NORWAY ROCK MAGAZINE
Kall meg gjerne konservativ, men det er et eller annet med glatt powermetal med kristent budskap som aldri kommer til å klinge spesielt godt i ørene mine. De må gjerne spille inn så mye musikk av denne typen de bare orker, italienerne, men de trenger da ikke å plage meg med det synes jeg.
Minor Majority har ikke gitt ut noen ny fullengder siden 2009, og likevel klarte de å selge ut Rockefeller denne lørdagskvelden. Noe som er ganske imponerende i seg selv. Oslo-bandet debuterte i 2001, men allerede i 2009 valgte de å ta en pause. De gjorde comeback i 2014, og har spilt årlig siden det.
Den tyske sang-ynglingen, Michael Kiske, er fortsatt mest for kjent fra sine år i Helloween på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Men Kiske har utallige prosjekter og neste år starter med ny skive gjennom Place Vendome før sirkus Helloween går i gang med sin Pumpkins United-turné.
I 2017 feirer El Cuero 10-årsjubileum som band, og de slipper sitt sjette studioalbum neste uke. Dette valgte de å markere med en konsert i Rockefellers Strømløst-konsept. Slettes ingen dum idé. Oslos storstue var for anledningen innredet med stoler, bord og telys, og scenen var like nedpå som musikken – den var plassert helt nede på gulvet, og gjorde konsertopplevelsen enda mer intim.
Kun 18 år gammel er han, den nye gitarhelten fra Oxford, England. Men sin unge alder til tross så har han allerede opparbeidet seg en solid live-erfaring etter å ha underholdt på diverse pubber og utesteder i hjembyen fra så tidlig som i 11-årsalderen. Og nå er det da tid for å presentere seg for platepublikummet.
Det er en ikke ubetydelig gjeng med rockere italienske Dario Mollo har jobbet med opp igjennom, som Tony Martin og Glenn Hughes for å nevne noen få, men han startet sin karriere i det italienske bandet Crossbones som han nå har besluttet å børste støvet av igjen.
Tradisjonen tro fortsetter amerikanske Halestorm vanen med å utgi en EP bestående av coverversjoner av meget ymse artister mellom albumutgivelser, og intet unntak denne gangen heller da vi får bandets tredje coverutgivelse etter like mange album. Fra før av har de dekket alt fra AC/DC til Lady Gaga og Guns N’ Roses til Daft Punk og gjort en meget bra jobb i å omformulere disse inn i Halestorm-sounden og får det langt på vei til denne gangen også.
Geoff Tate er for tiden på Europaturne hvor han fremfører låter fra sitt ex-band Queensrÿche i akustiske versjoner, backet av et irsk gateband. I Oslo spilte han for fullt hus på «en kinarestaurant» (i følge ham selv) i utkanten av sentrum.
Det handlet mye om generasjoner denne frosne vinterkvelden i Drammen. Hovedakten representerte den forrige generasjonen da de inviterte folk til fest for å feire 30-års jubileet til evigunge «Tell No Tales», mens oppvarmingen, Rachel Lorin – som for øvrig ikke engang var påtenkt da skiva ble utgitt, representerte den neste generasjonen.
Bestående utelukkende av samtlige album de gjorde mens de hadde en viss Max Cavalera på vokal er dette på mange måter en boks som definerer oppveksten for meg. Det er vel ingen videre vits i å gjøre noe mer poeng av påvirkningen denne æraen av bandet hadde på resten av metallverdenen, så la oss bare ta et høyst trivelig tilbakeblikk på det som etter hvert skulle bli et av historiens største og viktigste metallband.
Det er litt av en pakke de gir fra seg, de gamle tyske legendene. Hele 18 spor dekker DVDen som er tatt opp fra showet de gjorde under Bang Your Head!!!-festivalen i Balingen i 2015, og de dekker det aller meste fra tyskernes nå imponerende lange karriere. Mye har skjedd siden jeg falt av en gang på tidlig 90-tall, deriblant utbytte av godeste Udo Dirkschneider som de aller fleste sikkert har fått med seg, og jeg kan vel ikke med hånden på hjertet si at vokalen til «nykomling» Mark Tornillo umiddelbart satte seg i mine sarte ører.
Drukningsdød. Hva kan vel være verre enn dette, at lungene sprenges mens de fylles med vann, dødelig desperasjon når man innser at dette er slutten, det er slik det skal ende – ingen vei tilbake! Bildet er særdeles godt, også i overført betydning. For The Dogs er dette så absolutt ikke slutten.
Da Opeth sist streifet Oslo, inviterte vi Michael Åkerfeldt til en timelang passiar i konserthusets utsmykkede lokaler. Med en alltid like opplagt Åkerfeldt fremfor oss, fyrte vi av fra hofta og diskuterte alt fra progressiv rock til death metal og bandets seneste verk «Sorceress».
Derrick Greene må ha verdens mest utakknemlige jobb. Det kan ikke være lett å fronte et av de viktigste metallbandene når det soleklare flertallet av bandets tilhengere ønsker deg dit pepper’n gror og krever forgjengeren Max Cavalera tilbake. Jeg har så absolutt vært en av dem, misforstå meg rett, men når herr Greene nå straks bikker 20 år som frontfigur i Sepultura kan vi vel alle snart holde kjeft og gi stakkaren litt velfortjent kred. Han er tross alt en meget dyktig vokalist hvis stemme spenner over de fleste stiler, så også her.
Da har vi hatt oppsummering av året 2016, og i fellesskap kommet frem til at lista over årets beste skiver ser slik ut:
1. David Bowie – ★
2. Nick Cave And The Bad Seeds – Skeleton Tree
3. The Dear Hunter – Act V: Hymns With The Devil In Confessionals
3. Radiohead – A Moon Shaped Pool
5. Leonard Cohen – You Want It Darker
I 2003 omkom 100 mennesker i en brann på en konsert med bandet hans, deriblant hans egen gitarist. Dette gjorde Jack Russell til en av USAs mest forhatte menn, han havnet tungt på kjøret, og ble sparket fra Great White, bandet han var med å starte og solgte over 8 millioner skiver med på verdensbasis. Nå er en revansjesugen og nykter Jack Russell tilbake med nytt band og sin første nye skive på åtte år.
Få band kan fremvise en større Askeladden-historie enn det Journey opplevde etter at de nok en gang fant seg selv uten vokalist i 2007. Forsøk på å erstatte Steve Perry med først Steve Augeri og så Jeff Scott Soto hadde feilet. Så en kveld sitter Neal Schon og surfer på Youtube, og finner opptak av den lutfattige filippineren Arnel Pineda som synger Journey-låter med coverbandet The Zoo.
I 35 år har Night Ranger fra San Francisco vært et av de fremste bandene i sjangeren melodiøs hard rock. Storhetstiden, radiohitene og platiniumskivene var kanskje på 80-tallet, men bandet har gikk ut en lang rad med skiver av høy kvalitet siden, og etablert seg som et av de beste livebandene i bransjen. Trommeslager, vokalist […]
Når pionerene gjestet Norge for første gang på over tredve år måtte vi oppsøke bandet for å høre hvordan det står til med de aldrende punkerne. Vokalist Jaz Coleman og gitarist Geordie Walker tok oss godt imot for en meget hyggelig samtale rundt krig, fred, religion og politikk og sånn.
De kom, de så og de vant hele Oslo, sirkusgjengen fra Gøteborg, da de dro med manesjen sin til John Dee for å sikre oss kveldens underholdning. Det første som man la merke til var at de er så gjennomførte i sirkusstilen sin at til og med merchboden så ut som en sirkusbillettluke med dertil sirkusarbeider til å selge Avatar-stæsj.
Utgangspunktet bak denne dokumentaren var helt genialt – filmskaperne skulle dokumentere den aller siste turneen til Scorpions og følge dem gjennom tre år frem mot den aller siste konserten, i München i desember 2012. Men som vi vet, så holder Scorpions det fortsatt gående, uten å ha noen klar mållinje i sikte, og dermed faller poenget litt i fisk, når vi vet at den aller siste, vemodige konserten ikke var den siste likevel.
Night Ranger fra California har gjennom 35 år befestet seg som et av de mest respekterte bandene i sjangeren AOR / Melodisk Rock gjennom en perlerad av skiver og et konsistent høyenergisk liveshow, noe DVD-utgaven av denne utgivelsen er et bevis på. Dette er også deres første konsertutgivelse i noe videoformat, hvis man ser bort ifra den akustiske konserten fra et par år tilbake.
Det var en mørk og stormfull aften da Oslo-folket med mer til samlet seg til den nåmer tradisjonsrike førjulskonserten der Stage Dolls og Return går sammen for å rocke julen inn. Undertegnede fikk til tidenes timing da introen til Stage Dolls ble satt i gang idet pilsen var trygt i hånd, kroppen på plass og pennen klar. Klar for norsk rockehistorie sammen med et meget godt befolket Sentrum Scene.
Ny line-up, nye muligheter. Men Patrik Jensen og Sharlee D’Angelo består. Dette er den svenske supergruppens sjette album og helt klart deres beste.
Den engelske musikeren Sting er endelig ute med et nytt popalbum. Dette er ingen hvem som helst, for Sting, mine damer og herrer, kan nemlig skryte på seg at han er mannen bak vanvittige storheter som «Englishman In New York», «Shape Of My Heart» og «Fields Of Gold».
Når legendariske Killing Joke inntar Tigerstaden så er det ingen tvil om at dette kommer til å bli en historisk kveld i norsk musikkhistorie. Bandet som har vært aktivt siden 1978, og som har vært en stor inspirasjonskilde for band som Metallica, Nine Ninch Nails, Nirvana, Foo Fighters, Faith No More, Janes Addiction og Soundgarden, gjestet Oslo sist gang i 1983.
Midt i julebordsesongen hadde Sivert Høyem valgt å avslutte årets Lioness-turné i Oslo, med to fullsatte hus på Sentrum Scene – Høyem har så visst blitt allemannseie. Og sånt blir det skravling av. I stor kontrast til hvordan han startet denne turneen i Oslo Spektrum i febaruar.
Canadas største gitarvirtuos Rik Emmett hadde kanskje sin storhetstid på tidlig 80-tall, da hans band Triumph spilte festivaler foran 375.000 folk, over små tulleband som Mötley Crüe, Judas Priest og Ozzy Osbourne. Men det er tydelig at han stadig har respekt i bransjen når han får med seg folk som Alex Lifeson og James LaBrie på den nye skiva si, «RES9».
Nei, nei og atter nei Juliette…! Den første skuffelsen du har gitt meg noensinne er herved et faktum. Fra å være en av mine all time favorittskuespillere (noe du for all del fortsatt er, ikke misforstå) til å gi meg knallegull rock med først The Licks og ikke minst den smått brilliante soloskiva «Terra Incognita» gjør at du innehar en helt spesiell plass i hjertet mitt.
Selv om det er tyve år siden sist Udo Dirkscneider sang på en Accept-skive, har låtene deres alltid vært en selvskreven del av hans solokonserter, og for de fleste fans er dette høydepunktene på konsertene. I 2016 turnerte han ekstensivt med kun Accept-låter på setlista, for aller siste gang. Før konserten i Oslo fortalte Udo […]
Nidarosdomen lyser opp i blått. Stemningslyder bygger seg opp sammen med kirkeklokker og så er vi i gang. «Funeral Fog». Tidenes kanskje viktigste black metal album, i tillegg til å være en av undertegnedes favorittskiver, er i ferd med å bli fremført live i sin helhet.
Civil War har bevist at Sabaton er mer enn Joakim Brodén. Bandet består av tidligere medlemmer, som alle fikk sparken av kongen av rulle-r. Nils Patrik Johansson er blitt varm i trøya og er dessverre gått litt tilbake til sin velkjente rolle som Lille-Dio.
Tenk om Adolf Hitler aldri hadde eksistert? Tenk om det ikke fantes religion? Tenk om Bernie Sanders var demokratenes presidentkandidat? Og ikke minst; tenk om Metallica hadde én person i nærheten de stolte blindt på som kunne slipt og kutta bort daukjøtt på deres siste utgivelse så den sto igjen som en bauta bestående av gull og diamanter på rundt 45-50 minutter? For en fantastisk verden det ville ha vært.
Hvis det var ett band som virkelig ikke hadde fortjent å bli slengt i hairmetal-båsen sammen med Poison, Mötley Crüe og Ratt, så var det Extreme.
Jeg leser mye positiv omtale av Esben And The Witch, men er veldig usikker på om det er det samme bandet jeg nå har hørt på. Noe så traust og kjedelig er det jammen lenge siden jeg måtte lide meg gjennom. Her er det mye forsiktige trommer og bassgang som regjerer med noe gitarklimpring oppå.
