NORWAY ROCK MAGAZINE
I 2018 feiret The Cure sitt 40-årsjubileum, og fans i London hadde i fjor mulighet til å overvære to totalt forskjellige konserter på to totalt forskjellige steder med totalt ulik stemning i løpet av to uker. Begge disse konsertene er nå ute i flere formater, både separat og samlet, på BluRay, DVD og CD.
Det fransk-kanadiske progbandet Mystery er kanskje mest kjent som bandet hvor Yes fant vokalisten sin i 2008, og i fire år sang Benoit David i begge band. Men er du fan av melodiøs prog, så har Mystery utrolig mye gull å by på. Bandets soleklare nestor, låtskriver, produsent og gitarist Michel St-Pere tar opp tråden pr telefon fra Tyskland.
Michael Schenker har i en mannsalder vært en av de virkelig store og innovative gitaristene, og fortsatt har tyskeren krutt i nevene nok til å både gi ut plater og dra på turne. Vi tok en prat med den eksentriske tyskeren i forbindelse med hans nye plate «Revelation».
Fjorårets gjenforeningsfestival på Sentrum Scene med et av skandirockens desiderte største og beste band var en braksuksess. Men som kjent kan det å gjenskape en suksess føre til et realt magaplask. Skulle Gluecifer klare å gjenta bragden på Rockefeller tre kvelder på rad eller var kruttet brukt opp?
Det er hele 25 år siden Tyketto ga ut et av de beste melodiøse rockealbumene i det herrens år 1994 midt i den verste jungelen av flanellskjorter, strikkajakker og fandens oldemor. Ingen tvil om at «Strength in Numbers» dessverre druknet i grungebølgen. Kanskje ikke så rart når «Superunknown» med Soundgarden og «MTV Unplugged» med Nirvana stort sett tok all oppmerksomhet
A-ha er for tiden ute på sin «Hunting High og Low Live» turné som ender med to konserter i Oslo Spektrum Arena november 2020 (de besøker også Bodø og Trondheim i februar). Vi benyttet anledningen til å se dem et år i forveien, på et utsolgt Brighton Centre i England.
Forutenom brødrene Robinson var trommis Steve Gorman den eneste konstante faktoren i The Black Crowes i tjuefem år. Her forteller han sin historie om oppturer og nedturer, krangling og dop på turné og i studio.
Målet denne gangen var en litt simplere plate fra Mayhem, og det er helt klart materiale som setter seg allerede ved første lytt. Nå betyr ikke dette at vi snakker lettfattelig materiale, som vanlig låter det Mayhem, og det krever en del av lytteren. Men at det er låter som kan anses som catchy er det ingen tvil om.
Selv om de aldri noensinne ble oppløst etter at grungen la danske Pretty Maids’ karriere i grus på midten av 90-tallet, og de fortsatte jevnt og trutt å gi ut bra skiver, så har de opplevd noe av en mirakuløs renessanse det siste tiåret. Klarer «Undress Your Madness» å fortsette trenden?
Det progressive popbandet Maraton som slapp sitt debutalbum “Meta” tidligere i år, har varmet opp for band som Leprous, Circus Maximus, Three Days Grace og Enslaved – i tillegg til å sikre en plass på hovedscenen på Trondheim Rocks. Vi fikk en prat med frontfigur Fredrik Bergersen Klemp om ny skive, å dele cover med Imagine Dragons og å få tatt på en av gitarene til Kiss på Martin’s i Lillestrøm – hans hjemsted.
Damnation Festival is a one-day indoor metal festival in England. One of the headliners was Opeth, who we have interviewed for the next issue of NRM and will be coming to Sentrum Scene in January.
Det har gått ganske nøyaktig åtte år siden sist gang Heather Nova sist tråkket på et scenegulv i Oslo. Et særs lyttende og takknemlig publikum tok turen til Parkteatret for å se hva Bermudas suverent største musikalske eksportartikkel hadde å by på.
Det føles fullstendig absurd at denne konserten faktisk fant sted på lille Krøsset, en liten pub med plass til rundt 150 personer, når vi faktisk fikk servert ikke bare ett, men to knallbra band med en historie som burde gjøre det til obligatorisk oppmøte for enhver med sunn interesse for Classic Rock.
Sist Bokassa var på tur delte de scene med Metallica og Ghost Europa rundt. Det var derfor stor spenning til utviklingen av bandet siden sist NRM bevitnet de – som oppvarmere for Oslo Ess. De låt allerede da veldig bra, så hva kunne man vente seg nå da de skulle styre showet på egen hånd?
Hele fem år har gått siden nordmennenes forrige utgivelse, så det var på tide med ny skive. Ifølge Wikipedia er de et hardcore/punk-band, men jeg vil vel si at de lener seg mer mot stoner på “Brittle Bones”. Bandet låter som alltid som en kule og produksjonen deretter.
De begynner å bli gjengangere i Oslo, trønderne, noe som dessverre kunne merkes på lokalet da det var langt ifra utsolgt og godt om plassene selv med stengt galleri. Dette kan heldigvis kjapt løses da gjengen må komme seg i studio å gi oss en ny skive.
Søndagens slippfest vitnet om et vitalt og sultent band som både kan og bør gjøre det stort innenfor heavy metal-feltet, ihvertfall i norsk sammenheng.
Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani vil du påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse.
Oslos fremste sleazerockband Suicide Bombers er ute med sin fjerde skive, og de gjør ingen store grep på stilen med «Murder Couture» – noe som helt sikkert vil holde fansen fornøyde og verve noen nye til menigheten.
Det er neppe noen som kan true Bonamassas stilling som ‘verdens ledende bluesgitarist’ pr. dags dato, men sjøl synes jeg i grunnen han har gjort langt mer spennende saker i andre band og prosjekter, som BCC og Rock Candy Funk Party.
I går fylte AURORA nok en gang Sentrum Scene, for tredje gang i år, og ga et entusiastisk publikum en solid dose av sin mildt eksentriske kunstpop.
Et nesten utsolgt John Dee tok imot Michael Monroe, best kjent som vokalisten i finske Hanoi Rocks, men også som soloartist som slapp ny soloskive nå i oktober, «One Man Gang» og det er denne skiva turnéen handler om.
Musikerne i Toto har holdt det gående i førti år, og sammenlagt har de spilt på flere tusen skiver – innen bransjen nyter de enorm respekt for sin virtuositet. Den nye liveutgivelsen «40 Tours Around The Sun» var et godt påskudd til å slå på tråden til vokalist Joseph Williams hjemme i Los Angeles.
Turboneger hadde budt inn til bursdagsfest, og innbydelsen hadde tydeligvis nådd langt, for man kunne observere dongerikledde Turbojugend fra alle kriker og kroker i Norge, fra Sverige, Tyskland, England og Mexico og sikkert flere land.
Det var en kveld i skandirockens tegn da de danske drenger tok turen over i anledning turnéen i forbindelse med «A Prayer For The Loud». Og nordmennene lot seg heller ikke vente da lokalet var utsolgt ukesvis i forkant.
Tonen blir mørkere og røffere når Brighton-residerende Birdeatsbaby presenterer album nummer fem. Angivelig markerer “The World Conspires” et nytt kapittel i englendernes saga, hvor et progressivt kabaretsamrøre høster impulser fra moderne metall, med overbevisningskraft og dybde.
Bluesrock blir sjelden tøffere og mer muskuløst enn hva Black Stone Cherry leverer når de hyller gamle legender som Robert Johnson og Howlin’ Wolf i egne klær! Oppfølgeren til fjorårets like gode første del leverer seks spor av steintøff kaliber, og dette bekrefter i grunnen bare mitt generelle inntrykk av bandet.
Rich Robinson og hans skjærehyllest er allerede ute med sin andre skive, ett år etter studiodebuten, og den følger naturlig nok i nøyaktig samme spor – fordi de to skivene ble innspilt samtidig, i fjor vår. Og de ivaretar fortsatt arven etter The Black Crowes på en ypperlig måte.
Archive hadde endelig bestemt seg for å ilegge Tigerstaden en visitt for første gang noensinne, og forventningene var på vei til å blåse seg ut av alle proporsjoner. Forventninger Rockefeller selv ikke akkurat bidro til å dempe da de kunne love «en helt vill produksjon» på sin Facebook-side noen få timer før konsertstart.
