NORWAY ROCK MAGAZINE
De kom, de så og de vant hele Oslo, sirkusgjengen fra Gøteborg, da de dro med manesjen sin til John Dee for å sikre oss kveldens underholdning. Det første som man la merke til var at de er så gjennomførte i sirkusstilen sin at til og med merchboden så ut som en sirkusbillettluke med dertil sirkusarbeider til å selge Avatar-stæsj.
Det var en mørk og stormfull aften da Oslo-folket med mer til samlet seg til den nåmer tradisjonsrike førjulskonserten der Stage Dolls og Return går sammen for å rocke julen inn. Undertegnede fikk til tidenes timing da introen til Stage Dolls ble satt i gang idet pilsen var trygt i hånd, kroppen på plass og pennen klar. Klar for norsk rockehistorie sammen med et meget godt befolket Sentrum Scene.
Når legendariske Killing Joke inntar Tigerstaden så er det ingen tvil om at dette kommer til å bli en historisk kveld i norsk musikkhistorie. Bandet som har vært aktivt siden 1978, og som har vært en stor inspirasjonskilde for band som Metallica, Nine Ninch Nails, Nirvana, Foo Fighters, Faith No More, Janes Addiction og Soundgarden, gjestet Oslo sist gang i 1983.
Midt i julebordsesongen hadde Sivert Høyem valgt å avslutte årets Lioness-turné i Oslo, med to fullsatte hus på Sentrum Scene – Høyem har så visst blitt allemannseie. Og sånt blir det skravling av. I stor kontrast til hvordan han startet denne turneen i Oslo Spektrum i febaruar.
Nidarosdomen lyser opp i blått. Stemningslyder bygger seg opp sammen med kirkeklokker og så er vi i gang. «Funeral Fog». Tidenes kanskje viktigste black metal album, i tillegg til å være en av undertegnedes favorittskiver, er i ferd med å bli fremført live i sin helhet.
Denne litt sure og kalde fredagen i november, som sågar startet med nyheten om Leonard Cohens død, var det desto lunere stemning inne på Musikkflekken i Sandvika. Og det til tross for at litt for få folk hadde trosset kulda for å få med seg en strømløs aften med Paal Flaata – best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir.
Denne høsten har gamlegutta i Marillion tatt en liten sjarmørrunde i USA, samtidig som det nye albumet ”Fuck Everyone And Run (F E A R)” har havnet i offentligheten. Norway Rocks utsendte tok en status på den gamle storheten på The Vic Theatre i Chicago.
Mike Tramp har blitt en riktig Norgesvenn de siste årene, med stadige miniturneer i ulike konstellasjoner. Vi har de siste ti år hatt besøk av både Tramps White Lion, av Mike Tramp & The Rock’n’Roll Circus og av soloartisten Mike Tramp med kun en kassegitar.
Etter comebacket i 2009 har svenske Treat gitt oss to sensasjonelt bra skiver som fullstendig setter deres 80-tallskatalog i skyggen, og med årets utgivelse «Ghost Of Graceland» leverer de en søknad til Årets Skive i kategorien Melodic Rock/AOR.
Det var skuffende få fans som hadde møtt opp på Sentrum denne iskalde mandagskvelden for å bivåne Garbages retur til hovedstaden – såpass få at Sentrum ikke engang så seg brydd med å åpne hverken galleriet eller sidebarene på gulvet.
Dum var vel jeg som avfeide Anvil som et slags virkelighetens Spinal Tap. For etter å ha sett den obligatoriske dokufilmen «Anvil! The Story Of Anvil» ble jeg som veldig mange andre oppriktig glad i bandet, selv om jeg hadde null forhold til musikken deres. Men jeg så allikevel frem til konserten deres på Hard Rock Cafe i Tigerstaden. Så hva kunne vi vente oss?
