Silver Lining
Det er få band som styres mer etter én manns forgodtbefinnende enn kanadiske Annihilator, på godt og vondt. Helt siden oppstart for drøyt tre tiår siden har Jeff Waters skifta ut medlemmer med om lag samme rate som Larzen skifter skjorter, til tross for at han faktisk er en både hyggelig og genuint ydmyk fyr. Etter å ha hatt en uvanlig stabil line-up i nyere tid er han siden 2013 tilbake som ‘soloband’, hvor han gjør det aller meste sjøl – og skivene triller ut på løpende bånd. Kvaliteten er alltid høy, men denne gang treffer han bedre enn vanlig på de fleste feltene og lever et helstøpt album som faenmeg snuser på lokalpallen! Dette er soleklart beste skive siden “Annihilator” fra 2010, men debuten fra ’89 troner dog ennå bånnsikkert på topp. Det er tøft, tungt, kjapt og svingende fra start til mål, og det finnes ikke svake spor noe sted – kun enkelte småpartier med litt sterkere ‘poppreg’ enn jeg kanskje sjøl hadde valgt. Det er neppe mulig å få et band tightere enn dette her uten at det låter fullstendig klinisk og maskinelt, og Waters’ vokal står helt suverent til låtene. Hele tida krydres det hele med de små, artige signaturstikkene, og sjefen sjøl forteller nok en gang hvorfor gitarskapet skal stå akkurat der.
Produksjonen er kontant og skarp og har nok dybde og luft til å skape en god helhetsfølelse – sant å si tror jeg ikke dette vil kle mer staffasje, i alle fall ikke når det låtmessige er så sterkt som her. Jessda, Annihilator viser sin klasse på dette albumet og det er bare å glede seg til neste konsertopplevelse med mestergitaristen & co.
5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 24.januar 2020