Vi kjenner ham best som trollmannen bak keyboardene i progmetalkongene Dream Theater, men Jordan Rudess har også en aktiv solokarriere, og hans nyeste skive har en celeber gjesteliste. På telefon fra California forteller han også om den gang han takket nei til Dream Theater, og da han spilte med David Bowie.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jerry Lofaro
– Dream Theaters nye skive ”Distance Over Time” ble sluppet i februar, og i april fulgte din soloskive ”Wired For Madness” – når fant du tid til å skrive og spille inn denne?
– Faktisk var jeg ferdig med skiva mi før Dream Theater begynte å jobbe med ”Distance Over Time” i fjor sommer. Men jeg diskuterte det med management og plateselskap, og vi ble enige om at det var mest hensiktsmessig å forskyve utgivelsen av min skive til etter at Dream Theaters skive var ute. Tidsmessig er det alltid åpninger mellom Dream Theaters turnéer og plateinnspillinger, det er ikke slik at vi går rett fra det ene til det andre uten stans. Og jeg har ingen andre hobbyer enn å lage musikk, så i alle avbrekk i Dream Theaters program har jeg jobbet i mitt eget studio med det som har blitt ”Wired For Madness”.
– Tiden da man måtte booke et profesjonelt studio og en dyktig produsent lang tid i forveien for å lage en plate er forlengst over.
– Absolutt – jeg har mitt eget studio og tusener av keyboards og synth’er i mitt eget hjem, og kan lage og spille inn musikk når enn jeg måtte føle for det. Og disse innspillingene kan jeg ta med meg til et annet studio for å spille inn det jeg ikke har fasiliteter for hjemme, som innspilling av trommespor.
– Mange av dagens musikere ser knapt noen grunn til å spille inn ny musikk i en tid hvor ingen kjøper musikk lenger – en ny skive er mer et påskudd til å legge ut på turné og spille de gamle låtene de vet folk helst vil høre. Du er åpenbart ikke enig.
– Haha, nei – jeg ånder og lever for musikk. Jeg vil fange musikken i hodet mitt på tape og få det ut så folk kan få høre det – det er hva jeg gjør, jeg må skape noe – det er hva jeg ble satt på denne jord for å gjøre, føler jeg. Og når jeg har muligheten til å gjøre det, og har et plateselskap (Mascot) som brenner for musikken like mye som meg selv, så er det bare å kjøre på. Det er både gøy og veldig givende. Greit nok at man ikke blir rik av albumsalg lenger, men det er heldigvis andre måter å brødfø familien på som musiker.
– Hva er dine planer og ambisjoner for ”Wired For Madness”? Jeg antar du blir travelt opptatt med Dream Theater resten av året?
– Ja, som du sikkert vet skal Dream Theater turnere intensivt i 2019, så jeg har ikke tid til å gjøre mange konserter med min egen musikk med det første. Jeg hadde bare lyst til å lage et album av høy kvalitet og få det ut. Jeg har ikke lagd et rock-album på lenge, det forrige var nok ”The Road Home” i 2007, som var en hyllest til alle mine egne helter fra den progressive rocken. Så en ny rocka skive sto øverst på lista mi over ting jeg ville gjøre, og jeg visste før jeg begynte at det kom til å bli veldig mye jobb med dette.
– På hvilken måte, kontra alle andre skiver du har spilt på?
– En skive som dette er ikke bare lyden av meg som improviserer på keyboardene i et studio sammen med en gitarist, en bassist og en trommeslager. Jeg har hele verden under mine fingre med alle de verktøyene og teknologien som står til min disposisjon – og det vil jeg benytte meg av! Men jobben er ikke bare det å komme opp med komposisjoner som skal spilles inn. Det skal produseres og planlegges, finne ut hvilke musikere som skal spille på hvilke låter, hvem som skal lage coveret, hvem skal mastre skiva hvor, hvem skal mikse den, og så videre.
