Kategori: Live

Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.

Etter å ha spilt på Ullevål Stadion på sine siste to Norges-besøk, er Green Day tilbake i Oslo Spektrum, hvor de også har spilt et par ganger tidligere, sist i 2009. Det er smått utrolig at denne punkpoptrioen fra California har holdt det gående i over tredve år, og at det har gått 22 år siden gjennombruddet med «Dookie», for makan til energisk spilleglede og valuta for pengene må du på en Bruce Springsteen-konsert for å finne maken til.

Minor Majority har ikke gitt ut noen ny fullengder siden 2009, og likevel klarte de å selge ut Rockefeller denne lørdagskvelden. Noe som er ganske imponerende i seg selv. Oslo-bandet debuterte i 2001, men allerede i 2009 valgte de å ta en pause. De gjorde comeback i 2014, og har spilt årlig siden det.

I 2017 feirer El Cuero 10-årsjubileum som band, og de slipper sitt sjette studioalbum neste uke. Dette valgte de å markere med en konsert i Rockefellers Strømløst-konsept. Slettes ingen dum idé. Oslos storstue var for anledningen innredet med stoler, bord og telys, og scenen var like nedpå som musikken – den var plassert helt nede på gulvet, og gjorde konsertopplevelsen enda mer intim.

De kom, de så og de vant hele Oslo, sirkusgjengen fra Gøteborg, da de dro med manesjen sin til John Dee for å sikre oss kveldens underholdning. Det første som man la merke til var at de er så gjennomførte i sirkusstilen sin at til og med merchboden så ut som en sirkusbillettluke med dertil sirkusarbeider til å selge Avatar-stæsj.

Det var en mørk og stormfull aften da Oslo-folket med mer til samlet seg til den nåmer tradisjonsrike førjulskonserten der Stage Dolls og Return går sammen for å rocke julen inn. Undertegnede fikk til tidenes timing da introen til Stage Dolls ble satt i gang idet pilsen var trygt i hånd, kroppen på plass og pennen klar. Klar for norsk rockehistorie sammen med et meget godt befolket Sentrum Scene.

Midt i julebordsesongen hadde Sivert Høyem valgt å avslutte årets Lioness-turné i Oslo, med to fullsatte hus på Sentrum Scene – Høyem har så visst blitt allemannseie. Og sånt blir det skravling av. I stor kontrast til hvordan han startet denne turneen i Oslo Spektrum i febaruar.

Nidarosdomen lyser opp i blått. Stemningslyder bygger seg opp sammen med kirkeklokker og så er vi i gang. «Funeral Fog». Tidenes kanskje viktigste black metal album, i tillegg til å være en av undertegnedes favorittskiver, er i ferd med å bli fremført live i sin helhet.

Denne litt sure og kalde fredagen i november, som sågar startet med nyheten om Leonard Cohens død, var det desto lunere stemning inne på Musikkflekken i Sandvika. Og det til tross for at litt for få folk hadde trosset kulda for å få med seg en strømløs aften med Paal Flaata – best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir.

Denne høsten har gamlegutta i Marillion tatt en liten sjarmørrunde i USA, samtidig som det nye albumet ”Fuck Everyone And Run (F E A R)” har havnet i offentligheten. Norway Rocks utsendte tok en status på den gamle storheten på The Vic Theatre i Chicago.

Mike Tramp har blitt en riktig Norgesvenn de siste årene, med stadige miniturneer i ulike konstellasjoner. Vi har de siste ti år hatt besøk av både Tramps White Lion, av Mike Tramp & The Rock’n’Roll Circus og av soloartisten Mike Tramp med kun en kassegitar.

Etter comebacket i 2009 har svenske Treat gitt oss to sensasjonelt bra skiver som fullstendig setter deres 80-tallskatalog i skyggen, og med årets utgivelse «Ghost Of Graceland» leverer de en søknad til Årets Skive i kategorien Melodic Rock/AOR.

Dum var vel jeg som avfeide Anvil som et slags virkelighetens Spinal Tap. For etter å ha sett den obligatoriske dokufilmen «Anvil! The Story Of Anvil» ble jeg som veldig mange andre oppriktig glad i bandet, selv om jeg hadde null forhold til musikken deres. Men jeg så allikevel frem til konserten deres på Hard Rock Cafe i Tigerstaden. Så hva kunne vi vente oss?

Den tidligere Accept-vokalisten er atter tilbake i hovedstaden, etter å ha vært innom bl.a. Bergen, Stavanger, Kristiansand og Drammen i februar i år. Temaet er fortsatt «Tilbake Til Røttene», hvor han utelukkende spiller låter fra Accepts gullalder på 80-tallet, for aller siste gang. Når turneen avsluttes i USA i februar, skal han utelukkende fokusere på solomaterialet og bandet U.D.O. i tiden fremover.