Oktober Rock er blitt et årlig arrangement i Orkanger, og vi tok turen for å sjekke ut de mer rocka innslagene på plakaten, som vår egne JORN og Terje Tysland i tillegg til veteranene i Nazareth.
Stappfullt lokale med 125 rockere, uten skjenkebevilling er sjelden vare, noe også frontmann Ginger påpekte flere ganger. The Wildhearts har ikke gjestet Norge på 10 år, og det er også 10 år siden de ga ut forrige album, men i mai i år kom omsider bandets niende skive «Renaissance Men».
Arven etter AC/DC lever i beste velgående og «norgesvennene» Airbourne er et godt eksempel på det. En kan mene hva man vil om blåkopiene fra down under, men skape stemning det kan Joel O’Keefe & Co.
Selv om Y&T fra California alltid har vært blant de mest respekterte i bransjen i en mannsalder, hatt supportband som Mötley Crüe og Ratt, vært inspirasjonskilder for Metallica og solgt rundt 4 millioner skiver på verdensbasis, så fikk de likevel aldri det store kommersielle gjennombruddet som mange av deres samtidsband hadde på 80-tallet – urettferdig nok.
De siste årene har svenske Eclipse befestet seg som et av de aller beste «nye» bandene innen kategorien melodiøs hard rock, og ikke minst frontmann Erik Mårtensson har blitt den nye go-to-guy hvis du trenger noen skarpe og fengende låter og/eller produsent til skiva di. Men de alle fleste kilder går jo før eller senere tomme, det er grenser for hvor mye gull det kan graves ut på ett og samme sted, så spørsmålet hadde begynt å sige inn; når går Mårtenson & co på sin første bommert av en skive?
Etter navnet å dømme er det vel ingen stor bombe at vi her snakker om klassisk, gitardrevet melodiøs hardrock – selv om jeg vel kanskje synes stilen heller noe mer mot Turner/Malmsteen og Gary RockeMoore enn Den Sakrale Regnbue. Kanskje er det først og fremst Tore André Helgemos strålende leverte vokal som vipper tankene dithen, kanskje er det låter og generell gefühl.
Da Pixies besøkte Oslo under turnéen i anlending deres syvende album “Beneath The Eyrie” fikk vi en samtale med gitarist Joey Santiago på backstagen til Sentrum Scene angående ny skive, manglende setlister og ikke minst: Å berøre Angus Young.
Det er slett ikke hverdagskost at Dream Police fra Halden beærer hovedstaden med et besøk, og når de attpåtil har hallingmetalbandet Blodsmak som support, var det et blidt og feststemt publikum på snaut 250 som inntok John Dee denne fredagskvelden.
Da NRM anmeldte Ragnaroks forrige skive beskrev vi musikken som mer voksen. Årets slipp «Non Debellicata» er både mer voksen, variert og viser et fortsatt sultent band, tjuefem år uti karrieren. Sarpsborg er nok en gang ikke overvunnet.
Indierockens gudfedre Pixies besøkte Oslo på den europeiske delen av turnèen som promoterer deres nyeste skive «Beneath The Eyrie», og spilte på et Sentrum Scene som hadde vært utsolgt lang tid i forveien.
Det er neiggu ikke helt enkelt å avgjøre hvor alvorlig en skal tillate seg å ta The Darkness, og jeg må innrømme meg å knapt ha sjenket dem en tanke siden implosjonen med andreskiva for ca. 15 år siden. Nå foreligger sjette skive i rekka, og signaturen er ennå den samme; stadionfjollerock med falsettsang .
Etter fem års inaktivitet er pop-prog-orkesteret Flying Colors tilbake med sin tredje skive, «Third Degree». Det har tatt sin tid å få samlet såpass travle musikere som Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse, Dave LaRue og Casey McPherson, men det var vel verdt ventetida.
De tyske powermetallerne i Helloween har hatt en slags gjenforening på forrige turné, hvor ex-medlemmene Michael Kiske og Kai Hansen har turnert sammen med dagens besetning. Dette kan nå overværes på den nye liveskiva «United Alive In Madrid».
