NORWAY ROCK MAGAZINE
Rockefeller var fylt til randen av et meget forventningsfullt publikum, spent over flere generasjoner, i påvente av at ska-legendene skulle entre en norsk scene for første gang på 30 år. Og når lysene ble slukket og introen startet presis 21:30 denne klare høstkvelden ville jubelen ingen ende ta.
Siste helg i september var det dags for årets Rock The Boat og 23 rocka timer ombord på Stena Saga. Allerede i avgangshallen ble vi møtt av gjøglertrioen Onkel Stewart som var satt til å varme opp gjestene før vi satte seil, det klarte de vel på sin spesielle måte. Helga var preget av mye god musikk, rock’n’roll, rockequiz, rocka drinker, høy seidelsvinging og topp stemning blant både gjester og band.
Kim Ljung er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til å være best kjent som bassist og låtskriver i både Seigmen og Zeromancer har han nemlig også et tredje band. Ljungblut startet som et soloprosjekt i 2005, som Ljungs alter ego og et sted hvor han kunne få utløp for materiell som ikke passet helt inn i noen av de andre bandene.
Det finnes overhodet ingenting i veien med debutskiva til kaliforniske Idlewar. Kule låter og tøffe riff farger skiva fra start til slutt. Lyden og produksjonen er knall og passer deres stoner-rawk som hånd i hanske. Groove, flyt, brekk og dynamikk finnes i akkurat passelige doser til at det ikke blir ensformig også.
Airbourne er et av de aller mest irriterende banda jeg vet om, om ikke det aller mest irriterende. For hadde jeg klart å skru av alt jeg har hørt før ville Airbourne vært et av verdens kuleste band, men nå har jeg ikke en sånn bryter så da er og forblir de kun en gjeng med skarve AC/DC-kopister.
Jeg legger merke til at verden løper av hengslene for å hylle at Metallica har puttet «Metall» tilbake i navnet sitt, men sorry – jeg er fortsatt ikke overbevist.
Skyhøye forventninger har vært knyttet til Opeths kommende “Sorceress”. Ikke minst er dette fordi nivået i senere år har vært helt latterlig. «Heritage» (2011) og «Pale Communion» (2014) ble begge møtt med stående ovasjoner, og balansegangen mellom tungrock, metal og kunst med progrockmusikalske, nærmest avantgardistiske, aner kunne ikke vært utøvd bedre.
Cry Of Dawn er nok et av prosjektene initiert av det italienske plateselskapet Frontiers, denne gang bestående av den ypperste eliten av Sveriges AOR-musikere, med låter skrevet av bl.a. Robert Sall (W.E.T., Work Of Art) og den allestedsværende Alessandro Del Vecchio. Cry Of Dawn er bygget rundt vokalistveteranen Gøran Edman.
Paal Flaata, best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir, er aktuell med siste tilskudd til sin «Songs Of»-trilogi som hyller hans personlige inspirasjonskilder. Denne gangen har turen kommet til Townes Van Zandt.
Steel Panther ja – hvor skal jeg begynne…? Denne konserten hadde jeg ekstremt lave forventninger til. Og ble skuffa! Noe som er imponerende nok i seg selv. Det kan strengt tatt ikke kalles en konsert heller. Snarere et dragshow. I hvert fall er humoren deres like sexfiksert. Det vil si, jeg kjenner dragartister som går langt utenpå disse stålpanterne.
I kjølvannet av at udødelige rockeikoner som Lemmy og Bowie viste seg å ikke være fullt så udødelige likevel, falt det seg naturlig for bergenserne å lage et album for å minne oss på at vi alle skal dø; “Memento Mori”. Dette er mørkt, melankolsk og tungt, med progressive elementer og influenser fra både doom metal, stonerrock og heavy metal.
Jeg er ingen stor fan av In Flames, det må komme fram. Faktisk er jeg så lite glad i bandet at det faktum at de på en måte har blitt flaggskipet for Gøteborgsmetall symboliserer for meg alt som er feil med musikkverdenen.
Det kan virke som om at veien til supergruppen The Dead Daisies har vært kronglete frem til nå. Det australsk- amerikanske bandprosjektet har på sin forholdsvis korte levetid, med unntak av David Lowy, skiftet ut samtlige medlemmer. Ja, selv Lowy har vært ute i perioder, men er likevel den eneste man kan regne som originalmedlem. […]
Norway Rock Magazine ble sluppet inn i det aller helligste, altså selve turnébussen, rett etter soundcheck for å oppdatere oss på hva skrekkfabrikken holder på med om dagen. Sjølveste riffmeister Dino Cazares var vert for anledningen og kunne opplyse om både hist og pist, dog litt mer tilbakeholden på detaljene om forhenværende bandkamerater.
Du snakker om å male seg selv inn i et hjørne. Tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate har oppkalt sitt nye bandprosjekt etter sitt ex-bands mest klassiske skive og er nå ute med del 2 av en trilogi av konseptskiver som formelig trygler om å bli sammenlignet med den opprinnelige og majestetiske konseptskiva «Operation: Mindcrime» utgitt i 1988. Og da er det dømt til å gå rett på trynet.
Bare et drøyt år etter gudegaven «Meliora» får vi allerede her nytt materiale fra våre svenske venner – en EP bestående av én splitter ny låt og fire coverlåter av diverse ymse folk og det store spørsmålet er jo nødvendigvis om nykuttet «Square Hammer» følger opp fjorårets mesterverk.
Dette var en konsert jeg hadde null forventninger til. For det første har Red Hot Chili Peppers aldri vært kjent for å være spesielt bra live, og for det andre skulle de spille i den forhatte gymsalen på Fornebu. Etter å ha blitt totalslaktet under Roskilde i sommer.
Dagen før utgivelsen av dette albumet ble Nick Caves dokumentarfilm «One More Time With Feeling» vist på kinoer over hele verden. Med unntak av første singel «Jesus Alone», var denne filmen urpremieren på de åtte nye låtene på albumet «Skeleton Tree».
Dette er det trettende studioalbumet til Meat Loaf og samtidig den fjerde med samarbeidspartneren Jim Steinman. Det fortelles at Steinman ikke kommer til å skrive flere låter og dermed kan man vel konstatere at med «Braver Than We Are» er sirkelen sluttet for denne kraftfulle duoen. Og for en avslutning!
År har passert siden «Bang Goes The Knighthood». Gledelig er det derfor at Neil Hannon nå returnerer med et riktig så bra album. Der «Bang Goes The Knighthood» nikket tilbake til «Cassanova» (1996) tar årets «Foreverland» opp tråden fra «Victory For The Comic Muse» (2006), i den forstand at komposisjonene har en litt mer «seriøs» fremtoning enn sist.
Nickelback – bandet folk elsker å hate – inntok Oslo Spektrum denne søndagskvelden i september. Det var såvisst ikke utsolgt, men til gjengjeld så de ut til å ha et mye bredere publikum enn jeg var klar over – her var det både fjortisser og godt voksne folk av begge kjønn. Nok et bevis på at denne kanadiske poprockkvartetten spiller relativt folkelig musikk.
Har du ikke blitt kjent med The Dogs, er tiden inne nå. Fra Kristopher Schaus eget plateselskap Astma Records til klipp-og-lim-selv singelproduksjon, kommer hundene som hører like mye hjemme i Mississippis myrdelta som på Lutvann. Heng med nå, eller lev med risikoen om å gå glipp av noe stort. Her er hundene som aldri har fått noe gratis – ta vel i mot The Dogs.
Fredag kveld hadde The Dogs bursdagsfeiring på Rockefeller Music Hall i Oslo. Det var mange grunner til å feire: bandet har nylig avsluttet innspillingen av sitt neste studioalbum som slippes i januar 2017; en nylig inngått platekontrakt med Drabant sikrer distribusjon av de kommende albumene også utenfor landegrensene, men først og fremst markerte fredagens konsert slipp av bandets første livealbum ”Live at Big Dipper”.
Møt C.J Ramone. En gang ble dette tidligere medlemmet av The Ramones beskrevet av en reporter som en salig blanding av Sid Vicious og Mel Gibson. Nå er han også kjent som mannen som takket nei til Metallica for å kunne ta seg av sin autistiske sønn.
Hurra, pønken er ikke død! For rett fra venstre suser Dømt inn for å gi deg en rett høyre med slik overbevisning at det er til å få tårer i øya av. Og tårer i øya av en pønkskive har ikke undertegnede fått siden et visst Dia Psalma ble oppdaget et sted på midten av 90-tallet.
Denne skiva hadde jeg mildt sagt høye forventninger til. Jeg var redd de svenske semiprogmetallerne ikke skulle klare å hoppe etter Wirkola – etter deres episke “Hymns For The Broken”, som av mange, meg selv inkludert, ble kåret til et av 2014s aller beste album. Og hvordan følger man opp en sånn plate?
Europe spilte på Tons Of Rock i sommer, og i den forbindelse tok vi en liten prat med en særs charmig Joey Tempest før han entret scenen på festningen i Halden.
Sabaton har såvisst funnet sitt spor, hvilket innbefatter tanks og krigshistorie. Så også på dette albumet som har fått tittelen «The Last Stand». Vokalist og låtskriver Joakim Brodén ser ingen grunn til å finne opp kruttet på nytt, når det fins nok å ta av i historiebøkene. Denne gangen har temaet altså falt på historiske siste slag.
Jørn Lande er slett ikke fornøyd med alt som skjer i dagens metallverden og bestemte seg heller for å hylle gamle helter enn å kaste seg på nye bølger. Coverplaten «Heavy Rock Radio» kom ut i begynnelsen av juni, under bandnavnet JORN, men den godeste Lande er aktuell på flere fronter og har blant annet akkurat avsluttet en verdensturne med det tyske metalprosjektet Avantasia.
«RES 9» er Triumph-gitarist Rik Emmetts retur til rocken, backet av tre musikere han har jobbet sammen med i årevis, samt fire særs celebre gjester; Alex Lifeson fra Rush, James LaBrie fra Dream Theater, og hans to gamle Triumph-kolleger Gil Moore og Mike Levine.
Det er et nytt bekjentskap for meg, hamarske Souls Of Tide. Et kjapt Google-søk viser at bandet består av folk med fartsid i bl.a. Trollfest, Sarkom m.m. Men her har de plantet beina solid i det glade 70-tall, og nasket ivrig ifra legender som Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath.
Andre helg i august fant den 17. utgaven av Øyafestivalen sted midt i Tøyenparken i Oslo. Vi våget oss inn på hipsternes territorie for å få med oss utvalgte konserter.
Der Fear Factory kan bli en tanke ensformig på skive var ikke det noe jeg tenkte over i det hele tatt i løpet av den drøyt halvannen time lange konserten. Et audiotivt deng av en halvannen time, akkurat sånn det skal være.
For tretti år siden ble det sluppet en debutskive fra et band som skilte seg kraftig ut fra alle andre rockeband fra California på den tiden. Ikke nok med at tittelen “Mechanical Resonance” hørtes mer ut som Rush, men låtene var rocka, rootsy og hardtslående, og gutta i Tesla så ut som de kom rett ifra gata, i motsetning til spandexen og hårsprayen som dominerte rocken da.
De færreste såkalte «supergrupper» klarer å holde sammen særlig lenge. Men ett hederlig unntak er trioen The Jelly Jam som debuterte i 2002, bestående av de eminente musikerne Ty Tabor fra Kings X på gitar og vokal, Rod Morgenstein fra Winger og Dixie Dregs på trommer, og bassvirtuosen John Myung fra Dream Theater – som viste seg å på langt nær være så stille og fåmælt som ryktene sier.
Darren Wharton er kanskje mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene Phil Lynott var i live, og tidvis også i de senere versjonene av bandet. Men siden 80-tallet har han også vært vokalist i sitt eget band Dare, som i sommer kom med sitt åttende album «Sacred Ground».
Omsider får vi presentert nytt materiale fra klodens, og da går jeg ut ifra at det også gjelder universets, aller største metallband – deres første siden vederstyggeligheten «LuLu». En forsmak på det, av mange, meget etterlengtede albumet «Hardwired…To Self-Destruct» (gjør de konkurranse ut av lamme albumtitler mon tro?).
Ah, festival-DVDer…! Det er noe veldig digg med å slenge seg ned i lazybag’en med en iskald duggfrisk og dra på festival samtidig – hvis produksjonen er bra. Slår definitivt ikke å fysisk være tilstede, men et absolutt adekvat alternativ er det uansett. Og en udiskutabel fordel er at man bare kan skippe banda man ikke liker.
Vi har to billetter til Kip Winger på Buckleys 24. september som vi deler ut til den som kan fortelle oss hvilke to animasjonsfigurer som la Kipperns karriere i grus på begynnelsen av 90-tallet. Eller på hvilken måte han er historisk i Oslo Spektrum-sammenheng.
I et av Oslos mest fasjonable hoteller gjorde vokalist Graham «Suggs» McPherson og pianist Mike Barson intervjuer på rekke og rad med musikkpressen. Vi rakk akkurat så vidt det var å få inn et knippe spørsmål helt mot slutten og fikk med på kjøpet en høyst lystig samtale med to spøkefugler av den mer snakkesalige sorten før de måtte halse avgårde til Rockefeller og konsert.
Det er en temmelig rørerende affære vi er vitne til her, da «nye» helter (Mike Portnoy, Alex Skolnick og Mark Menghi) hyller «gamle» helter som nylig er blitt frarøvet oss (Lemmy, David Bowie og Glenn Frey). Låtene som covres her er «Iron Fist», «Suffragette City» og «Life In The Fast Lane».
Så har altså tiden kommet for at Aerosmith snart legger inn årene, og Steven Tyler har allerede begynt å stake ut veien videre for egen solokarriere. Hvis du håper at han fortsetter ned samme gate, er jeg redd du blir skuffet over dette albumet. Tyler har nemlig penset over i countrysporet på sin første soloplate.
Det er med ekstremt stor usikkerhet jeg sjekker ut såkalte «supergrupper», spesielt når de inneholder multiple folk jeg fra før av er fan av, i dette tilfellet ex-Slipknots skinnmaltrakterer Joey Jordison og vår alles kjære Mayhem-bröler Attila Csihar (anser meg selv som en av veldig veldig få som gladelig setter mine fan-ben i begge leire).
Et sted midt inne i de dype skogene i Midt-Sverige ligger småbyen Rejmyre, som de siste ti år har vært åsted for den lille rockefestivalen Skogsröjet. Her er to scener omgitt av barskog og en haug med små boder og spisesteder for en helg. Vi fikk med oss Dag 2 av festivalen.
En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste par år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock og progrock, og serverer nærmere sytti band på fire scener over to dager. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.
Muligens på grunn av mangel på nytt materiale drypper det atter en gang musikalske skatter fra det overfylte hvelvet til legendariske The Rolling Stones. Ikke det at vi trenger noe nytt, for vi får aldri nok av de solide klassikerne som bandet har produsert bøttevis av tidligere i karrieren. Det er de vi vil høre.
Det er umulig ikke å legge godvilje til når man opplever Elin Larsson og dennes belivete band. En skal heller ikke underslå verdien av ørsmå, stilistiske vendinger, trolig på kant med fansens forventninger. Debutalbumets vitale, men eklatante retrorock har i stor grad måttet vike for sørstatlig soul satt i høyspentrockens rammer, og ”Lady In Gold” er blitt en allmennappellerende energibombe som opplagt bringer bandet til neste karriereplatå.
Albumet er som tittelen: Guitar madness. Denne x-Heaven-gitaristen briljerer med kunnskap om shredding, tapping eller hva det måtte være. Dette er kunst på høyeste hylle. Vi har mange talenter i Norge, og Roger Pedersen er en av dem som fra 80-tallet har utviklet seg mulig mest av alle. De akustiske låtene er verdt å ta med seg.
Dette er et meget spesielt album siden veldig få artister preger denne stilarten. Solvei selv kaller stilen hennes for World Jazz, men i dette albumet hører vi både latin twist og smooth jazz. Tankene mine går ofte til norske artister som Karin Krogh, Radka Toneff and Sidsel Endresen når jeg hører dette albumet. La meg si det med en gang – dette lyder vakkert.
«Norgesvenner» er et temmelig belastet uttrykk om band som sliter med å finne tilskuere andre steder i verden enn vårt merkelige lille hjørne med det spesielle folkeslaget «nordmenn». Men man trenger ikke dømme band som vil spille for sin trofaste fanskare helt nord og ned heller, så ei heller med kveldens underholdning.
Det var et særdeles variert klientell som fylte seg opp foran scenen på denne, må vi nesten kalle, historiske aftenen da meget rutinerte Blue Öyster Cult omsider fant veien til vårt gamle furet værbitte for aller første gang noensinne. Og når introen satte i gang nesten til planlagt tid, av alle ting tittellåta til Game Of Thrones, steg jubelen til taket blant alle de tilreisende på et fullsatt Union.
Ojda, hvor skal man begynne? Det er i hvert fall ingenting å si på ambisjonsnivået til den italienske gjengen, det skal de ha. Bombastiske og pompøse klassiske passasjer danner lydbildet bak tung symfonisk metall med en vakker kvinnelig sopran i front. Hørt det før? Ca. 1.000.000 ganger, og minst 999.998 ganger for mye.
Hver gang man tror at man har sett det siste til Thin Lizzy, så dukker de opp igjen, i stadig nye konstellasjoner. I 2016 og ’17 er det Scott Gorham og Darren Wharton som er linken til gamle dager med Phil Lynott, mens vi satte oss ned med vokalist Ricky Warwick og trommis Scott Travis (til daglig i Judas Priest) like før de gikk på scenen i England sommeren 2016.
I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble NRM som eneste blad invitert ned til Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström.
Siste tilskudd til bokserien “FAQ” er “Pearl Jam FAQ: All that’s left to know about Seattle’s most enduring band”. Som tittelen tilsier er dette en faktabok hvor du får vite det meste som er verdt å vite om Pearl Jam.
For tredje gang i sommer avla Bruce Springsteen og hans E Street Band Norge en visitt på deres The River-turné. Etter to fulle hus på Ullevål Stadion og i Trondheim var det altså Frognerparken sin tur. Rundt 37.000 rakk å kjøpe billett på drøye 20 minutter. Ingen tvil om at nordmenn fortsatt har en forkjærlighet for The Boss.
Whitesnake spilte for fullt hus på Sentrum Scene i går, den første av to utsolgte kvelder. Nordmenn aktet tydeligvis å få med seg denne «Greatest Hits»-turneen som mest sannsynlig også blir deres siste skal vi tro David Coverdale. Det ble tidlig annonsert at vi bare ville få høre hits fra deres tre siste album fra 80-tallet.
I løpet av de siste ti år er det nesten ingen band som har truffet undertegnede mer i hjerterota enn denne skottetrioen, og åtte av de tyve mest spilte låtene på min iTunes er faktisk Biffy, så det er ingen overdrivelse å si at «Ellipsis» er en av årets mest etterlengtede skiver, og bandets første på tre og et halvt år.
Dare har siden debuten i 1988 vært bandet til vokalist Darren Wharton, som for alltid vil være mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene – og da snakker vi Lizzy med Lynott, så klart, selv om han har også gjort sporadiske opptredener i de nyere inkarnasjonene.
U2s planlagte konserter i Paris 14. og 15. november ble naturlig nok kansellert som følge av terrorangrepene i byen dagen før, bl.a med massakren på Bataclan under Eagles Of Death Metals konsert. Men de lovte å komme tilbake og gjennomføre konsertene så fort som mulig, og jaggu holdt de ord – tre uker senere var de igjen i Paris.
Svært få band har en mer interessant historie å fortelle enn Def Leppard. Fra starten i tenårene i Sheffield, den enorme suksessen med «Pyromania», Rick Allens bilulykke, det faktum at resten av bandet ventet på at han skulle lære seg å spille trommer med en arm mens markedet skrek etter en ny Leppard-skive, «Hysteria», Steve Clarks dødsfall, de harde 90-årene, Vivian Campbells kreft…
Fem år etter sin forrige skive er punkpopbandet Blink-182 ute med sitt syvende studioalbum – en hyllest til sin hjemstat California. Tittelsporet handler om hvor heldige de har vært som har fått vokse opp i nettopp California, og både Los Angeles og San Diego er beæret med hver sin låt. Alt pakket inn i deres sedvanlige surfrocksjanger.
TORSDAG 23. JUNI Leprous: De norske progmetallerne i Leprous hadde æren av å åpne hele festivalen. Leprous er en såpass het potet om dagen at mange allerede hadde innfunnet seg på festivalområdet, og et begynnende regnvær gjorde teltscenen til et trygt sted å være. Det var bare litt under en måned siden Leprous sist spilte […]
I det man trodde at Yngwie Malmsteens skiver hadde nådd et lavmål med 2012-utgivelsen «Spellbound» og krysset fingrene for at herifra kan det kun bli bedre, så kommer «World On Fire» og knuser det håpet. Greit, den er ikke verre enn «Spellbound», men den er jaggu ikke mange prosentene bedre heller.
Det var da voldsomt så pompøst og svulstig dette skulle være da, men det er vel kanskje ikke så rart når tidligere Nightwish-vokalist Tarja Soile Susanna Turunen-Cabuli beærer oss med et nytt soloslipp.
Det er bare to år siden sist Joe Satriani sto på scenen på Rockefeller, og to uker siden hans gamle disippel Steve Vai spilte samme sted. Så med tanke på at det var en hverdag i sommerferien, var det kanskje grunn til å frykte at publikum hadde fått dosen med shredding og ville svikte gitarvirtuosen denne gang. Men neida.
For 25. året var det klart for Sweden Rock Festival, i Norje – ikke akkurat verdens navle. Men det spiller ingen rolle. Svenskene kan nemlig det med å lage rockefestival, derfor reiser vi langveis fra for å få med oss denne begivenheten. Blant headlinerne på årets festival finner vi navn som Queen, Twisted Sister, Slayer, Megadeth, Anthrax, King Diamond, Foreigner, The Hellacopters og Sabaton.
Etter et femårig fravær, er de amerikanske punkpop-prinsene i Blink 182 atter på banen med en ny skive, «California», og en ny frontmann. Vår utskremte britiske medarbeider tok turen til Savoy Hotel i London for en jovial passiar med begge vokalistene i bandet – bassist (og eneste originalmedlem) Mark Hoppus og nykomling og gitarist Matt Skiba.
Nå som tungrockens vugge straks inntar Norge for å takke for seg, synes tiden å være inne for å si et ord eller to om «The End» – kortlengderen som består av overflødige spor fra albumet «13», og som faktisk bare selges som mech under den pågående avskjedsturnéen.
Det har gått fem år siden vi hørte noe fra RHCP sist, men nå er de altså ute med sitt 11. studioalbum «The Getaway». Og det kan virke som gutta er i ferd med å bli voksne. Akkurat som de gamle rocknrollerne ofte glir over i bluesens verden på sine eldre dager, begynner tydeligvis halvrappende småfunky middelaldrende menn å flørte med… popen!?
Mandag landet Ed Force One med pilot Bruce Dickinson og resten av gutta i Iron Maiden på Gardemoen – for å spille på Fornebu, ironisk nok. Ekte rockestjerner flyr selvfølgelig sin helt egen Boeing 747 jumbojet – The Book Of Souls World Tour Edition – med sjefen sjøl i cockpiten.
I hele diskografien til Arjen Lucassen står nok «The Human Equation» som det mest lettilgjengelige albumet. Romvesener og fjerne galakser var byttet ut med en historie folk flest faktisk kunne forstå. Platen hadde også en rekke kjente, så vel som ukjente gjesteartister, som gjorde en utmerket jobb.
I sommer kom «Edge Of Tomorrow», den fjerde utgivelsen til Sunstorm, prosjektet som frontes av ex-Rainbow/Deep Purple-vokalist Joe Lynn Turner. Vi tok like godt en prat med karen om skiva, om solokarrieren, om «supergruppa» Rated X og om den nye utgaven av Rainbow.
Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før denne konserten. Queen uten Freddie Mercury, hva er vel det? tenkte jeg, og sikkert mange med meg. Og skulle en som kom på andreplass i åttende sesong av American Idol klare å fylle Mercurys sko? Tvilsomt.
Jeg og Muse har en noget broket historikk. Jeg, som mange andre, elsker deres 3,75 første skiver – men, i samsvar med altfor få avskyr jeg bandets 2,25 neste. Fjorårets «Drones» derimot var et solid sjumilssteg i riktig retning i mine øyne.
Gitarguden Steve Vai var tilbake i Norge, og det meste av det som kan krype og gå av gitarister her til lands hadde funnet veien til et ikke helt fullsatt Rockefeller, men skal vi tippe rundt 7-800 i publikum?
Etter at Dan Reed og gjengen fant ut at de ville komme tilbake igjen etter nesten 25 års pause med både konserter og ikke minst en splitter ny skive med påfølgende turné, tok de turen til Oslo for å spille litt for oss. Norway Rock Magazine stakk innom Hard Rock Café for en særdeles hyggelig prat med en engasjert og pratsom frontfigur.
Det var en smått absurd følelse å se Dan Reed og hans Network på et såpass lite sted som Hard Rock Cafe, tatt i betrakning at sist de gjestet Oslo for nesten 25 år siden var Valle Hovin arenaen – dog som oppvarming – men de ble av mange regnet som det neste store.
Det er fire år siden sist vi hørte noe nytt fra Garbage, men nå er de altså ute med sitt sjette album. Et album som høres ut som en mer moden og voksen utgave av Garbage, samtidig som de nærmer seg litt mer den mesterlige debutskiva fra 1995.
Jeg må innrømme at første gangen jeg hørte gjennom dette albumet fant jeg det ganske kjedelig, men ved neste gjennomlytting viste det seg at flere av melodiene allerede hadde sneket seg inn under hjernebarken, og jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor jeg ikke syntes det var bra forrige gang.
På selveste musikkens dag i hovedstaden valgte Leprous å invitere til liveinnspilling på Rockefeller. Denne konserten skulle altså foreviges og resultere i bandets første liveutgivelse – i form av både en liveskive og en DVD. På en steikende varm og solfylt dag var det overraskende mange som hadde funnet veien inn i Oslos mørke storstue.
First Signal ga ut sin debutskive i 2010, og var det første prosjektet fra vokalist Harry Hess etter at hans Harem Scarem opprinnelig la inn årene i 2008. Den gang hadde bassist og produsent Dennis Ward overoppsyn, med bidrag fra Martin-brødrene, Erik Mårtensson og Robert Säll på låtskriversiden – og det var en kanonskive som har fått kultstatus i AOR-kretsene.
Etter at The Black Crowes la inn årene i fjor vinter, har ikke Chris Robinson lagt på latsiden. Hans eget band Brotherhood har nylig spilt inn sin fjerde studioskive, og fra sitt feriested i Costa Rica ringte han oss i forkant av bandets første Europaturne.
At ens primære drivkraft og hovedkomponist diagnostiseres med kronisk utmattelsessyndrom, i dette tilfellet Leif Edling, setter unektelig begrensninger på verdens kanskje ypperste, destillerte doom-metalliske band, men Edling er visstnok på bedringens vei og deltar på bandets ferske ep-slipp i anledning 30-årsjubileet.
Radiohead er ute med sitt niende studioalbum «A Moon Shaped Pool», fem år etter at vi hørte fra dem sist. Melankolsk alternativ rock – med innslag av trip-hop – må gjerne høres noen ganger før man får fot. Så også med denne plata.
Rival Sons har de siste fem årene virket helt ustoppelige. I juni kom deres femte album «Hollow Bones», samtidig som de har reist verden rundt sammen med Black Sabbath på deres avskjedsturne. Vi tok en prat med bandets skravlesjuke trommis Michael Miley om det aller meste mellom himmel og jord.
Et av årets mer spennende nye bekjentskaper (til tross for at hun nå er ute med sin andre skive) er den norskamerikanske multiinstrumentalisten Sylvaine, bosatt i Frankrike, med en bred musikalsk palett som det ikke er så lett å putte i bås.
Vokalisten fra Soundgarden er en særdeles aktiv kar som nærmest kontinuerlig er på en akustisk soloturne, denne gang med den nye skiva «Higher Truth» i bagasjen. Vi tok en prat med Chris Cornell da han stakk innom Norge med gitaren sin for å spille konsert på Folketeatret i Oslo.
Sist gang vi hørte ifra denne gjengen her klokker vi tilbake til tidlig 90-tall, hvor 80-tallet ikke helt hadde dødd ut riktig enda, og det gjenspeiltes ganske så kraftig i populærmusikken på den tiden. Sjølve herr Reed har gitt ut en del solomateriale siden dess, og har holdt seg i geskjeft på den måten.
Tre år er gått siden Withem kom med sin debutskive «The Point Of You», og det er gledelig å høre at de har laget en enda sterkere oppfølger. På «The Unforgiving Road» er melodiene mer i fokus enn tidligere, noe som gjør at disse låtene fester seg bedre.
Mens vi venter på oppfølgeren til 2013-utgivelsen «TheTraveller» har Jørn Lande bestemt seg for å hylle sine musikalske forbilder. «Heavy Rock Radio» er et coveralbum der telemarkingen ikke bare har plukket fra hardrock-universet, men også har brukt plass til å avsløre sin fascinasjon for eksperimentell pop, samt musikk fra den amerikanske vestkysten.
Det første som slår meg er; dette er IKKE en rockekonsert av vanlig merke for vanlige rockere – dette minner fort mer om et slags freakshow barnevennligfisert så det kan gli rett inn på Stena Line i prime time rett før leggetid. Her kjøres det safe på det Kiss er mest kjent for, showet. Og det er et så til de grader Kiss-show at det grenser til det parodiske.
Southampton-trioen Band Of Skulls har holdt på i noen år nå. Forrige albumet «Himalayan» hadde massevis av catchy sanger, og det var bandets ønske før de gikk i studio om å utvikle seg videre fra «Himalayan».
Det var en kveld i nynorskens tegn som var i anmarsj denne tidlige sommerkvelden på John Dee. Konserten var veldig bra gjennomført foran et engasjert og takknemlig publikum – og dekket de fleste tidsaspekter fra Rammsteins nå meget lange karriere.
Det hender en må høre skiver noen ganger for å trenge inn under skjoldet, og denne tok jaggu sine runder. Førsteinntrykket var sonisk svevestøv i tjukk ekkotåke med vakker englesang langt der inne, men etterhvert utvidet inntrykket seg noe.
En ting skal Volbeat ha; de levner liten tvil om hvem man hører på. De kjører på med sitt særegne sound – og hvorfor endre på en oppskrift som ser ut til å fungere. Danskene er ute med sin sjette fullengder, og den tar definitivt opp arven etter sine forgjengere.
«Delirium» er italienske Lacuna Coils åttende studioalbum. Og dette er såvisst ikke noe å få delirium av. Snarere tvert imot har de kanskje laget ett av sine beste album. Tematisk handler plata om å utforske det ukjente i håp om å finne en kur mot hverdagens grusomheter. Intet mindre.
Det er ikke mer enn syv måneder siden Amaranthe sist spilte i Oslo, men nå var de allerede tilbake med en aldri så liten Norgesturné. Musikkflekken var nest siste stopp på ruta, og jammen var det ikke mer eller mindre utsolgt. Svenskene ble møtt med fullt hus og topp stemning.
Man skal alltid se etter positive ting først når man sjekker ut nye ting sa min mor en gang. Og akkurat det er ganske lett når det gjelder Van Cantos siste «verk»; Det er nemlig noe så sjeldent og originalt som et a capella-musikal-metall-stykke, kjemisk renset for gitarer og bass.
Satan rulle for en utgivelse! Et monumentalt konseptalbum som omhandler fabelen om en ugle som går til krig mot en ørn for å forhindre dagslys. En veldig sær og spesiell historie, men like fullt interessant.
