Kategori: Nyheter

Jeg har latt meg glede av Madder Mortem på konsert ved et par anledninger, men jeg har i grunnen aldri satt meg ned for å virkelig lytte til noen skive. Før nå. Dumme meg. “Red In Tooth And Claw” er nemlig intet annet enn en strålende skive i ett og alt, og jeg kjenner jeg smågremmer meg litt på deres vegne over at de gjerne settes i bås med overpompøs smågoth som Evanescence og Nightwish.

Det skorter ikke på klisjeer når norske NiteRain her forærer oss sin andre fullengder. «Vendetta» er fylt til randen av innhold man har hørt hundrevis av ganger før fra gamle helter som Mötley Crüe, Kiss, Poison og mer til, men er det bra? Ja, det vil jeg så absolutt påstå.

De svenske powermetallerne er ute med sitt 10. studioalbum «Built To Last». Åpningssporet «Bring It» fester seg ganske fort med sitt kamproprefreng, og følges opp av likesinnede «Hammer High». «The Sacred Vow» høres ut som noe jeg har hørt før, uten at jeg kommer på nøyaktig hva, men et catchy og særs melodiøst refreng gjør denne til ett av høydepunktene på skiva.

I forrige uke fikk noen få utvalgte fra norsk musikkpresse anledning til å høre den nye Metallica-skiva «Hardwired…To Self-Destruct», da en representant for bandets amerikanske management Q Prime stakk innom og puttet en CD i spilleren på plateselskapet Universals kontorer i Oslo.

Av alle ‘nesten-store’ amerikanske thrashband rager vel Testament høyest av dem alle, muligens i konkurranse med Exodus. I tredve år har de stort sett levert jevnt og trutt, og de har vel ingen skikkelige kalde sjøer i kofferten, slik som “Risk” eller “St. Anger”, selv om heller ikke deres katalog er homogent strålende etter de fire første.

Det er av og til litt befriende å lytte til album som låter akkurat som man forventer, med få om noen overraskelser. Av og til. Og sånn er det med Daniel Snider, langt bedre kjent som Dee fra Twisted Sister, sitt tredje soloslipp. Ikke like bredbent og harry som hans hovedgeskjeft (jeg elsker Twisted Sister, ikke misforstå), men fortsatt lettfordøyelig hardrock som serveres over ti spor.

Amaranthe er ute med sitt fjerde album, på drøye fem år. Ganske så produktivt av denne svenske hitmaskinen. For det skal de ha; de tør å lage popmetall med gode melodier og særs fengende refreng. Hvis du blander 90-tallets dancemusikk à la E-Type med nymetall får du Amaranthes popmetall anno 2016.

Det er så å si nøyaktig to år siden sist den kanadiske legenden ga ut et album, og når han nå endelig er tilbake er han muligens dystrere og mer alvorstung enn noensinne.

De fire bukkene Followill som utgjør familiekonsernet Kings Of Leon fra Nashville er tilbake med sitt syvende album «WALLS» (som visstnok skal stå for «We Are Like Love Songs»). Stilmessig kan det virke som om de nå har vendt tilbake til sin mest suksessfulle periode rundt 2008, da «Sex On Fire» var en superhit og skiva «Only By The Night» solgte over seks millioner på verdensbasis.

Sonata Arctica gir vel ikke ut et album i timen, men dette er i hvert fall deres niende album. Siden 1999 har de tronet som verdens snilleste metalband. De er en moderne utgave av Def Leppard, men samtidig klarer de å klamre seg til den gjeve metal-statusen.

Jeg kan sette pris på at Epica ikke selger seg og blir for kommersielle, men jeg synes kanskje de går litt i stikk motsatt retning. Det tok meg lang tid å like forrige album, og årets verk ser ut til å være enda mer tungfordøyelig. Det hjelper da heller ikke at den er uendelig lang.

Detta var jommen meg Meshuggah på sitt aller beste og mindre bra på en gang. De er jo aldri dårlige, men noen ganger kan denne mattemetallen deres løpe litt vel løpsk i mine ører. Hittil har de stort sett hatt hele skiver som bikker enten den ene eller andre veien, men på deres rykende ferske «The Violent Sleep Of Reason» får vi gode eksempler på begge deler.

Alter Bridge er aktuelle med sitt femte studioalbum. Åpningslåta “Show Me A Leader” starter med en interessant intro og utvikler seg til en fengende førstesingel. “The Other Side” har noen fete gitarriff, som det for øvrig er en del av på denne skiva, ettersom både Myles Kennedy og Mark Tremonti vet å traktere sine instrumenter.

