NORWAY ROCK MAGAZINE
Er det en ting Steven Wilsons fans har (eller burde ha) lært seg, så er det at denne mannen liker ikke å gjøre ting halvveis. En av hovedgrunnene til at han droppet Porcupine Tree og gikk solo, var at da kunne han legge så mye penger som han selv ønsket i sceneproduksjonen, uten å måtte ta hensyn til de andre bandmedlemmenes husbanklån.
Nordic Union gir oss nok en skive med klassisk, fengende, melodiøs hard rock som det er umulig å la være å kauke med på etter noen gjennomhøringer. Var du fan av debuten, av Eclipse, W.E.T. eller Pretty Maids, så er ikke dette noe å lure på – denne skal du ha i samlinga.
Vi har vanligvis ikke for vane å anmelde spillefilmer her i Norway Rock Magazine, men siden vi er nettopp et rock magazine, så gjør vi et unntak for «Bohemian Rhapsody», filmen om Freddie Mercury – og til en viss grad om Queen.
Det hersker ingen tvil om bakmannen på «Villa Carlotta 5959» da moderbandet Seigmen gjennomsyrer det meste av musikkstil på disken. Langt mer lo-fi enn gutta er det riktignok, men sounden låter umiskjennelig som vi har vært godt vant med fra Kim Ljung.
Foruten Ritchie Blackmore skatter jeg ingen musiker høyere enn Keith Emerson. Dennes endelikt, våren 2016, punkterte håpet om at musikkanarkistens ferskeste komposisjoner ble deponert offentligheten – trodde vi. ”Beyond The Stars”, kun tilgjengelig på vinyl, realiseres på bakgrunn av rektifisert dugnadsånd.
Hele fjorten år har gått siden sist gang vi fikk et fullt album med nye låter fra trønderfavorittene i Gåte. Nå er endelig «Svevn» her, og forventningene er høye til søskenparet Sundli & co.
Etter en lengre tids fravær var det mange som bejublet nyheten om at Gåte skulle returnere til rampelyset. Vi tok en god og lang prat med gjengen om hvordan det føltes å være tilbake igjen og planene fremover.
Siden U2 ikke kommer til Norge lengre (tretten år siden sist), så vi oss nødt til å trekke utenlands for å få med oss deres «eXPERIENCE + iNNOCENCE»-turné. Lørdag var de (nesten) på hjemmebane i Belfast i Nord-Irland. Vår egen ire rapporterer.
Etter at Fay Wildhagen seilte seg rett inn i norsk musikkindustri med debuten «Snow» fra 2014 og ettersigende levert konserter fra ypperste hylle er det nå på tid med oppfølgeren. Og «Borders» er jammen ikke noe dårligere.
Likte og mislikte Greta Van Fleet er i skrivende stund aktuelle med sin første full-lengder. Albumet, som er gitt tittelen «Anthem of the Peaceful Army», byr på elleve låter inspirert av 1970-tallets bluesbaserte tungrock; især Led Zeppelin, som spøker i hver bidige takt.
Det gjør ikkeno’ at høstkvelden er småkjølig når den kan by på et ganske så kjærkomment gjensyn med rårockerne i et av planetens kanskje mest blodharry, men like fullt storsjarmerende, band; Nashville Pussy, som fremdeles etter drøyt tjue år i gamet reiser verden rundt med rølp og trøkk. Heldigvis
Blackberry Smoke fra de dype sørstatene har blitt de reneste Norgesvennene de siste par årene, og oppgraderer størrelsen på lokalet fra gang til gang. Denne gang var det et nesten utsolgt Sentrum Scene som skulle få gynge under Charlie Starr & co.
Et av landets mest kreative band er endelig tilbake med nytt album, tre år etter “Universell Riffsynsing”. Med en lovende albumtittel og utbasunerende utsagn som “Vi er Norges nye partyband” fra høvdingene selv, Lars Lønning og Egil Hegerberg, legges lista høyt.
Anført av Joey Jordison bak trommene og Frederic Leclercq på gitar er det ikke til å komme unna at Sinsaenum har et visst supergruppe-preg over seg, men etter to knalle skiver og EPer i baklomma begynner de allikevel å føles som et fullverdig band. I går besøkte de Oslo.
Within Temptation er aktuelle med det nye albumet «Resist», som slippes i desember. Nå var de endelig tilbake i Oslo på et fullsatt Sentrum Scene. De har hatt den lengste pausen fra turnélivet siden de startet opp, men er virkelig tilbake for fullt og det med et heidundranes tøft sceneshow.
