NORWAY ROCK MAGAZINE
Sveitsiske Gotthard har fortsatt sin trofaste fanskare, og det er ti år siden Steve Lee sin tragiske bortgang. Det er ingen tvil om at bandet mistet sitt trumfkort i Lee sin magiske stemme. Arven etter Lee er i ferd med å skusles bort og på sitt 13.album setter sveitserne sannsynligvis den siste spikeren i kista.
«I’m a good girl» snerrer vokalist Emma insisterende under tittelsporet, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror på henne da hun rett etter vræler «I wasn’t born a lady, I was born to make new knives». Og med dette beskrives oppfølgeren til den nå tre år gamle debuten ypperlig.
Oslo-bandet Mindtech er slett ikke et nytt og ubeskrevet blad innen norsk metal. Riktignok befinner de seg i en sjanger som får altfor lite oppmerksomhet her til lands, nemlig progressiv metal.
Første gjennomlytt av “Underneath” var ikke uten en liten snev av skuffelse. Den frenetiske galskapen som prydet forgjengeren virket nå litt påtatt, og den schizofrene industrikrydringen var blitt litt overkill (og en tanke dårlig produsert faktisk). Men så var det dette med å gi ting tid;
Det har etterhvert blitt et etablert begrep, strømløst, da flere av våre beste artister stripper ned all staffasje og konsentrert seg om det viktigste – nemlig musikken presentert akustisk. Og nå var det Skambankt sin tur, og etter de på eget initiativ gjorde det på egen hånd ved sin jubileumskive «1994» og har turnert akustisk i anledning nettopp denne var det naturlig at de var neste band ut på Rockefeller sitt konsept.
Multitalentet Jonathan Wilson var knapt hjemkommet fra Roger Waters’ “Us + Them”-turné før han pakket om bagen og satte kursen for Nashville, hvor “Dixie Blur” er effektuert.
Dette var virkelig gledelig, selv om glede kanskje ikke er ordet man forbinder med My Dying Bride. Musikken er som alltid dyster, og tilstanden innad i bandet har de siste årene vært alt annet enn lystig.
Etter at et av Canadas mest undervurderte rockeband kom sammen igjen etter fem års pause i 2013, har de levert en pen liten rekke av glimrende skiver som generelt har gjort fansen ekstatiske. Og den nye «Change The World» fortsetter egentlig der hvor «United» slapp i 2017.
Verdens dårligste skuespiller, Ice-T, gjør atskillig bedre og mer troverdig gestaltning som sosiopolitisk sinnatagg i front av rap-metal-ensemblet Body Count, hvis 1992-debut sikrer dem en flik i rockens beretning. “Manslaughter” fra 2014 supplerte veteranene ny giv, og “Carnivore” er faktisk amerikanernes sjuende studioplate.
Det var store forventninger i salen før supergruppa som ikke vil kalles for supergruppe gikk på scenen. Men når man har med et slikt stjernelag av rutinerte, navngjetne og fingerferdige musikere å gjøre, så er det ikke lett å riste av seg den merkelappen. For mange i publikum hadde det knapt spilt noen rolle hvilke låter som sto på setlista i kveld, for det er alltid en fornøyelse å se slike virtuoser boltre seg i de synkoperte arpeggioene.
“Unless you’ve been kidnapped and brought here, or are just unsure, we’re Simple Minds – from Glasgow – and we’re delighted to be here” – slik introduserte Jim Kerr bandet på den første av to utsolgte kvelder på Sentrum Scene. Årets turné er en feiring av førti år med hitlåter, og man merker godt årgangen utifra størrelsen på sceneproduksjonen – og på alderen på et lojalt publikum.
Svenske H.e.a.t er virkelig i støtet for tiden. De ble Årets Snackis og bandet som Alle skulle se under årets Monsters Of Rock Cruise i februar, de har nettopp sluppet en ny skive som har fått strålende kritikker overalt, og markerte det med et par konserter på hjemmebane i Stockholm og i Göteborg.
Opprinnelig ble The Night Flight Orchestra stifta som en slags ventil for å kunne vise mer melodiøse sider utenfor rammene av hva de involverte kunne tillate seg ellers i sine respektive, hardere band – og resultatet ble noe ganske annet enn Soilwork, Arch Enemy og King Diamond, hvilke inkludereres i band gjengen er/har vært medlemmer av.
Etter å tvunget på fansen tålmodighet mellom utgivelser har Body Count i det siste blitt stadig mer operative, og i anledning utgivelsen av bandets syvende studioalbum “Carnivore” fikk vi en samtale med bassist og låtskriver Vincent Dennis for detaljer. Ice-T? Joda, han nevnes.
Gitarist og sanger Andy Powell leder Wishbone Ash inn i sitt 50. leveår, uten at noen kan hevde ferden har vært preget av kvalitativ kontinuasjon. Like ens skal dagens besetning roses for å smi studioalbum omtrent hvert sjette år, selv om det musikalske nivået ingenlunde står i stil med englendernes arbeider fra første halvdel av 70-tallet.
Johnossi er en duo fra Sverige som består av den “klassiske” line-up’en med gitar/vokal og trommer/vokal, og kanskje min radar har slått inn allerede her da jeg i utgangspunktet er meget skeptisk til slike konstellasjoner.
Det begynner å bli noen år nå siden jeg har fått sett Audrey Horne live. Det er derfor gledelig at de leverer noe som ligner et livealbum. Jeg hadde selvsagt foretrukket en hel konsert i filmformat, men her får vi altså en mellomting. CD-delen er hentet fra to konserter i hjembyen i 2018.
Saga er et av de virkelig store bandene fra en svunnen tid som til tross for sin trofaste fanskare mer eller mindre blir oversett i de fleste sammenhenger. I Norge har de heldigvis fortsatt et solid fotfeste og nok en gang skulle de vise seg frem fra sin beste side foran et fullsatt Rockefeller.
Østfoldingene med norgesrekord i utøvelse av kunstformen ”implosjon og gjenforening” gjorde det eneste riktige da de i fjor atter samlet troppene for å gi festivalkonserter. Inneværende vinter er det klubbturnéring som gjelder – et skreddersydd format for Ricochets.
En av årets største kvelder for den norske metalfansen fant sted på en halvøy i Bærum en lørdag i februar, da amerikanske Slipknot innfant seg for å blåse hodet av et entusiastisk publikum, som på forhånd attpåtil ble solid mørbanket og satt i riktig modus av Polens ondeste musikere, Behemoth med Nergal i spissen.
Et spent og forventningsfylt publikum på hjemmebane i Stavanger fikk servert en solid dose Kvelertak-magi på åpningskvelden av Europaturnéen for det nye albumet «Splid». Begge nykommerne siden sist album, Ivar Nikolaisen og Håvard Takle Ohr, imponerte stort og ble umiddelbart omfavnet av fansen.
Et lite tiår har passert siden Ozzy Osbournes underkjente «Scream», og nå – i dag – er høvdingen tilbake med et album som nok er hans minst metalliske siden 1995s «Ozzmosis». Utover å huse Osbournes saftigste vokalproduksjon på mange år er «Ordinary Man» et tøft, rørende og temmelig jevnt album.
Silverthorne er et nytt band som ble dannet i 2018 av to karer som de fleste med en sunn interesse for rock bør kjenne til. På vokal og gitar har vi engelskmannen Peter Shoulder (kjent fra The Union som han ga ut tre skiver med sammen med Luke Morley fra Thunder. Han har også jobbet med DeLeo-brødrene fra Stone Temple Pilots og med Scott Gorham fra Thin Lizzy). Og bak slagverket finner vi Brian Tichy, som har spilt med alt og alle fra Whitesnake og Foreigner til Billy Idol, Lynch Mob og The Dead Daisies.
To og et halvt år har gått siden svenskene slapp sin forrige skive, den kontroversielle «Into The Great Unknown» som splittet fansen i to. Og mye tyder på at bandet nå har trykket på Reset-knappen og gått tilbake til røttene – ihvertfall til slik de låt da vokalist Erik Grönwall først kom inn i bandet for rundt ti år siden og ga de en solid vitamininnsprøytning.