Forut for herværende soaré var jeg farlig nær å forkaste Katatonia som konsertattraksjon. Senere års Norgesbesøk har vært fortrøstningsløst preget av et repertoar på kant med ensemblets albumkvaliteter. Svenskene lider av en absurd trang til å beskytte gamle fans; følgelig tenderer konsertene å overdimensjonere kvintettens metalliske boniteter, mens 90 prosent av dagens tilhørere føler seg kronisk snytt for mesterkomposisjoner av typen ”Inheritance”, ”Departer”, ”Ambitions” og ”Undo You”.
Den tidligere Accept-vokalisten er atter tilbake i hovedstaden, etter å ha vært innom bl.a. Bergen, Stavanger, Kristiansand og Drammen i februar i år. Temaet er fortsatt «Tilbake Til Røttene», hvor han utelukkende spiller låter fra Accepts gullalder på 80-tallet, for aller siste gang. Når turneen avsluttes i USA i februar, skal han utelukkende fokusere på solomaterialet og bandet U.D.O. i tiden fremover.
Den skotske trioen har gått gradene på Oslos konsertscener, fra en legendarisk opptreden på John Dee for snart syv år siden, via Rockefeller, til et utsolgt Sentrum Scene. På denne turneen som promoterer deres syvende skive «Ellipsis» er de akkompagnert av to ekstra musikere på keyboards og gitar, og det trengs for å få med alle nyansene, spesielt på de mer komplekse låtene fra «Only Revolutions» og «Opposites».
Volbeat og deres særegne stil, som er en god blanding av heavy metal og rockabilly, har forlengst blitt adoptert av nordmenn – noe de tydelig beviste da denne konserten ble utsolgt på kort tid. Og publikum så ut til å komme fra hele landet. Siden Volbeat gjestet Norge sist har de både gitt ut det nye albumet «Seal The Deal & Let’s Boogie», og fått ny bassist etter at Anders Kjølholm trakk seg i fjor. Kaspar Boye Larsen kom med på laget like før den nye skiva kom ut, og er derfor ikke med på plata.
Det skulle bli en høylytt og bredbent aften da vårt lands kanskje to mest profilerte aktører innen øsepøse-rock inntok Sentrum Scene for å male fanden på veggen og gi oss en øresus vi sent vil glemme.
Et drøyt kvart århundre etter at de ble dannet i Eskilstuna, og tyve år etter gjennombruddet med «Värkligen», er Kent i Norge på det som skal være en avskjedsturné – de skal etter sigende legge opp etter at turneen avsluttes i Stockholm før jul. Og avskjedsturneer er alltid innbringende – da kan man spille to kvelder i Oslo Spektrum i stedet for en kveld på Sentrum Scene.
Etter å ikke ha spilt konserter på over ett år, startet Placebo årets turne i Århus i Danmark på torsdag. Det gikk ikke helt etter planen – Brian Molko tok av seg gitaren etter to låter og ruslet bort til kollega Stefan Olsdal for et par minutters amper diskusjon, før han satte seg på trommepodiet og bablet vås inntil han ble ført av scenen, og opptredenen var over.
Det er ganske nøyaktig 40 år siden The Cure startet opp, og det ville Robert Smith feire med en stor verdensturné. Med unntak av en og annen eksklusiv konsert og noen festivalopptredener, har de ikke turnert skikkelig siden 2008 i forbindelse med utgivelsen av deres forrige – og foreløpig siste – album «4:13 Dream», hvor de også gjestet Oslo Spektrum.
Seigmen har spilt jevnt og trutt siden de ga ut den etterlengtede «Enola» for halvannet år siden, og denne høstkvelden inntok de Sentrum Scene bare et år etter at de spilte der sist.
Rockefeller var fylt til randen av et meget forventningsfullt publikum, spent over flere generasjoner, i påvente av at ska-legendene skulle entre en norsk scene for første gang på 30 år. Og når lysene ble slukket og introen startet presis 21:30 denne klare høstkvelden ville jubelen ingen ende ta.