Svenske Graveyard var omsider tilbake på norsk jord. Åstedet var Vulkan Arena for anledningen og den svenske kirkegården skulle vise seg å være svært så spillesugne. Med et forholdsvis ferskt album i bagasjen i tillegg lå alt til rette for en magisk kveld.
Industri-gudfedrene i Godflesh var tilbake for sin andre Oslo-konsert i år. Blir det for mye av det gode med to konserter på så kort tid, eller klarer de å levere like godt denne gangen også?
I kjølvannet av deres nyeste og glimrende skive «The Blue Hour», har naturligvis Suede lagt ut på en turne, som i denne omgang ikke tar de til Norge. Så da måtte vi istedet reise til London for å se de på hjemmebane.
En effektiv herremann, godeste Ginger. Midt i blant skiverelease og turnering av et av hans mange prosjekter Mutation og utgivelser av soloskiver spilte han inn 36 låter utelukkende ment for den harde kjernen av hans fans, kalt G*A*S*S*. For to år siden kom en slags del én bestående av 12 låter fansen valgte, kalt «The Year Of The Fanclub» – mens nå kommer altså del to; 13 andre låter fra samme prosjekt valgt av sjefen sjøl.
Amerikanske Halestorm var tilbake i Oslo, og sin vane tro spiller de nok en gang i et dobbelt så stort lokale som sist. Denne gangen var det et fullsatt Rockefeller som ble overkjørt av Lzzy Hale og hennes muntre menn.
I løpet av få år har hun markert seg som en av de aller fremste kvinnelige gitaristene, og de fleste av oss som har opplevd Nita Strauss på scenen sammen med Alice Cooper, har blitt blåst i bakken av den blonde 31-åringen fra California. Men nå er Nita ute på egen hånd, og solodebuterer med «Controlled Chaos», et instrumentalt gitaralbum i beste Satriani- og Vai-ånd.
Skotske Biffy Clyro leverer vanligvis konsertene sine skjorteløse i en eksplosjon av svette og energi – denne gangen fikk Oslo oppleve et nedstrippa og akustisk band fra scenen på Den Norske Opera. Og det fungerte aldeles utmerket.
Det har på mange måter tatt hele ti skiver og drøyt tjue år med Soulflys stadige stilendringer før Max Cavalera endelig har gjort hva ‘alle’ har venta på; å vende tilbake til ‘moderskipet’ og skape oppfølgeren til «Roots».
Navnet Mark Wilkinson er kanskje ukjent for mange av dere, men de aller fleste med en sunn interesse for rock har garantert mange av hans produkter i CD-hylla. Mark har malt platecovere og promotionkunst for utallige artister, fra Kylie Minogue og Peter Gabriel til Megadeth og Iron Maiden.
Oak har nettopp returnert til Oslo fra en tur til Sverige, hvor de jobbet med Jens Bogren (Opeth, Dimmu Borgir, Sepultura, Arch Enemy) på sitt neste album “False Memory Archive”. Vi snakket med Simen
Valldal Johannessen og Sigbjørn Reiakvam på Pigalle Bar i Oslo.
Det er imponerende at Fish klarer å fylle Rockefeller i 2018 – det er ikke lenge siden han spilte på John Dee i etasjen under, men det var altså stinn brakke denne onsdagskvelden, da Marillions klassiske «Clutching At Straws» dannet grunnstammen for konserten. Dessverre skulle det vise seg at publikums oppmøte var det mest imponerende.
Av og til kommer det album som fordrer oppmerksomhet og trenger tid til å fordøyes, og akkurat det er det Syndrom her forærer oss i form av «Bloodbeats». 30 minutter fordelt på seks spor forteller om et låtmateriale litt utenfor normen.
Etter å ha seilt rett opp i norsk musikktopp med sin debut «Snow» var det på høy tid med en oppfølger tre år etter. Og «Borders» er ikke noe svakere. Vi fikk Fay Wildhagen på tomannshånd for en prat.
Til tross for sin unge alder (41) har Joe Bonamassa utrettet mer enn de fleste, og har mer eller mindre egenhendig løftet blues som sjanger opp på et bredt og lett tilgjengelig/kommersielt nivå. Ikke noe galt med det selv om enkelte vil hevde at han både har solgt sjela og ikke er en ekte bluesartist.