I går kveld hadde Kvelertak releaseparty for sin nye skive «Splid» på Parkteatret, og spilte et eksplosivt sett foran et spesialinvitert publikum, med livepremiere på flere av de nye låtene.
Sier jeg klassisk hardrock med referanser til Black Sabbath og Rainbow er det lett å tenke seg retrobølgen med fokus på tidlig syttitall. Greit, Rainbow eksisterte i en begrenset periode, men tenk dere dette blandet med sent åttitalls episk Black Sabbath, samt en dæsj Malmsteen og Maiden.
Det var duket for et trekløver i form av to svenske og et finsk band i Oslo Spektrum denne søndagskvelden, og det var vel ingen som helst tvil om hvilket band de fleste kom for å bli valset over av, for det var nettopp det som skjedde. Stridstanksen Sabaton tok ingen fanger og med sin største scenerigg og produksjon noensinne ble det en kveld fylt med flammer og lukten av kruttrøyk.
Det var duket for en real rockefest da britiske The Darkness gjestet hovedstaden turnerende for deres relativt ferske «Easter Is Cancelled». Mye av oppfatningen til kvelden var nok basert på publikums oppfatning av nettopp denne, da første halvdel av konserten gikk ut på å spille utelukkende låter fra sisteslippet.
Liveutgivelse med Foreigner var ikke akkurat det vi trengte mest fra den kanten, etter at det har gått elleve år siden «Can’t Slow Down», men fra et musikkhistorisk perspektiv er faktisk denne litt interessant.
Svenske Eclipse har sakte men sikkert bygget opp en fanskare her til lands, og i kjølvannet av deres nyeste og briljante skive «Paradigm» var det klart for en egen konsert på John Dee, et sted hvor de tidligere har vært support, og en klar oppgradering fra forrige Oslo-konsert på Hard Rock Café.
Ihsahn har kommet seg ut i skogen og leker med gammel black metal igjen. Ikke at dette ligner debuten til Emperor på noen som helst måte, det er mer feelingen som heller mot det svarte. “Stridig” ble sluppet som video før jul og er en låt jeg vil tro fans av Khold vil falle for.
Uten å tråkke noen som helst på tærne vil jeg påstå at Psychotic Waltz siden debuten i 1990 har tilhørt en høyst limitert gruppe mennesker som liker sofistikert progressiv metal. Ingen kan heller beskylde bandet for å være spesielt produktive selv om de ga ut fire skiver på 90-tallet før de ganske så plutselig forsvant inn i skyggenes dal i 1997.
Black Swan er et nytt studioprosjekt bestående av velkjente ringrever som Robin McAuley (ex-Survivor, Michael Schenker), Reb Beach (Whitesnake, Winger), Jeff Pilson (Foreigner, Dokken, Dio) og Matt Starr (Mr.Big, Ace Frehley) – og liker du de referansene bør du definitivt sjekke ut «Shake The World».
Det er sjelden at en kan pinpointe et origo ned til én bestemt dato, men i tilfellet heavy metal kan man gjøre dette – og på denne dag, 13. februar er det 50 år siden fødselen! Det var passende nok en fredag – og trolig regntungt, da Black Sabbath slapp sin legendariske debutskive.
Etter sigende terpet Albert Cummings bluegrass-teknikk så det røyk av barnefingrene, inntil Stevie Ray Vaughan skaket dennes verdensbilde med uopprettelig styrke. Etter 1999 har Cummings tilvirket soloskiver og turnért under bluesens fane, gjerne flankert av celebre gjestemusikere.
Det har skjedd store omveltninger i Kvelertak-leiren de siste årene, hvor det mest omveltende må være vokalistbyttet fra Erlend Hjelvik til Ivar Nikolaisen. Sistnevnte har nå fått noen måneder på baken og har vist seg tilliten verdig på konsertene, og nå har vi selve svenneprøven på hvordan han fungerer på skive.
