Kategorier
Nyheter Skiver

Rufus Wainwright | Unfollow The Rules

I over tjue år har Rufus Wainwright kultivert skarpsindig, kompleks popmusikk, stundom på grensen til det kunstsymfoniske; følgelig var det ikke direkte paralyserende at amerikaneren, etter “Out Of The Game”, ga seg operaformatet i vold.

BMG

I over tjue år har Rufus Wainwright kultivert skarpsindig, kompleks popmusikk, stundom på grensen til det kunstsymfoniske; følgelig var det ikke direkte paralyserende at amerikaneren, etter “Out Of The Game”, ga seg operaformatet i vold. Han har hittil gjort to operaer, men vender herved tilbake til virket som populærmusikalsk autor, i alle fall for en stakket stund. Skepsisen til “Unfollow The Rules” har ulmet i flere måneder. “Out Of The Game”, fra 2012, er definitivt ikke hans beste arbeid, og gitte singellanseringer og intervjuer kunne tyde på at Wainwrights åttende ordinære studioalbum ville falle til stengrunn som en blasert kjøtthaug. Feil. “Unfollow The Rules” leser som et stilfagert og tonalt karrieresynopsis, hvis fortrinnlighet ligger i det autonome uttrykket, variasjonen og tilkomsten av et par reelle mesterstykker. “Trouble In Paradise” intonerer sommerlig, grunnet på Wainwrights akkordkløktige kammer-pop-teft, “Damsel In Distress” er uvanlig gitarorientert, rustet med en ikke mindre uvanlig progressiv-folkloristisk kantring og det nærmeste artisten kommer Jethro Tull, mens slepne “You Ain’t Big” er like morsom som treffsikker. Imidlertid spares det musikalske kruttet til albumets tredje akt. Synthesizer-underlige “This One’s For The Ladies” demper lyset og fungerer forberedende til “Early Morning Madness” og “Devils And Angels”, som sender albumet ut i stratosfæren. Særlig førstnevnte fyrer av Wainwrights kunstpop-drevne sylindere – stykket preluderer i loungejazzland, vokalbåret på forstemmende, flegmatisk Jim Morrison-vis. Dernest tiltrer en genial omgang med uforutsette akkordprogresjoner, smektende elegi, raffinerte strykere, lamenterende blåsere og grandios operettepatos.

Ei heller Wainwright oppstår i et vakuum; her hentes impulser fra så vel Dusty Springfield og eldre Disney-film-komposisjoner, som klassisk musikk og varieté, uten å kompromisse et selvrådig uttrykk. “Devils And Angels” er nesten like god og dramaturgisk strukturert. Det er vanskelig å forespeile seg noen fan av dennes debutalbum, “Poses” eller “Release The Stars” gå sulten hjem fra årets Wainwright-bankett.

4/6 | Geir Venom Larzen

Utgivelsesdato 10.juli 2020