Å beskrive musikken til denne oktetten er egentlig ikke så lett. Mastermind Justin Greaves har en fortid i Electric Wizard og Iron Monkey og har hentet medlemmer fra blant annet Mogwai. Når de ved enkelte anledninger også har covret Pink Floyd så tror jeg vi snart er i mål. Sammen blir dette sjangere som stoner-prog og freak-folk leser jeg på Wikipedia.
Nå må jeg finne frem hammeren igjen, for siden dag én har jeg solid spikra fast Avenged Sevenfold, heretter kalt Ax7, i «Neinei»-hylla mi – utelukkende på grunn av bandets skjødesløse behandling og åpenbare plagiering av mine gamle helter – noe forrige veikryss «Hail To The King» beviste til gagns.
Syv måneder etter at Sixx:A.M. slapp sitt fjerde album «Prayers For The Damned Vol. 1» er de nå klare med oppfølgeren «Prayers For The Blessed Vol. 2» – andre og siste del av dette dobbeltalbumet. Hvorfor disse to skivene er navngitt «Vol. 1» og «Vol. 2» er en gåte i seg selv, ettersom dette nyeste tilskuddet plutselig har fått endret tittel fra «…damned» til «…blessed».
Jeg fikk aldri sett Mötley Crüe før de valgte å parkere tøflene en gang for alle under deres siste turné i fjor, som ble avsluttet i deres hjemby L.A., og det plager meg – til tross for flere konsertanmeldelser av typen slakt jeg aldri har sett maken til. Så det var med stor spenning jeg matet min spiller med deres aller siste konsertdokumentasjon – rett fra miksebordet på deres nevnte avslutningskveld.
Denne litt sure og kalde fredagen i november, som sågar startet med nyheten om Leonard Cohens død, var det desto lunere stemning inne på Musikkflekken i Sandvika. Og det til tross for at litt for få folk hadde trosset kulda for å få med seg en strømløs aften med Paal Flaata – best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir.
Denne høsten har gamlegutta i Marillion tatt en liten sjarmørrunde i USA, samtidig som det nye albumet ”Fuck Everyone And Run (F E A R)” har havnet i offentligheten. Norway Rocks utsendte tok en status på den gamle storheten på The Vic Theatre i Chicago.
Kee, eller Kjell – hans langt mindre rocka alter ego, trenger å vise verden at han fortsatt kan spille gitar, og det kan han så absolutt. Låtskrivertalentet og vokalen derimot står det verre til med. 12 låter fordelt på cirka 45 minutter utelukkende bestående av gitarsolo ispedd litt rockelåter av veldig ymse kvalitet er så hinsides uinteressant for meg så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i rukleverket.
«Baby, nobody cares» synger vokalist Page Hamilton selvprofetisk under refrenget til albumåpneren «Life Or Death», og proklamerer vel med det Helmets plass i musikkverdenen anno 2016 – noe albumtittelen også gjenspeiler.
Mike Tramp har blitt en riktig Norgesvenn de siste årene, med stadige miniturneer i ulike konstellasjoner. Vi har de siste ti år hatt besøk av både Tramps White Lion, av Mike Tramp & The Rock’n’Roll Circus og av soloartisten Mike Tramp med kun en kassegitar.
Etter comebacket i 2009 har svenske Treat gitt oss to sensasjonelt bra skiver som fullstendig setter deres 80-tallskatalog i skyggen, og med årets utgivelse «Ghost Of Graceland» leverer de en søknad til Årets Skive i kategorien Melodic Rock/AOR.
Svenske Treat ga ut sin debutskive på midten av 80-tallet, ble oppløst i 1993, men har etter sitt comeback levert to skiver som begge regnes som det ypperste de noen gang har gjort. Under sitt aller første Norgesbesøk i Oslo i fjor høst fortalte gitarist Anders Wikström og vokalist Robert Ernlund, om Treats fortid, nåtid og fremtid.
De blir omtalt som alt fra legender og pionérer til fjaseband og Spinal Tap, kanadiske Anvil. Vi ville gjerne høre litt om hvordan ståa var om dagen i det seigpinede bandet som har vært igjennom flere nedturer enn de fleste andre, og fikk så innpass backstage på Hard Rock Café da de gjestet Oslo for […]
Gutta bak Status Quo har rocket og rullet siden 1962 og kan trygt kalle seg for veteraner i bransjen. Riktignok opptrådte de under flere forskjellige navn før de endte opp som Status Quo, men likevel, erfaringen er solid.
