NORWAY ROCK MAGAZINE
Sørstatsrock står høyt i hevd her på berget, og Black Stone Cherry er et av flere band som har fått et realt fotfeste siden oppstarten i 2001. Denne kvelden på Vulkan var nok en bekreftelse på at Kentucky-banden har en solid fanskare her til lands og det luktet til tider både fritert kylling og svidde traktordekk under seansen…
Du snakker om triumf-ferd trønderne går igjennom akkurat nå. Fra comebacket i fjor med EPen «Attersyn», som sluppet til stående ovasjoner igjennom hele musikk-Norge til en konsertrekke som har kort og greit blåst bort folk land og strand rundt. Og for ikke å glemme albumgjenkomsten «Svevn» som akkurat er utgitt til minst like stående ovasjoner – bortsett fra VG da.
Etter en skivepause på fem år og vokalistbytte underveis var det forholdsvis stor spenning rundt Blood Command da de slapp sin etterlengtede «Cult Drugs» i fjor. Rungende knallkritikker omtrent rundt alt som kunne krype og gå verden rundt beviste at det var vel verdt og vente på, og etter en suksessfull rundtur rundt i Europa var det endelig Oslo sin tur til å bevitne bergenserne igjen.
Dette var Ljungbluts aller første konsert i Oslo. Et mer stemningsfylt lokale enn Jakobskirken går det nesten ikke an å få, og det kledde Ljungbluts like stemningsfylte og melankolske musikk som hånd i hanske.
Siden U2 ikke kommer til Norge lengre (tretten år siden sist), så vi oss nødt til å trekke utenlands for å få med oss deres «eXPERIENCE + iNNOCENCE»-turné. Lørdag var de (nesten) på hjemmebane i Belfast i Nord-Irland. Vår egen ire rapporterer.
Det gjør ikkeno’ at høstkvelden er småkjølig når den kan by på et ganske så kjærkomment gjensyn med rårockerne i et av planetens kanskje mest blodharry, men like fullt storsjarmerende, band; Nashville Pussy, som fremdeles etter drøyt tjue år i gamet reiser verden rundt med rølp og trøkk. Heldigvis
Blackberry Smoke fra de dype sørstatene har blitt de reneste Norgesvennene de siste par årene, og oppgraderer størrelsen på lokalet fra gang til gang. Denne gang var det et nesten utsolgt Sentrum Scene som skulle få gynge under Charlie Starr & co.
Anført av Joey Jordison bak trommene og Frederic Leclercq på gitar er det ikke til å komme unna at Sinsaenum har et visst supergruppe-preg over seg, men etter to knalle skiver og EPer i baklomma begynner de allikevel å føles som et fullverdig band. I går besøkte de Oslo.
Within Temptation er aktuelle med det nye albumet «Resist», som slippes i desember. Nå var de endelig tilbake i Oslo på et fullsatt Sentrum Scene. De har hatt den lengste pausen fra turnélivet siden de startet opp, men er virkelig tilbake for fullt og det med et heidundranes tøft sceneshow.
Svenske Graveyard var omsider tilbake på norsk jord. Åstedet var Vulkan Arena for anledningen og den svenske kirkegården skulle vise seg å være svært så spillesugne. Med et forholdsvis ferskt album i bagasjen i tillegg lå alt til rette for en magisk kveld.
Industri-gudfedrene i Godflesh var tilbake for sin andre Oslo-konsert i år. Blir det for mye av det gode med to konserter på så kort tid, eller klarer de å levere like godt denne gangen også?
I kjølvannet av deres nyeste og glimrende skive «The Blue Hour», har naturligvis Suede lagt ut på en turne, som i denne omgang ikke tar de til Norge. Så da måtte vi istedet reise til London for å se de på hjemmebane.
Amerikanske Halestorm var tilbake i Oslo, og sin vane tro spiller de nok en gang i et dobbelt så stort lokale som sist. Denne gangen var det et fullsatt Rockefeller som ble overkjørt av Lzzy Hale og hennes muntre menn.
Skotske Biffy Clyro leverer vanligvis konsertene sine skjorteløse i en eksplosjon av svette og energi – denne gangen fikk Oslo oppleve et nedstrippa og akustisk band fra scenen på Den Norske Opera. Og det fungerte aldeles utmerket.
Det er imponerende at Fish klarer å fylle Rockefeller i 2018 – det er ikke lenge siden han spilte på John Dee i etasjen under, men det var altså stinn brakke denne onsdagskvelden, da Marillions klassiske «Clutching At Straws» dannet grunnstammen for konserten. Dessverre skulle det vise seg at publikums oppmøte var det mest imponerende.
Til tross for sin unge alder (41) har Joe Bonamassa utrettet mer enn de fleste, og har mer eller mindre egenhendig løftet blues som sjanger opp på et bredt og lett tilgjengelig/kommersielt nivå. Ikke noe galt med det selv om enkelte vil hevde at han både har solgt sjela og ikke er en ekte bluesartist.