The Bay Strikes Back! Joda, det kan vi skrive under på. Tre av de beste, viktigste og råeste thrash metal-bandene som noensinne har eksistert stod på en og samme scene på samme kveld! Snakk om gavepakke og det var ikke et spørsmål om dette skulle bli bra, men hvor bra.
Etter en ti år lang pause, kom omsider Keane tilbake til Norge og til Sentrum Scene på fredag kveld, for å promotere sitt nye album “Cause and Effect”, og fansen hadde tydeligvis ikke glemt de i mellomtiden, for her var det utsolgt og smekkfullt hus.
Sepultura står støtt som et av de aller største navnene i den litt hardere rockehistorien. De er nå klare med sitt fantastiske femtende studioalbum og vi fikk gleden av en prat med gitarist Andreas Kisser om albumet som har fått tittelen «Quadra».
Åttende studioplate fra en av grungerockens fordums hjørnesteinsbedrifter arter seg underlig veik, og det har ingenting å gjøre med materialets akustiskdrevne, avmålte uttrykk. Jeg bifaller ny tenkning, selv med uhellsvangre resultater.
Saft suse! Jeg så virkelig ikke denne komme, selv om forrige skiva var et solid skritt framover fra mye av fjaset og surret de har bedrevet siden «Chaos A.D.», og årets slipp er farlig nære en tangent til storhetstida for rundt 30 år siden.
De begynner etterhvert å ramle innom vårt furet værbitte temmelig ofte, amerikanerne, da dette var tredje året på rad de beæret Oslo med sitt besøk. Sist gang jeg så de var sist gang de spilte i Spektrum, og da syntes jeg sceneproduksjonen ble litt i overkant så det gikk ut over liveopplevelsen.
Fjorten måneder før Les Paul-gitaren til Gary Moore stilnet, i februar 2011, gjorde iren angjeldende konsert i Islington Academy, London. Han turnérte “Bad For You Baby”, som skulle bli veteranens siste studioutgivelse.
Sist samfunnsrefser og visepoet Paus forrettet plate med heltent rockeband, viste kalenderen 1972. Kollaborasjonen med et ekspandert Motorpsycho (Reine Fiske tilkommer som gitarist) fortoner seg snurrig på papiret, men viser seg mer velfungerende på plate, trass i at Paus’ nesten-tonale, Odd Børretzen-lignende tekstresitasjonsuttrykk overhode ikke er undertegnedes fat med øl.
Det begynner å bli noen år siden Monster Magnet hadde sin storhetstid, og det er svimlende 22 år siden de ga ut spacerock-eposet “Powertrip”. Det ble i forkant annonsert at Dave Wyndorf & co. skulle fremføre albumet i sin helhet på Rockefeller denne kvelden, men det skjedde ikke. Heldigvis fikk vi servert en rekke andre klassikere som plaster på såret. Pluss i margen var det også at konserten ble flyttet fra kjellerstua, John Dee, til hovedstua, Rockefeller, på grunn av stor pågang. Og det var mer et mer halvfullt enn halvtomt Rockefeller som skulle få seg en real tripp.
Vi ble først kjent med ham i Dokken på 80-tallet, deretter var han med i Dio gjennom 90-tallet mens han samtidig spilte med både Michael Schenker og Dare. Siden 2004 har han vært bassist og musikalsk regissør i et av tidenes mestselgende band, Foreigner. Nå er Jeff Pilson aktuell med Black Swan, en ny supergruppe
Bad Wolves fra Los Angeles fikk mye oppmerksomhet med sin cover av “Zombie” med The Cranberries, utgitt rett etter Dolores O’Riordan sin bortgang i 2018, men de er ikke noe one-hit wonder band. Før deres oppvarmingsøkt for Five Finger Death Punch i Oslo, snakket vi med frontfigur Tommy Vext i turnébussen om å selge til multiplatina i løpet av seks måneder, hans tvillingbror som leide en leiemorder for å drepe ham, og gjøglerier på tur med Megadeth.
Hadelandsorkesterets fjerde skive startes med det som er et perfekt åpningsspor i låten «Welcome to the Great Indoors». Den bygger seg opp i beste «Age of Pamparius»-stil og når den smeller, så smeller den så sinnsykt. Det er en kruttønne av en låt som får meg til å dra på smilebåndet av inderlig glede og den setter en standard som det skal vise seg at GBZ skal klare å holde oppe gjennom hele jævla skiva!
Nok en gang var parodirockerne Steel Panther tilbake i Oslo, og nok en gang var det utsolgt på Sentrum Scene ukesvis i forveien. Veldig ofte har ikke humorbandene så veldig lang levetid, noe f.eks. Spın̈al Tap, Bad News og Dread Zeppelin har fått erfare, men Steel Panther har vist seg å være atskillig mer slitesterke.
Geoff Tate farer for tiden omkring i Skandinavia med to Queensrÿche-perler i ermet. For kort tid siden turnerte Tate «Operation: Mindcrime»; denne gangen står forgjengeren og etterfølgeren – nærmere bestemt «Rage for Order» og «Empire» – for tur.
Det amerikanske heavy metal-lokomotivet Five Finger Death Punch er kjent for å levere et forrykende sceneshow og utagerende publikumsfrieri. Ingen tilfeldighet at bandet siden 2005 har opparbeidet seg en stor fanskare og favner bredt. I går var det Oslo Spektrum som fikk unngjelde.
Det er få band som styres mer etter én manns forgodtbefinnende enn kanadiske Annihilator, på godt og vondt. Helt siden oppstart for drøyt tre tiår siden har Jeff Waters skifta ut medlemmer med om lag samme rate som Larzen skifter skjorter, til tross for at han faktisk er en både hyggelig og genuint ydmyk fyr.
Den amerikanske supergruppa bestående av Deen Castronovo, Doug Aldrich og Jack Blades er ute med sin tredje skive, og fortsetter ferden i det melodiøse rockelandskapet som de to foregående skivene.
Til neste år er det faktisk 50 år siden Molly Hatchet ble dannet i Jacksonville, Florida. Likevel har de aldri vært i nærheten av å oppnå samme status som et visst annet sørstatsband fra Jacksonville ved navn Lynyrd Skynyrd. Og i likhet med Skynyrd hadde også Molly Hatchet sin storhetstid på 70-tallet, også de med hele tre gitarister.
Stemplet norgesvenner er ikke nødvendigvis positivt ladet, og det første som slår meg når noen nevner dette er Bonnie Tyler og Smokie. Heldigvis har vi også langt bedre band som besøker oss hyppig og Dream Theater kan vi nå kalle ekte norgesvenner etter et tosifret antall besøk siden 1992.
Gjør deg klar for en aldri så liten reise i tidsmaskinen. Vi beveger oss tilbake i tid og til den melodiøse rockescenen på 80- og 90-tallet. Og dette er en reise på business class, såfremst du er fan av melodiøs rock og AOR i samme gate som f.eks Danger Danger, Lynch Mob, Bulletboys, Ratt og Journey for å nevne noen.
Det er ikke godt å si hvor nådeløs i sin kritikk man kan være når en av verdens beste vokalister gang på gang prioriterer å spille coverlåter. Heavyrock-versjoner av radiohits er jo morsomt, men var det virkelig så moro at det er nødvendig å kjøre på med runde to?
Nesten tre år etter at Dream Theater fylte Olavshallen for en sittende gjennomkjøring av plata «Images And Words» er de på veien igjen. Denne gangen er det «Metropolis Pt. 2: Scenes From A Memory» som er bakteppet samtidig som de fyller på med noen sanger fra den siste plata «Distance Over Time».
Lydene og stemmene fra de mongolske høyslettene ankom Rockefeller på lørdag kveld i form av The HU, YouTube-sensasjonene som sist besøkte Oslo under Tons of Rock i 2019. De er stadig på turné for å promotere sitt debutalbum «The Gereg», oppkalt etter det diplomatiske passet som ble gitt til betrodde medlemmer av Djenghis Khans hoff, noe som ga dem fri passasje over hele det mongolske imperium.
Geoff Tate og hans unge band startet i går sin turné med Queensrÿche-klassikerne «Rage For Order» og «Empire» i Göteborg. Vi tok turen over grensen for å finne ut hvordan dette låt.
Dette var jammen en hyggelig overraskelse! Etter en mildt sagt svak (les: ræva) debut tar Iron Maiden-sjefen Steve Harris sitt sideprosjekt kraftige klyv på oppfølgeren og det er tydelig at hyppige konserter har gjort bandet meget godt.
Første plate fra gutta i Sons of Apollo satte forventningene skyhøye om et mesterverk innenfor prog metal, noe de bare delvis klarte å oppnå. Har Mike Portnoy & co klart å komme opp med en klassiker innen sjangeren denne gang?
Opeth gjestet søndag kveld Oslos Sentrum scene. Utover å blåse hodet av oss med sin helt unike syntese av metall og progrock, bød de på et kreativt og spennende repertoar som gjorde det verdt oppmøtet – også for oss som har sett dem et dusin ganger før.
Vi kjenner ham best som trollmannen bak keyboardene i progmetalkongene Dream Theater, men Jordan Rudess har også en aktiv solokarriere, og hans nyeste skive har en celeber gjesteliste. På telefon fra California forteller han også om den gang han takket nei til Dream Theater, og da han spilte med David Bowie.
Like sikkert som at jula varer helt til påske er det at The Dogs slipper ny skive første mandag i januar, og dette året er heldigvis intet unntak. “Waiting For The Future To Come” starter ballet på nesten Turboneger-aktig måte med brask og bram, men når låta først sparker igang er det ingen tvil om at det er Kristopher Schau & co som kjører showet.
Norway Rock Magazine har et lite team med fotografer som vi er veldig stolte av, og vi vil med dette presentere de konsertbildene som de selv er mest fornøyde med i løpet av året som har gått, samt en liten kommentar til hvert bilde. Enjoy!
Det var duket for romjulskonsert for 11. året på rad, på hjemmebane i Oslo 4. juledag med Backstreet Girls. Med to gamle ringrever, to nye medlemmer og fersk ny skive fra i høst, «Normal Is Dangerous», var det mange som hadde funnet veien til Rockefeller denne lørdagskvelden.
Da var 2019 straks unnagjort, og det er på tide å oppsummere hva som har vært bra med året, musikalsk sett! Her finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Et av landets sikreste kort hva fornøyelig konsertaften angår må tilfalle evigunge BigBang. Tradisjonen tro blir det heller aldri helt jul før de har solgt ut Sentrum Scene og bydd på sin solide låtkatalog heller, så det var duket for en forlystelig aften på Arbeidersamfunnets Plass i Oslo.
Mitt første møte med Bokassa var da de varmet de opp for Oslo Ess på Rockefeller for rundt halvannet år siden. Spol frem litt over et år og de farter rundt på stadioner i hele Europa for å varme opp for Metallica i meget godt selskap med Ghost. Hva i huleste skjedde?
Iron Maiden ga ut sitt kritikerroste debutalbum i 1980, og en hel verden fikk øynene opp for gjengen fra Jack the Rippers gamle jaktmarker. Vi tok kontakt med bandets ex-gitarist Dennis Stratton for å høre hvordan livet var som medlem av Iron Maiden og som West Ham-spiller.
Nøyaktig ett år etter forrige Oslo-konsert, den gang på Rockefeller, er Seigmen tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, denne gang på et nesten fullsatt Sentrum Scene, i anledning av at alle 90-tallsskivene nå skal slippes på vinyl i en samleboks, med tidligere uutgitt materiale på en bonus-CD.
I en ellers testosteronbefengt musikkverden var det allikevel en stor andel østrogen som også sto i fokus denne førjulskvelden. Tre band med hver sine særegne strong independent women sto på plakaten, og det var duket for en aften med særs trivelige bekjentskap – både gamle og nye.