– Og på denne skiva gjør du mesteparten av vokalen selv?
– Tra-la-la-la-la-la-jaaaaa! Jeg bare bestemte meg for å gi det et forsøk – selv om jeg synger tre oktaver lavere enn James LaBrie!
– Ja, hvem gjør vel ikke det…?
– Haha! Nei, jeg hadde lyst til å gjøre det, og kjørte bare på.
– Det funka da helt greit det!
– Ja, jeg har ikke hørt noen som har klaget på vokalen på skiva. Jeg har tvert imot lest noen fine kommentarer, og det var jo hyggelig!
– Jeg gjenkjenner James’ stemme på slutten av tittelsporet, men hvem er den kvinnelige vokalisten?
– Det er Marjana Semkina, som synger i iamthemorning…
– Det russiske bandet? Jøss.
– Ja, hun har en fantastisk stemme.
– Du har jo en imponerende liste med kjente gitarister og trommiser som gjester på denne skiva. Jeg vet ikke hvem som spiller på hva, men er det John Petrucci på tittelsporet?
– Stemmer! Når jeg har tilgang til en av verdens beste gitarister, virket det bare dumt å ikke benytte seg av ham! Ellers har jeg med meg en av mine favorittgitarister, Vinnie Moore (til daglig i UFO), som jeg jobbet sammen med for mange, mange år siden.
– Jeg vet! Første gang jeg la merke til navnet ditt, var på Vinnies andre soloskive, ”Time Odyssey”.
– Ja, da var jeg helt i starten av min karriere, og han har spilt på flere av mine soloskiver. Jeg har også med Guthrie Govan, som er en av mine største favoritter blant gitarister noensinne, han er bare så sykt musikalsk. Men for min del er den viktigste bidragsyteren på denne skivas en mindre kjent gitarist ved navn Alek Darson, som nå spiller i Special Providence. Han er en ung fyr med en fantastisk energi. Han har gjort alle rytmegitarene på skiva, spiller en del bass, og hjalp meg med arrangementene.
– Og så er det vel en gitarist til vi må nevne.
– Ja, den mest kjente er vel Joe Bonamassa, anerkjent som en av verdens fremste bluesgitarister. Og til manges overraskelse er det faktisk en blueslåt på denne skiva!
– Hvordan velger du ut hvem som skal spille på hva? Hører du på en låt og tenker at ’Denne hadde passet med en Bonamassa-solo!’ og får din manager til å kontakte hans manager, eller foregår det litt mer enkelt og organisk?
– Ingenting er enkelt! Å lage et akustisk pianoalbum, det er enkelt! Men å få koordinert et dusin musikere til et rockealbum er noe helt annet. Først jobber jeg alene i mitt studio med å lage musikken og spille det inn med programmerte trommer. Så finner jeg ut at jeg vil ha en ekte trommeslager på skiva, og at denne låten behøver en gitarsolo her. Deretter må jeg finne ut hvem jeg vil skal spille hvor. For eksempel, låta ”Off The Ground” visste jeg ville være perfekt for Govan Guthrie, for der kan han spille over en del interessante akkordskifter, og det er akkurat hans greie. Når jeg har bestemt meg for hvem, begynner prosessen med å få forespurt de. Hvis jeg kjenner vedkommende personlig, går det fint å slå på tråden eller fyre av en mail.
– Etter så mange år i bransjen har du vel møtt mange på turneer og festivaler og studioer.
– Ja, nettopp. Og er det noen jeg ikke kjenner, bruker jeg andre kanaler for å få frem en forespørsel. Men nesten alle som spiller på denne skiva kjente jeg fra før, vi har bevegd oss i hverandres sirkler i en årrekke og har mange felles bekjente.
– Har du hatt noe med Joe Bonamassa å gjøre tidligere da?