Steel Panther ja – hvor skal jeg begynne…? Denne konserten hadde jeg ekstremt lave forventninger til. Og ble skuffa! Noe som er imponerende nok i seg selv. Det kan strengt tatt ikke kalles en konsert heller. Snarere et dragshow. I hvert fall er humoren deres like sexfiksert. Det vil si, jeg kjenner dragartister som går langt utenpå disse stålpanterne.
Dette var en konsert jeg hadde null forventninger til. For det første har Red Hot Chili Peppers aldri vært kjent for å være spesielt bra live, og for det andre skulle de spille i den forhatte gymsalen på Fornebu. Etter å ha blitt totalslaktet under Roskilde i sommer.
Nickelback – bandet folk elsker å hate – inntok Oslo Spektrum denne søndagskvelden i september. Det var såvisst ikke utsolgt, men til gjengjeld så de ut til å ha et mye bredere publikum enn jeg var klar over – her var det både fjortisser og godt voksne folk av begge kjønn. Nok et bevis på at denne kanadiske poprockkvartetten spiller relativt folkelig musikk.
Fredag kveld hadde The Dogs bursdagsfeiring på Rockefeller Music Hall i Oslo. Det var mange grunner til å feire: bandet har nylig avsluttet innspillingen av sitt neste studioalbum som slippes i januar 2017; en nylig inngått platekontrakt med Drabant sikrer distribusjon av de kommende albumene også utenfor landegrensene, men først og fremst markerte fredagens konsert slipp av bandets første livealbum ”Live at Big Dipper”.
Der Fear Factory kan bli en tanke ensformig på skive var ikke det noe jeg tenkte over i det hele tatt i løpet av den drøyt halvannen time lange konserten. Et audiotivt deng av en halvannen time, akkurat sånn det skal være.
«Norgesvenner» er et temmelig belastet uttrykk om band som sliter med å finne tilskuere andre steder i verden enn vårt merkelige lille hjørne med det spesielle folkeslaget «nordmenn». Men man trenger ikke dømme band som vil spille for sin trofaste fanskare helt nord og ned heller, så ei heller med kveldens underholdning.
Det var et særdeles variert klientell som fylte seg opp foran scenen på denne, må vi nesten kalle, historiske aftenen da meget rutinerte Blue Öyster Cult omsider fant veien til vårt gamle furet værbitte for aller første gang noensinne. Og når introen satte i gang nesten til planlagt tid, av alle ting tittellåta til Game Of Thrones, steg jubelen til taket blant alle de tilreisende på et fullsatt Union.
For tredje gang i sommer avla Bruce Springsteen og hans E Street Band Norge en visitt på deres The River-turné. Etter to fulle hus på Ullevål Stadion og i Trondheim var det altså Frognerparken sin tur. Rundt 37.000 rakk å kjøpe billett på drøye 20 minutter. Ingen tvil om at nordmenn fortsatt har en forkjærlighet for The Boss.
Whitesnake spilte for fullt hus på Sentrum Scene i går, den første av to utsolgte kvelder. Nordmenn aktet tydeligvis å få med seg denne «Greatest Hits»-turneen som mest sannsynlig også blir deres siste skal vi tro David Coverdale. Det ble tidlig annonsert at vi bare ville få høre hits fra deres tre siste album fra 80-tallet.
Det er bare to år siden sist Joe Satriani sto på scenen på Rockefeller, og to uker siden hans gamle disippel Steve Vai spilte samme sted. Så med tanke på at det var en hverdag i sommerferien, var det kanskje grunn til å frykte at publikum hadde fått dosen med shredding og ville svikte gitarvirtuosen denne gang. Men neida.
Mandag landet Ed Force One med pilot Bruce Dickinson og resten av gutta i Iron Maiden på Gardemoen – for å spille på Fornebu, ironisk nok. Ekte rockestjerner flyr selvfølgelig sin helt egen Boeing 747 jumbojet – The Book Of Souls World Tour Edition – med sjefen sjøl i cockpiten.
Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før denne konserten. Queen uten Freddie Mercury, hva er vel det? tenkte jeg, og sikkert mange med meg. Og skulle en som kom på andreplass i åttende sesong av American Idol klare å fylle Mercurys sko? Tvilsomt.
Jeg og Muse har en noget broket historikk. Jeg, som mange andre, elsker deres 3,75 første skiver – men, i samsvar med altfor få avskyr jeg bandets 2,25 neste. Fjorårets «Drones» derimot var et solid sjumilssteg i riktig retning i mine øyne.
Gitarguden Steve Vai var tilbake i Norge, og det meste av det som kan krype og gå av gitarister her til lands hadde funnet veien til et ikke helt fullsatt Rockefeller, men skal vi tippe rundt 7-800 i publikum?
Det var en smått absurd følelse å se Dan Reed og hans Network på et såpass lite sted som Hard Rock Cafe, tatt i betrakning at sist de gjestet Oslo for nesten 25 år siden var Valle Hovin arenaen – dog som oppvarming – men de ble av mange regnet som det neste store.
På selveste musikkens dag i hovedstaden valgte Leprous å invitere til liveinnspilling på Rockefeller. Denne konserten skulle altså foreviges og resultere i bandets første liveutgivelse – i form av både en liveskive og en DVD. På en steikende varm og solfylt dag var det overraskende mange som hadde funnet veien inn i Oslos mørke storstue.
Det var en kveld i nynorskens tegn som var i anmarsj denne tidlige sommerkvelden på John Dee. Konserten var veldig bra gjennomført foran et engasjert og takknemlig publikum – og dekket de fleste tidsaspekter fra Rammsteins nå meget lange karriere.
Det er ikke mer enn syv måneder siden Amaranthe sist spilte i Oslo, men nå var de allerede tilbake med en aldri så liten Norgesturné. Musikkflekken var nest siste stopp på ruta, og jammen var det ikke mer eller mindre utsolgt. Svenskene ble møtt med fullt hus og topp stemning.
Det har blitt en tradisjon for The Carburetors å samle fansen til en aldri så liten fest natt til 17. mai. Eller som de selv uttrykte det i løpet av kvelden: «Vår favoritthøytid er 16. mai-fylla». Til tross for pinse, langhelg og finvær var det en solid fanskare som hadde funnet veien til Rockefellers dunkle kjeller.
Helt siden de første ryktene oppsto i mars, har diskusjonen blant AC/DC-fansen rast om hvorvidt Axl Rose er et horribelt eller godt valg for å erstatte Brian Johnson for resten av «Rock Or Bust»-turneen. Over 7.000 belgiere valgte å få pengene tilbake for billetten sin da de fikk muligheten.
Det svenske postmetallbandet Cult Of Luna er på turné med albumet «Somewhere Along The Highway», som har 10-årsjubileum i år, og har kastet seg på bølgen med å spille album fra A til Å. Et litt pussig tidspunkt å fronte en gammel plate, ettersom de slapp en helt ny skive i april.
Oslo-baserte Impossible gjorde seg bemerket i 2012 med den kritikerroste debuten «Close Relations» og har siden utgitt oppfølgeren «Second Thoughts» i 2014. Fredag kveld inntok de scenen på John Dee foran om lag 100 tilhørere; ganske sparsomt oppmøte, men kanskje å forvente på en «inneklemt» fredag som denne.
Baby Snakes er et relativt nytt prosjekt fra østfoldingene Trond Holter og Bernt Jansen. Med seg har de vokalist og gitarist Christian Klykken, og Per-Morten Bergseth på trommer. Gutta spiller klassisk hardrock, med innslag av alt fra country til grunge, og var klare for å rocke Olsen på Bryn denne lørdagskvelden.
Fredag var det duket for kick-off for årets Norway Rock Festival, i form av konsert med Ammunition, som naturlig nok også spiller på festivalen i juli. Det gjør også NiteRain, som hadde æren av å åpne denne kvelden.