Det engelske bandet Sisters of Mercy ga ut tre studioalbum mellom 1985 og 1990. Til tross for at de ikke har gitt ut noe nytt siden da, klarer de fortsatt å fylle Rockefeller, og både gothere og punkere kjente sin besøkstid.
Med en suksessfylt verdensturné bak seg har det tyske metallbandet Helloween solid medvind i seilene når det praktfulle live-albumet «United Alive In Madrid» sparkes ut på markedet. NRM tok en prat med gitarist Michael Weikath, som la ut om sparking av medlemmer, dårlig marihuana og det nye konseptet «Pumpkins Utd».
Alice Cooper er ute på Europaturné for tiden, men siden han ikke kom til Norge denne gang, så vi oss helt nødt til å ta turen til Stockholm istedet for å se om shockrockeren fortsatt holder koken.
Det var duket for storfint besøk da våre utenomjordiske venner i The New Death Cult fant plass til lille Oslo og enda mindre Parkteatret på sin intergalaktiske turnéliste. De måtte ha hatt tidenes jetlag.
Etter sigende tok det Øystein Brun – samt medkomponister Simen Hestnæs og Lars Nedland – to intensive år å ferdigstille oppfølgeren til ”Winter Thrice”. Borknagar har i grunnen vært fritatt fra å begå svake skiver, selv med innbyrdes kvalitetskupert katalog.
Det var med stor spenning og litt skepsis Norway Rock Magazines utskremte entret John Dee denne onsdagskvelden. Between the Buried and Me med sin progressive metal skulle oppleves for første gang og det var annonsert en konsert i to deler, så jeg var forberedt på en lang kveld.
Black Star Riders, nå med den nye gitaristen Christian Martucci i rekkene, slipper sitt fjerde album “Another State of Grace” i september. Vi ringte vokalist og frontmann Ricky Warwick for en prat om den nye skiva, Thin Lizzy’s “Black Rose” og for å høre planene om en ny soloskive.
I forbindelse med slipp av deres fjerde album “Murder Couture” ble vi nysgjerrig på hvordan ståa var i Oslo-bandet, så vi trosset høysnue og halsbetennelse for en samtale med en meget snakkesalig vokalist og gitarist Chris Damien Doll på Sentralpuben.
Dette var Maraton’s første konsert i Lillestrøm, hjembyen til frontmann Fredrik Bergersen Klemp. Tidligere i år spilte de på hovedscenen på Trondheim Rocks foran tusener av folk. Vi benyttet anledningen til å se det progressive poprockbandet i et litt mer intimt format på Martins.
Selv om David Coverdale er fullstendig klar over sin alder og at hans karriere ubønnhørlig er i ferd med å nærme seg slutten, så har likevel Whitesnake en ny skive ute, og turnéplaner for de kommende par årene. Den alltid like veltalende herren fra nord-England slo på tråden for å fortelle oss om ”Flesh & Blood”.
Omsider erkjenner Liam Gallagher egne begrensninger som låtskriver. Den forhenværende Oasis-vokalisten har slitt med proaktivitet i tiden etter Manchester-bandets bitre oppbrudd for ti år siden; broder Noel Gallaghers suksess med High Flying Birds har formodentlig kostet kverulanten et par unødige våkenetter.
Denne torsdagskvelden var det ingen ringere enn tidligere W.A.S.P gitarist, Chris Holmes, som gjestet Lillestrøm, og åstedet var Kulturpuben. Spenningsmomentet denne kvelden var uten tvil om gode, gamle Holmes ville klare å gjennomføre gamle W.A.S.P klassikere med stil….
Når det skal listes opp store og innflytelsesrike gitarister innen hardrock, bør en ikke komme spesielt langt ned før navnet Michael Schenker kommer en i møte. I mer enn 45 år har han ledet an tungvektere som Scorpions, UFO og MSG med sine lekre tonevalg, blendende teknikk og sikre melodiføringer.
22 år siden forrige slipp er punkveteranene omsider tilbake med «ny» skive, om ikke med så mye brask og bram så definitivt med stil. «Ny» fordi dette er en skive med nyinnspillinger av stort sett gamle klassikere pluss et par uinnspilte låter, som for å reintrodusere Lillehamringene til et nytt publikum.
