NORWAY ROCK MAGAZINE
Omsider får vi presentert nytt materiale fra klodens, og da går jeg ut ifra at det også gjelder universets, aller største metallband – deres første siden vederstyggeligheten «LuLu». En forsmak på det, av mange, meget etterlengtede albumet «Hardwired…To Self-Destruct» (gjør de konkurranse ut av lamme albumtitler mon tro?).
Vi har to billetter til Kip Winger på Buckleys 24. september som vi deler ut til den som kan fortelle oss hvilke to animasjonsfigurer som la Kipperns karriere i grus på begynnelsen av 90-tallet. Eller på hvilken måte han er historisk i Oslo Spektrum-sammenheng.
Så har altså tiden kommet for at Aerosmith snart legger inn årene, og Steven Tyler har allerede begynt å stake ut veien videre for egen solokarriere. Hvis du håper at han fortsetter ned samme gate, er jeg redd du blir skuffet over dette albumet. Tyler har nemlig penset over i countrysporet på sin første soloplate.
Det er med ekstremt stor usikkerhet jeg sjekker ut såkalte «supergrupper», spesielt når de inneholder multiple folk jeg fra før av er fan av, i dette tilfellet ex-Slipknots skinnmaltrakterer Joey Jordison og vår alles kjære Mayhem-bröler Attila Csihar (anser meg selv som en av veldig veldig få som gladelig setter mine fan-ben i begge leire).
Et sted midt inne i de dype skogene i Midt-Sverige ligger småbyen Rejmyre, som de siste ti år har vært åsted for den lille rockefestivalen Skogsröjet. Her er to scener omgitt av barskog og en haug med små boder og spisesteder for en helg. Vi fikk med oss Dag 2 av festivalen.
En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste par år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock og progrock, og serverer nærmere sytti band på fire scener over to dager. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.
Muligens på grunn av mangel på nytt materiale drypper det atter en gang musikalske skatter fra det overfylte hvelvet til legendariske The Rolling Stones. Ikke det at vi trenger noe nytt, for vi får aldri nok av de solide klassikerne som bandet har produsert bøttevis av tidligere i karrieren. Det er de vi vil høre.
Det er umulig ikke å legge godvilje til når man opplever Elin Larsson og dennes belivete band. En skal heller ikke underslå verdien av ørsmå, stilistiske vendinger, trolig på kant med fansens forventninger. Debutalbumets vitale, men eklatante retrorock har i stor grad måttet vike for sørstatlig soul satt i høyspentrockens rammer, og ”Lady In Gold” er blitt en allmennappellerende energibombe som opplagt bringer bandet til neste karriereplatå.
«Norgesvenner» er et temmelig belastet uttrykk om band som sliter med å finne tilskuere andre steder i verden enn vårt merkelige lille hjørne med det spesielle folkeslaget «nordmenn». Men man trenger ikke dømme band som vil spille for sin trofaste fanskare helt nord og ned heller, så ei heller med kveldens underholdning.
Det var et særdeles variert klientell som fylte seg opp foran scenen på denne, må vi nesten kalle, historiske aftenen da meget rutinerte Blue Öyster Cult omsider fant veien til vårt gamle furet værbitte for aller første gang noensinne. Og når introen satte i gang nesten til planlagt tid, av alle ting tittellåta til Game Of Thrones, steg jubelen til taket blant alle de tilreisende på et fullsatt Union.
Hver gang man tror at man har sett det siste til Thin Lizzy, så dukker de opp igjen, i stadig nye konstellasjoner. I 2016 og ’17 er det Scott Gorham og Darren Wharton som er linken til gamle dager med Phil Lynott, mens vi satte oss ned med vokalist Ricky Warwick og trommis Scott Travis (til daglig i Judas Priest) like før de gikk på scenen i England sommeren 2016.
I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble NRM som eneste blad invitert ned til Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström.
For tredje gang i sommer avla Bruce Springsteen og hans E Street Band Norge en visitt på deres The River-turné. Etter to fulle hus på Ullevål Stadion og i Trondheim var det altså Frognerparken sin tur. Rundt 37.000 rakk å kjøpe billett på drøye 20 minutter. Ingen tvil om at nordmenn fortsatt har en forkjærlighet for The Boss.
