Søndag 16.februar 2020
Det var duket for et trekløver i form av to svenske og et finsk band i Oslo Spektrum denne søndagskvelden, og det var vel ingen som helst tvil om hvilket band de fleste kom for å bli valset over av, for det var nettopp det som skjedde. Stridstanksen Sabaton tok ingen fanger og med sin største scenerigg og produksjon noensinne ble det en kveld fylt med flammer og lukten av kruttrøyk.
Første band ut var Elize Ryd og hennes orkester Amaranthe. En kan jo synes akkurat hva en vil om Amaranthe, og personlig synes jeg det rett og slett at det bare er fjas. Heldigvis er bandet mer spiselig live enn på plate, og det er heller ingen tvil om at de er dyktige i det de gjør. Det var heller ingen tvil om at en stor scene var riktig arena for bandet som legger mye vekt på det visuelle. Til tross for at jeg synes musikken deres låter bajs, så er Elize Ryd en strålende vokalist og frontfigur. Stor dårligere er heller ikke kompanjong, Nils Molin, vokalmessig. De utfylte hverandre på mesterlig vis, og så har vi growleren, Henrik Englund Wilhelmsson, som bryter med vokalpassiarene til de to andre. Det funker selv om det i mine ører blir en salig røre. Og det er nettopp det som er mitt hovedproblem med dette bandet, det er en salig blanding av sjangere og jeg kan ikke fordra det. Godt er det da at andre liker det og at bandet har en stor tilhengerskare, noe responsen i salen skulle være bevis godt nok på. Personlige preferanser til side så leverte Amaranthe et solid show over ti låter og med monsterhitene «The Nexus» og «Drop Dead Cynical» avslutningsvis og til stor jubel fra salen. (4/6)
Så var det dags for noen gamle kjenninger som jeg ikke en gang gidder å skrive en anmeldelse av. Apocalyptica var en dårlig ide allerede i 1996 med sin famøse tolkning av Metallica-låter. Siden har de terrorisert verden med celloene sine. Deres opptreden i Oslo Spektrum endret ikke min oppfatning selv om de uten tvil kan traktere instrumentene sine. Det var usigelig kjedelig og langt mer spennende å telle lyspærer. Trenger jeg si mer? (1/6)
Motsatsen kunne nesten ikke vært større. Fra en søvndyssende/uinteressant affære til utagerende testosteron-bonanza i fullt monn. Joda, ingen tvil om at Sabaton virkelig har slått på stortromma på denne turneen med en vanvittig scenerigg og storslått produksjon. Her ble det ikke spart på noe, og en blir aldri for gammel for pyro. Jeg skal ærlig innrømme at svenskene ikke er blant mine favorittband, men totalpakken de leverer live er så gjennomført at det er vanskelig å ikke la seg rive med. Med general, Joakim Brodén , i spissen ble vi loset igjennom en settliste som luktet krutt (bokstavelig talt) og geværolje. Pyroeffektene satt også løst, for å si det mildt. Men midt i settet dukket jaggu de finske mummitrollene opp med celloene sine. Joda, jeg skal ærlig innrømme at det funket. Veldig pompøst, og på «Carolus Rex» var det så det knaste i tenna, og nei, det var ikke popcorn. Men lyden av sukkerspinn som satte seg fast i tanngarden.
Viktigst av alt var fansen entydig euforisk over Brodén & Co. som fyrte løs den ene skuddsalven etter den andre fra scenekanten. En ganske variert settliste så ut til å tilfredsstille de fleste, men naturlig nok med en hovedvekt på bandets siste album «The Great War». Lydmessig låt det også ganske så fett, og så mer er det egentlig ikke å si om de svenske krigsromantikerne sin opptreden. De vet å underholde, de kjører på med sin greie og har funnet sin nisje, og de gjør det med stil. Ingen skal ta de på det, så får det heller være at undertegnede trakk et lettelsens sukk da det hele var over. Rimelig svett både her og der, men mest i ørene. Sannsynligvis var dette det feteste Sabaton-showet fansen noensinne har sett på norsk jord, og all honnør til bandet som virkelig ga jernet bokstavelig talt. De ga fansen akkurat det de ville ha og mer til. (5/6)
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker