På slutten av 80-tallet sto engelske The Cult på terskelen til det helt store gjennombruddet. De turnerte i USA med Guns n Roses som sitt forband før de i 1989 gikk i studio og lagde sin mestselgende skive «Sonic Temple», som fostret fire hitsingler, og turnéer med Metallica og Aerosmith fulgte. Likevel svant The Cult hen utover 90-tallet. I anledning nyutgivelsen av «Sonic Temple» 30 år etterpå fikk vi gitarist Billy Duffy på tråden fra California.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Andrew MacPherson
The Cult ble oppløst i 1994 etter en bedrøvelig selvtitulert skive og konserter som ikke holdt samme høye standard som tidligere. Og mange retter fingeren mot vokalist Ian Astbury når man skal forklare The Cults manglende ingrediens for verdensherredømme. Astbury er beryktet i mediebransjen for å sky intervjuer, for å avlyse intervjuavtaler på kort varsel eller utebli, og for å være krass og negativ i de få intervjuene han gir. Og da blir medieomtalen tilsvarende. Heldigvis viste Billy Duffy seg å være en av de aller triveligste, åpne og pratsomme musikerne vi noen gang har pratet med.
– Billy, jeg må si at «Sonic Temple» hadde en massiv innflytelse på meg den gang da. Den lokale rockepuben som jeg vanket på hver helg hadde til og med rappa silhuetten av deg på frontcoveret og brukt det som sin egen logo. (Headache Rock Bar i Rosenkrantz gate i Oslo er fortsatt savnet!)
– Ja, det bildet ble ganske ikonisk, ikke sant? Og det var hva vi hadde håpet det skulle bli. Det hadde ikke noe med meg personlig å gjøre, det var mer symbolisk ment, at du skulle se coveret på skiva og øyeblikkelig forstå hva du fikk. Gitaren er kanskje det mest potente symbolet på rock’n’roll. Og det fantes en del kule livebilder av meg som gjorde den Pete Townsend-aktige vindmøllebevegelsen med armen, og det har jo blitt brukt i ulike sammenhenger siden. Nå kaller vi det for Air Duffy, for den ligner veldig på logoen til Air Jordan, basketballskomerket som kom et par år etter «Sonic Temple», bør poengteres, haha.
– Jeg husker at jeg syntes at The Cult virkelig skilte seg ut fra mengden av alle andre band da denne skiva kom i 1989. Den gang hadde alle andre digert hår og spandex-bukser, falsettvokal og shreddergitar. Og her kommer The Cult med 70-talls gitarriff og en vokalist med baryton og slengbukser.
– Takk skal du faen meg ha for at du registrerte det! For vi fulgte virkelig ikke trendene, det skal ingen komme og beskylde oss for! Vi var jo et hardrockband, men vi hadde andre røtter enn de fleste andre rockeband – vi kom fra en musikalsk bakgrunn med punk- og post-punk. Men ellers kom utviklingen vår helt naturlig etter at jeg og Ian hadde samarbeidet og skrevet låter sammen i noen år, og «Sonic Temple» er kanskje kulminasjonen av det. Ellers fnyste vi bare av det visuelle imaget som de fleste band hadde på den tida, få andre hadde en såpass jordnær rocka stil som oss da. Det var enkelte, som Guns N Roses, som gikk på scenen nærmest slik de gikk kledd til daglig.
– De bidro kanskje sterkt til å ta livet av spandex-moten?
– Godt mulig. Og vi hadde samme innstillinga, vi så ikke noe poeng i å kle oss ut i noe teit kostyme før vi gikk på scenen. Så jo, takk for at du la merke til det, ikke alle klarer helt å skille mellom The Cult og musikkstilen som jeg løselig vil betegne som heavy metal. The Cults røtter ligger i 70-tallet, tiden før punken, en liten dose glamrock, men mest den klassiske britiske rocken som Free, Bad Company, Queen og Mott The Hoople. Tilsett litt av energien fra punkband som Sex Pistols, Iggy & The Stooges og New York Dolls, så har du The Cults DNA.
– På «Electric» og «Sonic Temple» hører jeg mye Led Zeppelin og AC/DC også.
– Ja, de er helt klart også der! Zeppelin var i en så egen klasse at jeg sliter litt med å nevne oss i samme åndedrett som de. De hadde denne mystiske, utenomjordiske auraen rundt seg.
– Er du klar over at introen på «Wild Flower» (fra «Electric») er identisk med introen på AC/DCs «Rock N Roll Singer»?
– Nå er jeg klar over det. Problemet var at produsent Rick Rubin var ikke klar over det. Det var ikke slik jeg opprinnelig skrev det riffet, og det kan jeg si med sikkerhet fordi den originale versjonen var utgitt før vi traff Rick Rubin. Den finnes på skiva «Peace», som i praksis er «Electric» før Rick Rubin produserte den. Det skyldtes nok at dette var den første skiva Rick hadde produsert med en ekte trommis! Husk at dette var 1986, han hadde akkurat gjort Beastie Boys, han hadde ikke gjort Slayer enda. Han var mer en hip hop/fusion-type produsent. Vi gikk i studio med ham med ambisjoner om å endre på det vi allerede hadde skrevet og spilt inn, for vi var ikke tilfreds med resultatet. Jeg hadde en viss anelse om at riffet på «Wild Flower» hørtes kjent ut, for jeg så faktisk AC/DC i Manchester i 1977. Så joda, jeg erkjenner meg skyldig etter tiltalen, men jeg fikk høre at noen fortalte AC/DC om «Wild Flower», og Angus Young hadde svart: ‘Hva så, det er jo ikke som at vi aldri har rappa et riff her og der?!’
– Og det er jo noen band som høres ut som The Cult også nå.
– Det er det. Og det tar jeg bare som et kompliment.
– Det er jo grenser for hvor mange riff man kan lage med kun tolv disponible noter…?
– For hvor mange bra riff, ja! Når noen begynner å bruke dårlige riff fordi alle de bra er oppbrukt, da har rocken et problem!
– Du nevnte Guns N Roses. Dere turnerte «Electric» i USA med GnR som forband, da de var på sitt aller sultneste og på høgget. Det kan ikke ha vært like lett å gå på scenen etter de hver kveld, antar jeg?
– Jeg vet ikke om de var på sitt sultneste, men de var i hvert fall på sitt fulleste! Og dette var deres aller første turné, utenom noen konserter her og der i og rundt Los Angeles, selv om de hadde blitt flydd over til London og spilt et par kvelder på The Marquee. Men det var første gang de var på en turnébuss og spilte konserter hver eneste kveld i ukesvis over hele nord-Amerika. Men det var veldig trivelig, og vi tilbrakte tid sammen med de hver dag. Det var vi som hadde invitert de på turnéen etter at Ian hadde lagt merke til de og følte at de ville passe bra sammen med oss. Og det funket veldig bra, den dag i dag er jeg venn med de alle. De var et knallbra band, et ekte, autentisk band uten noe gimmicks. Det var en bra opplevelse for de også, og de gjorde andre turnéer som support før det tok av for deres karriere. Og vi må jo si at de har gjort det greit siden!
– Så begynte dere å jobbe med det som skulle bli «Sonic Temple». Jeg har forresten alltid tenkt på «Sonic Temple» som ditt album, mens det påfølgende «Ceremony» føles mer som Ians skive. Er det helt feil inntrykk, eller stemmer det?
– Nei, i store trekk er det riktig. Etter «Electric», og etter å ha turnert med Guns, så var jeg fast bestemt på at The Cult skulle selge til platinum i Amerika. Jeg ville ikke at toget skulle gå ifra oss og at vi skulle forbli et halvkjent undergrunnsband når vi hadde såpass fremdrift, selv om «Electric» ikke gikk platinum i utgangspunktet, den solgte til gull. Bra det også, men jeg følte likevel at den burde ha gjort det bedre. Så jeg satset alt på neste album – jeg visste vi hadde noe spesielt, vi hadde en positiv energi i bandet og skrev bra låter selv om vi levde et ellevillt rockeliv med mye festing. Jeg følte at dette var det kritiske punktet for oss, skiva som kunne ta oss opp til neste nivå. Det skulle jo være gitarbasert, og jeg ytte det beste jeg kunne, mens Ian tok utfordringa med melodier og tekster. Og vi hadde flaks i valg av produsent.
– Ja, hvordan kom dere på å bruke Bob Rock? Han var vel ganske ukjent på det tidspunktet, med kun Kingdom Come på CVen av rockeband. Dette var før han ble stjerneprodusent for Metallica og Bon Jovi.
– Ja, og akkurat det var både fordelen og ulempen med ham. Vi likte lydbildet Bob kunne skape, og jeg møtte ham i Vancouver da vi turnerte «Electric» – jeg jamma med bandet hans på en klubb og vi fant tonen. Han fortalte at han var stor fan av The Cult, og som kanadier så han mye mer mot England enn mot USA når han lyttet på musikk og nye impulser. Han skjønte bandet, og var på bølgelengde med meg og Ian, så jeg var innstilt på at Bob skulle produsere neste skive. Vi kom riktignok rett fra en suksessfull skive med Rick Rubin, men Bob mente vi hadde mistet noe i den prosessen kontra «Love», og han ville ta de beste elementene fra de to skivene og på den måten ta The Cult videre til neste nivå.