Da vårt favorittprogpoporkester Flying Colors etter fem års fravær omsider innfant seg i Europa for en liten håndfull konserter, fant vi det betimelig å ta turen over Nordsjøen for å overvære Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse & co gjøre det de gjør best på en scene i London.
Røverstaden inviterte denne fredagen til en helsvart juleforberedelse med Marduk, Attic og Unlight. Norway Rock Magazine satte på seg full gru og tok plass i skyttergrava.
På slutten av 80-tallet sto engelske The Cult på terskelen til det helt store gjennombruddet. De turnerte i USA med Guns n Roses som sitt forband før de i 1989 gikk i studio og lagde sin mestselgende skive «Sonic Temple», som fostret fire hitsingler, og turnéer med Metallica og Aerosmith fulgte.
Trommeslager Gavin Harrison er en musiker mange proginteresserte har et forhold til, kanskje spesielt på grunn av hans mangeårige samarbeid med Steven Wilson i Porcupine Tree og som en av tre (!) trommeslagere i King Crimson siden 2015. De siste årene har Harrison jobbet nært med Bruce Soord og hans The Pineapple Thief, og i anledning deres konsert på Rockefeller i mars, fikk eders utskremte medarbeider hyggelige tre kvarter på Rockefellers backstage med trommelegenden.
Rett i etterkant av en suksessfull festivalrunde over Europa står en USA-turné for døren for de maskerte herremennene. Midt under dette tok frontfigur Corey Taylor seg tid for en kjapp prat rundt hvordan ståa i det rutinerte nimanns-bandet er, samt noen ord om deres høyt etterlengtede album «We Are Not Your Kind».
Det har vært et forholdsvis travelt år for Madrugada etter at de kom sammen igjen for å markere 20-årsjubileumet for den klassiske debutskiva «Industrial Silence». 2019 startet med to kvelder i Oslo Spektrum, Europaturné fra februar til mai, full festivalsommer, flere konserter i Europa i høst, og kulminerer nå med intet mindre enn fire kvelder på Sentrum Scene, noe som tilsvarer nærmere 7000 solgte billetter i hovedstaden i adventstider.
Billy Milano feirer tretti år med sitt Method Of Destruction, og er med dette på sitt første Norgesbesøk. Og det lover godt når det ikke er noe supportband fordi bandet spiller et langt sett.
I løpet av sin unike, men så alt for korte karriere, hadde Jimi Hendrix to band i ryggen; The Jimi Hendrix Experience og Band of Gypsys. Vi fikk gleden av en prat med den siste gjenlevende, Billy Cox, som spilte bass i begge bandene.
Det som skulle ha vært et intervju rett før skiveslipp og konsert på Salt ble til et hjemmebesøk og kaffeslabberas hos sjef Øystein Greni. Midt i mellom en god dose musikknørding, psykologisnakk og kaffeprat fikk vi også klemt inn litt prat rundt deres siste «Glory Chord» og en fin leksjon i norsk musikkhistorie.
Det skjer antageligvis noe historisk i landet i desember; Norges ubestridte pønkekonge Ronny Pøbel har nemlig laget noe så sjeldent som en julepunk-kalender der han og bandet slipper én låt på dine valgte strømmetjenester pr. dag frem til jul.
Leprous farer land og strand rundt på kontinentet i kjølvannet av deres rykende ferske «Pitfalls» med flere utsolgte konserter på veien. Men nå var det på tide å komme hjem.
Rival Sons var nok en gang tilbake i Norge, og denne gang var det Union Scene i Drammen som fikk besøk – og publikum ser ikke ut til å gå lei, for igjen var det så godt som fullsatt.
Bare et drøyt halvår etter at han sto mutters alene på scenen på Edderkoppen i Oslo, er Devin Townsend tilbake i landet, og nå i en helt annen setting, med et timannsband som backer ham for å fremføre låter fra hans nyeste skive «Empath». Med seg til Sentrum Scene hadde han Haken fra England.