Det var duket for en real britisk invasjon denne torsdagkvelden med hele tre gamle travere innen britisk metal og rock, da Saxon bød opp til dans, med god hjelp fra AOR-heltene FM og og de obskure 80-talls-metallarbeiderne Raven.
I over to tiår har fans av 70-talls Genesis strømmet til konserthaller verden over for å se kanadiske The Musical Box fremføre sin hyllest til Genesis – for dette er ikke noe vanlig tributeband, de har vært en eksakt replika, så nært det er teknisk mulig å oppleve en konsert med Peter Gabriel-epoken av Genesis.
Så var det slutt på en epoke, hvor dette ble den siste konserten i den svette kjelleren på Bergens legendariske Garage noensinne. Med amerikanske High On Fire på scenen ble det likevel en verdig avslutning.
Det var duket for en real symfonisk power metal aften på Sentrum Scene denne lørdagskvelden. Hele tre band stod klare for å gi de fremmøtte en skikkelig dose med pompøs metal. Kamelot, Leave’s Eyes og de ikke fullt så pompøse Circus Maximus, var mer enn klare for å gi jernet fremfor et fullsatt Sentrum…
California-bandet Deafheaven ga nylig ut sitt fjerde studioalbum «Ordinary Corrupt Human Love», og kritikerne har vært ytterst positive til hva de har blitt servert. Etter det store gjennombruddet med albumet «Sunbather» i 2013 har bandet vokst seg langt forbi online- trollenes rop om ‘hipster-black metalʼ.
Det er et utsolgt og smekkfullt Parkteateret som møter tønsbergenserne denne fredagskvelden. Det er fem år siden både siste albumutgivelse og siste Oslo-gig, og konserten er den siste med gitarist Dan Heide som en del av bandet, så det er mye som står på tapeten.
To av Norges fremste hardrockband, nærmere bestemt Bergensbølgen Audrey Horne og Magick Touch gjestet John Dee denne fredagskvelden og for en kveld av de sjeldne det ble…
Jeff Lynne sitter på sangskrivertradisjonens høyeste trone. I tillegg er han selve lydteksturens mester. I en alder av sytti er han fortsatt blant de aller, aller beste.
Man kan ikke akkurat si at folk gikk mann av huse for å se de svenske punklegendene i anledning deres 40-års jubileum, passende nok kalt «40 år som sorta får», da det var meget tynt oppmøte på John Dee denne tidlige høstkvelden.
Oslo ble rammet av to av rockens tøffeste jenteband da norske The Cocktail Slippers og amerikanske Thunderpussy traff lille Krøsset i Oslo. Det ble en aften som underholdt vår anmelder i stor grad.
En drøy time remarkabel og jazzinjisert progrock ventet de få som evnet å løse billett til Needlepoints konsert på mikroskopiske, men sjarmerende, Moskus Bar.
Året er 2004 og alle har kommet til hektene etter Y2K. Kinoplakatene viser «Hawaii Oslo» og «Uno», Kjartan Salvesen trer inn i de udødeliges rekker ved å vinne Idol og alle hater Bush. Og fra Glasgows grå sidegater kommer en låt som billedliggjør tidsånden kanskje mer enn noe annet – «Take me out»
Det er rundt femten måneder siden Roger Waters påbegynte sin «Us + Them»-turné, og omsider var turen kommet til Norge, og to konserter i Telenor Arena, på eksakt samme datoer fem år etter at han sist spilte to kvelder her på sin fantastiske «The Wall Live»-turné. Hvis du så noen av de konsertene, vet du noenlunde hva også dette er – et storslagent visuelt show som tidvis tar pusten fra deg, akkompagnert av noe av den mektigste musikken som laget i vår tid. Og selv om Roger faktisk fyller 75 år om noen uker, så er han fortsatt eitrende forbanna over verdens tilstand for tida – et raseri han ikke minst retter mot det oransje trollet i Washington.
Sist Rich Robinson og Marc Ford var samlet i byn var da de som en tredel av The Black Crowes varmet opp for Neil Young i et fullpakket Oslo Spektrum i 2001. Når The Magpie Salute velger å starte sin Europaturne på Krøsset i Oslo, så kan vi ikke annet enn å føle oss beæret. De som tok turen hit denne søndagen fikk gleden av å komme tett og intimt inn på disse legendene. På denne promoteringsturneen figurer sekstetten som en trio med John Hogg på vokal.
«Feels like all the days have gone». Om ikke alle dagene er gone, så er det hvertfall en liten menneskealder siden shoegazerne i Slowdive entret den kollektive bevisstheten vår i 1991 med debutalbumet «Just for a Day», for deretter å sementere seg som et av de store bandene fra 90-tallet med «Souvlaki»-albumet to år senere.