Sirenia har fått ny kvinnelig vokalist. Igjen. Vi teller den fjerde i rekken nå. Skjønt, helt ny er ikke Emmanuelle Zoldan – hun har vært med som kordame siden 2003. Sirenia kan vel strengt tatt ikke kalles et band heller. Snarere gitarist Morten Velands bandprosjekt, ettersom han spiller alle instrumenter selv i studio, og de kun fremstår som et fullt band på scenen.
In Flames ja, tror det må være tre eller fire skiver siden sist jeg hørte dem. Og da er det trist å meddele at verden har stått stille. Det eneste jeg noterer er at refrengene er enda snillere med veldig nedtonet cleanvokal, mens versene fortsatt er av den sinte moderne varianten.
Det var skuffende få fans som hadde møtt opp på Sentrum denne iskalde mandagskvelden for å bivåne Garbages retur til hovedstaden – såpass få at Sentrum ikke engang så seg brydd med å åpne hverken galleriet eller sidebarene på gulvet.
Tretti år har gått siden FM slapp sitt debutalbum «Indiscreet», som forlengst har oppnådd klassikerstatus innen sjangeren AOR. Det eneste problemet med den, er at det låter så fordømt 1986.
Bon Jovi har flere ganger bevist at de er i stand til å fornye seg og til å overraske fansen, spesielt på 90-tallet. Men etter årtusenskiftet virker det som om de har kjørt seg helt fast i ett spor. Fortsatt kommer det gullkorn nå og da, men de er få, og det er altfor lenge siden de kom med en låt som faktisk kunne hevdet seg på en hypotetisk tolvspors Best Of Bon Jovi.
I over 20 år har skotske Shirley Manson vært den rappkjefta frontfiguren og vokalisten i Garbage, og i 2016 ble den norske fansen bønnhørt med konserter i både Bodø og Oslo, og ny skive, «Strange Little Birds». Dagen før presidentvalget i USA møtte vi en dypt bekymret Manson på backstagen på Sentrum Scene.
Jeg har latt meg glede av Madder Mortem på konsert ved et par anledninger, men jeg har i grunnen aldri satt meg ned for å virkelig lytte til noen skive. Før nå. Dumme meg. “Red In Tooth And Claw” er nemlig intet annet enn en strålende skive i ett og alt, og jeg kjenner jeg smågremmer meg litt på deres vegne over at de gjerne settes i bås med overpompøs smågoth som Evanescence og Nightwish.
Du verden, her var det MYE smerte som måtte ut…! Kanskje ikke så rart ettersom moren til vokalist Jeremy Bolm gikk bort med kreft rett i forkant av låtskrivingen til bandets fjerde utgivelse – derav albumtittelen som både representerer bandets albumantall, men også den siste og mest dødelige delen av kreft.
Det skorter ikke på klisjeer når norske NiteRain her forærer oss sin andre fullengder. «Vendetta» er fylt til randen av innhold man har hørt hundrevis av ganger før fra gamle helter som Mötley Crüe, Kiss, Poison og mer til, men er det bra? Ja, det vil jeg så absolutt påstå.
I forbindelse med utgivelsen av «Serenity Of Suffering» måtte vi høre hvordan stemningen mellom tilbakevendte Brian «Head» Welch og resten av bandet var. Gitaristen tok seg tid til et kjapt men konsist lite intervju før han måtte rekke et fly og svarte villig i vei på spørsmålene da vi slo på tråden.
Dum var vel jeg som avfeide Anvil som et slags virkelighetens Spinal Tap. For etter å ha sett den obligatoriske dokufilmen «Anvil! The Story Of Anvil» ble jeg som veldig mange andre oppriktig glad i bandet, selv om jeg hadde null forhold til musikken deres. Men jeg så allikevel frem til konserten deres på Hard Rock Cafe i Tigerstaden. Så hva kunne vi vente oss?
Forut for herværende soaré var jeg farlig nær å forkaste Katatonia som konsertattraksjon. Senere års Norgesbesøk har vært fortrøstningsløst preget av et repertoar på kant med ensemblets albumkvaliteter. Svenskene lider av en absurd trang til å beskytte gamle fans; følgelig tenderer konsertene å overdimensjonere kvintettens metalliske boniteter, mens 90 prosent av dagens tilhørere føler seg kronisk snytt for mesterkomposisjoner av typen ”Inheritance”, ”Departer”, ”Ambitions” og ”Undo You”.