Skiva åpner riktig så bra med tittelsporet; «Head Carrier» er en opptur som øker forventningene for resten av albumet. Men de klarer ikke helt å følge den opp dessverre. Etter å ha gått hardt ut og åpnet med skivas sterkeste spor, går det en smule nedover – med visse unntak.

Kim Ljung er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til å være best kjent som bassist og låtskriver i både Seigmen og Zeromancer har han nemlig også et tredje band. Ljungblut startet som et soloprosjekt i 2005, som Ljungs alter ego og et sted hvor han kunne få utløp for materiell som ikke passet helt inn i noen av de andre bandene.

Jeg legger merke til at verden løper av hengslene for å hylle at Metallica har puttet «Metall» tilbake i navnet sitt, men sorry – jeg er fortsatt ikke overbevist.

Skyhøye forventninger har vært knyttet til Opeths kommende “Sorceress”. Ikke minst er dette fordi nivået i senere år har vært helt latterlig. «Heritage» (2011) og «Pale Communion» (2014) ble begge møtt med stående ovasjoner, og balansegangen mellom tungrock, metal og kunst med progrockmusikalske, nærmest avantgardistiske, aner kunne ikke vært utøvd bedre.

Paal Flaata, best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir, er aktuell med siste tilskudd til sin «Songs Of»-trilogi som hyller hans personlige inspirasjonskilder. Denne gangen har turen kommet til Townes Van Zandt.

I kjølvannet av at udødelige rockeikoner som Lemmy og Bowie viste seg å ikke være fullt så udødelige likevel, falt det seg naturlig for bergenserne å lage et album for å minne oss på at vi alle skal dø; “Memento Mori”. Dette er mørkt, melankolsk og tungt, med progressive elementer og influenser fra både doom metal, stonerrock og heavy metal.

Jeg er ingen stor fan av In Flames, det må komme fram. Faktisk er jeg så lite glad i bandet at det faktum at de på en måte har blitt flaggskipet for Gøteborgsmetall symboliserer for meg alt som er feil med musikkverdenen.

Du snakker om å male seg selv inn i et hjørne. Tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate har oppkalt sitt nye bandprosjekt etter sitt ex-bands mest klassiske skive og er nå ute med del 2 av en trilogi av konseptskiver som formelig trygler om å bli sammenlignet med den opprinnelige og majestetiske konseptskiva «Operation: Mindcrime» utgitt i 1988. Og da er det dømt til å gå rett på trynet.

Bare et drøyt år etter gudegaven «Meliora» får vi allerede her nytt materiale fra våre svenske venner – en EP bestående av én splitter ny låt og fire coverlåter av diverse ymse folk og det store spørsmålet er jo nødvendigvis om nykuttet «Square Hammer» følger opp fjorårets mesterverk.

Dagen før utgivelsen av dette albumet ble Nick Caves dokumentarfilm «One More Time With Feeling» vist på kinoer over hele verden. Med unntak av første singel «Jesus Alone», var denne filmen urpremieren på de åtte nye låtene på albumet «Skeleton Tree».

Dette er det trettende studioalbumet til Meat Loaf og samtidig den fjerde med samarbeidspartneren Jim Steinman. Det fortelles at Steinman ikke kommer til å skrive flere låter og dermed kan man vel konstatere at med «Braver Than We Are» er sirkelen sluttet for denne kraftfulle duoen. Og for en avslutning!

År har passert siden «Bang Goes The Knighthood». Gledelig er det derfor at Neil Hannon nå returnerer med et riktig så bra album. Der «Bang Goes The Knighthood» nikket tilbake til «Cassanova» (1996) tar årets «Foreverland» opp tråden fra «Victory For The Comic Muse» (2006), i den forstand at komposisjonene har en litt mer «seriøs» fremtoning enn sist.

Sabaton har såvisst funnet sitt spor, hvilket innbefatter tanks og krigshistorie. Så også på dette albumet som har fått tittelen «The Last Stand». Vokalist og låtskriver Joakim Brodén ser ingen grunn til å finne opp kruttet på nytt, når det fins nok å ta av i historiebøkene. Denne gangen har temaet altså falt på historiske siste slag.

For tretti år siden ble det sluppet en debutskive fra et band som skilte seg kraftig ut fra alle andre rockeband fra California på den tiden. Ikke nok med at tittelen “Mechanical Resonance” hørtes mer ut som Rush, men låtene var rocka, rootsy og hardtslående, og gutta i Tesla så ut som de kom rett ifra gata, i motsetning til spandexen og hårsprayen som dominerte rocken da.

Omsider får vi presentert nytt materiale fra klodens, og da går jeg ut ifra at det også gjelder universets, aller største metallband – deres første siden vederstyggeligheten «LuLu». En forsmak på det, av mange, meget etterlengtede albumet «Hardwired…To Self-Destruct» (gjør de konkurranse ut av lamme albumtitler mon tro?).