Whitesnake spilte for fullt hus på Sentrum Scene i går, den første av to utsolgte kvelder. Nordmenn aktet tydeligvis å få med seg denne «Greatest Hits»-turneen som mest sannsynlig også blir deres siste skal vi tro David Coverdale. Det ble tidlig annonsert at vi bare ville få høre hits fra deres tre siste album fra 80-tallet.
I løpet av de siste ti år er det nesten ingen band som har truffet undertegnede mer i hjerterota enn denne skottetrioen, og åtte av de tyve mest spilte låtene på min iTunes er faktisk Biffy, så det er ingen overdrivelse å si at «Ellipsis» er en av årets mest etterlengtede skiver, og bandets første på tre og et halvt år.
Dare har siden debuten i 1988 vært bandet til vokalist Darren Wharton, som for alltid vil være mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene – og da snakker vi Lizzy med Lynott, så klart, selv om han har også gjort sporadiske opptredener i de nyere inkarnasjonene.
U2s planlagte konserter i Paris 14. og 15. november ble naturlig nok kansellert som følge av terrorangrepene i byen dagen før, bl.a med massakren på Bataclan under Eagles Of Death Metals konsert. Men de lovte å komme tilbake og gjennomføre konsertene så fort som mulig, og jaggu holdt de ord – tre uker senere var de igjen i Paris.
TORSDAG 23. JUNI Leprous: De norske progmetallerne i Leprous hadde æren av å åpne hele festivalen. Leprous er en såpass het potet om dagen at mange allerede hadde innfunnet seg på festivalområdet, og et begynnende regnvær gjorde teltscenen til et trygt sted å være. Det var bare litt under en måned siden Leprous sist spilte […]
I det man trodde at Yngwie Malmsteens skiver hadde nådd et lavmål med 2012-utgivelsen «Spellbound» og krysset fingrene for at herifra kan det kun bli bedre, så kommer «World On Fire» og knuser det håpet. Greit, den er ikke verre enn «Spellbound», men den er jaggu ikke mange prosentene bedre heller.
Det var da voldsomt så pompøst og svulstig dette skulle være da, men det er vel kanskje ikke så rart når tidligere Nightwish-vokalist Tarja Soile Susanna Turunen-Cabuli beærer oss med et nytt soloslipp.
Det er bare to år siden sist Joe Satriani sto på scenen på Rockefeller, og to uker siden hans gamle disippel Steve Vai spilte samme sted. Så med tanke på at det var en hverdag i sommerferien, var det kanskje grunn til å frykte at publikum hadde fått dosen med shredding og ville svikte gitarvirtuosen denne gang. Men neida.
For 25. året var det klart for Sweden Rock Festival, i Norje – ikke akkurat verdens navle. Men det spiller ingen rolle. Svenskene kan nemlig det med å lage rockefestival, derfor reiser vi langveis fra for å få med oss denne begivenheten. Blant headlinerne på årets festival finner vi navn som Queen, Twisted Sister, Slayer, Megadeth, Anthrax, King Diamond, Foreigner, The Hellacopters og Sabaton.
Det har gått fem år siden vi hørte noe fra RHCP sist, men nå er de altså ute med sitt 11. studioalbum «The Getaway». Og det kan virke som gutta er i ferd med å bli voksne. Akkurat som de gamle rocknrollerne ofte glir over i bluesens verden på sine eldre dager, begynner tydeligvis halvrappende småfunky middelaldrende menn å flørte med… popen!?
Mandag landet Ed Force One med pilot Bruce Dickinson og resten av gutta i Iron Maiden på Gardemoen – for å spille på Fornebu, ironisk nok. Ekte rockestjerner flyr selvfølgelig sin helt egen Boeing 747 jumbojet – The Book Of Souls World Tour Edition – med sjefen sjøl i cockpiten.
Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før denne konserten. Queen uten Freddie Mercury, hva er vel det? tenkte jeg, og sikkert mange med meg. Og skulle en som kom på andreplass i åttende sesong av American Idol klare å fylle Mercurys sko? Tvilsomt.
Jeg og Muse har en noget broket historikk. Jeg, som mange andre, elsker deres 3,75 første skiver – men, i samsvar med altfor få avskyr jeg bandets 2,25 neste. Fjorårets «Drones» derimot var et solid sjumilssteg i riktig retning i mine øyne.
Gitarguden Steve Vai var tilbake i Norge, og det meste av det som kan krype og gå av gitarister her til lands hadde funnet veien til et ikke helt fullsatt Rockefeller, men skal vi tippe rundt 7-800 i publikum?
Det var en smått absurd følelse å se Dan Reed og hans Network på et såpass lite sted som Hard Rock Cafe, tatt i betrakning at sist de gjestet Oslo for nesten 25 år siden var Valle Hovin arenaen – dog som oppvarming – men de ble av mange regnet som det neste store.
Det er fire år siden sist vi hørte noe nytt fra Garbage, men nå er de altså ute med sitt sjette album. Et album som høres ut som en mer moden og voksen utgave av Garbage, samtidig som de nærmer seg litt mer den mesterlige debutskiva fra 1995.
Jeg må innrømme at første gangen jeg hørte gjennom dette albumet fant jeg det ganske kjedelig, men ved neste gjennomlytting viste det seg at flere av melodiene allerede hadde sneket seg inn under hjernebarken, og jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor jeg ikke syntes det var bra forrige gang.
På selveste musikkens dag i hovedstaden valgte Leprous å invitere til liveinnspilling på Rockefeller. Denne konserten skulle altså foreviges og resultere i bandets første liveutgivelse – i form av både en liveskive og en DVD. På en steikende varm og solfylt dag var det overraskende mange som hadde funnet veien inn i Oslos mørke storstue.
First Signal ga ut sin debutskive i 2010, og var det første prosjektet fra vokalist Harry Hess etter at hans Harem Scarem opprinnelig la inn årene i 2008. Den gang hadde bassist og produsent Dennis Ward overoppsyn, med bidrag fra Martin-brødrene, Erik Mårtensson og Robert Säll på låtskriversiden – og det var en kanonskive som har fått kultstatus i AOR-kretsene.
Radiohead er ute med sitt niende studioalbum «A Moon Shaped Pool», fem år etter at vi hørte fra dem sist. Melankolsk alternativ rock – med innslag av trip-hop – må gjerne høres noen ganger før man får fot. Så også med denne plata.
Rival Sons har de siste fem årene virket helt ustoppelige. I juni kom deres femte album «Hollow Bones», samtidig som de har reist verden rundt sammen med Black Sabbath på deres avskjedsturne. Vi tok en prat med bandets skravlesjuke trommis Michael Miley om det aller meste mellom himmel og jord.
Sist gang vi hørte ifra denne gjengen her klokker vi tilbake til tidlig 90-tall, hvor 80-tallet ikke helt hadde dødd ut riktig enda, og det gjenspeiltes ganske så kraftig i populærmusikken på den tiden. Sjølve herr Reed har gitt ut en del solomateriale siden dess, og har holdt seg i geskjeft på den måten.
Tre år er gått siden Withem kom med sin debutskive «The Point Of You», og det er gledelig å høre at de har laget en enda sterkere oppfølger. På «The Unforgiving Road» er melodiene mer i fokus enn tidligere, noe som gjør at disse låtene fester seg bedre.
Southampton-trioen Band Of Skulls har holdt på i noen år nå. Forrige albumet «Himalayan» hadde massevis av catchy sanger, og det var bandets ønske før de gikk i studio om å utvikle seg videre fra «Himalayan».
Det var en kveld i nynorskens tegn som var i anmarsj denne tidlige sommerkvelden på John Dee. Konserten var veldig bra gjennomført foran et engasjert og takknemlig publikum – og dekket de fleste tidsaspekter fra Rammsteins nå meget lange karriere.
En ting skal Volbeat ha; de levner liten tvil om hvem man hører på. De kjører på med sitt særegne sound – og hvorfor endre på en oppskrift som ser ut til å fungere. Danskene er ute med sin sjette fullengder, og den tar definitivt opp arven etter sine forgjengere.
«Delirium» er italienske Lacuna Coils åttende studioalbum. Og dette er såvisst ikke noe å få delirium av. Snarere tvert imot har de kanskje laget ett av sine beste album. Tematisk handler plata om å utforske det ukjente i håp om å finne en kur mot hverdagens grusomheter. Intet mindre.
Det er ikke mer enn syv måneder siden Amaranthe sist spilte i Oslo, men nå var de allerede tilbake med en aldri så liten Norgesturné. Musikkflekken var nest siste stopp på ruta, og jammen var det ikke mer eller mindre utsolgt. Svenskene ble møtt med fullt hus og topp stemning.
Satan rulle for en utgivelse! Et monumentalt konseptalbum som omhandler fabelen om en ugle som går til krig mot en ørn for å forhindre dagslys. En veldig sær og spesiell historie, men like fullt interessant.
Ett er tindrende sikkert: Ingen band på planeten utøver resignert tristesserock bedre enn Katatonia, selv ikke når svenskene øser opp lett problematiske album.
En stadig stigende stjerne på AOR-himmelen de siste årene har vært engelske Vega, ikke minst takket være låtskrivermagien til tvillingbrødrene Martin, hhv James på keyboards og Tom på bass. Disse to har vært sjangerens go-to-guys for å få solide låter, og alle fra House Of Lords og From The Inside til Ted Poley og Joe Lynn Turner har nytt godt av dette.
Det har blitt en tradisjon for The Carburetors å samle fansen til en aldri så liten fest natt til 17. mai. Eller som de selv uttrykte det i løpet av kvelden: «Vår favoritthøytid er 16. mai-fylla». Til tross for pinse, langhelg og finvær var det en solid fanskare som hadde funnet veien til Rockefellers dunkle kjeller.
Helt siden de første ryktene oppsto i mars, har diskusjonen blant AC/DC-fansen rast om hvorvidt Axl Rose er et horribelt eller godt valg for å erstatte Brian Johnson for resten av «Rock Or Bust»-turneen. Over 7.000 belgiere valgte å få pengene tilbake for billetten sin da de fikk muligheten.
Det svenske postmetallbandet Cult Of Luna er på turné med albumet «Somewhere Along The Highway», som har 10-årsjubileum i år, og har kastet seg på bølgen med å spille album fra A til Å. Et litt pussig tidspunkt å fronte en gammel plate, ettersom de slapp en helt ny skive i april.
Kvelertaks tredje fullengder, «Nattesferd», er en ny oppvisning i livsbejaende metal, som jeg for enkelthets skyld velger å kalle det de driver med. For Kvelertak er ikke så lette å sette i bås. Her er elementer fra hardrock, punk, black metal. Det er høyoktan musikk. Og det er skikkelig norsk.
Oslo-baserte Impossible gjorde seg bemerket i 2012 med den kritikerroste debuten «Close Relations» og har siden utgitt oppfølgeren «Second Thoughts» i 2014. Fredag kveld inntok de scenen på John Dee foran om lag 100 tilhørere; ganske sparsomt oppmøte, men kanskje å forvente på en «inneklemt» fredag som denne.
Nikki Sixx er en mann med mange jern i ilden. Etter at Mötley Crüe la karrieren på hylla på nyttårsaften har han definitivt ikke ligget på latsiden. Sixx:A.M. annonserte allerede i høst at 2016 ville by på både dobbeltalbum og verdensturné. Og nå er altså første del av albumet klart – «Prayers For The Damned Vol. 1» er straks å finne i butikkhyllene.
Baby Snakes er et relativt nytt prosjekt fra østfoldingene Trond Holter og Bernt Jansen. Med seg har de vokalist og gitarist Christian Klykken, og Per-Morten Bergseth på trommer. Gutta spiller klassisk hardrock, med innslag av alt fra country til grunge, og var klare for å rocke Olsen på Bryn denne lørdagskvelden.
Fredag var det duket for kick-off for årets Norway Rock Festival, i form av konsert med Ammunition, som naturlig nok også spiller på festivalen i juli. Det gjør også NiteRain, som hadde æren av å åpne denne kvelden.
Hvordan en rocketrio klarer å skape så mye lyd og ha så mye detaljer i lydbildet er ikke godt å vite. For her går man fra blytung metal, til fengende og catchy melodier til progressive vendinger hele veien, som en slags Mastodon møter Rush. Det var fullt driv hele veien, på en meget god måte.
De færreste av dere kjenner vel til navnet The Defiants, men dette er et nytt prosjekt bestående av Danger Dangers bassist, låtskriver og hjerne Bruno Ravel, gitarist Rob Marcello som de siste årene har spilt i Danger Danger, og vokalist Paul Laine, som tidligere sang i Danger Danger.
Etter fem års taushet er britiske Polly Jean Harvey nå ute med sitt niende studioalbum, «The Hope Six Demolition Project». Albumet har fått navn etter USAs «Hope VI»-prosjekt, som går ut på å rive kommunale boliger i strøk med høy kriminalitet, for så å bygge opp igjen nye og bedre hus.
For seks år siden gjorde svenske Treat et suverent comeback som nærmest sjokkerte fans av AOR/Melodic Rock – «Coup De Grace» var intet mindre enn en klassiker innen sjangeren, og det suverent beste albumet bandet noensinne hadde produsert da de første gang var aktive på 80- og tidlig 90-tall.
Trodde noen virkelig at a-ha faktisk var ferdige da de spilte sin «Final Concert» i Oslo Spektrum i desember 2010? Neida, musikere får baksmell på skatten som alle andre, så her er de igjen, med «Cast In Steel» i bagasjen på en Europaturne som kulminerer i Oslo i månedsskiftet april/mai.
Skada slapp nylig sitt første album, «Sjølforskyldte hælvete», og fant det derfor sømmelig å servere
Oslo-folket en solid dose pønkrock på en av byens bruneste scener.
Bandet IQ startet opp i 1981, men først etter 35 års virksomhet tok de turen til Norge og lille John Dee. IQ var med på å fronte den nye progressive bølgen i Storbritannia tidlig på 80-tallet, sammen med mer kjente band som Marillion, Pallas og Pendragon.
Ah, Motorpsycho… Da bandet sto på scenen foran et fullsatt Rockefeller lørdag 2. april, var det den trettiende gangen de gjestet dette konsertlokalet, samme året Rockefeller selv runder de 30. Bandet har holdt på i 25 år, en anselig alder i seg selv for et norsk band.
Oslo hadde i helgen besøk av Slade, et engelsk band som det er vanskelig å overdrive betydningen av i rockehistorien. På første halvdel av 70-tallet var det nesten ingen band som hadde så mange singlehits som Slade.
Chris Cornell har en imponerende mengde arbeid bak seg, både i hovedbandet Soundgarden, prosjektet Audioslave og som soloartist. Og ikke minst den skiva som kanskje er en av de beste fra 90-tallet, nemlig Temple Of The Dog.
Baroness spilte denne kvelden for et utsolgt Rockefeller. De har gitt ut fire studioalbum som alle er kategorisert inn i fargekoder, også albumtitlene. Det som var ufattelig kult, var at for hver låt de spilte så kunne man på bakgrunn av fargen på scenelyset se hvilket album låtene var hentet fra.
Trondheim internasjonale filmfestival, Kosmorama, melder om enda større publikumsoppslutning i år, til tross for færre enkeltarrangementer i mer komprimert format. Henimot 23.000 besøkte festivalen i løpet av dens seks dager lange utstrekning.
Det er påske, og som alle metallhoder i Norge vet, betyr det Infernofestival. Sahg var ett av bandene som skulle spille på John Dee på åpningskvelden.
Svenske Eclipse slapp sitt kritikerroste album «Armageddonize» i februar i fjor. Nå gir de ut et dobbelt Deluxe-album, hvor disk 1 inneholder alle fjorårets 11 låter pluss deres nyeste singel «Runaways», som de deltok med i årets utgave av «Melodifestivalen».
Hva får du når du krysser en romer med to norske vikinger? Jo, da får du en produktiv norsk/italiensk powertrio som allerede er klare med sin oppfølger «II», bare halvannet år etter deres selvtitulerte debutalbum.
Amorphis slapp sitt nyeste album «Under The Red Cloud» i september i fjor. De har tatt med seg albumet ut på veien, og la turen innom Vulkan Arena i Oslo. Dette finske seksmannsorkesteret spiller melodisk progmetal, med innslag av folkmetal, og har holdt det gående siden 1990.
Soulfly ble dannet i 1997 etter at vokalisten Max Cavalera avsluttet sitt engasjement i Sepultura. Etter en lang og solid karriere med over 29 album (hvorav 11 av de er med Soulfly) bak seg, var tiden inne for at Soulfly skulle ta turen til Norge under turneen ”Maximum Cavalera 2016”.
Denne kvelden hadde jeg sett frem til i flere måneder. Eller rettere sagt 13 år. Så lenge er det siden sist Midnight Choir spilte sammen, og takket for seg på Rockefeller. Så hva var vel mer naturlig enn en aldri så liten gjenforening i forbindelse med Rockefellers 30-årsjubileum. I tillegg er det 20 år siden deres andre plate «Olsen’s Lot» ble gitt ut, og det markeres med en nyutgivelse av dette albumet fra 1996.
Fire år etter «Nine» er Circus Maximus klare med sitt fjerde album «Havoc». Og hvilket album! Her er det lite som minner om kaos, som tittelen lover. Annet enn at det er progmetal da.
Ett er forutsigelig sikkert hva gjelder Vegard Tveitans soloarbeider – du kan gjøre regning med det uforutsette. Sjette Ihsahn-skive er et helt annet monster enn ambiguøse ”Das Seelenbrechen” fra 2013.
Reckless Love hadde tatt turen fra Finland til kjelleren på Revolver, noe overrasket over hva liten svett klubbscene faktisk betydde. I resten av Norden er de vant til å spille for betydelig flere mennesker, mens i Norge er det knapt noen som har hørt om dem.
På en pressekonferanse på Konserthuset i Oslo lørdag ettermiddag kunne Dream Theater avsløre at de i samarbeid med Turbo Tape Games har utviklet et dataspill basert på historien bak «The Astonishing».
Den lille klubben Sticky Fingers i Göteborg har bare plass til et publikum rundt 400, og det kan virke som om de fleste av disse var musikere som var kommet for å måpe på virtuositeten som herrene Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen besitter.
New Yorks progmetalgiganter hadde jammen ikke spart på kruttet da deres nyeste monster-opus og rockeopera «The Astonishing» skulle presenteres i sin helhet foran norske fans, og det var en særs entusiastisk og positivt innstilt gjeng.
Enslaved har 25-årsjubileum i år og feirer dette med en turné med Rockefeller som første spillested. Bandet skal holde spesielt sammensatte konserter, som fokuserer på forskjellige perioder opp igjennom karrieren.
Det har gått over seks år siden sist Black Stone Cherry var i Oslo på egen hånd, og de spiller fortsatt på et ikke helt utsolgt John Dee, mens de på samme turne har frekventert arenaer i Storbritannia foran tusener av fans.
Satyricon innbød svartkledde til fest for å feire at det er 20 år siden de slapp den sagnomsuste platen «Nemesis Divina». Og fest ble det så definitivt. Konserten i seg selv er «Nemesis Divina» innpakket i en bråte av Satyricons største hits, de fleste av dem fra 2000-tallet.
Å plassere Toto i båsen «norgesvenner» er kanskje litt ufint, men når bandet gjester Oslo og et forlengst utsolgt Sentrum Scene ikke mer enn åtte måneder siden forrige visitt, må bandet pent finne seg i denne noe tvilsomme merkelappen.
At Eagles Of Death Metal noensinne skulle stå på en scene igjen etter det som skjedde på Bataclan i Paris 13 november i fjor, var ingen selvfølge. Å få venner, fans og konsertgjengere massakrert foran øynene dine, må gjøre mye med en person. Heldigvis for Eagles Of Death Metal så klarte de å komme tilbake.
Denne Rick Springfield altså. Han slutter aldri å imponere. Det er helt naturstridig at en kar som platedebuterte for 45 år siden fortsatt skal levere gnistrende rock/pop med en energi som andre musikere som kunne vært barnebarna hans kan misunne ham.
Det er et stort øyeblikk å stå i piten på et utsolgt Sentrum Scene med et superentusiastisk publikum som skriker, klapper og hyller fram kveldens band Eagles of Death Metal til å entre scenen. Energien i salen er elektrisk.
Forestillingen begynte med tittelsporet fra det nye “Lioness”-albumet. Ja, jeg sier forestilling, for dette føltes mer som å være på teater enn på en vanlig konsert. En kunstnerisk opplevelse, med et hengivent publikum, som var der for å høre på Sivert, ikke for å skravle og drikke øl.
Limb Music Noen synes å aldri bli ferdige med The Now Quite So Arcaic Wave Of British Heavy Metal, men få er like ærlige på opphenget som gjengen med det absolutt fantastiske navnet Roxxcalibur. For tredje gang har de gravd i obskuriteter, hvorav den mest kjente er en i seg sjøl obskur låt med Budgie, […]
Det føles unektelig litt snodig å se et band som tidligere har herja både på Donington-festivalen og på hovedscena på Sweden Rock Festival på lille Olsen, bare et par eplekartkast fra der en sjøl er oppvokst, men det er lite som slår å oppleve et så fett rockeband i en så intim setting.
Det er ingen tvil om at The Temperance Movement er et blues-rock band som kan sine saker. Tviler du, kan du jo sette på den nyeste platen White Bear, eller debuten fra 2013, dykke ned i sterke låter, vridd sound og raspende vokal.
Første lørdag i februar skulle Circus Maximus markere lansering av sitt fjerde album “Havoc”. På selveste Rockefeller. På forhånd hadde vi blitt lovet tidenes lysshow, masse pyro og muligens noen svidde øyebryn. Allerede under første låta fikk vi en smakebit av flammene.
Meg bekjent var dette Michael Schenkers første konsert på norsk jord siden McAuley Schenker Group var forband for Def Leppard i Skedsmohallen i 1988. Å si at Drammen hadde gått mann av huse for å få med seg den tyske gitarhelten vil være å ta hardt i, men rundt 3-400 hadde møtt opp denne lørdagskvelden.
For litt over ti år siden kom australske Wolfmother seilende inn i rockeverden som en forsvunnet etterlevning fra tiden da hardrocken oppsto, og med seg i baklommen hadde de freidige rockerne et solid debutalbum som ble hyllet av publikum og musikkpresse verden over.
Jaggu. Jaggu! Hvem hadde trodd at Suede, etter et kvart århundres fartstid, skulle klare å komme opp med en skive som nærmest er fullt på høyde med deres mest klassiske verk fra 90-tallet? «Night Thoughts» kan minne om Suede rundt 1995 – litt «Dog Man Star», og litt «Coming Up».
Jeg hadde et håp om at jeg ville får det beste av de to utgavene av Rhapsody, da Luca Turilli forlot bandet i 2013. Under navnet Luca Turilli’s Rhapsody ga han ut et av de beste platene bandet har å vise til. Oppfølgeren var en aldri så liten nedtur, men noe annet var vel nesten ikke å vente.
Fjorten år har gått siden Suede sist spilte i Oslo, og selvsagt er det da fullsatt på Sentrum. Med seg i bagasjen hadde de sin beste skive på to tiår, og varslet på forhånd at denne ville bli fremført i sin helhet i første del av konserten.
Det italienske plateselskapet Frontiers drar stadig igang nye samarbeidsprosjekter med artister fra stallen deres, og resultatene er litt opp og ned. Dette nye skandinaviske prosjektet er definitivt et av de mest vellykkede – noensinne.
Dette må være det beste jeg har hørt av Sivert Høyem siden Madrugada. Sjelden har vel stemmen hans kommet bedre frem enn på dette albumet.
Mascot Fett! Det er uhyre mange band og artister som lefler under paraplyen ‘bluesrock’, men sjelden jeg hører det så gjennomført som her. Anført av vokalist og gitarist JD Simo danser trioen seg lekent og smidig gjennom et herlig balansert og variert knippe låter med et spenn fra klassisk hardrock til jazzinfluerte, sarte jammer til […]
Releasefesten for El Cacos nye plate “7” ble en skikkelig fest. For i løpet av snaue halvannen time ble det svidd av 19 låter (20 om vi regner med instrumentalen “In Space Space All Huge Beasts Just Look Tin”, som ble brukt som introlåt).
Så skulle altså dette bli David Bowies siste album. Bowie måtte rett og slett gi seg – og på hvilken høyde! Da vi i november hørte tittelsporet tenkte vi alle det samme: Igjen vil David Bowie fremover med noe.
Drøye tre uker før Lemmy Kilmister døde i romjula 2015, spilte Motorhead i Oslo Spektrum og promoterte sin siste skive «Bad Magic». Norway Rock Magazine hadde Lemmy på frontcoveret samme høst, og her har du hele det siste intervjuet vi gjorde med den da tilsynelatende udødelige legenden.
For en trist nyhet vi mottok i natt. Enda en av verdens rockelegender har forlatt oss. Det er kun få uker siden vi så Motörhead på scenen i Oslo, dessverre for aller siste gang.