– Ja, det er en voldsom kontrast på lydbildet på de to skivene – Rick Rubins produksjon er ikke bare nedstrippa, den er splitter naken.
– Nettopp, det er hva Rick gjør! Han finner frem essensen i det du gjør, men du må ha låtene klare, for Rick er ingen musiker, han kan ikke hjelpe deg med å gjøre en låt ferdig eller drysse magisk støv over refrengene. Som han sa om «Electric» – ‘Jeg produserte ikke The Cult, jeg reduserte The Cult’. Han pellet av overflødige lag i musikken, fjernet kompleksiteten og lærte oss å gi låta rom. I kirurgien må man av og til fjerne beinet for å redde pasienten, og det er på en måte hva vi gjorde med «Electric». Vi hadde allerede spilt inn og mikset skiva før vi hadde møtt Rick. Plateselskapet var hysteriske, vi var under sterkt press. Vi spilte inn hele skiva på nytt med nytt lydbilde, på lånt utstyr i New York City, på en måneds tid rundt julen 1986. Omstendighetene rundt den skiva var meget spesielle, så da vi skulle begynne å jobbe med «Sonic Temple», var alt mye mer planlagt på forhånd. Etter å ha turnert med «Electric», var fansen vår blitt mer inne i hard rock enn i indie-rocken vi var assosierte med før. Derfor følte jeg at det var essensielt at vi lagde et kommersielt suksessfullt album uten at det skulle gå ut over integriteten vår – og ingen spandex!
– På denne tiden fremsto The Cult som en trio, uten fast trommis. Du er på frontcoveret av «Sonic Temple», og et bilde av bassist Jamie Stewart dekker hele bakcoveret. Hvor mye innflytelse hadde egentlig han i The Cult?
– Godt spørsmål! The Cult ble egentlig dannet av meg og Ian, og vi kunne ikke finne en egnet bassist, så vår første trommis dro inn Jamie, som egentlig var gitarist i et goth-band, og byttet over til bass. Jamie var veldig nyttig, hans basslinjer var veldig melodiske. Stille fyr, med en musikalsk bakgrunn – begge hans foreldre var klassiske musikere som spilte i London Philharmonic Orchestra. Han hadde en stor musikalsk forståelse, og spilte også keyboards eller piano ved behov. Om du vil ha en klisje, så var han vår John Paul Jones. Han var derimot ikke noen låtskriver, han bidro mer på arrangementer. Men herlig fyr, veldig avslappa, vennlig og imøtekommende. Og dyktig bassist som alltid tenkte utenfor boksen. Han hadde mer bakgrunn i punk og goth enn i AC/DC.
– Hva førte til at han forlot bandet?
– Han takla rett og slett ikke livsstilen som følger med å spille i et høyprofilert rockeband, så han sluttet da vi var ferdige med «Sonic Temple»-turnéen. Og den var lang, rundt 13 måneder. Mot slutten dro han meg til side og sa at han ikke hadde mer å gi, at han ville slutte når vi var vel i havn, og ønsket meg lykke til videre med Ian, haha.
– Og hva mente han med det, eksakt?
– Han hadde registrert at Ians oppførsel, etter at vi hadde begynt å oppleve stor suksess og fått massiv rotasjon med flere videoer på MTV, var blitt ganske selvdestruktiv. Han var i ferd med å gå av sporet, han la kraftig på seg, han hadde det ikke bra med seg selv og sitt privatliv, og han var overhodet ikke komfortabel med den suksessen vi hadde oppnådd. Den var ikke bra for ham, og det var nesten som om han ubevisst saboterte den suksessen ved å ikke gi alt på konserter, gi litt faen, ikke stille opp på intervjuer og slikt. I dag innser han nok hva han gjorde, men ikke den gang.
– Trommisen på «Sonic Temple» var også et litt pussig valg, Mickey Currey fra Bryan Adams’ band – men han gjorde jo en strålende jobb. Hvordan kom han inn i bildet?