Det var duket for en real britisk invasjon denne torsdagkvelden med hele tre gamle travere innen britisk metal og rock, da Saxon bød opp til dans, med god hjelp fra AOR-heltene FM og og de obskure 80-talls-metallarbeiderne Raven.
I over to tiår har fans av 70-talls Genesis strømmet til konserthaller verden over for å se kanadiske The Musical Box fremføre sin hyllest til Genesis – for dette er ikke noe vanlig tributeband, de har vært en eksakt replika, så nært det er teknisk mulig å oppleve en konsert med Peter Gabriel-epoken av Genesis.
Så var det slutt på en epoke, hvor dette ble den siste konserten i den svette kjelleren på Bergens legendariske Garage noensinne. Med amerikanske High On Fire på scenen ble det likevel en verdig avslutning.
Britpopens gudfedre Suede er ute med sitt åttende album «The Blue Hour», et mørkt og melankolsk konseptalbum som etterlater liten tvil om at Brett Anderson & co for lengst har blitt voksne og funnet andre aspekter ved livet å fokusere på enn hedonismen og den urbane dekadensen som preget deres 90-tallsutgivelser.
Det var duket for en real symfonisk power metal aften på Sentrum Scene denne lørdagskvelden. Hele tre band stod klare for å gi de fremmøtte en skikkelig dose med pompøs metal. Kamelot, Leave’s Eyes og de ikke fullt så pompøse Circus Maximus, var mer enn klare for å gi jernet fremfor et fullsatt Sentrum…
Forventningene til biografien til ex-Judas Priest-gitarist K.K.Downing har vært store de siste månedene. Det er den første boka som beskriver den lukkede Priest-organisasjonen fra innsiden, og endelig får vi svar på hvorfor han etter 40 år brått sluttet i 2011, rett før en verdensturné.
Den tredje skiva til Slash featuring Myles Kennedy & the Conspirators er ute i disse dager, og «Living The Dream» følger i store trekk samme oppskrift som «World On Fire» fra 2014. Men den har et par-tre trumfess som forløperen ikke hadde…
Siden 2006 og ”Desiderata” har Madder Mortem tilhørt det absolutte elitesjikt av norske band. Kvintetten overgikk seg selv med ”Red In Tooth And Claw”, anno 2016 – et mesterverk som renoverte uttrykket uten å nøytralisere hedmarkingenes markante særdrag.
California-bandet Deafheaven ga nylig ut sitt fjerde studioalbum «Ordinary Corrupt Human Love», og kritikerne har vært ytterst positive til hva de har blitt servert. Etter det store gjennombruddet med albumet «Sunbather» i 2013 har bandet vokst seg langt forbi online- trollenes rop om ‘hipster-black metalʼ.
Det er et utsolgt og smekkfullt Parkteateret som møter tønsbergenserne denne fredagskvelden. Det er fem år siden både siste albumutgivelse og siste Oslo-gig, og konserten er den siste med gitarist Dan Heide som en del av bandet, så det er mye som står på tapeten.
To av Norges fremste hardrockband, nærmere bestemt Bergensbølgen Audrey Horne og Magick Touch gjestet John Dee denne fredagskvelden og for en kveld av de sjeldne det ble…
Etter å ha høstet lovord av både energiske konserter og en hardtslående debutskive, og ikke minst gå i klinsj med selveste Høyesterett i anledning et noget eksplisitt bandnavn var det omsider Norges tur til å få besøk av amerikanerne. Det måtte vi høre litt mer om, så vi tok et par trivelige ord med damene.
Jeff Lynne sitter på sangskrivertradisjonens høyeste trone. I tillegg er han selve lydteksturens mester. I en alder av sytti er han fortsatt blant de aller, aller beste.
Man kan ikke akkurat si at folk gikk mann av huse for å se de svenske punklegendene i anledning deres 40-års jubileum, passende nok kalt «40 år som sorta får», da det var meget tynt oppmøte på John Dee denne tidlige høstkvelden.
Amerikanske Halestorm har både fått Grammy-priser og vært på Topp 5 på Billboard-lista, men i Norge har det liksom ikke tatt helt av – enda. Men mye tyder på at det kanskje kan endre seg med den nye skiva «Vicious». Bandets soleklare midtpunkt, den underbare frøken Lzzy Hale, tok seg til til en munter passiar med oss kvelden før plateslipp, hvor vi også kom inn på både Dream Theater og Axl Rose.
Det er helt naturstridig at menn i midten av 50-årene skal gi ut sine suverent beste skiver 30 år ut i karrieren sin – men det er akkurat hva svenske Treat gjør. Og deres nye skive «Tunguska» skuffer ikke.
