Lørdag 15.februar 2020
Svenske Eclipse har sakte men sikkert bygget opp en fanskare her til lands, og i kjølvannet av deres nyeste og briljante skive «Paradigm» var det klart for en egen konsert på John Dee, et sted hvor de tidligere har vært support, og en klar oppgradering fra forrige Oslo-konsert på Hard Rock Café. Det var også en liten genistrek å invitere med trønderske Stargazer som forband, for musikalsk sett er ikke disse to bandene så ulike, og så ut til å appellere til samme publikum.
Stargazer fra Trondheim har gjort veldig mye riktig det siste året. Den nyeste skiva «The Sky Is The Limit» har fått gode kritikker over hele Europa, og det har også publikum fått med seg – det var overraskende mange Stargazer-trøyer å se i salen denne kvelden. Satt på spissen kan man nærmest kalle Stargazer en duo bestående av vokalist Tore Andre Helgemo og gitarist William Erntsen, som spilte inn skiva sammen med ex-TNT-folka Morten Skaget og Morten Skogstad på bass og trommer, så gårdagens livebesetning har ikke mange konsertene sammen – bassist Jomar Johansen fikk sågar sin ilddåp her, og gjorde en solid innsats. Stargazer legger ikke skjul på inspirasjonen fra 80-tallets heavyrock, og gjør ingen forsøk på å finne opp hjulet på nytt, men det låter tøft og friskt, med gode låter og høyst kompetente musikere i alle ledd – spesielt Erntsen må få ekstra klapp på skuldra, han serverer gitarspill som George Lynch og John Sykes hadde applaudert. Hva som skulle være vitsen med en tominutters bråkeintro og en instrumentallåt når man bare har 40 minutter disponibelt er litt mer uvisst – da burde de heller peise på med det de har av bra låter – men Stargazer overbeviste likevel de fleste i salen, de fikk bra respons og garantert også nye fans. 4/6
Men det var likevel ingen tvil om hvem denne kvelden tilhørte. Eclipse tar stadig nye steg, og har i mine øyne ikke satt foten feil en eneste gang det siste tiåret. Ofte går man på konsert i håp om å få høre mest mulig gammelt materiale fra tidlige skiver, men Eclipse blir bare bedre og bedre, så at samtlige låter unntatt én var hentet fra de tre nyeste skivene var helt greit. I likhet med Stargazer er det også i Eclipse to hovedmenn på vokal/gitar og gitar, og Erik Mårtensson og Magnus Henriksson imponerer begge stort – spesielt Mårtensson har nå blitt en så sterk og overbevisende sanger at det virker nesten bortkastet å gjemme ham bort som kun rytmegitarist i sideprosjektene W.E.T. (med Jeff Scott Soto på vokal og ny skive på gang!) og norske Ammunition (som ikke har noe nytt på gang). Og Henriksson er også strålende – som en kombo av Jake E Lee og John Sykes med en dæsj Neal Schon og ikke minst masse særpreg – han spiller soloer som er så melodiøse at man kan gå og nynne på bare gitarsoloen i dagesvis.
Trommis Philip Crusner er en av de mer animerte trommisene i bransjen, og på scenen har Eclipse nå fått en rakett opp i rompa i form av den nye bassisten Victor Crusner, Philips bror, etter at Magnus Ulfstedt brått og uventet forsvant ut av bandet i fjor høst etter en liten mannsalder ved Mårtenssons side. Lillebror storkoser seg tydeligvis på scenen, og shower og gir jernet absolutt hele tiden – Eclipse har fått et mye mer visuelt og energisk sceneshow nå, og Mårtensson trenger ikke lenger dra mesteparten av det lasset på egen hånd. De har på denne turnéen også innført en form for uniformering, alle i matchende svarte jakker med hvite striper, unntatt kaptein Mårtensson med røde striper.
Musikalsk var dette som forventet – riktignok lå forventningslista høyt, men dette var en fryd å overvære. Lyden var ikke helt i vater i starten – introtapen var f.eks mye høyere enn det bandet var da de kicket i gang med herlige «Viva La Victoria», og gitarene var spesielt lave og overdøvede, men det kom seg etterhvert. Et særs entusiastisk publikum hadde sine fulle hyrer med å svelge unna, for her ble man bombardert non-stop med det ene fengende gitarriffet med tilhørende massivt allsangrefreng etter det andre. Etter en trippel med låter fra «Paradigm» var det klart for det undertegnede regner som en av de mest vanedannende låtene som noensinne skrevet, og «The Storm» fikk virkelig allsangen i gang i salen.
Vi fikk et lite pusterom underveis i form av en barmhjertig kort trommesolo før Erik & Magnus inntok scenen for et akustisk segment, hvor vi fikk «Take Me Home» samt historien bak kveldens eldste låt «Battlegrounds». Deretter var det det ingen nåde – kveldens hardeste og tyngste låter fulgte med «Black Rain» og «Blood Enemies», og det ble avsluttet med låten de skrev for å endelig kunne få noe skikkelig hardrock på TVen i beste sendetid en lørdag kveld – «Runaways» som var med i den svenske Eurovisjonsfestival-finalen. Selvsagt fikk vi et par ekstranumre, og «I Don’t Want To Say I’m Sorry» og «Never Look Back» satte punktum for en aldeles strålende konsertaften, hvor mange av oss oppdaget et nytt potensielt favorittband før vi valset ut i høljregnet kaukende på ‘This is an emeeeergency….!‘. Kom tilbake snart, karer! (Og forresten har vi ferskt intervju med Erik Mårtensson her!) 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker