NORWAY ROCK MAGAZINE
Kvelertak er på nok en turne med en gigant, og denne gangen med Mastodon som tok de under “håret” allerede i 2012. Kanskje ikke like gigantisk som Metallica, men uansett skulle det vise seg at lille David (Kvelertak) dunket store Goliath (Mastodon) langt ned i støvlene denne kvelden og etterlot giganten nesten som et barbert marsvin…
Black Debbath har siden sent 90-tall saumfart Norges musikkscener og andre etablissementer av ymse slag med sin bredbeinte rock. Men nå er de i følge seg selv altså et partyband. Rutinerte som få og med sitt nye epos “Norsk Barsk Metal” under beltet lå alt til rette for en underholdende kveld på Rockefeller fylt med rock og en god dose humor.
Verden har møtt sin ende og konspirasjonteoretikerne fikk omsider rett. Året er 2068 og vi lever i en radioaktiv dumpingplass uten nevneverdig håp for en fremtid. Heldigvis har vi noen vesener ved navn Chontaraz, Ahkon, Kraakh, Rhimm og Naagh vi kan lite på, så kanskje det er håp lell?
De aller mest oppmerksomme av oss har fått med seg at det i år er 20 år siden 1999. Det betyr også at det er 20 år siden Madrugada sitt debutalbum «Industrial Silence» kom ut.
Bandet låt som en kule med sine ekstremt dyktige musikere og frontfigur Doogie White har vel kanskje aldri sunget bedre.
Hr. Horn har et bredt spekter av meritter; fra å være første artist noen gang spilt på MTV (The Buggles, «Video Killed the Radio Star») til samarbeid med bl.a. Frankie goes to Hollywood til vokalist og produsent for Yes.
Det er en kort og konsis 4-spors de bjudar på, ungjentene, der det lengste sporet har tildelt 02.32 minutters spilletid. Epen består av støypønk av god, gammel klasse med en dæsj shoegaze som absolutt ikke er for alle, bare så det er sagt med en gang.
«Get Loud!» er et virkelig ballespark av en skive, en råsterk debut – og hvis de følger opp dette live vil vi komme til å høre mye om siddisbandet fremover.
Med flere ben solid plantet i groove, doom og stoner er det trygt å påstå at musikken på «Monkey Metal Thunder» står godt i stil til både bandnavn og tittel. Riffbasert energirock som også lener seg til en tanke mot AC/DC og poppunk gjør at musikken allikevel skiller seg bra ut fra mylderet av andre band i samme genrebryting.
Oppklipte stemmer fra et barnekor messer «Jesus Christ, I shall not forgive» i minuttene før konsertstart. På sceneteppet (som er hengt opp for å skjule oppriggingen) flimrer et omrisskart av Norge med et strategisk plassert oppned-kors fra Trøndelag til Lindesnes.
Astfaltfuglenes andre utgivelse er det vi får presentert, og det er mye av det samme som sist – altså pønka rock det går i. Det første jeg umiddelbart legger merke til er det svakeste leddet i mine øyne fra debuten – altså vokalisten har fått seg et enormt løft.
Etter litt frem og tilbake arrangørmessig var det igjen tid for Rock The Boat på harryturenes mekka, Danskebåten. Bra sprik blant underholdningen og et meget svartkledd klientell i forhold til hva som er vanlig skulle by opp til fest, og fest ble det.
De nederlandske progheltene Focus presenterte sitt nye album «Focus 11» på en smekk utsolgt liten klubb i sørlige England, og trollbandt sine fans med en ypperlig opptreden som allerede er en av Årets Konsertopplevelser.
Michael Monroe er Finlands største internasjonale rockestjerne, glampunkpioner, saksofonist og talentiadedommer. Han slo gjennom med Hanoi Rocks tidlig på 1980-tallet og har ikke sett seg tilbake siden. I denne ukas episode får han all makt i Jernverket. Hva har Chuck Berry og Black Sabbath til felles? Hvordan så finnene på menn med sminke? Hvorfor blir Monroe flau over glamrockere? Lytt og lær!
Jernverket møtte Europes Joey Tempest under Tons Of Rock i 2016. Hør ham fortelle om svensk rockemesterskap, rollen i filmen “On the Loose” samt den gangen en gæren fan brøt seg inn hos naboen.
Black Vipers “Hellions of Fire” (High Roller Records) var fjorårets beste album ifølge Jernverkets lyttere. Derfor er det også på sin plass at Jernverket podkasts sesong to åpner med Black Viper-intervju! Hvorfor nøyer ikke Cato seg med å spille i Deathhammer? Hvordan fant Salvador ut at han kunne synge? Hva skjedde med maten på Heavy Nights-backstagen i 2017? Har alle i bandet fått egen trikot? Hør podkasten og få svaret!
Noen ganger vet man med utvistelig sikkerhet hvor skiva man putter i den stadig oftere imaginære spilleren kommer til å havne i det soniske landskapet, annet enn hvilken tonal krydderblanding den er smaksatt med. Og bra er det, i dette tilfellet!
Rival Sons fra California er tilbake med sitt sjette album, «Feral Roots». Resepten er stort sett den samme som før: en god dose blues, litt gospel og selvsagt masse Led Zeppelin.
Helt fra starten av skilte Skunk Anansie seg ut fra mengden med å være et forrykende liveband som nærmest grep publikum om halsen, filleristet de og slengte de fra seg. Likevel er dette den første skikkelige liveskiva fra Skunken, om vi da ser bort ifra den akustiske utgivelsen «Live In London» fra 2013.
Godeste Tony Harnell er tilbake med sitt alter ego, Starbreaker. Med gitarist og låtskriver Magnus Karlsson på laget er han nå ute med Starbreaker sitt tredje album, og ingen skal komme og si at dette er et produktivt prosjekt. Det har gått intet mindre enn 11-år siden “Love’s Dying Wish”.
Toby Hitchcock er nok et ukjent navn for de fleste der ute – men han har i over femten år vært vokalisten i Pride Of Lions, bandet til Jim Peterik, et navn dere alle bør kjenne fra Survivor. Han er nå ute med sin andre soloskive.
Det er pokkermeg sjelden jeg setter ei skive igang pånytt umiddelbart etter at siste tone dør hen, men det gjorde jeg jaggu med denne debuten! Verste er at det likevel vokser med gjennomlyttingene, så mye er det som skjer – uten at det på noen måte føles overlesset.
Steve Hackett, som har gått i det samme fine sporet siden 2003s «To Watch The Storms», er i skrivende stund aktuell med «At The Edge Of Light», et album allerede utkåret til hans beste siden debuten («Voyage Of The Acolyte», fra 1975).
Hele fire band stod på plakaten denne relativt iskalde Oslo-kvelden. Det er som kjent dårlig med peisvarme inne på Rockefeller, men et så og si stappfullt lokale og en real dose metal burde få varmen i selv den mest frosne…
Magic Pie fra Moss skal om et par uker representere Norge i det prestisjefylte prog-cruiset Cruise To The Edge, og denne opptredenen på Krøsset i Oslo var mest ment som en oppvarming til dette – samt til å sjøsette egne nye låter.
Det er mindre enn fire år siden sist Magnum ga oss en liveskive, så man kan kanskje lure litt på nødvendigheten av «Live At Symphony Hall». Men den er en solid dokumentasjon på hvor bra de britiske veteranene er på en scene foran et entusiastisk hjemmepublikum anno 2018.
Monster Magnet har utrolig nok overlevd det meste, både dårlige utgivelser, omorganisering av medlemmer og Dave Wyndorf sine indre demoner. Storhetstiden kommersielt sett har passert, men tiden har definitivt ikke løpt fra Wyndorf og hans kompanjonger. Nok en gang var bandet på Norges-besøk og denne gangen foran et fullsatt Parkteateret.
Alt tyder heldigvis på at Tiergarten og deres elektroniske pop har langt større musikalske ambisjoner enn å få deg til å vifte med laseren din i tid og utide. Når de nå gir ut sitt andre album med arbeidstittelen «Science Fiction Dreams» (sjekk forgjengeren «Oslo Exit Baby») til sommeren, får vi forhåpentligvis beviset på at dette stemmer.
Fem album på ditto mange år erklærer Per Bortens tilårskomne inspirasjonsflor og låtskriverforløsning. Når liketil samtlige Spidergawd-album holder på interessen, er trøndernes foreløpige katalog en statistisk drøm.
Så var det omsider på tide med ny musikk fra en av våre moderne kulturskatter Raga Rockers, i form av låta «Faneflukt» – en låt som burde gi deres faste tilhengere vann i munnen.
April, 2019: Det står en hvitkledd gutt høyt over scenen på et fullsatt Rockefeller. Like under, på hver side, er det strykere. Han synger om drømmer og håp. Straks slukes den lyse stemmen i et kor av dystopi og bitre erfaringer foran et kokende publikum. The Dogs står på scenen. Det er den årlige turnéavslutningen […]
Den 28. desember er det tre år siden vi mistet Lemmy Kilmister. I den anledning lagde Jernverket og Tore Bratseth et hyllestprogram til rockelegenden. Bratseth er gitarist i Bömbers og kanskje Norges største Motörhead-fan og -samler. Han kjente Lemmy personlig og har mange gode historier på lager. Til programmet ble det også laget en spilleliste (se nederst) som tar for seg Lemmys karriere – helt fra The Rockin’ Vickers-tiden frem til Motörheads siste album, “Bad Magic”.
Når et legendarisk band slipper nytt materiale lytter man (gammelt jungelord). Vi måtte høre litt mer om dette og tok like så godt opp telefonen til sjefen sjøl og bandets eneste gjenværende originalmedlem Kurdt Vanderhoof.
Norway Rock Magazine har et lite team med fotografer som vi er veldig stolte av, og vi vil med dette presentere de konsertbildene som de selv er mest fornøyde med i løpet av året som har gått, samt en liten kommentar til hvert bilde. Enjoy!
Da var 2018 unnagjort, og i løpet av året har det kommet utallige skiver av høyst varierende kvalitet. Under finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Tradisjonen tro var Big Balls klare for å jukke julen inn nok en gang, men denne gangen for aller, aller siste gang. Det skulle vise seg å bli et mer enn verdig farvel med bandet som har saumfart hele Norge de siste 24 årene med sin AC/DC-hyllest.
Det finnes bare ett rockeband i Norge, og det er Backstreet Girls! Jernverket møtte guttene under innspillingen av rockedokumentaren “Backstreet Girls – tilbake til Muotathal“. Den gangen pratet bandet i munnen på hverandre om alt fra rosemaling og hekling til The Ramones, kaffe og øl.
Våre alles kjære Seigmen har lagt ut på en drøy ukes førjulsturné, som hadde vært innom Drammen og Stavanger før turen på onsdag kveld var kommet til hovedstaden og Rockefeller. Dere som skal se de i Trondheim, Ålesund og Tønsberg de kommende kveldene før jul har en knallaften i vente. Gled eder.
Til sommeren kommer et av tidenes mestselgende band, Def Leppard, til Norge for å spille på Tons Of Rock-festivalen i Oslo. Vår irske stjernefotograf og skribent tok pulsen på Leppard i Birmingham her om dagen, og det lover visst godt for sommeren!
Superlynx gjestet Jernverket våren 2017. Hør dem fortelle om et rasende innspillingstempo, gråtende eldre menn i Bulgaria og platesalg over bardisken. Superlynx spiller på Blå i Oslo den 19. desember.
Danskenes nasjonalskatt Volbeat ble nylig klare for Tons Of Rock-festivalen i Oslo i sommer, og passende nok slapp de cirka samtidig et livealbum som utrolig nok imponerte vår ikke spesielt Volbeat-vennlige anmelder…
Dimmu Borgir avslutta nylig sin Europaturné med en konsert i Londons storslagne Roundhouse, og vår lokale skribent & stjernefotograf tok turen for å overvære Shagrath & co’s møte med den engelske fansen.
Etter at Graham Bonnets karriere i både Rainbow og Michael Schenker Group hadde endt etter bare ett album i hvert band, satte han i 1983 sammen sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre studioskiver før også det kollapset. Alcatrazz huskes nok ikke først og fremst for musikken sin, men for at det var her en viss Yngwie Malmsteen tok skrittet ut på de store scenene.
En fin liten smakebit på den kommende skiva er det vi får av Dangerface. Fet rawk i Turboneger-ånd, og akkurat her ligger litt av problemet da det blir litt vel likt i mine ører.
Parkteateret var utsolgt ukesvis i forkant da de nord-irske altrockerne Ash nok en gang stakk innom hovedstaden. Og Ash fremfører det de kan uten noe fiksfakseri og til den gamle fansens fornøyelse.
Noen intervjuer går ikke helt etter planen, og dette er et av de. Det over to timer lange intervjuet ble tatt opp i sin helhet, men å sy sammen dette til et lesbart intervju bød på noen utfordringer. Et intervju skal være et intervju, og det intervjuobjektet sier skal gjengis riktig. Dessverre opplevde John Macaluso […]
Arcturus gjør sjelden intervjuer. Derfor har Jernverket plukket frem en perle fra 2012. Gled deg til en gjennomgang av Arcturus’ fire første album, en oppskrift på anskaffelse av røykmaskin, historien om Bachs “Toccata & Fuge” på kirkeorgel samt et tips om hemmelige hviskelyder på “Sideshow Symphonies”.
Førjulsfest med to giganter innen norsk rock er for mange årets begivenhet. Tradisjonen tro skulle Stage Dolls og Return rocke julen inn foran et feststemt og nesten fullsatt Sentrum Scene.
Engelskmannen Andy James er høyst sannsynlig et ukjent navn for de fleste med mindre du er en skikkelig gitar-nerd. Men liker du Joe Satriani, John Petrucci og ikke minst Vinnie Moore er nok denne karen midt i blinken for deg.
Samtidig som «Into The Electric Castle» kommer i remikset utgave blir det også offentliggjort at klassikeren skal fremføres live til neste år. Vi tok en prat med den folkeskye hollenderen bak navnet Ayreon, multi-instrumentalisten Arjen Lucassen.
En av tidenes råeste metallkvelder i Oslo by sto på tapeten denne førjulskvelden, noe som bare skulle mangle da en av de absolutte gigantene omsider har bestemt seg for å legge inn årene. Tre av de fire på plakaten er stort sett soundtracket til oppveksten til undertegnede, så dette kom helt klart til å bli en spesiell kveld personlig også.
Det er nå tretti år siden Dumdum Boys slapp debutskiva si, men når de selger ut tre kvelder på Rockefeller lang tid i forveien, er det ingenting som tyder på at trønderne har mistet grepet på publikum.
Etter en mildt sagt begivenhetsrik konserthelg i hovedstaden, var det på tide å stifte nok et bekjentskap i form av danske Amalie Bruun sitt alter ego, nemlig Myrkur. Sist gang undertegnede så det danske folk/metal-bandet på en scene varmet de opp for Solstafir på Parkteateret for nesten nøyaktig et år siden.
Som en redaksjonskollega uttrykte: «- Du skal være ganske brutal drittsekk for å slakte denne!» Dog har jeg sjelden vært sikrere på ei skives kvalitet før første spinn. Historien om Becker er en av gitarhistoriens tristeste, men samtidig en av de aller, aller mest inspirerende.
For andre gang på under ett år svingte turnebussen til Gary Numan innom hovedstaden for å gi sine trofaste ‘numanoids’ nok en smak av «Savage»-turneen fra fjorårets album. Kloke hoder har skrytt konserten på Parkteateret i desember i fjor opp i ytre stratosfære, så det var bare å la mandag være mandag, sofa være sofa og pelle seg ned til Rockefeller for å se hva gamlefar hadde å by på.
Islendingene i Solstafir var tilbake i byen for tredje gang på under et år. Vi tok turen til Vulkan for å se om de heretter kan kalles norgesvenner, eller om de fortsatt kunne overraske Oslopublikummet.
Hovedstadens progrock-fans hadde en høytidsstund i helgen, da Cosmopolite fikk besøk av to av sjangerens store navn, amerikanske Spock’s Beard og svenske The Flower Kings. Vår svenske gjesteskribent hadde en storartet aften.
Det var tid for glam, glitter og grrrlpower da Cocktail Slippers innbydde til fest denne førjulshelga. Herr Nilsen var fylt til randen av et meget variert blues-klientell og samtlige ga de fargesprakende damene en velfortjent hyllest da de entret scenen.