Forrige helg gjestet gode gamle Vader Hjorten Scene i Trondheim. Bandet – som akkurat har sluppet sitt tolvte album – gjør for tiden mange datoer, noe som medfører at også provinsen besøkes. Dessverre var det ikke mange som så innom Hjorten da det braket løs fredag kveld.
Etter at Cinderella la inn årene på midten av 90-tallet, måtte vi vente helt til 2013 før frontmann Tom Keifer omsider ga ut «The Way Life Goes». Så dermed er det jo ganske kjapt levert når han nå kommer med sitt andre soloalbum «Rise» bare seks år etter debuten.
Punkbasert musikk går ekstremt bra i landet om dagen, og gledelig er det å se at rutinerte travere fortsatt holder koken og synes blant alle kaskadene av nyere band. Så også for Oslo-bandet SKADA som siden 2005 har holdt det gående med sin Jokke-inspirerte pønk.
Ex-TNT-vokalist Tony Harnell er i Norge for tiden, og spilte i går i Trondheim før konserter i Oslo i kveld og i Kopervik i morgen. På mandag er det Rockheim Hall Of Fame sammen med resten av TNT.
Tony Harnell er for tiden i Norge og gjør en håndfull konserter før han sammen med resten av TNT skal innvies i Rockheim Hall Of Fame. Vi fikk en trivelig prat med amerikaneren i Trondheim dagen før turnéstart.
The Defiants er et prosjektband bestående av folk fra Danger Danger, og debuten deres i 2016 var en av årets mest positive overraskelser. Nå er oppfølgeren ute, tittelen «Zokusho» er japansk for nettopp… ‘oppfølger’.
Man vet hva man får når man setter Backstreet Girls i spilleren – pluss/minus 40 minutter med herlig boogierock av ypperste klasse. Skiva åpner friskt med freseren «Moonrocker» og starter med det «Normal Is Dangerous» på en aldeles ypperlig måte i god gammel BSG-ånd.
Metallinja på Buskerud Folkehøgskole Heimtun beviser nok en gang at det er håp for fremtiden innen norsk metal. Fjorårets kull har levert 24 spor som nå er tilgjengelig på Spotify.
En avskjedskonsert er aldri egentlig en avskjedskonsert, noe alle dere tallrike Kjell Bækkelund-blodfans kan skrive under på. Band legger inn årene (Hei, Madrugada), lover én siste grandios gjenforeningskonsert for en spesiell anledning og deretter ALDRI mer (Halla, Seigmen)
Det ble lovet en sceneproduksjon vi knapt har sett maken til i forkant av Muse sin «Simulation Theory»-turné, selv om det nok finnes et visst tysk band som er uenig i akkurat den påstanden – men det var synlig påkostet med mye action som skjedde under konserten.
Ørland Rockfest gikk av stabelen for første gang i glimrende omgivelser. Alt ligger til rette for at denne festivalen kan bli en suksess. Alle fasiliteter ligger et steinkast unna og lokalet er perfekt.
Den noe utslitte klisjeen «Big in Japan» kan godt brukes om våre norske progressive helter i Circus Maximus. Det er sju år siden de ga ut mesterverket «Nine» og som en gave til sine trofaste og over gjennomsnittet ivrige japanske fans slippes nå det eksklusive “Nine” settet fra Sentrum Scene konserten i fjor ut i fysisk format, men kun i Japan.
For å feire sitt 25-årsjubileum slapp Skunk Anansie tidligere i år live-skiva «25LIVE@25». Vi tok en prat med vokalist Skin og trommis Mark Richardson om hvordan musikkindustrien har endra seg, tilværelsen i en mosh pit med polakker som banker dritten av hverandre – og en eksklusiv anekdote om Michael Jackson og Nelson Mandela.
Fjerde skive fra The Black Star Riders, og det er nå slik at en kan lure på om de i det hele tatt er interessert i å skape seg et eget uttrykk. Det låter overbevisende vitalt og friskt, men de framstår altså fremđeles som et ypperlig tributeband, bare med egne låter.
