RCA
Jeg har et meget ambivalent forhold til Foo Fighters. På den ene siden har de levert rockelåter av ypperste kvalitet på rekke og rad over flere tiår, men på den andre siden har de også et stort overtall av intetsigende poplåter som overskygger disse – i hvert fall når vi snakker album, så for en selverklært albumfantast som undertegnede har jeg ikke sett noen grunn til å fråtse i FF-skiver siden smått fantastiske «The Colour And The Shape».
Så hvor plasserer så gjengens niende studioutgivelse seg montro? Den begynner ekstremt rolig og avmælt i «T-Shirt», som fungerer mer som et slags introkutt enn en fullverdig låt, og vokser seg temmelig stadionstor halvveis og går over i førstesingel «Run». Undertegnede ble helt blåst bort i sommer da hovedriffet nådde hens ører for første gang, for det er vel nødt til å være det hissigste Dave Grohl noensinne har skapt på en gitar? Et satans fett riff rett og slett, og låta følger også fint opp i tro Foo Fighters-ånd og setter lista høyt på resten av skiva.
En list de aldri helt når opp til, men de kommer tidvis farlig nære. «Make It Right» viser at herr Grohl har tatt et par tiårs skritt bakover og lånt øret til 70-tallet hva inspirasjon gjelder. Jeg hører mye Led Zeppelin i denne seige saken, spesielt under midtpartiet. Andresingel «The Sky Is A Neighborhood» har vel de fleste fått med seg nå, og selv om den er en fin balladeaktig sak som vokser seg stor og episk mot slutten når den nok ikke helt opp til deres aller beste hits synes jeg. «La Dee Da» benytter seg av brytningen mellom seigt vers og «take-off»-refreng og innehar et par frekke synkoper og taktskifter man ikke er vant med fra Grohl & Co som gjør at den får et ekstra særpreg.
«Dirty Water» er blant de kjedeligere sporene på «Concrete And Gold», selv om det alltids hjelper med en ganske bra oppbygning og stort arrangement mot slutten som løfter dynamikken. Uansett ikke en favoritt. Men etterfølgeren er det, nemlig «Arrows». En av de absolutt roligste sporene på skiva, og her kommer virkelig låtskrivertalentet til Dave Grohl frem. Nydelig melodi og fantastisk tekst, hvilket også gjelder for «Happy Ever After (Zero Hours)», også den av det roligere slaget. Nydelig duo.
Den aller kjedeligste låta får «Sunday Rain» æren av å kalle seg, og manifisterer på mange måter mine problemer med bandet. De viser gang på gang at de ikke har noe som helst problemer med å skape både raffe rockelåter og fine og melodiøse poplåter. Hvorfor ikke bare gjøre det hver eneste gang og gi oss en fantastisk skive da? For både «The Line», som er P4-rock på sitt aller beste, og det Pink Floyd-aktige tittelsporet som avslutter saken er det for så vidt ikke noe i veien med, men de er like fort glemt som de er hørt.
«Concrete And Gold» er en bra oppsummering av en nå imponerende lang karriere kan man si. Det finnes ikke ett direkte dårlig spor her, men i forhold til en stor del av backkatalogen til Foo Fighters mangler den også en «All My Life» eller «The Pretender», selv om «Run» prøver så hardt den kan. Imidlertid finnes det heller ingen direkte «skippere», som i mine øyne er det største problemet de har hatt siden nevnte «The Colour And The Shape». Derfor ender vi totalt på et akseptabelt terningkast, selv om det langt ifra blir den mest avspilte skiva for min del i år.
4/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 15.09.2017