De svenske powermetallerne er ute med sitt 10. studioalbum «Built To Last». Åpningssporet «Bring It» fester seg ganske fort med sitt kamproprefreng, og følges opp av likesinnede «Hammer High». «The Sacred Vow» høres ut som noe jeg har hørt før, uten at jeg kommer på nøyaktig hva, men et catchy og særs melodiøst refreng gjør denne til ett av høydepunktene på skiva.
Den tidligere Accept-vokalisten er atter tilbake i hovedstaden, etter å ha vært innom bl.a. Bergen, Stavanger, Kristiansand og Drammen i februar i år. Temaet er fortsatt «Tilbake Til Røttene», hvor han utelukkende spiller låter fra Accepts gullalder på 80-tallet, for aller siste gang. Når turneen avsluttes i USA i februar, skal han utelukkende fokusere på solomaterialet og bandet U.D.O. i tiden fremover.
I forrige uke fikk noen få utvalgte fra norsk musikkpresse anledning til å høre den nye Metallica-skiva «Hardwired…To Self-Destruct», da en representant for bandets amerikanske management Q Prime stakk innom og puttet en CD i spilleren på plateselskapet Universals kontorer i Oslo.
Den skotske trioen har gått gradene på Oslos konsertscener, fra en legendarisk opptreden på John Dee for snart syv år siden, via Rockefeller, til et utsolgt Sentrum Scene. På denne turneen som promoterer deres syvende skive «Ellipsis» er de akkompagnert av to ekstra musikere på keyboards og gitar, og det trengs for å få med alle nyansene, spesielt på de mer komplekse låtene fra «Only Revolutions» og «Opposites».
Av alle ‘nesten-store’ amerikanske thrashband rager vel Testament høyest av dem alle, muligens i konkurranse med Exodus. I tredve år har de stort sett levert jevnt og trutt, og de har vel ingen skikkelige kalde sjøer i kofferten, slik som “Risk” eller “St. Anger”, selv om heller ikke deres katalog er homogent strålende etter de fire første.
Det er av og til litt befriende å lytte til album som låter akkurat som man forventer, med få om noen overraskelser. Av og til. Og sånn er det med Daniel Snider, langt bedre kjent som Dee fra Twisted Sister, sitt tredje soloslipp. Ikke like bredbent og harry som hans hovedgeskjeft (jeg elsker Twisted Sister, ikke misforstå), men fortsatt lettfordøyelig hardrock som serveres over ti spor.
Volbeat og deres særegne stil, som er en god blanding av heavy metal og rockabilly, har forlengst blitt adoptert av nordmenn – noe de tydelig beviste da denne konserten ble utsolgt på kort tid. Og publikum så ut til å komme fra hele landet. Siden Volbeat gjestet Norge sist har de både gitt ut det nye albumet «Seal The Deal & Let’s Boogie», og fått ny bassist etter at Anders Kjølholm trakk seg i fjor. Kaspar Boye Larsen kom med på laget like før den nye skiva kom ut, og er derfor ikke med på plata.
Det skulle bli en høylytt og bredbent aften da vårt lands kanskje to mest profilerte aktører innen øsepøse-rock inntok Sentrum Scene for å male fanden på veggen og gi oss en øresus vi sent vil glemme.
Teatralsk rock fra Italia, da vet man ikke helt hva som venter. At italienere byr på mye spesielt er velkjent, så sånn sett er dette ganske ordinær rock.
Danske Pretty Maids har holdt det gående siden tidlig 80-tall, men har siden 2010 opplevd en revitalisering av karrieren som Lasarus kunne misunt dem. Både «Pandemonium» og «Motherland» står som to av deres aller beste skiver, noe som er ganske uhørt for et band tredve år ut i karrieren.
Et drøyt kvart århundre etter at de ble dannet i Eskilstuna, og tyve år etter gjennombruddet med «Värkligen», er Kent i Norge på det som skal være en avskjedsturné – de skal etter sigende legge opp etter at turneen avsluttes i Stockholm før jul. Og avskjedsturneer er alltid innbringende – da kan man spille to kvelder i Oslo Spektrum i stedet for en kveld på Sentrum Scene.
Amaranthe er ute med sitt fjerde album, på drøye fem år. Ganske så produktivt av denne svenske hitmaskinen. For det skal de ha; de tør å lage popmetall med gode melodier og særs fengende refreng. Hvis du blander 90-tallets dancemusikk à la E-Type med nymetall får du Amaranthes popmetall anno 2016.