– Han er kanskje den jeg kjente minst til, og da jeg foreslo ham for plateselskapet, var de tvilende og sa at han neppe hadde tid eller interesse av dette. Men jeg har møtt Joe, og han virket som en veldig ålreit fyr, så jeg sendte ham en personlig mail og spurte. Jeg sa at vi var begge på Mascot, og at jeg hadde en blueslåt han ville vært ideell for. Det tok bare noen timer, så fikk jeg svar om at ’Javisst, absolutt, når trenger du det?’.
– Det ble mye gitarprat her, men du har med noen kløppere på trommer også.
– Definitivt! Marco Minnemann er jo en helt utrolig trommis.
– Og han har du kjent siden han kom på audition for Dream Theater da Mike Portnoy slutta?
– Ja, det var første gang jeg møtte ham. Han fikk jo ikke jobben, men han imponerte meg virkelig og jeg sørget for å holde kontakten med ham, for jeg visste at jeg ville jobbe med ham. Siden har vi gjort to skiver sammen med Tony Levin under navnet LMR. Jeg visste at han ville være perfekt for skiva mi, spesielt på Del 2 av tittelsporet. Marco spiser odde taktarter til frokost. Han har en forbløffende kapasitet for enhver rytmisk utfordring.
– Du har også med Rod Morgenstein, kjent fra Winger, The Jelly Jam og Dixie Dregs. Hvor du også spilte.
– Stemmer. Og vi hadde vårt Rudess/Morgenstein Project på si. Veldig god venn av meg. Og så har jeg med Elijah Wood på trommer…
– Ikke Elijah Wood som spilte Frodo i ”Ringenes Herre”?!
– Haha, nei, ikke skuespilleren, dette er en dame, og hun spiller i bandet til Shania Twain. Fantastisk trommis som spiller på ”Drop Twist” og ”Perpetual Shine” på skiva mi.
– Det er en ekstremt variert skive, det skal du ha. Den fyker avgårde i forskjellige retninger!
– Ja, jeg vet! I Dream Theater må jeg legge bånd på meg selv og holde meg noenlunde innenfor grensene, det trenger jeg ikke gjøre her.
– Du har en låt ved navn ”Just For Today” som står i skarp kontrast til galskapen i tittelsporet ”Wired For Madness”.
– Ja, etter at jeg hadde skrevet ”Wired…”, sa min kone at jeg burde ha en litt mykere sang på skiva også. Og jeg var enig, jeg elsker jo mer avslappende musikk som Pink Floyd og det Steven Wilson gjør i Blackfield. Det meste av det jeg hører på er roligere musikk. Selv om jeg kan slappe av med å spille en sang på piano, så trekkes jeg også mot det mer utfordrende og elleville. Så en låt som ”Just For Today” er en del av meg som musiker. Den starter nesten litt Genesis-aktig og episk, hvor jeg bruker Moog’en.
– Da du begynte i Dream Theater i 1999 var du allerede godt over førti år gammel. Jeg vet at du spilte noen år med Dixie Dregs på 90-tallet, men hva gjorde du egentlig før den tid?
– Du burde ha sett et av soloshowene mine – jeg har akkurat avsluttet ett år med turné med showet jeg kalte ”From Bach To Rock”, hvor jeg fortalte om hele min musikalske reise og fremførte musikken som har rørt meg opp gjennom historien. Men i korte trekk gikk jeg på Juilliard (prestisjefylt skole for scenekunst i New York City) fra jeg var ni år gammel til jeg var nitten og studerte klassisk musikk. Da jeg gikk ut derifra fantes det ikke noe Berkeley eller Musical Institute hvor man kunne studere musikk videre innen rock eller jazz, eller lære om synthesizere – dette var 1975! Så jeg spilte i diverse coverband, og tjente til livets opphold med å spille piano på hoteller og restauranter. Det gikk noen år hvor jeg prøvde å finne min hylle her i livet, for på Juilliard hadde jeg nærmest fått hamret inn oppfatningen om at hvis du ikke spilte klassisk musikk, så var du en mindreverdig musiker. ’Ikke snakk til jazz- eller blues-folka, det de gjør er ikke i nærheten av det du har lært på Juilliard!’. Og siden jeg hadde fått høre det fra jeg var ni, så tok det sin tid før jeg klarte å skjønne hvordan jeg skulle bruke min interesse for progressiv rock og elektronisk musikk i den virkelige verden.