Aura Noir skal på europaturné med Obliteration og Vorbid i desember. Jernverket traff Ole Jørgen og Calle fra Aurings i forbindelse med “Aura Noire”-slippet. Guttene gir oss fasiten når de snakker om skinnfrakker, “horns”, Elm Street og dramatikk i Colombia.
«Smells Funny» låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil. Vel spilt!
Det finnes et hav av retroband, og et av disse er norske Orango. “Evergreens” er deres 7.album og utrolig nok har ikke dette bandet fått den oppmerksomheten de fortjener her til lands. Hva det skyldes vites ikke, det har ihvertfall ingen sammenheng med kvaliteten på bandets samtlige utgivelser.
Det tok eksakt ti år fra Shinedown første gang var i Norge, som support for Disturbed i 2008, og til de kom tilbake – i mellomtiden har de gradvis blitt større og større, og ble belønnet med et fullsatt Sentrum Scene i Oslo.
Supergitaristen Mark Tremonti startet karrieren med bandet Creed som herjet hitlistene for snart 20 år siden, elsket og forhatt. Creed er for lengst et tilbakelagt kapittel, og Tremonti har foruten for sitt soloprosjekt ved samme navn opplevd stor suksess med Alter Bridge. Uansett skal man ikke kimse av en mann som har solgt over 50 […]
Etter en hektisk periode med soloopptredener, bestilllingsverk og barnefødsler har Hedvig Mollestad fått tid til å lage nytt materiale med hovedgeskjeften Hedvig Mollestad Trio i form av «Smells Funny». Dette måtte vi høre mer om, så vi satte oss ned med sjefen sjøl for en riktig så trivelig prat rundt hist og pist.
Dette er ikke det første live-albumet med Accept, og ikke er det deres beste heller. Likevel har det en viss verdi, ikke så mye på grunn av symfoniorkesteret som hadde forvillet seg inn på scenen i Wacken 2017, men enkelt og greit det høyst varierende repertoaret.
Sekstisjuårige Ace Frehley, også kalt gitaristen fra ytre rom, feirer tolv års alkoholisk forsakelse med sitt tredje soloalbum siden 2014. Riktignok er ”Spaceman” første egenkomponerte fonogram siden ”Space Invader”, men at det tidligere Kiss-medlemmet drikker av helseforeskrevne foryngelseskilder på sine eldre dager, synes sikkert som Saturns ringer.
Uriah Heep og The Zombies, to av den britiske rockens giganter fra 60- og 70-tallet, besøkte før helgen Trondheim, og ett av bandene var klart bedre enn det andre…
Da The Black Crowes imploderte for snaue fire år siden, kastet ikke bandets gitarist og låtskriver Rich Robinson bort tiden før han satte sammen et nytt ensemble, The Magpie Salute. I sommer kom studiodebuten «High Water», hvor det var tydelig at The Black Crowes’ ånd lever videre i beste velgående.
Obliterations fjerde album, “Cenotaph Obscure”, slippes på Indie Recordings i dag. Jernverket møtte Didrik og Sindre fra bandet for å snakke om den nye plata, feilopplysninger på Metal Archives, polske konserter og låtskriving under press.
Flight gir ut sin etterlengtede andreplate, “A Leap Through Matter”, på High Roller Records i dag. Jernverket møtte Christoffer og Jonas fra bandet for å snakke om skriveprosessen, strenge produsenter, renvokal, ubrukelige plateselskaper og hvorfor det er artigere å lage musikk enn å fremføre den.
De britiske AOR-prinsene i FM hadde ikke vært i Norge siden Danmark vant fotball-EM, Kurt Cobain gikk på to bein og TV2 var en splitter ny kanal, men da de i høst dukket de på to ukers varsel opp på Rockefeller, lot vi ikke sjansen gå fra oss til en passiar med en av rockens hyggeligste menn og gyldneste struper, Steve Overland.
Røverstaden var åsted for en real metal bonanza med tre relativt varierte band på scenen. De to største Amaranthe og Triosphere var nok hovedårsaken til et stappfullt lokale, og med en relativt lav takhøyde ble det forholdsvis hett utover kvelden…
God progressiv metal skal være innovativ og spennende, og med sitt femte album “Vector” lykkes Haken så til de grader.