Bergensbaserte Vöödöö går igjennom de fleste av rockens tidsaldre fra 70-tallets grandiose refreng via grungen og 90-tallets stoner til nåtidens noe mer moderne lydbilde. Samtidig er inspirasjonen fra den gitarorienterte populærmusikken til band som Radiohead og Muse tydelig.
Oslo ble rammet av to av rockens tøffeste jenteband da norske The Cocktail Slippers og amerikanske Thunderpussy traff lille Krøsset i Oslo. Det ble en aften som underholdt vår anmelder i stor grad.
Akkompagnert av et særdeles tight og velspillende band har «The End Of» absolutt alle ingredienser for å lykkes. I tillegg har de klart å skape egenart i hardcoren sin, noe som er ganske så sjeldent. Riffbasert og brutalt, men stadig melodisk som gjør at det aldri blir masete for aldrende ører.
Trondheimstrioen King For A Day platedebuterer med EP’en «Sweet Rumours», og vår anmelder kaller det ‘Fengende og fryktelig iørefallende’ med ‘gjennomgående sterke låter’…
Lenny Kravitz er i disse dager ute med ny skive, «Raise Vibration». Hippie-Lenny med dreads og kassegitar og slengbukser er borte, men den opp-pimpa soul-Lenny’en med hvit dress, blåserekke og kordamer lever i beste velgående.
«Lies and Butterflies» er den syvende studioskiva til det kanadiske progpoporkesteret Mystery, som ga ut sin debut allerede i 1996. Og for fans av band som Asia, Dream Theater, Threshold, Flying Colors, Pink Floyd eller Marillion er dette som å få servert en skattekiste.
Året er 2004 og alle har kommet til hektene etter Y2K. Kinoplakatene viser «Hawaii Oslo» og «Uno», Kjartan Salvesen trer inn i de udødeliges rekker ved å vinne Idol og alle hater Bush. Og fra Glasgows grå sidegater kommer en låt som billedliggjør tidsånden kanskje mer enn noe annet – «Take me out»
Jeg er vokst opp med gammelt Accept og ble litt lei meg da Udo Dirkschenider gikk solo. Jeg fulgte med et par-tre skiver, etter det har det blitt spredte sjekkinger av skiver hvorav de seneste har vært helt kurante.
Det har nesten blitt en tradisjon å få en liveutgivelse fra sjokkrocklegenden Alice Cooper hvert fjerde år. I 2010 kom «Theatre Of Death», og i 2014 kom «Raise The Dead», begge dobbeltskiver med tilhørende DVD.
Sommeren er på hell og i Bergen har regnværet atter etablert seg som det dominerende værfenomenet. Beyond The Gates er et annet fenomen som har etablert seg i byen, og som arrangeres for syvende gang på rad, og ved en rekke ulike venues.
En liveutgivelse har som jobb å få lytteren til å føle at han er tilstede under konserten, og følelsen er så absolutt gjeldende under dette albumets knappe 40 minutters spilletid.
William DuVall har for lengst vunnet aksept som Layne Staleys arvtaker, og ”Rainier Fog” markerer Seattle-kvartettens tredje album etter gjenforeningen av 2005. Å tangere mørkskodd briljante ”The Devil Put Dinosaurs Here” er neppe et forlangende, men pinadø greier bandet nesten brasene.
Vi dristet oss til et lite besøk på hovedstadens hipsterfestival i Tøyenparken for å få med oss det lille utvalget på plakaten som kan minne om rock. Det skulle bli fire dager med ujevnt vær, med alt fra høljregn og gjørme til strålende sol, hvor de musikalske høydepunktene var Behemoth, Patti Smith og Fever Ray.
Det er rundt femten måneder siden Roger Waters påbegynte sin «Us + Them»-turné, og omsider var turen kommet til Norge, og to konserter i Telenor Arena, på eksakt samme datoer fem år etter at han sist spilte to kvelder her på sin fantastiske «The Wall Live»-turné. Hvis du så noen av de konsertene, vet du noenlunde hva også dette er – et storslagent visuelt show som tidvis tar pusten fra deg, akkompagnert av noe av den mektigste musikken som laget i vår tid. Og selv om Roger faktisk fyller 75 år om noen uker, så er han fortsatt eitrende forbanna over verdens tilstand for tida – et raseri han ikke minst retter mot det oransje trollet i Washington.