– Kom det en utløsende faktor?
– Flere. Jeg begynte å omgås medlemmene i The Paul Winter Consort, de spilte mer new-age jazz-fusion, og Paul selv er en saxofonist. Jeg spilte piano og synth for dem i noen år. Jeg plukket opp så mye jeg kunne mens jeg nærmest ventet på at min egen karriere skulle begynne. Jeg innså også at jeg måtte komme meg ut av barer og hoteller for å treffe mer seriøse musikere i bransjen, så jeg fikk en jobb som produktspesialist hos synthesizerfabrikanten Korg.
– Og hva gjør så en produktspesialist?
– Jeg ble blant annet sendt til de store musikermessene for å demonstrere Korgs nye modeller ved å spille. Det gjorde jeg i noen år – jeg dro på alle de store messene og spilte så blendende jeg kunne, både for å vise frem instrumentet, men også som et musikalsk utløp for meg selv. Musikkmagasinene i USA, som Keyboard Magazine, pleide å skrive om meg, det fantes ikke noe internett da så det var i papir. Deres omtaler av meg åpnet en god del dører for meg og gjorde navnet mitt kjent for de interesserte. Jeg spilte på skiva til Vinnie Moore, som du nevnte, og ga ut min egen skive ”Listen” i 1993. Leserne av Keyboard Magazine kåret meg til Årets Talent, og snart fikk jeg tilbud fra både Dixie Dregs og Dream Theater.
– Og da takket du nei til Dream Theater og ja til Dixie Dregs?
– Ja – det passet bedre inn i mitt liv da. Dream Theater hadde akkurat gitt ut ”Awake” og var i ferd med å slå igjennom stort, og planla å turnere intensivt i årene fremover, men Kevin Moore hadde sluttet brått. Jeg hadde gjorde én konsert med Dream Theater i 1994 for å hjelpe dem, og takket så pent nei.
– Men fem år senere hadde du ombestemt deg?
– Ja, da hadde jeg spilt med John Petrucci og Mike Portnoy i Liquid Tension Experiment i et par år, lagd to skiver og gjort flere konserter, og hadde virkelig lært å kjenne og like de, så da var det enklere å si ja.
– Hvilken musiker vil du si har vært viktigst for deg?
– Keith Emerson er nok den som har påvirket meg mest. Ikke bare som keyboardist, men da jeg fikk høre det han gjorde med ELP, skjønte jeg hvor mektig man kunne få et keyboard til å låte. Ikke bare notene du spiller, akkordene og harmoniene, men lyden og fremtoningen. Keith Emerson hadde dermed en voldsom innvirkning på meg på et stadium hvor jeg fortsatt bare spilte piano, men jeg var fascinert av energien som rocken hadde. Han var min største inspirasjonskilde.
– Han døde vel bare noen uker etter nestemann som jeg hadde tenkt å spørre deg om. Hvordan endte du opp på et David Bowie-album? (”Heathen” fra 2002.)
– Jeg kjente Tony Visconti, som har jobbet som Bowies produsent helt siden starten. Tony og jeg hadde jobbet sammen på et Prefab Sprout-album, og på et par av Annie Haslams soloskiver hvor jeg også skrev noe av musikken og spilte keyboards. Da David nevnte for Tony at han ville prøve noe nytt, fortalte Tony ham at han kjente en keyboardist som sikkert kunne spille slik David så det for seg. Jeg var faktisk i studio med Dream Theater og spilte inn ”Six Degrees Of Inner Turbulence” da Tony ringte og lurte på om jeg hadde tid og lyst til å komme og spille på Bowie-skiva som han akkurat hadde påbegynt. Jeg sa selvsagt ja, ikke noe problem! Så jeg tilbragte tolv dager i et studio på toppen av et fjell i The Catskills i New York (Allaire Studios), og jobbet med David på ”Heathen”-skiva. Det var virkelig en opplevelse for meg.