Det var duket for en kveld med nostalgi og ungdommelig energi på hyggelige Krøsset. På plakaten stod kultlegendene innen glamrock, nemlig Vain, men også vårt eget norske fyrverkeri av et band, Suicide Bombers.
Etter å ha gjort festivalrunden i sommer, er Madrugada nå klar for en egen turné gjennom Europa og til slutt Norges største byer. Men først var det Drammen og Union Scene som sto på programmet.
På 90-tallet var Lusa Lottes Pøbb den fremste rockebaren i Oslo, ved siden av Elm Street. 25 år etter nedleggelsen ble det arrangert jubileumsgravøl, med Europas beste boybands – engelske Quireboys og svenske Electric Boys + det norske coverbandet Coverman.
Det har tatt sin tid, men endelig var et av Finlands største og beste band på norsk jord for sin første konsert her til lands. Publikumsoppmøtet var riktignok helt krise, men brødrene Von Hertzen lot ikke det stoppe dem.
Forventningene var enorme da progmetal-supergruppa Sons of Apollo offentliggjorde sin eksistens, men selv om 2017-debuten «Psychotic Symphony» var solid, hadde nok mange forventet seg mer fra en så hinsides sterk bandbesetning. Denne liveskiva viser bandet fra en litt annen side.
‘Når Magic Pie slipper nytt album, stopper verden opp for å lytte!’ Ja, slik hadde det vært i en litt mer rettferdig verden… Slik jeg ser det er de blant dette landets aller beste band, men de synes stadig å gå under radaren hos de aller fleste andre enn de mest dedikerte progtilhengerne her til lands.
Ingenting er tilskyndet i Tool-leiren; i så måte deler de dignitet og kompromissløshet med Pink Floyd. Både plateproduksjon og enkeltlåter spiser timer som drops – følgelig stanser verden når kvartetten omsider påfører oss ny plate, etter tretten års dvale. Jeg applauderer Tools egenrådighet.
We took a trip to Brighton to interview Skunk Anansie and see a sold out gig at Brighton Dome, where they stopped on tour for the release of their 25th anniversary live album «25LIVE@25». (You can read the interview, which features an exclusive story from Skin, in issue 2019 #4.)
Apoptygma Berzerk, hjertebarnet til Stephan Groth, har siden tidlig 90-tall vært selve fyrtårnet for den umiskjennelige Fredrikstad-sounden, og regnes fortsatt internasjonalt som sjangerledende innen synth/EBM selv om det har vært hyppige retningsendringer musikalsk. I helga spilte de på Parkteatret i Oslo.
Den som mistenkte at Mikael Åkerfeldts kreative brønn var i ferd med å løpe tørr, på bakgrunn av lett uinspirerte ”Sorceress”, gis formidabelt tiltalesvar i høst. ”In Cauda Venenum”, Opeths fjerde fonogram etter meldt overgang til rockens progressive annaler, ble rettmessig anvist maksimalt terningkast fra herværende forum.
Forrige helg fant den årlige Pstereo-festivalen sted. I alltid like hyggelige omgivelser gikk det – tradisjonen tro – slag i slag, fra torsdag til lørdag, med blant annet Testament, Kvelertak, Ricochets og The Hives på programmet. Norway Rock hadde selvsagt representanter på plass.
Ikke rart at Frank Bello trener for å holde formen oppe. På live-DVDen “Anthrax Chile On Hell”, det aller ferskeste konsertopptaket med også den “nye” gitaristen Jon Donais, (med siden 2013) er den selvutnevnte adrenalinjunkien og Anthrax-bassisten Frank Bello i sitt ess.
De første ordene i denne anmeldelsen er skrevet før jeg har hørt et sekund av musikken eller lest presseskrivet til Crobot, for utelukkende basert på bandnavn og albumtittel tipper jeg tung og seig stoner-/doomrock jeg har hørt hundre ganger før med minst én shufflelåt. Så skal vi se: Jadda!
Det irske fenomenet Hozier var tilbake på Sentrum Scene mindre enn ett år etter sist gang, og nok en gang var det fullt. Det hjelper på å ha en av tiårets største hitlåter på setlista – vi snakker selvsagt om «Take Me To Church».