– Etter «Electric»-turnéen skilte vi lag med Les Warner, vi følte ikke at han var rette trommis for oss til å ta bandet videre til neste nivå. Da vi skulle i studio for å spille inn «Sonic Temple» hadde vi ennå ikke fått ny trommis, og Bob Rock insisterte på at vi skulle bruke Mickey Currey, som han kjente godt fra Bryan Adams’ band – den kanadiske forbindelsen igjen. Mickey spiller fortsatt med Bryan Adams så vidt jeg vet, og han har en swing og feeling som de standard spandex heavy metal-trommisene mangler. Mickey spiller litt som John Bonham, som også var en swing-trommis. Han vokste opp med å spille rhythm & blues, men han slo hardt, og slik fikk han swingen i spillinga si. Jeg føler at det er en av grunnene til at The Cult og «Sonic Temple» skiller seg veldig ut fra alle de andre tungrockband på den tida. Vi ville kombinere swing og groove med tung rock, og Mickey Currey var perfekt for akkurat det.
– Men han spilte kun på skiva, ikke på demoene eller den påfølgende turnéen?
– Nei, i pre-produksjon fikk vi hjelp av Eric Singer, som nå har vært trommisen i Kiss i 20-30 år. Han har vært kompis med bandet i alle år, strålende fyr, jeg og han har samme fødselsdag. Bob Rock følte derimot ikke at han hadde riktig spillestil for skiva vi skulle lage, og insisterte på Mickey. Bob er beryktet for å være steinhard mot trommiser i studio, det tror jeg ethvert band han har jobbet med kan bekrefte.
– Ja, det ser man tydelig i Metallica-dokumentaren «A Year And A Half…», hvor Lars Ulrich får det glatte lag.
– Ja, ikke sant, haha. Man må ha et solid fundament før man begynner å bygge huset, så hvis trommisen din ikke er helt riktig for det du ønsker å oppnå, så har du et problem. Da må du kompromissere og tilpasse skiva til hva trommisen makter å yte. På 80-tallet hadde vi ikke Pro-Tools og annen teknologi for å fikse opptakene i studio i etterkant. Det som trommisen spilte, var det som havnet på skiva. Sånn er det ikke nå som hvert eneste lille hi-hat-slag kan flyttes et hundredels sekund frem eller tilbake. Det var derfor Bob ville ha Mickey, som han visste ville fungere. Og Mickey kastet seg inn i dette med stor entusiasme og uten nervøsitet, han var ikke et ekte bandmedlem, så han slapp seg løs og spilte lekent – og det slo positivt ut på skiva.
– Hvordan fant dere Matt Sorum, som spilte trommer på turnéen de neste årene?
– Etter at vi hadde lagd skiva med Mickey Currey var jeg obs på at vi måtte finne en trommis som kunne spille på noenlunde samme måte som Mickey. Vi var i dialog med en kar ved navn Pat Torpey, som vi traff i Los Angeles, og jeg lurer på om ikke han ble med i Mr.Big?
– Det stemmer. Han døde i fjor, han fikk Parkinson.
– Ja, jeg hørte det. Så rart, han virket alltid som verdens friskeste og sunne mann, veldig trivelig fyr. Vi traff han stadig på det samme lokalet hvor både vi, Guns N Roses og hundre andre band pleide å øve. Så jeg foreslo ham fordi han var teknisk dyktig med en bra groove og shuffle, og ikke noen typisk metaltrommis. Han spiller trommer, han ikke bare slår på trommer. Men det gikk ikke, så han tipset oss i stedet om en kar ved navn Matt Sorum som han mente spilte på en lignende måte, og satte oss i kontakt. Jeg og Jamie gjorde en audition med Matt, Ian gadd ikke dukke opp. Vi jammet sammen på noen gamle Zeppelin-låter en halvtimes tid i et øvingslokale ved navn Mates, i North Hollywood, som fortsatt er der forresten. Han fikk jobben, og ble med oss som live-trommis. Han var med oss gjennom hele turnéen, i rundt tre år, og så ble han stjålet av Guns N Roses, noe vi syntes var helt greit, det var jo en strålende mulighet for Matt.
– Dere gjorde aldri noe i studio sammen?
– Vi jobbet med ham på demoene for neste skive, det som ble «Ceremony», under en pause i turneen mens vi var i London. Han ville sikkert ha forblitt i The Cult om han ikke hadde fått det tilbudet som man ikke kan takke nei til fra Guns N Roses. Men han kom tilbake til oss i 1999, etter at vi hadde ligget på is i noen år, og spilte på en svært bra skive som het «Beyond Good And Evil». Mange tror at han spiller på «Sonic Temple», og det er feil, men han fikk i hvert fall vært med på en skive. «Beyond Good And Evil» ble litt oversett fordi vi bare hadde kontrakt på EN skive med Atlantic, og dermed gadd de ikke promotere den så veldig mye. Men folk bør sjekke den ut, den er ganske mørk, men en oversett perle i katalogen vår. Den gotiske fetteren til «Sonic Temple», kan du si.