Det har gått fire år siden vi sist fikk høre ny musikk fra Saul Hudson, bedre kjent som Slash. Men han har ikke akkurat ligget på latsiden, han har hatt tross alt gjort drøye 150 konserter med et visst band ved navn Guns N Roses siden sist, en av dem i Oslo i juli 2018. Nå er han ute med «Living The Dream».
Sist Rich Robinson og Marc Ford var samlet i byn var da de som en tredel av The Black Crowes varmet opp for Neil Young i et fullpakket Oslo Spektrum i 2001. Når The Magpie Salute velger å starte sin Europaturne på Krøsset i Oslo, så kan vi ikke annet enn å føle oss beæret. De som tok turen hit denne søndagen fikk gleden av å komme tett og intimt inn på disse legendene. På denne promoteringsturneen figurer sekstetten som en trio med John Hogg på vokal.
Et sted i utkanten av ingensteds, dog ikke altfor mange mil fra Norrkøping, ligger det lille tettstedet Rejmyre med under tusen innbyggere. På en slette i skogen her har noen driftige sjeler funnet det for godt å arrangere en årlig rockefestival, og jaggu har ikke det vært en ganske god ide, siden de i 2018 avholder Skogsröjet for trettende år på rad. Noen stor festival er det ikke, skal vi tippe på rundt 4-5000 besøkende som frekventerer de to scenene og et separat barområde hvor du må oppholde deg om du vil ha en forfriskning – og da ser og hører du ikke bandet på scenen. Men likevel er det en jättetrevlig festival, med blide frivillige, lite kø, og godt utvalg i spisesteder.
Etter ni års fravær på platemarkedet er endelig Immortal ute med «Northern Chaos Gods». Tiden har utad virket turbulent, med utskifting av den karakteristiske gitaristen og vokalisten Abbath. Nåværende frontfigur Demonaz forteller derimot om et lite turbulens og mye fokusert arbeid mot det nye albumet, som er et mesterverk. Noe omverdenen nok er mer overrasket over enn Demonaz.
Etter at The Black Crowes gikk i knas i januar 2015, var ingen av brødrene Robinson sene med å iverksette nye band. Vokalist Chris hadde allerede sitt Brotherhood godt i gang da, og er nå circa halvveis i metamorfosen med å bli Jerry Garcia, med sine kosmiske bluesjam-låter, noe han beviste da han besøkte Oslo i mars.
Rootsfestivalen i Brønnøysund har blitt en institusjon på Helgeland, utsolgt år etter år, mellom 9 – 10.000 besøkende på de tre dagene den varer, eller i overkant av 3.000 hver dag. Og publikum kommer ikke utelukkende for musikken sin del, men også for stemningen, det sosiale aspektet. Brønnysund er en vakker by på Helgelandskysten, og stemningen på «Rootsen» bekreftes herved som særdeles vakker.
Michael Romeo er sannsynligvis et kjent navn for de fleste som noensinne har tatt i en gitar med mer enn fire strenger. Virtuosen fra Symphony X har siden 90-tallet briljert på sitt særegne vis, men det er først nå han er ute med eget materiale. Vi tok en prat med Romeo i forbindelse med slippet […]
Du har kanskje ikke hørt om RSO, men du har garantert hørt om moderbandene til de to involverte – RS er Richie Sambora, kjent som gitaristen i Bon Jovi gjennom tretti år og tretten skiver, mens O’en står for Orianthi, den kvinnelige gitaristen kjent for sitt samarbeid med alle fra Alice Cooper til Michael Jackson.
Halestorm leverer også denne gang, med en skive som er hard nok til å tilfredsstille fansen som har vært der siden debuten, men samtidig melodiøs nok til å beholde fansen som kom ombord på den mykere forrige skiva. «Vicious» er en skive som lever opp til tittelen!
Få band har vært rausere med antall liveutgivelser enn det Mr Big har, men det er likevel noe spesielt med denne. Trommis Pat Torpey har vært med fra starten i 1989, men dette ble en av hans siste konserter med Mr.Big – han døde av Parkinsons i februar 2018.
Det er ikke ofte vi tar for oss samleplater i Norway Rock Magazine. Likefullt dukker det av og til opp unntak som fortjener omtale. Når et album beskrives som det nyeste og råeste innen norsk metal må vi bare kjenne vår besøkelsestid. Buskerud Folkehøgskole Heimtun har Nordens eneste metallinje og det er årets avgangskull som står bak denne skiva som nå ligger ute på hos de fleste digitale plattformer.
36 band lirade metal i Gälve 13-14 juli fördelat på 3 scener. Sol, sommar och metal! Små obskyra festivaler dyker upp som ryska nättroll överallt i alla länder. Gävle bytte arrangör och släppte konceptet med ”Get Away rock” 2016 och hårdrocken och gick all in med metal istället. 2017 års utgåva var det storheter som Grave, Testament, Amon Amarth, Paradise Lost och Dark Funeral för att nämna några.
For 30 år siden ga britiske Dare ut en skive som i ettertid har etablert seg som en kultklassiker innen sjangeren AOR, eller melodisk rock. Bandets vokalist, låtskriver og frontmann Darren Wharton spilte i pur ung alder keyboard i Thin Lizzy’s siste utgaver, og tok med «Out Of The Silence» steget fremst på scenen. Hver eneste låt på denne debutskiva holdt mål og vel så det, og låtene herifra har vist seg som publikumsfavorittene på enhver konsert bandet har spilt siden.
«Feels like all the days have gone». Om ikke alle dagene er gone, så er det hvertfall en liten menneskealder siden shoegazerne i Slowdive entret den kollektive bevisstheten vår i 1991 med debutalbumet «Just for a Day», for deretter å sementere seg som et av de store bandene fra 90-tallet med «Souvlaki»-albumet to år senere.
Graham Bonnet har rukket å bli 70 år, og det er temmelig nøyaktig 50 år siden han hadde sin første hitsingel («Only One Woman» med The Marbles), men han fortsetter ufortrødent med å gi ut skiver og turnere med sitt nye band – det er ikke mer enn et par måneder siden han spilte konsert på Hard Rock Cafe i Oslo. Man kan lure på hvorfor han fortsatt gidder å holde på, men som han selv sier i refrenget på «The Hotel»; «Far away arena days are gone, lost from me, as long as I’m still standing and the band plays on, this is the place I should be». Jeg tror deg, Graham.
Samtidig med utgivelsen av bandets 7. album, «Marrow», inviterer Madder Mortem på metalldugnad ved å slippe storstilt crowdfunding-kampanje. Målet er å feire neste års 20-årsjubileum for bandets debutplate, «Mercury», med en unik nyutgivelse, som inkluderer helt nye versjoner av flere av låtene. Madder Mortem planlegger også et jubileumsshow, med gjester fra hele bandets historie og heftige visuelle elementer, men først skal de ut på sin første headliner-turné i høst.
En kveld i legendenes navn, denne uvanlig varme sommerkvelden under denne uvanlig varme sommeren i hovedstaden. Prophets Of Rage, som kjent bestående av folk fra 90-talls gigantene Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill hadde nemlig fått med seg det nærmeste Norge kommer hardcore-legender – nemlig ingen ringere enn Purified In Blood.
For femte året på rad ble det arrangert festival på Fredriksten Festning, og det manglet virkelig ikke på storheter for å sette glans på femårsjubilanten. Et ruskete regnvær det meste av festivalen gjorde sitt beste for å dempe festen, uten å lykkes bortsett fra under et par konserter hvor det burde ha vært flere tilskuere.
Man kan neppe påstå at timingen var perfekt når The Wheel velger å legge slippfesten for sitt kommende album «2nd & 10» samme dato som blant annet mørkets prins, den mektige Ozzy Osbourne, holder avskjedskonsert på Fredriksten festning og kontraskjæret lokker med VM-fotball. Men det gav de cirka førti oppmøtte blaffen i.
Forrige helg var Londons O2 Arena vertskap for Stone Free Festival, som byr på et bredt utvalg av rock og metal, samt en vinylmesse. Norway Rock Magazine tok turen på lørdagen for å få med oss hva som skjedde på hovedscenen, med Buckcherry, Megadeth og Scorpions.
Australske Parkway Drive er ute med sitt sjette studioalbum i disse dager, og som seg hør og bør i 2018 er de ute på en omfattende turnè for å promotere «Reverence». Bandet har begge beina trygt plassert innenfor metalcore-sjangeren, så det er ikke å stikke under en stol at forventningene til en rimelig livlig konsert er tilstede da vi ankommer Rockefeller denne tirsdagen.
Når festivaldeltakerne våknet torsdag morgen var godværet forsvunnet, og i løpet av dagen ble det full storm og øsende regnvær. Det ble såpass ille at Georger Ezra måtte avslyse sin konsert, og Father John Misty måtte flytte sin konsert fra Plenen til Bastionen, og gjøre et nedskalert akustisk sett. Så ille ble det, at Norway Rock Magazine holdt seg hjemme helt til det nærmet seg kveldens hovedattraksjon.
Veldig mange har ytret stor skepsis til å se Queen med Adam Lambert på vokal, under begrunnelsen at det er jo ikke Queen uten Freddie Mercury. Joda, det er ikke det samme, men Freddie Mercury døde i 1991 – betyr det at Brian May og Roger Taylor ikke lenger har lov til å fremføre låtene som de selv har skrevet og spilt inn sammen med Mercury? Folk går jo mann av huse for å se «We Will Rock You»-musikalen og diverse Queen-show med norske musikere, men når 50% av det originale Queen er her, så blir det feil? Merkelig holdning, spør du oss.
Etter en storslagen rockekveld på første dag, var det et mer variert festivalprogram på dag to. Dagen startet bl.a med den gamle americana/folk artisten Tom Russell og den australske popduoen Angus & Julia Stone, men disse måtte Norway Rock Magazine stå over. Det var ellers en god del flere folk denne kvelden, mye grunnet headliner Nick Cave. Ikke nok med det, festivalværet var fortsatt bra om enn litt småkaldt.
Egentlig skulle Rival Sons ha spilt på Norwegian Wood-festivalen i Oslo denne kvelden. Men da den ble avlyst, og både Rockefeller og Sentrum Scene allerede var booket, havnet bandet i stedet i Drammen.
Bergenfest er for lengst en institusjon og regne i vestlandets hovedstad og noen av verdens største artister har kommet og gått her. Årets utgave på ærverdige Koengen midt i Bergen by er intet unntak og på festivalens første dag sto blant annet Queens of the Stone Age for underholdningen. Norway Rock Magazine var selvfølgelig tilstede for å dekke begivenhetene.
Det er kjipt å innrømme det, men det føles litt som å ta farvel med et band som alltid har vært der, så lenge jeg har brydd meg om musikk. Pr 2018 er det kun bandets mest anonyme medlem, bassist Ian Hill på 67, som har vært med hele tiden, selv om det er frontmann, vokalist og metallgud Rob Halford (66) som tar det meste av oppmerksomheten.
Ti år etter Iron Maidens konsert på Lerkendal Stadion, stiller englenderne som hovedattraksjon under tidenes første Trondheim Rocks-festival; et evenement som i alle henseender forløp forbløffende grasiøst, selv om trønderpublikummet – goldt hjulpet av tilreisende nordlendinger – drakk Dahls Bryggeri tomt for øl. Til neste år – for denne bakkanalen MÅ gjentas – er det dessuten lov å håpe på atskillig større festivalbredde, med dertil hørende kvalitetsvekst. Joviale Volbeat (lørdagens programtopper), talentløse Refused eller kurante Inglorious får bare unnskylde: Trondheim Rocks 2018 tilhørte verdens beste heavy metal-band.
Amerikanske Shinedown har akkurat begynt på en festivalturne i Europa, men på en mandag rakk de å klemme inn en egen konsert på Pumpehuset i København, noe som ganske sikkert er det minste stedet de har spilt på på mange år – for i USA er Shinedown massive og trekker lett 5-10000 pr konsert. Lille og tradisjonsrike Pumpehuset derimot har kun plass til 600, og konserten solgte ut på minutter da den ble annonsert. Vi møtte engelskmenn og italienere, spanjoler og polakker som alle hadde kommet til Danmark kun på grunn av denne konsertens eksklusivitet.
Comeback. At et enkelt ord kan frembringe såpass mye skrekkblandet fryd kan ikke være sunt. Vi har alle vært der: Ditt gamle favorittband har funnet tilbake etter en selvpålagt eller utilsiktet lengre pause, og du kjenner tvilen bre seg litt mer for hver dag comeback-skiva eller turneen nærmer seg. «Har de tenkt å dstansere seg fra det gamle materialet?» «Er de bare tilbake som band pga dårlige private eiendomsinvesteringer og de skyhøye erstatningskravene etter den hendelsen på hotellet?» «Kommer de til å lage dubstep-remixer av de gamle schlagerne sine?» er bare noen av de smått eksistensielle spørsmålene du krydrer ventetiden med. Når dette hypotetiske favorittbandet da også annonserer endringer i lineupen i anledning comebacket kan det ofte føre på ytterligere bekymringsrynker. Bare spør hver eneste Smashing Pumpkins-fan på planeten.