En kveld i legendenes navn, denne uvanlig varme sommerkvelden under denne uvanlig varme sommeren i hovedstaden. Prophets Of Rage, som kjent bestående av folk fra 90-talls gigantene Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill hadde nemlig fått med seg det nærmeste Norge kommer hardcore-legender – nemlig ingen ringere enn Purified In Blood.
Man kan neppe påstå at timingen var perfekt når The Wheel velger å legge slippfesten for sitt kommende album «2nd & 10» samme dato som blant annet mørkets prins, den mektige Ozzy Osbourne, holder avskjedskonsert på Fredriksten festning og kontraskjæret lokker med VM-fotball. Men det gav de cirka førti oppmøtte blaffen i.
Australske Parkway Drive er ute med sitt sjette studioalbum i disse dager, og som seg hør og bør i 2018 er de ute på en omfattende turnè for å promotere «Reverence». Bandet har begge beina trygt plassert innenfor metalcore-sjangeren, så det er ikke å stikke under en stol at forventningene til en rimelig livlig konsert er tilstede da vi ankommer Rockefeller denne tirsdagen.
Veldig mange har ytret stor skepsis til å se Queen med Adam Lambert på vokal, under begrunnelsen at det er jo ikke Queen uten Freddie Mercury. Joda, det er ikke det samme, men Freddie Mercury døde i 1991 – betyr det at Brian May og Roger Taylor ikke lenger har lov til å fremføre låtene som de selv har skrevet og spilt inn sammen med Mercury? Folk går jo mann av huse for å se «We Will Rock You»-musikalen og diverse Queen-show med norske musikere, men når 50% av det originale Queen er her, så blir det feil? Merkelig holdning, spør du oss.
Egentlig skulle Rival Sons ha spilt på Norwegian Wood-festivalen i Oslo denne kvelden. Men da den ble avlyst, og både Rockefeller og Sentrum Scene allerede var booket, havnet bandet i stedet i Drammen.
Det er kjipt å innrømme det, men det føles litt som å ta farvel med et band som alltid har vært der, så lenge jeg har brydd meg om musikk. Pr 2018 er det kun bandets mest anonyme medlem, bassist Ian Hill på 67, som har vært med hele tiden, selv om det er frontmann, vokalist og metallgud Rob Halford (66) som tar det meste av oppmerksomheten.
Ti år etter Iron Maidens konsert på Lerkendal Stadion, stiller englenderne som hovedattraksjon under tidenes første Trondheim Rocks-festival; et evenement som i alle henseender forløp forbløffende grasiøst, selv om trønderpublikummet – goldt hjulpet av tilreisende nordlendinger – drakk Dahls Bryggeri tomt for øl. Til neste år – for denne bakkanalen MÅ gjentas – er det dessuten lov å håpe på atskillig større festivalbredde, med dertil hørende kvalitetsvekst. Joviale Volbeat (lørdagens programtopper), talentløse Refused eller kurante Inglorious får bare unnskylde: Trondheim Rocks 2018 tilhørte verdens beste heavy metal-band.
Amerikanske Shinedown har akkurat begynt på en festivalturne i Europa, men på en mandag rakk de å klemme inn en egen konsert på Pumpehuset i København, noe som ganske sikkert er det minste stedet de har spilt på på mange år – for i USA er Shinedown massive og trekker lett 5-10000 pr konsert. Lille og tradisjonsrike Pumpehuset derimot har kun plass til 600, og konserten solgte ut på minutter da den ble annonsert. Vi møtte engelskmenn og italienere, spanjoler og polakker som alle hadde kommet til Danmark kun på grunn av denne konsertens eksklusivitet.
Comeback. At et enkelt ord kan frembringe såpass mye skrekkblandet fryd kan ikke være sunt. Vi har alle vært der: Ditt gamle favorittband har funnet tilbake etter en selvpålagt eller utilsiktet lengre pause, og du kjenner tvilen bre seg litt mer for hver dag comeback-skiva eller turneen nærmer seg. «Har de tenkt å dstansere seg fra det gamle materialet?» «Er de bare tilbake som band pga dårlige private eiendomsinvesteringer og de skyhøye erstatningskravene etter den hendelsen på hotellet?» «Kommer de til å lage dubstep-remixer av de gamle schlagerne sine?» er bare noen av de smått eksistensielle spørsmålene du krydrer ventetiden med. Når dette hypotetiske favorittbandet da også annonserer endringer i lineupen i anledning comebacket kan det ofte føre på ytterligere bekymringsrynker. Bare spør hver eneste Smashing Pumpkins-fan på planeten.
Det var all grunn til å frykte at dette kom til å bli en flau affære da amerikanske Little Cæsar ruslet på scenen foran rundt 40 fans, hvorav kanskje 12-15 befant seg nærmere scenen enn 10 meter. Men det skulle vise seg å ikke spille noen rolle, for dette groova så sinnsykt fett fra første låt av det var umulig å ikke få fot, la hodet nikke og kjeften glise.