Det er så å si nøyaktig to år siden sist den kanadiske legenden ga ut et album, og når han nå endelig er tilbake er han muligens dystrere og mer alvorstung enn noensinne.
Hver eneste gang jeg leser om et langtlevende band som omsider har funnet tilbake til røttene sine og endelig lagd det beste og tyngste albumet siden jabba-dabba-du ringer alarmklokkene mine i full varsku. Den skiva blir sjeldent, om aldri, særlig bra.
Den amerikanske singer/songwriteren Beth Hart har servert oss lidenskapelig og sår blues, soul og rock et par ti år allerede og når jeg setter meg ned for å høre på hennes siste utgivelse har jeg ikke forventninger om noe veldig spesielt.
Etter å ikke ha spilt konserter på over ett år, startet Placebo årets turne i Århus i Danmark på torsdag. Det gikk ikke helt etter planen – Brian Molko tok av seg gitaren etter to låter og ruslet bort til kollega Stefan Olsdal for et par minutters amper diskusjon, før han satte seg på trommepodiet og bablet vås inntil han ble ført av scenen, og opptredenen var over.
De fire bukkene Followill som utgjør familiekonsernet Kings Of Leon fra Nashville er tilbake med sitt syvende album «WALLS» (som visstnok skal stå for «We Are Like Love Songs»). Stilmessig kan det virke som om de nå har vendt tilbake til sin mest suksessfulle periode rundt 2008, da «Sex On Fire» var en superhit og skiva «Only By The Night» solgte over seks millioner på verdensbasis.
Sonata Arctica gir vel ikke ut et album i timen, men dette er i hvert fall deres niende album. Siden 1999 har de tronet som verdens snilleste metalband. De er en moderne utgave av Def Leppard, men samtidig klarer de å klamre seg til den gjeve metal-statusen.
Jeg kan sette pris på at Epica ikke selger seg og blir for kommersielle, men jeg synes kanskje de går litt i stikk motsatt retning. Det tok meg lang tid å like forrige album, og årets verk ser ut til å være enda mer tungfordøyelig. Det hjelper da heller ikke at den er uendelig lang.
Det er ganske nøyaktig 40 år siden The Cure startet opp, og det ville Robert Smith feire med en stor verdensturné. Med unntak av en og annen eksklusiv konsert og noen festivalopptredener, har de ikke turnert skikkelig siden 2008 i forbindelse med utgivelsen av deres forrige – og foreløpig siste – album «4:13 Dream», hvor de også gjestet Oslo Spektrum.
Dette femsporsalbumet ble til allerede i 2002, men ble på den tiden bare delt med noen få personer. Ved hjelp av en crowdfundingkampanje har Økshoff nå gjort musikken sin tilgjengelig for allmenheten.
Nikki Sixx har ikke ligget på latsiden etter at Mötley Crüe ble oppløst. Helt siden 2007 har Sixx:A.M. vært et sideprosjekt, men nå har de gått hardt ut og sagt at de akter å satse for fullt. Dette markerer de ved å gi ut et dobbeltalbum, oppfulgt av masse spillejobber og lang tid på veien.
Det er 35 år siden Pretty Maids ble dannet i Horsens i Danmark, men det er ingen overdrivelse å si at de er bedre enn noensinne i 2016. Etter å ha fått en ny vår med «Pandemonium» i 2010 har det gått slag i slag, og de er nå tilbake med sitt nyeste opus, «Kingmaker».
I september 2016 slapp duoen Meat Loaf og Jim Steinman sitt fjerde samarbeidsprosjekt ”Braver Than We Are”. Steinman er låtskriveren og arkitekten mens Loaf er artisten som utgivelsen sjel.
Undertegnede er antagelig en av Norges største fans av Danny Vaughns stemme og de aller fleste skivene som han har sunget på siden han dukket opp i Pete Ways Waysted på slutten av 80-tallet, og forventningene til den første Tyketto-skiva på fire år var høye.
Da Bad English gikk i oppløsning i 1991, tok gitarist Neal Schon med seg trommis Deen Castronovo og dannet Hardline sammen med brødrene Johnny og Joey Gioeli. De ga ut kultklassikeren «Double Eclipse» før Schon og Castronovo takket for seg og gikk tilbake til Journey. «Human Nature» er den femte skiva under Hardline-navnet, og det er kun vokalist Johnny Gioeli igjen fra debuten.
