Tirsdag 2. august 2016
Det var et særdeles variert klientell som fylte seg opp foran scenen på denne, må vi nesten kalle, historiske aftenen da meget rutinerte Blue Öyster Cult omsider fant veien til vårt gamle furet værbitte for aller første gang noensinne. Og når introen satte i gang nesten til planlagt tid, av alle ting tittellåta til Game Of Thrones, steg jubelen til taket blant alle de tilreisende på et fullsatt Union. Og gamlegjengen så da også meget fornøyde ut da de entret scenen. Litt nedtur var det umiddelbart da de satte i gang, for lydnivået til bandet i forhold til introen var heller laber. Ikke dårlig i kvalitet altså, men altfor lavt. Flere var sågar borte og klagde sin nød til lydmannen og, men til ingen nytte. Nuvel.
Konserten i seg selv var det ikke mye å utsette på, østerskulten hvilte store deler av kvelden på 70-tallet så vidt undertegnede kunne bedømme, og spilte fint på lag med hverandre i løpet av den litt i underkant av to timers lange seansen. De gjorde riktignok ikke så veldig mye ut av seg på scenen, men tok igjen mye med bra publikumskontakt og sjarm. Noe av problemet til Blue Öyster Cult er at det fort kan bli litt ensidig i lengden, noe konserten bar preg av også. Spesielt et par-tre seanser som aldri så ut til å stoppe og ble dratt altfor langt i mine øyne trakk ned ganske mye. Men det var også stort sett det negative. Det absolutt mest positive var fraværet av pauser og evigvarende instrumentrunking (gitarist Buck Dharma hadde dog en liten seanse i starten av ekstranumrene, men det ble gjort i fint samsvar med trommis Jules Radino og gjorde ingenting). Det syns jeg var veldig imponerende av et band såpass oppe i årene. Ellers låt det tett og fint konserten igjennom, bortsett fra et par sjarmbom her og der – spesielt under «Burnin’ For You» var det en ganske stygg glipp hvor Radino var litt ute å kjøre. Men de er uansett en gjeng med særs habile instrumentalister, og noe av det som hevet konserten betraktelig var instrumentbyttene Eric Bloom og Richie Castellano gjorde seg imellom på henholdsvis gitar og keyboard. Sistnevnte la for øvrig ned noen vanvittige hvasse gitarsoloer som til og med sjefsgitarist Buck slet litt med å følge opp. Og vokaljobbene også sto til toppkarakter med finfin flerstemt koring store deler av konserten igjennom.
Publikum lagde bra med liv, bortsett fra helt i starten da bandet prøvde å få dem med – men kom seg betraktelig underveis og responderte godt til bandets hits og schlägers. Evigunge «(Don’t Fear) The Reaper» fikk ikke overraskende æren av å avslutte hovedsettet før de serverte hele fire ekstranumre. Herifra og ut var det ingenting å utsette på noe som helst av hverken band eller publikum, og vi fikk alt i alt presentert en habil konsert med et som nevnt meget rutinert band. Om jeg kommer til å renne ned nærmeste platesjappe for å anskaffe back-katalogen deres tviler jeg dog på, men det er helt greit omsider å kunne huke de av på «har-sett»-lista.
4/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Tommy Østby