Den skotske trioen har gått gradene på Oslos konsertscener, fra en legendarisk opptreden på John Dee for snart syv år siden, via Rockefeller, til et utsolgt Sentrum Scene. På denne turneen som promoterer deres syvende skive «Ellipsis» er de akkompagnert av to ekstra musikere på keyboards og gitar, og det trengs for å få med alle nyansene, spesielt på de mer komplekse låtene fra «Only Revolutions» og «Opposites».

Volbeat og deres særegne stil, som er en god blanding av heavy metal og rockabilly, har forlengst blitt adoptert av nordmenn – noe de tydelig beviste da denne konserten ble utsolgt på kort tid. Og publikum så ut til å komme fra hele landet. Siden Volbeat gjestet Norge sist har de både gitt ut det nye albumet «Seal The Deal & Let’s Boogie», og fått ny bassist etter at Anders Kjølholm trakk seg i fjor. Kaspar Boye Larsen kom med på laget like før den nye skiva kom ut, og er derfor ikke med på plata.

Det skulle bli en høylytt og bredbent aften da vårt lands kanskje to mest profilerte aktører innen øsepøse-rock inntok Sentrum Scene for å male fanden på veggen og gi oss en øresus vi sent vil glemme.

Et drøyt kvart århundre etter at de ble dannet i Eskilstuna, og tyve år etter gjennombruddet med «Värkligen», er Kent i Norge på det som skal være en avskjedsturné – de skal etter sigende legge opp etter at turneen avsluttes i Stockholm før jul. Og avskjedsturneer er alltid innbringende – da kan man spille to kvelder i Oslo Spektrum i stedet for en kveld på Sentrum Scene.

Det er ganske nøyaktig 40 år siden The Cure startet opp, og det ville Robert Smith feire med en stor verdensturné. Med unntak av en og annen eksklusiv konsert og noen festivalopptredener, har de ikke turnert skikkelig siden 2008 i forbindelse med utgivelsen av deres forrige – og foreløpig siste – album «4:13 Dream», hvor de også gjestet Oslo Spektrum.

Rockefeller var fylt til randen av et meget forventningsfullt publikum, spent over flere generasjoner, i påvente av at ska-legendene skulle entre en norsk scene for første gang på 30 år. Og når lysene ble slukket og introen startet presis 21:30 denne klare høstkvelden ville jubelen ingen ende ta.

Dette var en konsert jeg hadde null forventninger til. For det første har Red Hot Chili Peppers aldri vært kjent for å være spesielt bra live, og for det andre skulle de spille i den forhatte gymsalen på Fornebu. Etter å ha blitt totalslaktet under Roskilde i sommer.

Nickelback – bandet folk elsker å hate – inntok Oslo Spektrum denne søndagskvelden i september. Det var såvisst ikke utsolgt, men til gjengjeld så de ut til å ha et mye bredere publikum enn jeg var klar over – her var det både fjortisser og godt voksne folk av begge kjønn. Nok et bevis på at denne kanadiske poprockkvartetten spiller relativt folkelig musikk.

Fredag kveld hadde The Dogs bursdagsfeiring på Rockefeller Music Hall i Oslo. Det var mange grunner til å feire: bandet har nylig avsluttet innspillingen av sitt neste studioalbum som slippes i januar 2017; en nylig inngått platekontrakt med Drabant sikrer distribusjon av de kommende albumene også utenfor landegrensene, men først og fremst markerte fredagens konsert slipp av bandets første livealbum ”Live at Big Dipper”.

Der Fear Factory kan bli en tanke ensformig på skive var ikke det noe jeg tenkte over i det hele tatt i løpet av den drøyt halvannen time lange konserten. Et audiotivt deng av en halvannen time, akkurat sånn det skal være.

«Norgesvenner» er et temmelig belastet uttrykk om band som sliter med å finne tilskuere andre steder i verden enn vårt merkelige lille hjørne med det spesielle folkeslaget «nordmenn». Men man trenger ikke dømme band som vil spille for sin trofaste fanskare helt nord og ned heller, så ei heller med kveldens underholdning.

For tredje gang i sommer avla Bruce Springsteen og hans E Street Band Norge en visitt på deres The River-turné. Etter to fulle hus på Ullevål Stadion og i Trondheim var det altså Frognerparken sin tur. Rundt 37.000 rakk å kjøpe billett på drøye 20 minutter. Ingen tvil om at nordmenn fortsatt har en forkjærlighet for The Boss.

Det er bare to år siden sist Joe Satriani sto på scenen på Rockefeller, og to uker siden hans gamle disippel Steve Vai spilte samme sted. Så med tanke på at det var en hverdag i sommerferien, var det kanskje grunn til å frykte at publikum hadde fått dosen med shredding og ville svikte gitarvirtuosen denne gang. Men neida.