Hvordan en rocketrio klarer å skape så mye lyd og ha så mye detaljer i lydbildet er ikke godt å vite. For her går man fra blytung metal, til fengende og catchy melodier til progressive vendinger hele veien, som en slags Mastodon møter Rush. Det var fullt driv hele veien, på en meget god måte.
Trodde noen virkelig at a-ha faktisk var ferdige da de spilte sin «Final Concert» i Oslo Spektrum i desember 2010? Neida, musikere får baksmell på skatten som alle andre, så her er de igjen, med «Cast In Steel» i bagasjen på en Europaturne som kulminerer i Oslo i månedsskiftet april/mai.
Skada slapp nylig sitt første album, «Sjølforskyldte hælvete», og fant det derfor sømmelig å servere
Oslo-folket en solid dose pønkrock på en av byens bruneste scener.
Bandet IQ startet opp i 1981, men først etter 35 års virksomhet tok de turen til Norge og lille John Dee. IQ var med på å fronte den nye progressive bølgen i Storbritannia tidlig på 80-tallet, sammen med mer kjente band som Marillion, Pallas og Pendragon.
Ah, Motorpsycho… Da bandet sto på scenen foran et fullsatt Rockefeller lørdag 2. april, var det den trettiende gangen de gjestet dette konsertlokalet, samme året Rockefeller selv runder de 30. Bandet har holdt på i 25 år, en anselig alder i seg selv for et norsk band.
Oslo hadde i helgen besøk av Slade, et engelsk band som det er vanskelig å overdrive betydningen av i rockehistorien. På første halvdel av 70-tallet var det nesten ingen band som hadde så mange singlehits som Slade.
Chris Cornell har en imponerende mengde arbeid bak seg, både i hovedbandet Soundgarden, prosjektet Audioslave og som soloartist. Og ikke minst den skiva som kanskje er en av de beste fra 90-tallet, nemlig Temple Of The Dog.
Baroness spilte denne kvelden for et utsolgt Rockefeller. De har gitt ut fire studioalbum som alle er kategorisert inn i fargekoder, også albumtitlene. Det som var ufattelig kult, var at for hver låt de spilte så kunne man på bakgrunn av fargen på scenelyset se hvilket album låtene var hentet fra.
Det er påske, og som alle metallhoder i Norge vet, betyr det Infernofestival. Sahg var ett av bandene som skulle spille på John Dee på åpningskvelden.
Amorphis slapp sitt nyeste album «Under The Red Cloud» i september i fjor. De har tatt med seg albumet ut på veien, og la turen innom Vulkan Arena i Oslo. Dette finske seksmannsorkesteret spiller melodisk progmetal, med innslag av folkmetal, og har holdt det gående siden 1990.
Soulfly ble dannet i 1997 etter at vokalisten Max Cavalera avsluttet sitt engasjement i Sepultura. Etter en lang og solid karriere med over 29 album (hvorav 11 av de er med Soulfly) bak seg, var tiden inne for at Soulfly skulle ta turen til Norge under turneen ”Maximum Cavalera 2016”.
Denne kvelden hadde jeg sett frem til i flere måneder. Eller rettere sagt 13 år. Så lenge er det siden sist Midnight Choir spilte sammen, og takket for seg på Rockefeller. Så hva var vel mer naturlig enn en aldri så liten gjenforening i forbindelse med Rockefellers 30-årsjubileum. I tillegg er det 20 år siden deres andre plate «Olsen’s Lot» ble gitt ut, og det markeres med en nyutgivelse av dette albumet fra 1996.
Reckless Love hadde tatt turen fra Finland til kjelleren på Revolver, noe overrasket over hva liten svett klubbscene faktisk betydde. I resten av Norden er de vant til å spille for betydelig flere mennesker, mens i Norge er det knapt noen som har hørt om dem.