Det er ikke mer enn fire år siden Graham Bonnet første gang satte sine ben på norsk jord, men siden har han nærmest blitt den reneste Norgesvennen. Et drøyt år etter forrige besøk var han tilbake på Karl Johans gate, fortsatt med sitt eget band. Siden sist har gitarist Conrado Pesinato blitt erstattet med shredderen Joey Tafolla, som igjen sa takk for seg like før denne turneen startet. Dermed blir bandets nyeste rekrutt Kurt James slengt ut på særdeles dypt vann med å takle den vriene oppgaven med å gjenskape gitarspillet til legender som Ritchie Blackmore, Michael Schenker, Yngwie Malmsteen og Steve Vai – samt Chris Impellitteri, Micky Moody og nevnte Pesinato.
Litt over to år har gått siden gutta i Circus Maximus inviterte til slippfest for «Havoc» på vår alles favorittscene Rockefeller. Den forrige begivenheten ble filmet, og liveutgaven «Havoc In Oslo» ble gitt ut i fjor høst. Denne inneklemte fredagen var de altså tilbake i Oslos storstue. Mest sannsynlig var en langhelg med strålende vær, samt det faktum at de ikke har gitt ut noe nytt materiale siden sist, grunnen til at det var hakket færre folk tilstede enn forrige gang.
Det var på ingen måte fullt på Vulkan Arena denne fredagskvelden, men det kan kanskje forklares med at både Ammunition og Da Vinci har spilt ganske ofte i Oslo i løpet av de siste par årene, samt at himmelspretten muligens hadde tømt byen for publikum.
Det er ni år siden Mercury Rev besøkte hovedstaden sist, da under pseudonymet “Harmony Rockets” hvor de spilte hele den eksperimentelle “Paralyzed Mind Of The Archangel Void” i kjelleren på Garage. Kveldens konsert kan nok beskrives som den rake motsetningen – nedstrippet og halvakustisk. Og med mye nostalgi, da setlisten sentreres rundt gjennombruddsalbumet deres “Deserter’s Songs”, som toppet de fleste årslistene for 20 år siden.
Turen gikk nok en gang til Norges mest forhatte konsertsted, Telenor Arena. Gymsalen på Fornebu som best egner seg til katteutstilling eller hesteshow, ikke konserter. Mye har blitt sagt om denne arenaen, og mang en fan har fått en nær døden opplevelse av å se sitt favorittband gå fullstendig på trynet innenfor disse forhatte veggene. Med krummet nakke og med et forventningsnivå under frysepunktet tok Norway Rock Magazine turen for å se Metallica, og ikke minst norske Kvelertak. Sistnevnte har fått æren av å være med legendene på deres Worldwired Tour.
De aller fleste musikkinteresserte fikk forhåpentligvis med seg et av fjorårets beste album fra amerikanske Elder. Rolling Stone kåret «Reflections of a Floating World» til fjorårets 5. beste metal-album. Ikke at det i seg selv nødvendigvis er et kvalitetsstempel, men for en gangs skyld var “hypen” og kåringen helt på sin plass. Elder har holdt på siden 2006 og er slik sett rutinerte karer, og mister neppe bakkekontakten hverken av skryt fra Rolling Stone eller all mulig slags hype. Med seg på lasset hadde de også for anledningen King Buffalo, et heller ubeskrevet blad for undertegnede.
Jake Smith, bedre kjent under pseudonymet The White Buffalo, fant det endelig for godt å avlegge hovedstaden et besøk. Søndag kveld besøkte han Norge for aller første gang. Litt overraskende var det at han nærmest greide å selge ut Rockefeller, noe Rockefeller også må ha blitt noe overrasket over, ettersom konserten i utgangspunktet skulle vært holdt på John Dee i underetasjen, men måtte flyttes opp i Oslos storstue på grunn av heftig pågang på billettfronten.
Det var en kveld for Oslopønk i selveste hjembyen da Oslo Ess hadde bedt med seg Bokassa og Norsk Råkk for å by opp til dans. På en fredag kveld i vårklare og vinterleie Oslo kunne dette knappest gå feil.
Når et band legger ut på en turne i anledningen 40-årsjubileum kan (og bør) det kanskje ringe en varselsbjelle eller to hos den gjengse konsertgjenger. Historien er smekkfull av band som kanskje burde tatt imot tilbudet om eldrebolig i stedet for å dra ut på en årelang «siste» verdensturne. De klassiske svenske punkbandene takler som regel kriser knyttet til alder mye bedre enn en del engelske og amerikanske band ofte gjør, så også med de gamle traverne i Asta Kask.
Det var aller første Norgesbesøk for den amerikansk/australske supergruppa The Dead Daisies, og velfortjent nok var Parkteatret så godt som smekkfullt på en lørdags kveld, og et særs entusiastisk publikum ga også bandet solid respons.
Etter en fire dager lang beksvart bonanza med liksminke, nagler og metall på den årlige Infernofestivalen, var det et kjærkomment avbrekk og utlignende kontrast å oppleve elektronika på sitt beste, og som i tillegg – sjangre til siden: gikk flere av Inferno-konsertene en høy gang.
Dagen før Infernofestivalen braket løs i Tigerstaden, benyttet Revolver seg av muligheten til å tappe inn det svartkledde publikummet som allerede hadde ankommet byen. Sammen med et kobbel medarrangører ble det invitert til en triade av konserter kvelden før kvelden.
Nok en gang hadde Joe Satriani, gitarheltenes gitarhelt, invitert med seg et par fingernemme kompiser på turné, og et hovedsakelig maskulint publikum inntok Oslo Konserthus. Helt fullt var det ikke, men ikke langt ifra.
Joe Bonamassa avsluttet den britiske delen av sin Europaturné på en lørdags kveld i Brighton Centre, hans fjerde besøk på dette lokalet. Han var som vanlig kledd i sin nå velkjente mørke dress, med tilbakekjemmet hår og solbriller. Joe Bonamassa spilte både gamle og nye låter og leverte publikum noen gnistrende gitarsoloer, fremført på et dusin ulike gitarer fra hans ganske så ekstensive samling.
Temmelig nøyaktig et år siden sist de gjestet hovedstaden var amerikanerne tilbake med sin rykende ferske «The Sin And The Sentence» i baklomma, og det faktumet at de praktisk talt fylte samme sted som sist viste tydelig at de er populære her til lands.
Etter å ha blitt varmet opp av både Vader og Annihilator var publikum særs klare for å ønske Testament velkommen tilbake på norsk jord – for første gang innendørs siden 2004. I fjor hadde de en liten gjestevisitt på Øyafestivalen, i regnvær, og i 2015 spilte de på Fredriksten festning, hvor de var en av headlinerne på Tons Of Rock. Men dette var altså første gang de spilte på en innendørs scene, med fullt sett, etter sine tre siste utgivelser. Og dermed var det ikke så rart at det meste som kunne rusle og gå i metallmiljøet hadde funnet veien til Rockefeller denne kvelden.
De britiske veteranene Magnum har ikke vært altfor hyppige gjester i Oslo det siste kvarte århundret, og når de endelig kom hit i kjølvannet av sin nyeste skive «Lost On The Road To Eternity», svarte publikum med å kjøpe samtlige billetter til den oppsatte konserten på John Dee to måneder i forveien. Den ble dermed flyttet opp en etasje til storstua, men der ble det forholdsvis romslig på gulvet foran scenen. Med snaut 600 stykker i lokalet er det ikke nødvendig å åpne galleriet, men det var forsåvidt greit å slippe stå som sild i tønne.
Susanne Sundfør lagde en intim aften nærmest i kammermusikkstil på lille Glee Club i Birmingham på Europaturneen for hennes nyeste skive «Music for People in Trouble», som nylig vant Nordic Music Prize, hvor hun danket ut Björks «Utopia».
Man blir sjelden skuffet når man drar på en konsert i Rockefellers strømløst-konsept. Ei heller denne kvelden. Med nedsenket scene, sitteplasser og stearinlys ble det en stemningsfull aften med CC Cowboys-vokalist Magnus Grønneberg. Alene med gitaren og munnspillet.
For første gang siden det bitre bruddet med The Black Crowes er Chris Robinson tilbake i Norge, og han har ikke ligget på latsiden siden han dannet sitt nye band Brotherhood. Fem skiver pluss to EPer og tre liveskiver har det blitt på seks år, samt en nærmest intens turnévirksomhet med over hundre konserter i året.
Året er 1755 og Lisboa opplever det som er et av historiens dødeligste jordskjelv. Dette er temaet på Moonspells seneste album, og det er i hovedsak dette vi får servert på Vulkan denne søndagen. Nå er det lenge siden jeg har sett portugiserne og jeg blir kjapt imponert over hvor bra liveband dette er.
Jeg vil tro det tok ca. 45 sekunder fra introen var ferdigspilt, første låt ble most i gang til det hadde vært i hvert fall ett Kvelertak-medlem over gjerdet, flytende på ett svært begeistret og tettpakket Garagepublikum. Her var det rom for heavy-entusiasten, pønkeren, typen som var med damen, og damen som var med typen og folk vanligvis kledd i blazer og pentøy på arbeidet.
Når synth- og new wave-legenden Gary Numan besøker Norge for aller første gang, etter godt og vel 40 år i bransjen, er det ikke rart billettene rives bort på bare noen få dager når konserten settes opp på lille Parkteatret.
Trond Holter er nok best kjent for de fleste som «Teeny» fra Wig Wam og gitaristen i Dream Police. Men i tillegg til å være en av landets mest undervurderte gitarister er han også en habil låtskriver. Det fikk vi et greit bevis på da han vant låtskriverkonkurransen Melodi Grand Prix og sendte Wig Wam til Eurovision Song Contest i 2005 med «In My Dreams». Ti år senere, i 2015, ga han ut konseptalbumet «Dracula – Swing Of Death». Noe av det bedre som ble sluppet innen kategorien melodiøs hardrock det året. Ryktene skal ha det til at dette var et prosjekt som i utgangspunktet var tiltenkt Wig Wam, men etter bandets oppløsning i 2014 steppet Jørn Lande inn på vokal i stedet.
Våre yndlingsbergensere i Pogo Pops har blitt skikkelige Oslovenner det siste året. Dette var deres tredje konsert i hovedstaden på under ett år, og det er nok også forklaringen på at det ikke var flere enn et par hundre sjeler inne på Parkteatret denne iskalde torsdagskvelden.
Hvor skal jeg begynne? Ikke spesielt fan av de siste skivene til bandet, som var det størsteparten av konserten var basert på og jeg må ærlig innrømme at jeg tok meg i å kjede meg under mesteparten av kvelden. Heldigvis gjaldt det ikke de horder av turbojugends som fylte Rockefeller fra topp til tå denne lørdagskvelden i Oslo by, og det er jo tross alt dem Turbonegro spiller for.
Fjorårets nyhet om at Gåte skulle gjenforenes ble mottatt av vill jubel fra undertegnede, og følgelig var Rockefeller absolutt stedet å være denne fredagskvelden. Det var tydeligvis langt flere enige i da stedet har vært utsolgt lenge. Spørs dog om vaktene hadde fått med seg akkurat det, for selv ved angitt starttid var det fortsatt kø rundt bygget av spente tilskuere. Bra var det da at de ventet en smule med å gå på slik at alle fikk med seg starten.
Det er over ti år siden Toto sist spilte i Oslo Spektrum, ved de siste par besøkene var det smekkfulle Sentrum Scene som har tatt imot vestkystlegendene, og da har det vært sinnssykt høy stemning. En litt uforklarlig renessanse det siste året har tatt Toto tilbake til et nær fullsatt Spektrum, og faren med dette er ofte at man får med mange nisser på lasset; kvasifans som kun er interessert i de største radiohitene og som står og skravler igjennom resten av konserten. Men Oslopublikummet får likevel godkjent i entusiasme og deltagelse denne kvelden, til tross for at vi fikk enkelte låter som er forholdsvis obskure for andre enn hardcorefansen.
Forrige decenniums ypperste norske folkrockband rakk aldri å få føling med begrepet styrt avvikling. I 2006 var det smertelig bråstopp, etter to glimrende album, flere ep-utgivelser og en håndfull minneverdige konserter.
En mandagskveld midt på svarteste (eller rettere sagt hviteste) vinteren skulle man tro ikke var det mest gunstige tidspunktet å avholde konsert med de tyske metalveteranene Accept. Men joda, det var (i hvert fall for meg) overraskende bra med folk til stede, og galleri både på nivå to og tre var åpent. Konserten startet som annonsert kl. 21, og ikke uventet var det åpningslåta fra fjorårets album «The Rise of Chaos», nemlig «Die By The Sword» som fikk æren av å starte ballet. Fra første tone låt det tøft, tight og med spilleglede som man sjelden opplever.
I fjor høst slapp a-ha sin liveutgivelse «MTV Unplugged – Summer Solstice», og er nå ute på veien for å bringe konsertopplevelsen ut til flere folk enn de som fikk gleden av å være tilstede under de to intimkonsertene som ble spilt inn på Giske i fjor sommer. Det mest overraskende med denne utgivelsen må vel være at MTV fortsatt holder på med Unplugged-konseptet. Hvem skulle trodd at reality-kanalen fortsatt hadde noe som helst med musikk å gjøre.
Vi sto foran en invasjon av rang da Dropkick Murphys ikke bare hadde fått med seg sine irskpunk-kumpaner i Flogging Molly for å vise oss hvor David kjøpte ølet, men også den gamle Sex Pistols-legenden Glen Matlock til å sette i gang showet.
Dette er min første Arch Enemy-konsert med deres nye vocalist Alissa White-Gluz, som tross alt har rukket å være med i fire år og to plater. Og ikke minst gitargud Jeff Loomis, som jeg sørget for å plassere meg foran, og som selvfølgelig får terningkast seks i briljanse.
Så var det på’n igjen. Kjønnshår-rockerne Steel Panther er tilbake med brask og bram til glede for et Sentrum som er pakket til randen av folk som hadde sine formative utelivsår på Stedet og Lusa Lottes Pøbb i Torgata i Oslo, cirka 1990. Og til irritasjon for alvorlige unge menn som mener at vi burde ha kommet lenger i 2018 enn å le av banal pubertetshumor levert med hylende gitarer og falsettvokal.
Geoff Tate har fått mye tyn etter det bitre 2012-bruddet med Queensrÿche, bandet han for 35 år siden var med på å starte i Seattle. Noe av kritikken av vært velberettiget, men deler av Queensrÿche-fansen har følt behov for å velge side og latterliggjøre alt Tate har gjort både før og etter bruddet – og det har vært unødvendig. For som vi fikk demonstrert på Hard Rock Cafe, så kan fortsatt Geoff Tate levere nøyaktig det fansen ønsker seg fra ham.
Østfoldbandet Dream Police ga bare ut to skiver på tidlig 90-tall før de klappet sammen, men begge disse (spesielt debuten) har oppnådd kultstatus, nok til at de nå, et kvart århundre senere, fyller Hard Rock Cafe to kvelder på rad når de gjør et sjeldent besøk i hovedstaden.
Rhino Bucket fra Los Angeles var ett av disse bandene som lå og vaket i vannskorpa på første halvdel av 90-tallet, men slo aldri helt igjennom, til tross for at fans av AC/DC burde tatt dem til sitt hjerte – men det ble kanskje for likt forbildene. (Eller så var bandnavnet for crappy.) Det er hard gyngende tregrepsrock med to gitarer, bass, trommer og en vokalist som høres ut som en cocktail av Bon Scott og D.A.D.’s Jesper Binzer, med en neve grus slengt inn i miksen.
Det var ingen tvil om hvor spenningen lå under årets første konsert for undertegnedes del. Etter at Tony Harnell atter en gang forlot skuta for noen måneder siden måtte de på ny få inn en erstatter, og for ikke veldig lenge siden ble det klart at valget falt på det relativt ubeskrevne bladet Baol Bardot Bulsara. Skulle han klare å fylle de enorme skoene Harnell etterlot seg?
Det er ingen grunn til å ha høye forventninger når et band spiller sin første konsert på mange år, og spesielt ikke når halve bandet bor på den andre siden av Atlanterhavet og knapt har hatt anledning til å øve med resten. I tillegg skulle dette være et releaseparty for en skive som ennå ikke var utgitt, og som bare noen utvalgte i platebransjen og media hadde hørt – kunne dette i det hele tatt gå bra?
Det er ikke mange band i dette langstrakte landet vårt som krever mindre introduksjon enn Raga Rockers. Alle har et forhold til Raga og alle har en Raga-låt som betyr noe spesielt for dem. Så det å starte 2018 med en Raga-konsert på et for lengst utsolgt Rockefeller føles helt riktig. Det er viktig å få på plass grunnfjellet og en skikkelig forankring før man bestemmer seg for å teste ut nye musikalske farvann i det nye året.
Det er ganske nøyaktig to år siden Beasto Blanco besøkte hovedstaden for første gang. Den gang spilte de på lille svette Revolver for en håndfull mennesker, mens de nå, med to album i kofferten, kunne steppe opp et hakk til Hard Rock Cafe. Men heller ikke her var det utsolgt.
Supergruppa Black Country Communion, bestående av vokalist/bassist Glenn Hughes (Deep Purple, Black Sabbath, Trapeze), trommeslager Jason Bonham (Led Zeppelin, UFO, Foreigner), Derek Sherinian (Dream Theater, Alice Cooper, Billy Idol) og blues-rock gitarist/vokalisten Joe Bonamassa, tok Wolverhampton Civic Hall med storm på den første av kun to eksklusive konserter i Europa i kjølvannet av deres nyeste utgivelse ‘BCC IV’.
En håndfull spesielt inviterte journalister, fans og bransjefolk er i kveld samlet for en spesiell showcase i forbindelse med utgivelsen av det nye albumet til Warrior Soul, «Back On The Lash». Det hele finner sted på The Joint i London, og vil vise seg å bli et intimt, nært og personlig møte med den beryktede Kory Clarke og bandet hans. Stemningen er til å ta og føle på.
«20 years ago we were a Darkthrone cover band. We still are.» Selv etter 30 konserter i 16 land den siste måneden virker det ikke som om vokalist Aðalbjörn Tryggvasson i Sólstafir har mistet piffen akkurat. Islendingene har tatt med seg landsmennene i Árstíðir og det danske fenomenet Myrkur land og strand rundt i Europa i anledning bandets nyeste album, «Berdreyminn», så her var det bare å legge vekk Sølvguttenes Best of-skive og innfinne seg på Parkteatret.
Audrey Horne har den siste tiden vært opptatt med å spille inn sin nye plate «Blackout» som slippes 12. januar, og har derfor vært lite å se live i 2017. Årets eneste konsert i Oslo-området fant derfor sted i Sandvika, og alle som kjente sin besøkelsestid denne lørdagen i julebordsesongen satte nærmest ribba i halsen da dette formidable livebandet tok turen over fjellet og inntok et stappfullt Baracoa i Sandvika.