– Spesielt siden dere også brukte Bob Rock på denne.
– Ja, riktig det!
– Når slippes den nye utgaven av «Sonic Temple», og hva får vi av bonusmateriale? Noe livegreier og uutgitte låter?
– Den kommer i september, og her får fansen full pakke av nesten alt vi kunne finne fra denne perioden av The Cult. CD-boksen har over femti spor over fem disc’er, deriblant en hel konsert fra Wembley som BBC spilte inn. Du får den på dobbel vinyl for første gang på over tyve år, til og med på kassett.
– Blir det en turné i Europa i kjølvannet av dette? Jeg vet at dere spiller mye i USA nå i sommer.
– Hmm, ja. Den tiden da vi la ut på halvannet år lange turnéer er over, det lar seg ikke gjøre for et band som The Cult, verken økonomisk eller «spirituelt», om du vil. Foreløpig er ikke annet enn ti konserter hjemme i Storbritannia i oktober bekreftet. Vi har muligheten i november, men vi vil nok heller vente til sommeren 2020. Da kan vi gjøre festivaler mellom egne konserter, noe som gjør logistikken enklere når man skal ha med seg et fullt band og crew fra California.
– Hvem er med deg og Ian på scenen nå for tiden?
– Vi har med oss John Tempesta på trommer…
– Han har vel vært med fast i godt over ti år nå? (Ex-White Zombie.)
– Ja, siden 2006. Han stilte faktisk på en audition allerede i 1994, men da stilte ikke jeg eller Ian opp, haha! Sier han, i hvert fall! Bassisten er en ung australier ved navn Grant Fitzpatrick, som vokste opp med å høre på AC/DC og The Cult. Og han er stor fan av Jamie Stewart. Og på keyboards har vi med oss en venn av meg fra New York, og siden du er fra Norge kjenner du kanskje til ham – han pleide synge i et band som het Bigelf.
– Damon Fox?!?!?
– Ja, han har vært med oss i rundt tre år nå. Han korer bra, spiller keyboard og rytmegitar om det trengs. Men på denne turnéen trenger vi ikke noen ekstra gitarist, så nå spiller han kun keys.
– Er Bigelf oppløst?
– Det vet jeg ikke helt, men tror ikke du skal forvente noe ny skive fra dem med det første! Jeg regnet med at du skulle kjenne til ham, for Bigelf gjorde det spesielt bra i Skandinavia. Så han er bestekompisen min på turnéen. Herlig fyr! Det er nå samme type besetning som vi hadde på «Sonic Temple»-turneen, altså vokal, gitar, bass, trommer og keyboards. Den gang hadde vi med oss en fyr som het John Sinclair, som spilte med Ozzy Osbourne, og Heavy Metal Kids på 70-tallet og Uriah Heep på 80-tallet. Men det artige med ham er at han også spiller keyboards på soundtracket til Spinal Tap!
– Det er jo en kuriositet å ha på CVen!
– Ja, jeg misunner ham nesten den, haha! Da han var på turné med oss kunne du ikke se ham på scenen, han var gjemt bak sceneteppet! Mest fordi at vi gjorde noen konserter som support for Metallica i mai og juni i 1989. På de første konsertene på turnéen var vi en kvartett, uten keyboards eller rytmegitarist, men vi innså kjapt at vi måtte ha noen som kunne fylle ut lydbildet, vi klarte ikke yte låtene fra skiva rettferdighet med kun bass, trommer og gitar, når det var multiple lag av gitar og keyboards på skiva. Det gikk fint på «Electric», men ikke nå. Så vi fikk i hui og hast flydd inn John Sinclair fra London, uten noe form for audition. Men jeg hadde hørt ham spille med Ozzy på den tida han hadde med Jake E Lee og Phil Soussan, og stussa på hvor fet lyd det var selv om Jake spilte solo, og skjønte ikke helt hvor lyden kom fra. Men det var John Sinclair, som var blitt vant til å spille fra et sted bak scenen. Så han var med oss på hele «Sonic Temple»-turnéen, og fortsatte på «Ceremony»-turnéen også.
– Okay Billy, jeg tror tiden vår er ute, men du skal ha takk for praten og håper dere stikker innom Norge neste år – dere har kun vært her en gang, og det er et kvart århundre siden.
– Vi får satse på det. Og takk igjen for at du faktisk skjønner The Cult, at vi ikke var som andre band på den tida. Det er alltid godt å høre, da innser jeg at vi har gjort noe riktig!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019