Den lille klubben Sticky Fingers i Göteborg har bare plass til et publikum rundt 400, og det kan virke som om de fleste av disse var musikere som var kommet for å måpe på virtuositeten som herrene Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen besitter.
New Yorks progmetalgiganter hadde jammen ikke spart på kruttet da deres nyeste monster-opus og rockeopera «The Astonishing» skulle presenteres i sin helhet foran norske fans, og det var en særs entusiastisk og positivt innstilt gjeng.
Enslaved har 25-årsjubileum i år og feirer dette med en turné med Rockefeller som første spillested. Bandet skal holde spesielt sammensatte konserter, som fokuserer på forskjellige perioder opp igjennom karrieren.
Det har gått over seks år siden sist Black Stone Cherry var i Oslo på egen hånd, og de spiller fortsatt på et ikke helt utsolgt John Dee, mens de på samme turne har frekventert arenaer i Storbritannia foran tusener av fans.
Satyricon innbød svartkledde til fest for å feire at det er 20 år siden de slapp den sagnomsuste platen «Nemesis Divina». Og fest ble det så definitivt. Konserten i seg selv er «Nemesis Divina» innpakket i en bråte av Satyricons største hits, de fleste av dem fra 2000-tallet.
Å plassere Toto i båsen «norgesvenner» er kanskje litt ufint, men når bandet gjester Oslo og et forlengst utsolgt Sentrum Scene ikke mer enn åtte måneder siden forrige visitt, må bandet pent finne seg i denne noe tvilsomme merkelappen.
At Eagles Of Death Metal noensinne skulle stå på en scene igjen etter det som skjedde på Bataclan i Paris 13 november i fjor, var ingen selvfølge. Å få venner, fans og konsertgjengere massakrert foran øynene dine, må gjøre mye med en person. Heldigvis for Eagles Of Death Metal så klarte de å komme tilbake.
Det er et stort øyeblikk å stå i piten på et utsolgt Sentrum Scene med et superentusiastisk publikum som skriker, klapper og hyller fram kveldens band Eagles of Death Metal til å entre scenen. Energien i salen er elektrisk.
Forestillingen begynte med tittelsporet fra det nye “Lioness”-albumet. Ja, jeg sier forestilling, for dette føltes mer som å være på teater enn på en vanlig konsert. En kunstnerisk opplevelse, med et hengivent publikum, som var der for å høre på Sivert, ikke for å skravle og drikke øl.
Det føles unektelig litt snodig å se et band som tidligere har herja både på Donington-festivalen og på hovedscena på Sweden Rock Festival på lille Olsen, bare et par eplekartkast fra der en sjøl er oppvokst, men det er lite som slår å oppleve et så fett rockeband i en så intim setting.
Det er ingen tvil om at The Temperance Movement er et blues-rock band som kan sine saker. Tviler du, kan du jo sette på den nyeste platen White Bear, eller debuten fra 2013, dykke ned i sterke låter, vridd sound og raspende vokal.
Første lørdag i februar skulle Circus Maximus markere lansering av sitt fjerde album “Havoc”. På selveste Rockefeller. På forhånd hadde vi blitt lovet tidenes lysshow, masse pyro og muligens noen svidde øyebryn. Allerede under første låta fikk vi en smakebit av flammene.
Meg bekjent var dette Michael Schenkers første konsert på norsk jord siden McAuley Schenker Group var forband for Def Leppard i Skedsmohallen i 1988. Å si at Drammen hadde gått mann av huse for å få med seg den tyske gitarhelten vil være å ta hardt i, men rundt 3-400 hadde møtt opp denne lørdagskvelden.
Fjorten år har gått siden Suede sist spilte i Oslo, og selvsagt er det da fullsatt på Sentrum. Med seg i bagasjen hadde de sin beste skive på to tiår, og varslet på forhånd at denne ville bli fremført i sin helhet i første del av konserten.
Releasefesten for El Cacos nye plate “7” ble en skikkelig fest. For i løpet av snaue halvannen time ble det svidd av 19 låter (20 om vi regner med instrumentalen “In Space Space All Huge Beasts Just Look Tin”, som ble brukt som introlåt).
