Kategorier
Nyheter Skiver

Body Count | Carnivore

Verdens dårligste skuespiller, Ice-T, gjør atskillig bedre og mer troverdig gestaltning som sosiopolitisk sinnatagg i front av rap-metal-ensemblet Body Count, hvis 1992-debut sikrer dem en flik i rockens beretning. “Manslaughter” fra 2014 supplerte veteranene ny giv, og “Carnivore” er faktisk amerikanernes sjuende studioplate.

Century Media

Verdens dårligste skuespiller, Ice-T, gjør atskillig bedre og mer troverdig gestaltning som sosiopolitisk sinnatagg i front av rap-metal-ensemblet Body Count, hvis 1992-debut sikrer dem en flik i rockens beretning. “Manslaughter” fra 2014 supplerte veteranene ny giv, og “Carnivore” er faktisk amerikanernes sjuende studioplate. Tittelkuttet leder an – en passe ekkel, dog akkord-flegmatisk affære med begrenset bærekraft. Mye er ventelig ved det samme i Body Count-leiren, selv om septetten stundom tvinger seg til å tenke forbi størknete mønster av resirkulerte Slayer- og Pantera-riff kranset av nasale gutturalbjeff. Vi takker for hederlige forsøk… At bandets oppføring av Motörheads “Ace Of Spades” klinger mentalt tilbakestående, erkjente vi a priori. På “Carnivore” er det veloverveide “Another Level”, skarpe “Thee Critical Beatdown” og ikke minst sorgpregete “When I’m Gone”, gjestet av Evanescences Amy Lee, som befordrer kraft og dybde. “The Hate Is Real” deponerer dessuten en historisk-narratologiske fjær i hatten, og understreker på nytt gitarist Ernie Cunnigans status som absolutt nøkkelmedlem av bandet. I en musikalsk simplifisert og ofte vankundig fraksjonsdannelse fremholder Body Count å utvise tålelig kløkt og stil. (Og ikke glem at vi har intervju med Body Count i kommende nummer av Norway Rock Magazine – i butikkene 10.mars!)

3,5/6 | Geir Venom Larzen

Utgivelsesdato 06.mars 2020