Coverskiver, altså. I 95 % av tilfellene er dette venstrehåndsarbeid fra band som ikke har nok kreativitet til å komme opp med et dusin egenkomponerte låter av høy nok kvalitet, og for å få et pusterom før man er nødt til å levere et eget produkt.
Skogsrøjet er en festival som siden oppstarten i 2006 har gått av stabelen i Rejmyre, en liten bygd på landet i distrikts-Sverige. Det er en trivelig og helt passe stor festival med rundt 4-5000 publikummere og to scener.
«Live From The Artists Den» er den første utgivelsen med Soundgarden etter at bandet gikk i graven sammen med sin vokalist, og er tilgjengelig på både CD, LP og Bluray. Her får vi servert 29 låter over 150 minutter, fra det nydelige Wiltern Theater i Los Angeles i 2013.
Våren 2019 turnerte Steve Hackett med et show som presenterte to klassiske skiver, nemlig Genesis sitt legendariske “Selling England By The Pound”, og hans tredje soloalbum “Spectral Mornings”, av mange regnet for å være hans beste soloalbum. I mai var det Sentrum Scene i Oslo som sto for tur.
Fredrikstad-bandet Ricochets, som lenge ble nevnt som et av Norges beste liveband, er tilbake på scenen denne sommeren for å spille flere festivaler etter å ha lagt på is i lengre tid. Torsdags kveld på Øyafestivalen viste de at de fortsatt er et av de aller beste.
Et av årets mest etterlengtede album vil om få uker være i handelen. Utgivelsen, som ifølge Åkerfeldt ser Opeth ta et steg ut av skogholtet som de tre foregående skivene befant seg i, har igangsatt grenseløs grubling med henblikk på musikalsk retning – vil Opeth gjenreise den progressive dødsmetallkjerringa?
Fem år har gått siden forrige studioskive fra Slipknot, og forventningene har vært store blant fansen. Og gledelig nok skuffer de heller ikke denne gangen.
Mike Rutherford er et av moderne populærmusikks mest suksessfulle musikere, og etter femti år i bransjen er han fortsatt å treffe på veien, spillende foran publikum over hele verden. Mange forbinder han aller mest med Genesis, bandet som ikke bare var et ledende progrockband, men som også klarte overgangen til popband så godt at de […]
På Øyafestivalens første dag var det The Cure som avsluttet kvelden, med en over to timer lang oppvisning i alt fra post-punk til radiohits. Og Robert Smith & co skuffet ikke.
Fra planeten Netuluna kommer fire individer ved navn Alpha, Beta, Gamma og Delta for å redde oss fra elendighet, og det ved universets sterkeste makt – nemlig heavy rock. Og joda, heavy rock tungt lent mot stoner er det det går i – og bra utført også.
De svenske melodiske hårdrockarna i H.e.a.t har forlengst bevist seg som et ypperlig liveband, og «Live At Sweden Rock Festival» er, som tittelen på snedig vis antyder, innspilt live på hjemmebane på Sweden Rock Festival.
Etter over 15 år fartstid har det i utgangspunktet elektroniske industrial/aggrotech-prosjektet glidd sakte over i industrimetallens verden, noe som har gitt et større nedslagsfelt, men som forutsigbart nok ikke har slått helt an hos deler av ‘den gamle’ fansen.
At Steelhouse Festival 2019 Thin Lizzy played their classic album «Black Rose» in its entirety, which was the first and only time they will do this anywhere in the world. It was worth climbing a mountain for.
Det begynner å bli alvorlig mange liveutgivelser med Graham Bonnet – dette er såvidt vi vet den fjerde på drøyt to år, med mer eller mindre de samme låtene.
For fjerde gang på fem år er Norway Rock Magazine tilbake på det som har etablert seg som en av våre favorittfestivaler i Europa, Ramblin Man Fair i sørøst-England, en drøy times togtur øst for London. Over tre dager samles rundt 10000 rockere for å oppleve rundt 60 band på fire ulike scener med ulik profil, som f.eks progrock, bluesrock, classic rock og nye usignerte band.
Soulfly turnerer med sitt 11. album siden starten for 20 år siden. Nå kan vel tittelen «Det nye bandet til Max Cavalera» begraves for godt. Eller?