Det var lagt opp til å være en begivenhet, og første inkarnasjon hadde allerede blitt tatt vel imot på De Boerderij i Nederland to uker tidligere, og dette var bare andre fulle konsert – Lonely Robot er ikke et turnerende band!
The Carburetors holder fast ved tradisjonen om å spille på John Dee like før jul. Det har de gjort i ti år nå. Nytt av året var at de endelig hadde noe nytt materiale å tilby den trofaste fansen. Den vanlige julekonserten ble i stedet releasekonsert for det ferske albumet.
Hva forventer man før man drar på en Slayer konsert? Man forventer en konsert med 4-5 låter fra den nye skiva, ei slegge i panna og alle godlåtene om blod, gørr, seriemordere og generell faenskap.
De fleste var nok i sitt still sinn klar over at dette var siste gang man så Motörhead, og det var også såvidt det ble noe av, med Phil Campbells sykdom i forkant. Gitaristen syntes derimot å være i storform, det var nok sjefen sjøl som hang mest med nebbet.
En akustisk aften med Unni Wilhelmsen. Det kunne jeg bare ikke gå glipp av, selv om jeg har sett Unni mange ganger før. Men da visste jeg også hvor bra denne sjarmerende dama er live.
Endelig var kvelden kommet for Furzes releaseparty og første hele konsert. De fremførte noen låter under årets Hellbotn, men dette er kvelden som anses som den virkelige debuten.
Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november.
Svenske Mustasch ga ut sin åttende fullengder i september, og for å promotere dette albumet la de turen innom Rockefeller en fredag i november.
Chuck Garric, bedre kjent som bassisten til Alice Cooper, hadde tatt med seg sitt eget band og funnet veien til kjelleren på Revolver en kveld i november. Et lite svett klubblokale, som dessverre ikke var fullt. Det hadde de fortjent, men altfor få har oppdaget dette bandet ennå.
Det var god plass foran scenen før de engelske AOR-mesterne FM gikk på scenen i det lille lokalet Sticky Fingers i Göteborg. Bandet fikk en ny vår og en engelsk radiohit etter det som skulle vært en eneste opptreden på Firefest i 2007, deres første konsert på 12 år.
Etter å ha spilt utallige festivaler i Norge fra Øya til Tons Of Rock, og vært support for både Metallica og Foo Fighters i Oslo, har svenske Ghost blitt så store at de nå lett selger ut Sentrum Scene på egen hånd, ikke minst takket være den glimrende tredjeskiva «Meliora».
Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen.
En mandagskveld i september fant Eric Martin ut at han skulle ta seg en tur til Oslo for å spille på en liten brun bluesbule. Uten resten av Mr. Big. Alene med gitaren.
Ramblin Man Fair foregår Maidstone i Kent, en times togtur sørøstover fra Victoria Station. 44 band over to dager, fordelt på tre scener – hovedscenen Classic Rock, Prog Stage, og teltet Outlaw Country / Blues. Som High Voltage har også Ramblin Man Fair ypperlige fasiliteter, men minimalt av kø på de mange barene, toalettene og spisestedene.
40.000 mennesker innebærer et torturerende antall legemer, selv om brorparten stavrer rundt med brede glis og batteridrevne djevelhorn på skolten. Etter å ha stått et lysår i ølkø måtte jeg seriøst jobbe for å stenge ute menneskehordene, og gjøre rom for eksklusivt møte mellom meg selv og AC/DC. Dette lyktes…
Å se en legende som Alice Cooper på en såpass liten scene som Sentrum er jaggu ikke hverdagskost. Like oppsiktsvekkende at det ble ikke utsolgt før dagen før – men dette skyldes vel like mye at det var en hverdag i fellesferien. Det var ekstra stas å kunne entre lokalet 1900 for å overvære et show som startet presis 2000
For de som ikke har fått det med seg, så er Mike i Mike + the Mechanics synonym med Mike Rutherford fra Genesis, og dette er bandet han har syslet med til og fra i over tretti år nå. Musikalsk er dette et purt popband, med enkle og radiovennlige poplåter kontra den komplekse progrocken Rutherford syslet med på 70-tallet, i likhet med kollega Phil Collins. Men, det er pop av høy kvalitet!
Det har utviklet seg til en sommertradisjon at Kansas City-baserte Rainmakers turnerer Norge. De avsluttet årets turné på et fullsatt John Dee, for anledningen fylt opp til randen av et noe alderstegent, men svært så entusiastisk Oslopublikum.
Dave Grohl virker som verdens hyggeligste fyr i rockemiljøet. ”Det kommer til å bli en jævla lang natt og vi spiller til vi blir kastet av scenen, om du har jobb i morgen så er det helt i orden å komme for sent, bare si til sjefen din at din kompis Dave Grohl sa det var greit!”
Etter å ha frekventert Oslo Spektrum hyppig på 2000-tallets første tiår, var Marilyn Manson tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, hvor han sytten år tidligere spilte på Rockefeller. Populariteten har dalt, men Sentrum Scene var likevel utsolgt lang tid i forveien, og de oppmøtte tok særdeles godt imot Brian og hans muntre menn.
Undertegnede er ingen stor Toto-fan – av mine 3000 CDer er det ikke en eneste Toto. Antall seksere jeg har trillet de siste fem år kan telles på en hånd. Likevel, en sjelden gang blir man bare fullstendig slått i bakken av et bands overlegne musikalitet, spilleglede og virtuositet, til tross for lave forventninger.
Det er bare et halvår siden sist de fem langhårede og skjeggete rabbagastene fra Atlanta sist besøkte et nær fullsatt Rockefeller med sin Skynyrd/Hellbillies-hybrid av sørstatsrocken sin, men denne gangen er det en halvfull sal som møter dem. Årsaken er naturlig nok en kombinasjon av Musikkens Dag, Champions League-finale og at store deler av publikummet deres befinner seg på Sweden Rock.
Det ble nærmest en liten tungrock-festival på forsommeren i Oslo da det viste seg at både metal-legendene Judas Priest og hitmaskinen Def Leppard hadde lyst til å komme på Norgesbesøk samme dato, og da falt det seg naturlig for arrangøren å putte de inni Spektrum og spe på med de nye heltene Five Finger Death Punch som forrett.
Takket være nedfallsfrukt fra festivaler som Sweden Rock, ble det en særdeles hektisk konsertperiode i Oslo i begynnelsen av juni, og først ute var Slash og hans muntre venner på et utsolgt Sentrum Scene. Mannen med flosshatt og solbriller har for lengst blitt et rockeikon og svært få musikere blir gjenkjent oftere enn ham.
Det er stadig like forbløffende at Robin Beck nå faktisk har passert seksti år. Dama ser forbløffende bra ut, hadde lett passert som en 35-åring, og synger stadig like knallsterkt. At hun har med seg den eminente spanjolen Jorge Salan på gitar og sin ektemann (og House Of Lords-vokalist) James Christian på bass og koringer, gjør opplevelsen enda bedre.
Etter at Nottingham det siste tiåret har etablert seg som AOR-fansens svar på Mekka, har vi i 2014 kommet frem til den aller siste Firefest. Festivalen hvor folk uten skam sprader rundt med t-skjorter med Giuffria, Dokken og Black N Blue, hvor Steve Perry er Gud og den utrettelige arrangør Kieran Dargan er den Hellige […]
Elleve år etter at de sist besøkte Oslo, er alt-rocklegendene Jane’s Addiction tilbake i Norge, og deres festivalopptreden i Bodø på lørdagen medførte en retur til Oslo på forholdsvis kort varsel. På årets konserter har bandet lokket med fremførelsen av hele «Nothing’s Shocking».