Når det nærmer seg jul renner trøndere på Motorpsycho-konsert. Det årlige evenementet, som finner sted på Byscenen i Trondheim, har nemlig blitt en tradisjon. Imidlertid er ikke det like trist eller koselig som det høres ut til; for selv om Motorpsycho hvert år stiller med et «repertoar» vet man aldri hva det faktisk rommer.
Omtrent samtidig som klokkene ringer julen inn inviterte Big Bang Oslos borgere til et avbrekk fra tidens tjas og mas og gjorde det med stil. Foran et så å si utsolgt Sentrum Scene bød de opp til dans og leverte en konsert verdig et av Norges beste liveband.
Pretty Maids har ikke besøkt Oslo på 30 år, så nå var det jaggu på tide. Litt synd er det dog at de ikke lenger er større enn at de bare akkurat fyller Hard Rock Cafe. I det minste var konserten mer eller mindre utsolgt.
Beth Hart reiser for tiden verden rundt for å promotere fjorårets album «Fire On The Floor», og satte punktum for årets turné på Sentrum Scene denne onsdagskvelden, før hun drar ut på ny runde i februar.
Green Carnation har steget opp av glemselen og leverte den mest dynamiske, lekne og suverene konserten denne anmelderen noensinne har sett på John Dee. For de uinnvidde befinner Kristiansandsbandet seg et sted i aksen mellom progressiv- og doom-metall, og er kanskje best kjent for den legendariske «Light of Day, Day of Darkness», som er en låt på 60 minutter uten et eneste svakt parti. Bandet er nylig igang igjen etter å ha vært inaktivt i mange år, og kanskje nettopp derfor var onsdagens konsert en oppvisning i spilleglede. Musikalsk og dynamisk var fremførelsen en ren maktdemonstrasjon.
Om Dave Grohl er rockens snilleste fyr er Danko Jones rockens kuleste fyr, noe han beviser gang på gang – så også i kveld imellom et ekstremt hektisk løp av høyoktanrock. Jeg talte hele 22 låter som han og bandet rakk å kjøre igjennom på knappe 1,5 times spilletid, så her gikk det unna.
Belgierne innledet en aldri så liten Norgesturné i Tigerstaden, og etter å ha gitt et meget godt inntrykk av sisteskiva «Colossus» var det med relativt store forventninger undertegnede ankom John Dee som var forholdsvis folketomt ved ankomst.
Tradisjonen tro var vi innbydt til en skikkelig rockefest satt i stand av altmuligmannen Ole Petter «Ollis» Andreassen, som årlig samler créme de la créme fra hans eget Caliban Studios for en konsertaften i rockens navn. Med rock i diverse former – alt ifra eksperimentell jazzrock til tung, tung politisk rock akkompagnert av blåsere og mer til – skulle kvelden by på meget variert innhold, også når det gjaldt kvalitet.
A few days after reaching no 1 on the American rock radio charts, Nothing More visited John Dee. Their music is wide ranging, featuring elements of progressive metal, industrial metal and pop. The band’s live shows are known for their kinetic energy and Friday night in Oslo did not disappoint.
Satyricon er for tiden på turné for å promotere sitt nye album «Deep Calleth Upon Deep», og sist fredag var turen kommet til å spille på hjemmebane i Tigerstaden. Og for en maktdemonstrasjon det ble på et nærmest utsolgt Sentrum Scene.
Mustasch spilte sist i Oslo for nøyaktig to år siden. Den gang på Rockefeller, men på grunn av litt slunkent oppmøte ble de denne gangen forvist til kjellerlokalet. Det viste seg å være helt greit, for selv her ble det ikke utsolgt. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at det var en tirsdag, men flere burde absolutt få øynene opp for dette bandet som er enda bedre live enn på plate.
Det var maksimalt dårlig timing da Tyketto omsider skulle på sitt aller første Norgesbesøk, da det falt på samme dato som Scorpions og TNT spilte i Oslo Spektrum. Riktignok drøyde de med å gå scenen til det var slutt i Spektrum, men fansen måtte uansett forsere et ufyselig vær for å komme seg til Hard Rock Cafe. Så at det faktisk var godt over hundre sjeler tilstede er i bunn og grunn ikke ille, med tanke på at det var en onsdag og de fleste ville ha siste bane hjem.
De tyske veteranene fra Hanover er stadig på sin evigvarende avskjedsturne, men det er vel all grunn til å tro at dette var det siste vi så av Scorpions på norsk jord. Og det førte igjen til at det var ganske så fullt i Oslo Spektrum. Som vanlig når man snakker om band med 40+ års fartstid i bransjen, er det vokalistens stemme som er usikkerhetsmomentet.
Sivert Høyem er for tiden ute og promoterer sin nye supergruppe Paradise. Et band som foruten Sivert på vokal består av trommis Rob Ellis (PJ Harvey), bassist Simone Butler (Primal Scream) og gitarist Rob McVey (Marianne Faithfull). Ensemblet inviterte til norsk premiereoppvisning i Oslos storstue.