Queensrÿche har ikke for vane å renne ned dørene på Gardermoen og det begynner å bli en stund siden sist de var på Norgesvisitt. Men den som venter på noe godt, venter ikke alltid forgjeves og endelig hadde et av de viktigste bandene innen progressiv metal bestemt seg for å legge turen innom Norge igjen. Åstedet var Vulkan Arena som for anledningen var fylt til randen av forventningsfulle fans, og at Geoff Tate ikke stod i front var det neppe noen som savnet for det var ingen tvil om hvem som ble kveldens store helt.
“Magna Invocatio”, med undertittelen “A Gnostic Mass For Orchestra And Choir”, er prosjektet som granngivelig forfekter hvorfor musikalsk oppegående sjeler skatter Killing Joke, trass bandets posisjonering i rockens subversive, alternative undergrunnskammer.
Det var bare et spørsmål om tid før Coldplay gjenoppsto, og med “Everyday Life” byr de på sin første siden 2015s “A Hand Full of Dreams”. “Everyday Life” er et litt annerledes Coldplay-album, ettersom det huser alt fra gospel og roots-musikk til durmelankolsk poprock i kjent stil.
Norske Hardware 86 har i flere år arbeidet sakte men sikkert, og for kort tid siden utkom endelig duoens debutalbum. Vi forstyrrer Rune Aalberg Alstad og Sigurd Ekle midt i arbeidet med album nummer to, som i skrivende stund er i gjæringa.
Jeg likte veldig godt britenes selvtitulerte fra tre år tilbake. God gitarorientert hardrock og gode låter. Jeg sliter litt mer denne gangen. Dere har kanskje hørt singelen “White Lines”?
Det eneste man kan protestere på omkring A Formal Horse – en Southhampton-kvartett med tre forutgående EP-slipp i beltespenna – er valg av bandnavn. Etter å ha hørt disses debutalbum, som forefinnes på CD og vinyl, er jeg ikke i tvil om bandets utilnærmelige posisjon som 2019s ypperste nykommere.
Få amerikanske band klarer å spenne over et bredere publikum enn Alter Bridge. Sentrum Scene var fylt til randen av fans i alle aldre, kjønn og kroppsformer. Med seg denne kvelden hadde Myles Kennedy & Co., sine landsfrender, Shinedown.
Powerwolf var tilbake i Oslo etter en satans opptreden på Tons of Rock på Ekebergsletta i sommer. Denne gangen i selveste utsolgte Rockefeller og ikke i et telt med dårlig lyd og festivalstøy.
I forrige uke fikk Trondheim besøk av Sonata Arctica. Finnene, som for tiden farer rundt i Europa, bød i den anledning på velarrangert og velspilt «power metal» som syntes å resonnere godt hos de mange fremmøtte.
Er det én ting som står høyt på ønskelistene til de aller fleste metallfans så er det å få brødrene Cavalera tilbake til moderbandet Sepultura.
Det er alltid spennende å innta et konsertlokale uten å ane hva som venter en. Vel er man klar over historien til russiske Pussy Riot, med fengslinger og gjentakende bråk med sikkerhetsvakter og politi – og ikke minst verdens lengste langfinger plantet godt i fleisen på president Putin.
Norgesvennene i Rival Sons fra California har tatt seg god tid før utgivelsen av sin sjette skive, ”Feral Roots”, men det har resultert i deres sterkeste skive på lenge. Vokalist Jay Buchanan og gitarist Scott Holiday forteller om hvordan den ble lagd.
Et kvart århundre som band må feires, og gjengen fra Jæren gjør det ved å strippe ned all trøkk de vanligvis er kjent for og feirer akustisk. En splitter ny skive kalt opp etter oppstartsåret 1994 og en akustisk turné står på trappene de neste 3 ukene. Vi tok i den anledning en telefon til sjefskambanker Terje Winterstø Røthing for å få litt mer informasjon rundt akkurat dette.
The influence of blues music on rock ‘n’ roll musicians such as Jimi Hendrix and The Beatles is well documented. When some of Norway’s finest blues musicians played at the prestigious Royal Albert Hall in London we took a trip.