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før denne konserten. Queen uten Freddie Mercury, hva er vel det? tenkte jeg, og sikkert mange med meg. Og skulle en som kom på andreplass i åttende sesong av American Idol klare å fylle Mercurys sko? Tvilsomt.

Jeg og Muse har en noget broket historikk. Jeg, som mange andre, elsker deres 3,75 første skiver – men, i samsvar med altfor få avskyr jeg bandets 2,25 neste. Fjorårets «Drones» derimot var et solid sjumilssteg i riktig retning i mine øyne.

På selveste musikkens dag i hovedstaden valgte Leprous å invitere til liveinnspilling på Rockefeller. Denne konserten skulle altså foreviges og resultere i bandets første liveutgivelse – i form av både en liveskive og en DVD. På en steikende varm og solfylt dag var det overraskende mange som hadde funnet veien inn i Oslos mørke storstue.

Det var en kveld i nynorskens tegn som var i anmarsj denne tidlige sommerkvelden på John Dee. Konserten var veldig bra gjennomført foran et engasjert og takknemlig publikum – og dekket de fleste tidsaspekter fra Rammsteins nå meget lange karriere.

Det er ikke mer enn syv måneder siden Amaranthe sist spilte i Oslo, men nå var de allerede tilbake med en aldri så liten Norgesturné. Musikkflekken var nest siste stopp på ruta, og jammen var det ikke mer eller mindre utsolgt. Svenskene ble møtt med fullt hus og topp stemning.

Det har blitt en tradisjon for The Carburetors å samle fansen til en aldri så liten fest natt til 17. mai. Eller som de selv uttrykte det i løpet av kvelden: «Vår favoritthøytid er 16. mai-fylla». Til tross for pinse, langhelg og finvær var det en solid fanskare som hadde funnet veien til Rockefellers dunkle kjeller.

Det svenske postmetallbandet Cult Of Luna er på turné med albumet «Somewhere Along The Highway», som har 10-årsjubileum i år, og har kastet seg på bølgen med å spille album fra A til Å. Et litt pussig tidspunkt å fronte en gammel plate, ettersom de slapp en helt ny skive i april.

Oslo-baserte Impossible gjorde seg bemerket i 2012 med den kritikerroste debuten «Close Relations» og har siden utgitt oppfølgeren «Second Thoughts» i 2014. Fredag kveld inntok de scenen på John Dee foran om lag 100 tilhørere; ganske sparsomt oppmøte, men kanskje å forvente på en «inneklemt» fredag som denne.

Baby Snakes er et relativt nytt prosjekt fra østfoldingene Trond Holter og Bernt Jansen. Med seg har de vokalist og gitarist Christian Klykken, og Per-Morten Bergseth på trommer. Gutta spiller klassisk hardrock, med innslag av alt fra country til grunge, og var klare for å rocke Olsen på Bryn denne lørdagskvelden.

Fredag var det duket for kick-off for årets Norway Rock Festival, i form av konsert med Ammunition, som naturlig nok også spiller på festivalen i juli. Det gjør også NiteRain, som hadde æren av å åpne denne kvelden.

Hvordan en rocketrio klarer å skape så mye lyd og ha så mye detaljer i lydbildet er ikke godt å vite. For her går man fra blytung metal, til fengende og catchy melodier til progressive vendinger hele veien, som en slags Mastodon møter Rush. Det var fullt driv hele veien, på en meget god måte.

Trodde noen virkelig at a-ha faktisk var ferdige da de spilte sin «Final Concert» i Oslo Spektrum i desember 2010? Neida, musikere får baksmell på skatten som alle andre, så her er de igjen, med «Cast In Steel» i bagasjen på en Europaturne som kulminerer i Oslo i månedsskiftet april/mai.

Bandet IQ startet opp i 1981, men først etter 35 års virksomhet tok de turen til Norge og lille John Dee. IQ var med på å fronte den nye progressive bølgen i Storbritannia tidlig på 80-tallet, sammen med mer kjente band som Marillion, Pallas og Pendragon.

Ah, Motorpsycho… Da bandet sto på scenen foran et fullsatt Rockefeller lørdag 2. april, var det den trettiende gangen de gjestet dette konsertlokalet, samme året Rockefeller selv runder de 30. Bandet har holdt på i 25 år, en anselig alder i seg selv for et norsk band.

Oslo hadde i helgen besøk av Slade, et engelsk band som det er vanskelig å overdrive betydningen av i rockehistorien. På første halvdel av 70-tallet var det nesten ingen band som hadde så mange singlehits som Slade.

Baroness spilte denne kvelden for et utsolgt Rockefeller. De har gitt ut fire studioalbum som alle er kategorisert inn i fargekoder, også albumtitlene. Det som var ufattelig kult, var at for hver låt de spilte så kunne man på bakgrunn av fargen på scenelyset se hvilket album låtene var hentet fra.