The Smashing Pumpkins’ “Shiny And Oh So Bright Vol 1/LP: No Past. No Future. No Sun” er straks i handelen. Plata, som er bandets tiende, byr på åtte låter hvorav seks av dem holder seg under fem minutter. Det er med andre ord et kort og effektivt album vi har med å gjøre.
Norgesaktuelle Amaranthe er ikke bare aktuelle med ny plate, men også påfølgende turne. Svenskene er et av de store bandene innen moderne metal, og har fått en stor fanskare også her til lands. Vi tok en liten koseprat med bandets frontfigur og primus motor Elize Ryd som har mange jern i ilden…
Det er svært få band innen bluesy hardrock jeg setter høyere enn Whitesnake opp til «Slide it in», men uten Marsden/Moody/Murray/Paice/Lord i ryggen forsvant både bluesen og det meste av banddynamikken for Coverdale (selv om jo «1987» unektelig er ei fortreffelig puddelheavyskive)
Så var det endelig dags for et gjensyn med supergitaristen Mark Tremonti. En kar som er vant med å spille for et langt større publikum enn den trange kjelleren, John Dee. Det skulle vise seg at dette slett ikke la noen demper på stemningen, og Tremonti blåste rett og slett murpussen av veggene denne kvelden.
Blackberry Smoke fra Atlanta, Georgia har holdt på i nærmere tyve år, men her til lands har populariteten virkelig skutt fart de siste 3-4 årene. Da sørstatsgutta var i Oslo i oktober og spilte for et nær utsolgt Sentrum Scene, fikk vi kjørt frontmann Charlie Starr til veggs på backstagen like før de gikk på scenen.
Tredje album fra multitalentet Martin ”Rubashov” Boman tilhører kremen av lamenterende, moderne rock, uten eksessiv muskelbruk. Svensken besitter et intuitivt øre for bunnsterk melodikk, og er dessuten en oppvakt arrangør.
Sørstatsrock står høyt i hevd her på berget, og Black Stone Cherry er et av flere band som har fått et realt fotfeste siden oppstarten i 2001. Denne kvelden på Vulkan var nok en bekreftelse på at Kentucky-banden har en solid fanskare her til lands og det luktet til tider både fritert kylling og svidde traktordekk under seansen…
Med bakgrunn fra band som The Gods og Uriah Heep var Ken Hensley med på å legge grunnlaget for både hardrocken og progen. Hør ham dele opp- og nedturene med Uriah Heep, mistanker om George Martins rolle i The Beatles og historien om et stygt kjærlighetsbrudd.
Du snakker om triumf-ferd trønderne går igjennom akkurat nå. Fra comebacket i fjor med EPen «Attersyn», som sluppet til stående ovasjoner igjennom hele musikk-Norge til en konsertrekke som har kort og greit blåst bort folk land og strand rundt. Og for ikke å glemme albumgjenkomsten «Svevn» som akkurat er utgitt til minst like stående ovasjoner – bortsett fra VG da.
Etter en skivepause på fem år og vokalistbytte underveis var det forholdsvis stor spenning rundt Blood Command da de slapp sin etterlengtede «Cult Drugs» i fjor. Rungende knallkritikker omtrent rundt alt som kunne krype og gå verden rundt beviste at det var vel verdt og vente på, og etter en suksessfull rundtur rundt i Europa var det endelig Oslo sin tur til å bevitne bergenserne igjen.
Pionerene innen viking metal fortsetter sin tokt med sitt syvende studioalbum (åttende hvis vi tar med nyinnspillingen av «Dragons Of The North» fra to år tilbake), et album som neppe skuffer gamle fans.
Begrepet vikingmetall har det siste kvarte århundret gitt oss ganske så varierte og tidvis diffuse musikalske krumspring. Før hornene på hjelmene ble fyllt med øl og humor tok overhånd, startet det hele med majestetisk metal som hyllet det norrøne. En av pionerene innen sjangeren er Haugesunds Einherjer, som nå er ute med albumet «Norrøne Spor». […]
Änglagård-bassist Johan Brand har beskjeftiget seg i fem år med 2018s mest bemerkelsesverdige utgivelse, sett med progressive rockebriller.