– Noen episoder derifra du husker godt?
– Ja, da jeg først ble forespurt, så jeg for meg at jeg skulle forandre David Bowies lydbilde totalt, for jeg hadde jo alle disse revolusjonerende nye synthene med ubegrensede muligheter for å høres ut som et helt symfoniorkester eller sinnssyke lydeffekter, som jeg pakket med meg. Første dagen jeg kommer dit, sier produsenten, Tony, til meg at ’På denne første låta vil David at du spiller Hammond-orgel.’. Og jeg svarer at ’Greit, jeg har masse orgeleffekter på synthen min som vi kan teste ut.’ Og Tony sier ’Nei nei, det står et Hammond-orgel borti hjørnet der, bruk det!’. Jeg var skeptisk og argumenterte med at jeg var en klassisk utdannet pianist som nå foretrakk synthesizere, og at jeg ikke hadde særlig erfaring med å spille på 30 år gamle Hammond-orgler, men Tony sa at ’Slapp av, bare sett deg ned og spill, det blir så bra så!’. Og slik fortsatte det – jeg spilte på en Fender Rhodes og på et Hammond, og brukte nesten ikke mine egne medbragte synther i det hele tatt. Det var en utrolig erfaring, selv om det ble noe helt annet enn hva jeg hadde forventet! Men sånn er det å være studiomusiker, du må spille det klienten ønsker!
– Det er nå tyve år siden du debuterte i Dream Theater med ”Scenes From A Memory”, en skive dere skal spille i sin helhet på årets konserter. Hva betyr den skiva for deg personlig?
– Det var min første skive med de, og vi begynte å jobbe med den allerede første dagen jeg ankom BearTracks studio. Jeg hadde med meg en haug av idéer for låter til skiva, uten å vite at de foretrakk å jobbe sammen med å skrive musikken. Men etter å ha satt meg inn i deres måte å jobbe på, skapte vi ”Scenes From A Memory”, og det er et veldig betydningsfullt album for meg, siden det var det første vi lagde sammen, og det ble også en suksess etter at ”Falling Into Infinity” hadde vært en flopp for de. Men ”Scenes…” er en knallbra skive, og jeg skjønner hvorfor fansen stadig fremhever den som en av bandets beste. Jeg har måtte lære med alle låtene på nytt nå i det siste, og det er veldig friske, inspirerte låter, innser jeg. Bandet hadde fått en ny energi av å få meg inn i bandet, og det høres på musikken. Jeg gleder meg til å spille disse låtene igjen, og de siste dagene har jeg måtte lete frem lydene jeg brukte sist gang vi spilte skiva. Det har vært en stor jobb, og jeg tror jeg skal kunne gjøre det enda litt bedre denne gang. Ikke spille det veldig annerledes, men kanskje gi lydbildet litt mer fylde og dybde enn det hadde opprinnelig. Det blir som å remastre skiva – forbedre lyden med oppdatert teknologi.
– Jeg gleder meg også til å høre dette – jeg tipper 90% av fansen har den skiva på sin Dream Theater Topp 3-liste. Dere kommer til Oslo i slutten av juni for å spille på Tons Of Rock-festivalen – hva kan vi forvente oss?
– Vi har ikke helt fastsatt hva vi kommer til å spille på disse kortere festivalsettene i sommer, akkurat nå har vi fokus på den kommende turnéen i nord-Amerika. Men vi kommer tilbake til Europa, og helt sikkert også til Norge, når vi skal gjøre vår egen turné utpå høsten. Når Dream Theater har en pause, kommer nok jeg til å gjøre en egen turné for ”Wired For Madness”, og da skal jeg prøve å komme til Norge igjen!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019