Har du noensinne sett Biffy Clyro på en scene, så vet du at deres konserter er en eksplosjon av energi og trøkk, med et hardtjobbende og skjorteløst band gjennomvåte av svette. Hvordan de skulle klare å overføre dette med suksess til alle bands store manndomsprøve, MTV Unplugged, uten å miste energien, fremsto som et lite mysterium.
Det var all grunn til å frykte at dette kom til å bli en flau affære da amerikanske Little Cæsar ruslet på scenen foran rundt 40 fans, hvorav kanskje 12-15 befant seg nærmere scenen enn 10 meter. Men det skulle vise seg å ikke spille noen rolle, for dette groova så sinnsykt fett fra første låt av det var umulig å ikke få fot, la hodet nikke og kjeften glise.
Det er ikke mer enn fire år siden Graham Bonnet første gang satte sine ben på norsk jord, men siden har han nærmest blitt den reneste Norgesvennen. Et drøyt år etter forrige besøk var han tilbake på Karl Johans gate, fortsatt med sitt eget band. Siden sist har gitarist Conrado Pesinato blitt erstattet med shredderen Joey Tafolla, som igjen sa takk for seg like før denne turneen startet. Dermed blir bandets nyeste rekrutt Kurt James slengt ut på særdeles dypt vann med å takle den vriene oppgaven med å gjenskape gitarspillet til legender som Ritchie Blackmore, Michael Schenker, Yngwie Malmsteen og Steve Vai – samt Chris Impellitteri, Micky Moody og nevnte Pesinato.
Det er ekstremt sjeldent jeg har såpass store forventninger til nye utgivelser som jeg hadde til «Prequelle» etter fantafenomenalistiske «Meliora» og ikke minst oppfølgeren «Square Hammer». Legg til en viss turbulens innad i bandet i etterkant, utbytte av Papa Emeritus til den nye og langt døllere Cardinal Copia, og spenningen i det «Prequelle» nådde mine ører for første gang var til å ta og føle på.
Plateselskapet kaller i sitt presseskriv Gazpacho for «Norwegian Art-rock progressive». Bandet kan ikke kalles «Prog» i tradisjonell betydning, og har nok mer til felles med Kate Bush enn 70-talls Genesis og Yes, for å si det sånn.
Den klassiske heavy metals fremste fanebærere er tilbake med et nytt og knallsterkt album, «Firepower», og en konsert i Oslo Spektrum i begynnelsen av juni. Men mørke skyer driver samtidig inn og sprer usikkerhet om Judas Priests fremtid.
Innlemmelsen av Bigbangbatterist Olaf Olsen spisset og kompletterte Bjørn Klakeggs progressive rockegruppering, og 2015-opuset ”Aimless Mary” gruset bandets to forutgående arbeider. Plutselig entret Needlepoint, som også teller bassist Nikolai Hængsle og David Wallumrød på klaviatur, elitedivisjon av jazzstenket, melodiøs og kontrapunktisk rock.
Litt over to år har gått siden gutta i Circus Maximus inviterte til slippfest for «Havoc» på vår alles favorittscene Rockefeller. Den forrige begivenheten ble filmet, og liveutgaven «Havoc In Oslo» ble gitt ut i fjor høst. Denne inneklemte fredagen var de altså tilbake i Oslos storstue. Mest sannsynlig var en langhelg med strålende vær, samt det faktum at de ikke har gitt ut noe nytt materiale siden sist, grunnen til at det var hakket færre folk tilstede enn forrige gang.
De som er godt bevandret i eventyrverdenen drar kanskje kjensel på bandnavnet, Mother Trudy, eller som det heter på frekt tysk, Frau Trude. Det kan muligens assosieres med en heller tvilsom tysk voksenfilm fra 70/80-tallet, men dette er heldigvis et forholdsvis ferskt norsk band det er snakk om.
Mannen med stemmen bak TV-serien «Sons of Anarchy»,The White Buffalo eller Jake Smith som han egentlig heter, snakker ut om innspillingsprosessen av hans sjette studioalbum «Darkest Darks, Lightest Lights».
Engelske Magnum har holdt det gående i over 40 år, og ga i vinter ut sin tyvende skive, «Lost On The Road To Eternity». Før konserten i Oslo i mars fikk vi bandets soleklare nestor og gitarist Tony Clarkin på tomannshånd – eller, skal vi si på firemannshånd, siden bandets to nye rekrutter Lee Morris […]