Neste nummers frontcoverstjerne er i disse dager ute med ny skive, «Spaceman». Sine små svakheter til tross, dette er Frehley med nesa i den retninga vi vil ha ham, og da tar vi skiva som det den er, verken mer eller mindre.
Dette var Ljungbluts aller første konsert i Oslo. Et mer stemningsfylt lokale enn Jakobskirken går det nesten ikke an å få, og det kledde Ljungbluts like stemningsfylte og melankolske musikk som hånd i hanske.
Hex A.D. slipper albumet “Netherworld Triumphant” i dag. Trommis og vokalist Henrik besøkte Jernverket for å fortelle om plata tidligere i år, og delte i tillegg historier om stjerneprodusenten Chris Tsangarides, Paul Di’Anno, ungarske metalfestivaler og skranglete hammondorgler.
Vi har ikke for vane å applisere spalteplass på nybakte ensembler uten så mye som en plateutgivelse å fremvise, men etter å ha bivånet norsk/svenske Stroboskop under årets trønderske jazzfestival, ble det tvingende nødvendig å ty til regelbrudd herom. Tilhengere av skumrende, jazzstenket progressiv rock – sporadisk i overenskomst med Van Der Graaf Generator, Shining […]
«Atlas» byr på klassisk rock i moderne innpakning ispedd noen småprogressive elementer, og Queen ligger og ulmer i bakgrunnen. Her er Eirik Søfteland i sitt rette element.
“Tiara” er intet mindre enn et lite progressivt mesterverk fylt med melodiøse perler. For de som husker “The Great Escape” fra 2010 så låter det slett ikke veldig ulikt, bare enda bedre og mye skyldes en langt bedre produksjon. Som på den forrige skiva så glitrer Tommy Karevik med sin utsøkte stemme.
Det finnes morsom prog og kjedelig prog i mine ører. Rikard Sjöblom befinner seg i sistnevnte kategori for min del. Joda, det låter pent og pyntelig. Flinke til å spille er også ensemblet hans, men det låter bare så gudsjammerlig kjedelig.
En sjelden gang blir jeg slått i bakken av en plateutgivelse. Og dette er en av de. Dessverre skjer dette forholdsvis sjelden og det skal mye til før undertegnede river av seg klærne og danser nedover gata i ren ekstase. Men dette er nære, farlig nære.
Hva kom først: humor eller politikk? Dette var et av mange spørsmål vi ønsket å få svar på av Lars Lønning og Egil Hegerberg i Black Debbath. Men viktigst av alt ville vi snakke om deres nye album “Norsk Barsk Metal», det åttende i rekka. Har nå Black Debbath blitt et viking metal band?
Selveste Jake E. Lee bør ikke trenge noen nærmere presentasjon. Nå er han tilbake med sitt Red Dragon Cartel etter fem år i stillhet. “Patina” er oppfølgeren til kartellets selvtitulerte debut, og bare så det er sagt med en gang; den låter helt annerledes.
Er det en ting Steven Wilsons fans har (eller burde ha) lært seg, så er det at denne mannen liker ikke å gjøre ting halvveis. En av hovedgrunnene til at han droppet Porcupine Tree og gikk solo, var at da kunne han legge så mye penger som han selv ønsket i sceneproduksjonen, uten å måtte ta hensyn til de andre bandmedlemmenes husbanklån.
Nordic Union gir oss nok en skive med klassisk, fengende, melodiøs hard rock som det er umulig å la være å kauke med på etter noen gjennomhøringer. Var du fan av debuten, av Eclipse, W.E.T. eller Pretty Maids, så er ikke dette noe å lure på – denne skal du ha i samlinga.
Vi har vanligvis ikke for vane å anmelde spillefilmer her i Norway Rock Magazine, men siden vi er nettopp et rock magazine, så gjør vi et unntak for «Bohemian Rhapsody», filmen om Freddie Mercury – og til en viss grad om Queen.
Amerikanske The Dillinger Escape Plan og våre egne Extol er to band kjent for å blande inn elementer fra andre sjangere enn bare metal på sine plater. Kanskje ikke så snodig at slike mennesker finner tonen og danner nye band. I dette tilfellet heter babyen Azusa og det første skrittet på veien har fått tittelen «Heavy Yoke».