Amorphis slapp sitt nyeste album «Under The Red Cloud» i september i fjor. De har tatt med seg albumet ut på veien, og la turen innom Vulkan Arena i Oslo. Dette finske seksmannsorkesteret spiller melodisk progmetal, med innslag av folkmetal, og har holdt det gående siden 1990.

Soulfly ble dannet i 1997 etter at vokalisten Max Cavalera avsluttet sitt engasjement i Sepultura. Etter en lang og solid karriere med over 29 album (hvorav 11 av de er med Soulfly) bak seg, var tiden inne for at Soulfly skulle ta turen til Norge under turneen ”Maximum Cavalera 2016”.

Denne kvelden hadde jeg sett frem til i flere måneder. Eller rettere sagt 13 år. Så lenge er det siden sist Midnight Choir spilte sammen, og takket for seg på Rockefeller. Så hva var vel mer naturlig enn en aldri så liten gjenforening i forbindelse med Rockefellers 30-årsjubileum. I tillegg er det 20 år siden deres andre plate «Olsen’s Lot» ble gitt ut, og det markeres med en nyutgivelse av dette albumet fra 1996.

Enslaved har 25-årsjubileum i år og feirer dette med en turné med Rockefeller som første spillested. Bandet skal holde spesielt sammensatte konserter, som fokuserer på forskjellige perioder opp igjennom karrieren.

Satyricon innbød svartkledde til fest for å feire at det er 20 år siden de slapp den sagnomsuste platen «Nemesis Divina». Og fest ble det så definitivt. Konserten i seg selv er «Nemesis Divina» innpakket i en bråte av Satyricons største hits, de fleste av dem fra 2000-tallet.

At Eagles Of Death Metal noensinne skulle stå på en scene igjen etter det som skjedde på Bataclan i Paris 13 november i fjor, var ingen selvfølge. Å få venner, fans og konsertgjengere massakrert foran øynene dine, må gjøre mye med en person. Heldigvis for ­Eagles Of Death Metal så klarte de å komme tilbake.

Det er et stort øyeblikk å stå i piten på et utsolgt Sentrum Scene med et superentusiastisk publikum som skriker, klapper og hyller fram kveldens band Eagles of Death Metal til å entre scenen. Energien i salen er elektrisk.

Forestillingen begynte med tittelsporet fra det nye “Lioness”-albumet. Ja, jeg sier forestilling, for dette føltes mer som å være på teater enn på en vanlig konsert. En kunstnerisk opp­levelse, med et hengivent publikum, som var der for å høre på Sivert, ikke for å skravle og drikke øl.

Det føles unektelig litt snodig å se et band som tidligere har herja både på Donington-festivalen og på hovedscena på Sweden Rock Festival på lille Olsen, bare et par eplekartkast fra der en sjøl er oppvokst, men det er lite som slår å oppleve et så fett rockeband i en så intim setting.

Det er ingen tvil om at The Temperance Movement er et blues-rock band som kan sine saker. Tviler du, kan du jo sette på den nyeste platen White Bear, eller debuten fra 2013, dykke ned i sterke låter, vridd sound og raspende vokal.

Første lørdag i februar skulle Circus Maximus markere lansering av sitt fjerde album ­“Havoc”. På selveste Rockefeller. På forhånd hadde vi blitt lovet tidenes lysshow, masse pyro og muligens noen svidde øyebryn. ­Allerede under første låta fikk vi en smakebit av flammene.

Releasefesten for El Cacos nye plate “7” ble en skikkelig fest. For i løpet av snaue halvannen time ble det svidd av 19 låter (20 om vi regner med instrumentalen “In Space Space All Huge Beasts Just Look Tin”, som ble brukt som introlåt).

Det var lagt opp til å være en begivenhet, og første inkarnasjon hadde allerede blitt tatt vel imot på De Boerderij i Nederland to uker tidligere, og dette var bare andre fulle konsert – Lonely Robot er ikke et turnerende band!

En akustisk aften med Unni Wilhelmsen. Det kunne jeg bare ikke gå glipp av, selv om jeg har sett Unni mange ganger før. Men da visste jeg også hvor bra denne sjarmerende dama er live.

Endelig var kvelden kommet for Furzes releaseparty og første hele konsert. De fremførte noen låter under årets Hellbotn, men dette er kvelden som anses som den virkelige debuten.

Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november.

Svenske Mustasch ga ut sin åttende fullengder i september, og for å promotere dette albumet la de turen innom Rockefeller en fredag i november.

Chuck Garric, bedre kjent som bassisten til Alice Cooper, hadde tatt med seg sitt eget band og funnet veien til kjelleren på Revolver en kveld i november. Et lite svett klubblokale, som dessverre ikke var fullt. Det hadde de fortjent, men altfor få har oppdaget dette bandet ennå.