. Det er veldig mye bra her, veldig mye veldig bra her og. Men det meste tilskjemmes av en overflod av totalt unødvendige partier, merkelige arrangement og noe som nesten virker som en avsky mot å avslutte egne låter.
Det mest positive for min del er to av de førsluppede låtene «Hardwired» og «Moth Into Flame», som undertegnede var litt slapp i holdningen til da de kom, som får seg et solid løft i helheten til albumet. «Atlas, Rise», som jeg syntes var den klart beste av de tre, står fortsatt som et av albumets absolutt sterkeste kort hvor ikke et sekund av låtas spilletid føles overflødig. Det samme kan sies om avslutningslåta på første del, «Halo On Fire», som klokker inn på småpene 08:15. Her funker Metallica som de skal, og det er en fryd å høre på for en gammel blodfan.
Mest gledelig på hele spetakkelet er å høre James Hetfield i virkelig godt, gammelt slag igjen. Han har ikke hørtes like vital ut siden «Metallica», og det blir jo rundt regna 25 år siden gitt. Du har vært savnet, min gamle helt – velkommen tilbake!
Den aller største overraskelsen her er det store flertallet av midtempo-låter, spesielt etter de tre vi fikk presentert i forkant. Også må jeg nok helle litt kaldt vann i årene på de som trodde de skulle baske seg i gammel «Justice»- og «Puppets»-ånd, for «Hardwired…To Self-Destruct» lener seg vel så mye på de langt mer omdiskuterte «Load» og «ReLoad». Det leser man dog ikke noen ting om i verdenspressen merkelig nok.
Andre del starter sterkt med fengende «Confusion» men følges opp av en av skivas svakeste spor «ManUNkind», låta som manifisterer selve problemet med skiva – den er bare rotete og høres ut som om de har kasta overflødige riff inn i en låt for moro skyld. Og i store deler høres det ut som om Lars Ulrich, som ellers klarer seg overraskende bra (kanskje ved hjelp av moderne teknologi?), ikke helt vet hva han skal spille. De skal ha for Mayhem-hyllesten i videoen, men det er ikke den som anmeldes her.
«Here Comes Revenge» er da litt tilbake til det bedre, men igjen – altfor lang! Og samme med etterfølger «Am I Savage?». Det blir for mye, det skjer for mye og det ender i at jeg gleder meg til de er ferdige så neste låt kan begynne. Ikke et bra kriterie for en klassiker.
Og i hvert fall ikke når neste låt er «Murder One» – skivas ubestridte dyngelåt. Jeg er sikker på at Lemmy snur seg i grava over mølet de har laget til ære for ham. Det er den absolutt første låta som hadde blitt vaporisert vekk hadde jeg bestemt.
Så da står vi igjen med avslutningen «Spit Out The Bone». Første gang jeg hørte den ble jeg fra meg av begeistring, for endelig låter de som Metallica uten å prøve å høres ut som Metallica. Herlig thrashmetall-start, fantastisk versbrytning til resten av låta og et refreng som rister hodet ditt i fillebiter. Den ER så fet, og sender umiddelbare tanker til killer-avslutterne «Damage Inc.» Og «Dyer’s Eve». Og så kommer midtpartiet…faen i helvete gutta, er det mulig?! Jeg var i fullstendig eufori under første delen, hvor vi hører en episkhet som har glimtet med sitt fravær helt siden 1988 – til de roter det fullstendig til rett etterpå. Kan man for guds skyld ikke ha et ekstra vers da hvis låta må være så lang?
Jeg elsker at mine dystre spådommer om albumutgivelser for noen år tilbake har blitt fullstendig avkledd og latterliggjort de siste årene med den ene mammut-utgivelsen etter den andre, og satan for et album «Hardwired…To Self-Destruct» hadde vært hvis de hadde ansatt den strenge personen til å klippe og kutte. Nesten helt der oppe blant Metallicas beste ville den ha befunnet seg, men nå blir den bare en i mengden.
Men fortsatt milevis bedre enn «St. Anger», «Death Magnetic» og «LuLu» altså.
4/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 18.11.2016