Så har altså tiden kommet for at Aerosmith snart legger inn årene, og Steven Tyler har allerede begynt å stake ut veien videre for egen solokarriere. Hvis du håper at han fortsetter ned samme gate, er jeg redd du blir skuffet over dette albumet. Tyler har nemlig penset over i countrysporet på sin første soloplate.

Det er med ekstremt stor usikkerhet jeg sjekker ut såkalte «supergrupper», spesielt når de inneholder multiple folk jeg fra før av er fan av, i dette tilfellet ex-Slipknots skinnmaltrakterer Joey Jordison og vår alles kjære Mayhem-bröler Attila Csihar (anser meg selv som en av veldig veldig få som gladelig setter mine fan-ben i begge leire).

Det er umulig ikke å legge godvilje til når man opplever Elin Larsson og dennes belivete band. En skal heller ikke underslå verdien av ørsmå, stilistiske vendinger, trolig på kant med fansens forventninger. Debutalbumets vitale, men eklatante retrorock har i stor grad måttet vike for sørstatlig soul satt i høyspentrockens rammer, og ”Lady In Gold” er blitt en allmennappellerende energibombe som opplagt bringer bandet til neste karriereplatå.

Det var da voldsomt så pompøst og svulstig dette skulle være da, men det er vel kanskje ikke så rart når tidligere Nightwish-vokalist Tarja Soile Susanna Turunen-Cabuli beærer oss med et nytt soloslipp.

Det har gått fem år siden vi hørte noe fra RHCP sist, men nå er de altså ute med sitt 11. studioalbum «The Getaway». Og det kan virke som gutta er i ferd med å bli voksne. Akkurat som de gamle rocknrollerne ofte glir over i bluesens verden på sine eldre dager, begynner tydeligvis halvrappende småfunky middelaldrende menn å flørte med… popen!?

Det er fire år siden sist vi hørte noe nytt fra Garbage, men nå er de altså ute med sitt sjette album. Et album som høres ut som en mer moden og voksen utgave av Garbage, samtidig som de nærmer seg litt mer den mesterlige debutskiva fra 1995.

Jeg må innrømme at første gangen jeg hørte gjennom dette albumet fant jeg det ganske kjedelig, men ved neste gjennomlytting viste det seg at flere av melodiene allerede hadde sneket seg inn under hjernebarken, og jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor jeg ikke syntes det var bra forrige gang.

First Signal ga ut sin debutskive i 2010, og var det første prosjektet fra vokalist Harry Hess etter at hans Harem Scarem opprinnelig la inn årene i 2008. Den gang hadde bassist og produsent Dennis Ward overoppsyn, med bidrag fra Martin-brødrene, Erik Mårtensson og Robert Säll på låtskriversiden – og det var en kanonskive som har fått kultstatus i AOR-kretsene.

Radiohead er ute med sitt niende studioalbum «A Moon Shaped Pool», fem år etter at vi hørte fra dem sist. Melankolsk alternativ rock – med innslag av trip-hop – må gjerne høres noen ganger før man får fot. Så også med denne plata.

Sist gang vi hørte ifra denne gjengen her klokker vi tilbake til tidlig 90-tall, hvor 80-tallet ikke helt hadde dødd ut riktig enda, og det gjenspeiltes ganske så kraftig i populærmusikken på den tiden. Sjølve herr Reed har gitt ut en del solomateriale siden dess, og har holdt seg i geskjeft på den måten.

Tre år er gått siden Withem kom med sin debutskive «The Point Of You», og det er gledelig å høre at de har laget en enda sterkere oppfølger. På «The Unforgiving Road» er melodiene mer i fokus enn tidligere, noe som gjør at disse låtene fester seg bedre.

Southampton-trioen Band Of Skulls har holdt på i noen år nå. Forrige albumet «Himalayan» hadde massevis av catchy sanger, og det var bandets ønske før de gikk i studio om å utvikle seg videre fra «Himalayan».

En ting skal Volbeat ha; de levner liten tvil om hvem man hører på. De kjører på med sitt særegne sound – og hvorfor endre på en oppskrift som ser ut til å fungere. Danskene er ute med sin sjette fullengder, og den tar definitivt opp arven etter sine forgjengere.

«Delirium» er italienske Lacuna Coils åttende studioalbum. Og dette er såvisst ikke noe å få delirium av. Snarere tvert imot har de kanskje laget ett av sine beste album. Tematisk handler plata om å utforske det ukjente i håp om å finne en kur mot hverdagens grusomheter. Intet mindre.

Ett er tindrende sikkert: Ingen band på planeten utøver resignert tristesserock bedre enn Katatonia, selv ikke når svenskene øser opp lett problematiske album.