Detta var jommen meg Meshuggah på sitt aller beste og mindre bra på en gang. De er jo aldri dårlige, men noen ganger kan denne mattemetallen deres løpe litt vel løpsk i mine ører. Hittil har de stort sett hatt hele skiver som bikker enten den ene eller andre veien, men på deres rykende ferske «The Violent Sleep Of Reason» får vi gode eksempler på begge deler.
Alter Bridge er aktuelle med sitt femte studioalbum. Åpningslåta “Show Me A Leader” starter med en interessant intro og utvikler seg til en fengende førstesingel. “The Other Side” har noen fete gitarriff, som det for øvrig er en del av på denne skiva, ettersom både Myles Kennedy og Mark Tremonti vet å traktere sine instrumenter.
Seigmen har spilt jevnt og trutt siden de ga ut den etterlengtede «Enola» for halvannet år siden, og denne høstkvelden inntok de Sentrum Scene bare et år etter at de spilte der sist.
Skiva åpner riktig så bra med tittelsporet; «Head Carrier» er en opptur som øker forventningene for resten av albumet. Men de klarer ikke helt å følge den opp dessverre. Etter å ha gått hardt ut og åpnet med skivas sterkeste spor, går det en smule nedover – med visse unntak.
Vi har gleden av å presentere Norgespremieren på Amaranthes nye video til låta «That Song»,
hentet fra deres nye album «Maximalism» som slippes 21. oktober.
Til tross for utfyllende svar i vårt siste nummer var vi fortsatt nysgjerrige på hvordan ståa var blant svenskene rett før utgivelsen av deres nye album «Maximalism». Gitarist og hovedkomponist Olof Mörck svarte villig i vei da vi slo på tråden.
Rockefeller var fylt til randen av et meget forventningsfullt publikum, spent over flere generasjoner, i påvente av at ska-legendene skulle entre en norsk scene for første gang på 30 år. Og når lysene ble slukket og introen startet presis 21:30 denne klare høstkvelden ville jubelen ingen ende ta.
Siste helg i september var det dags for årets Rock The Boat og 23 rocka timer ombord på Stena Saga. Allerede i avgangshallen ble vi møtt av gjøglertrioen Onkel Stewart som var satt til å varme opp gjestene før vi satte seil, det klarte de vel på sin spesielle måte. Helga var preget av mye god musikk, rock’n’roll, rockequiz, rocka drinker, høy seidelsvinging og topp stemning blant både gjester og band.
Kim Ljung er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til å være best kjent som bassist og låtskriver i både Seigmen og Zeromancer har han nemlig også et tredje band. Ljungblut startet som et soloprosjekt i 2005, som Ljungs alter ego og et sted hvor han kunne få utløp for materiell som ikke passet helt inn i noen av de andre bandene.
Det finnes overhodet ingenting i veien med debutskiva til kaliforniske Idlewar. Kule låter og tøffe riff farger skiva fra start til slutt. Lyden og produksjonen er knall og passer deres stoner-rawk som hånd i hanske. Groove, flyt, brekk og dynamikk finnes i akkurat passelige doser til at det ikke blir ensformig også.
Airbourne er et av de aller mest irriterende banda jeg vet om, om ikke det aller mest irriterende. For hadde jeg klart å skru av alt jeg har hørt før ville Airbourne vært et av verdens kuleste band, men nå har jeg ikke en sånn bryter så da er og forblir de kun en gjeng med skarve AC/DC-kopister.
Jeg legger merke til at verden løper av hengslene for å hylle at Metallica har puttet «Metall» tilbake i navnet sitt, men sorry – jeg er fortsatt ikke overbevist.
Skyhøye forventninger har vært knyttet til Opeths kommende “Sorceress”. Ikke minst er dette fordi nivået i senere år har vært helt latterlig. «Heritage» (2011) og «Pale Communion» (2014) ble begge møtt med stående ovasjoner, og balansegangen mellom tungrock, metal og kunst med progrockmusikalske, nærmest avantgardistiske, aner kunne ikke vært utøvd bedre.
Cry Of Dawn er nok et av prosjektene initiert av det italienske plateselskapet Frontiers, denne gang bestående av den ypperste eliten av Sveriges AOR-musikere, med låter skrevet av bl.a. Robert Sall (W.E.T., Work Of Art) og den allestedsværende Alessandro Del Vecchio. Cry Of Dawn er bygget rundt vokalistveteranen Gøran Edman.
