NORWAY ROCK MAGAZINE
Nøyaktig ett år etter forrige Oslo-konsert, den gang på Rockefeller, er Seigmen tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, denne gang på et nesten fullsatt Sentrum Scene, i anledning av at alle 90-tallsskivene nå skal slippes på vinyl i en samleboks, med tidligere uutgitt materiale på en bonus-CD.
I en ellers testosteronbefengt musikkverden var det allikevel en stor andel østrogen som også sto i fokus denne førjulskvelden. Tre band med hver sine særegne strong independent women sto på plakaten, og det var duket for en aften med særs trivelige bekjentskap – både gamle og nye.
Ingen ytet bedre melodiøs tungrock i fjor enn engelske Diamond Head, hvis danskfødte frontfigur, Rasmus Born Andersen, unektelig har revitalisert ensemblet som gitarist Brian Tatler initierte i 1976. Dagens diamantbeslåtte kvintett gjestet Norge i november, og vi troppet opp for å plage både Tatler og Andersen med brysomme spørsmål.
Da vårt favorittprogpoporkester Flying Colors etter fem års fravær omsider innfant seg i Europa for en liten håndfull konserter, fant vi det betimelig å ta turen over Nordsjøen for å overvære Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse & co gjøre det de gjør best på en scene i London.
Røverstaden inviterte denne fredagen til en helsvart juleforberedelse med Marduk, Attic og Unlight. Norway Rock Magazine satte på seg full gru og tok plass i skyttergrava.
På slutten av 80-tallet sto engelske The Cult på terskelen til det helt store gjennombruddet. De turnerte i USA med Guns n Roses som sitt forband før de i 1989 gikk i studio og lagde sin mestselgende skive «Sonic Temple», som fostret fire hitsingler, og turnéer med Metallica og Aerosmith fulgte.
Trommeslager Gavin Harrison er en musiker mange proginteresserte har et forhold til, kanskje spesielt på grunn av hans mangeårige samarbeid med Steven Wilson i Porcupine Tree og som en av tre (!) trommeslagere i King Crimson siden 2015. De siste årene har Harrison jobbet nært med Bruce Soord og hans The Pineapple Thief, og i anledning deres konsert på Rockefeller i mars, fikk eders utskremte medarbeider hyggelige tre kvarter på Rockefellers backstage med trommelegenden.
Gitte rockeband fungerer alt for bra til at de går å forsvares på rent hobbybasert eksistensgrunnlag. Slik tenker man åpenbart i Despotz Records-leiren også; selskapet gjenutgir herved Lykantropis to album, og utviser en forståelig eufori i tilknytning til sin ferskeste signering. Sekstetten, med base i Karlstad, sogner, bredt sett, til Sveriges omfangsrike retrorockfauna, men evner å karve egne veier under plogen, klanglig og kompositorisk.
Rett i etterkant av en suksessfull festivalrunde over Europa står en USA-turné for døren for de maskerte herremennene. Midt under dette tok frontfigur Corey Taylor seg tid for en kjapp prat rundt hvordan ståa i det rutinerte nimanns-bandet er, samt noen ord om deres høyt etterlengtede album «We Are Not Your Kind».
Det har vært et forholdsvis travelt år for Madrugada etter at de kom sammen igjen for å markere 20-årsjubileumet for den klassiske debutskiva «Industrial Silence». 2019 startet med to kvelder i Oslo Spektrum, Europaturné fra februar til mai, full festivalsommer, flere konserter i Europa i høst, og kulminerer nå med intet mindre enn fire kvelder på Sentrum Scene, noe som tilsvarer nærmere 7000 solgte billetter i hovedstaden i adventstider.
Billy Milano feirer tretti år med sitt Method Of Destruction, og er med dette på sitt første Norgesbesøk. Og det lover godt når det ikke er noe supportband fordi bandet spiller et langt sett.
I løpet av sin unike, men så alt for korte karriere, hadde Jimi Hendrix to band i ryggen; The Jimi Hendrix Experience og Band of Gypsys. Vi fikk gleden av en prat med den siste gjenlevende, Billy Cox, som spilte bass i begge bandene.
En av Norges ledende black metal-institusjoner har servert oss plater i snart tretti år, og slutter ikke å overraske. «Old Star» er duoens attende plate og deres absolutt tyngste.
Det som skulle ha vært et intervju rett før skiveslipp og konsert på Salt ble til et hjemmebesøk og kaffeslabberas hos sjef Øystein Greni. Midt i mellom en god dose musikknørding, psykologisnakk og kaffeprat fikk vi også klemt inn litt prat rundt deres siste «Glory Chord» og en fin leksjon i norsk musikkhistorie.
Grunnet veteranenes ungdommelig hang til turnéring er det stundom lett å glemme at restene av The Who ikke har tilvirket mer enn fire studioplater siden Keith Moons endelikt i 1978 – ingen av disse har hittil holdt mål, med 2006-utgivelsen “Endless Wire” som absolutt diskografisk skamplett.
Shinedown fra Florida har hatt en rett oppadgående kurve her til lands de siste par år, og fjorårets skive ”Attention Attention” har fått mange til å åpne øyne og ører for Brent Smith & co. Så da Shinedown nylig besøkte Oslo, benyttet vi anledningen til nok en prat med den sympatiske amerikaneren.
De tyske piratene er ute og rasler med sverdet igjen. Denne gangen på et forholdsvis kort tokt i form av fire låter. Men det holder i bøtter og spann, for splitte mine bramseil og gå på planken, det holder nå.
Queensrÿche har ikke for vane å renne ned dørene på Gardermoen og det begynner å bli en stund siden sist de var på Norgesvisitt. Men den som venter på noe godt, venter ikke alltid forgjeves og endelig hadde et av de viktigste bandene innen progressiv metal bestemt seg for å legge turen innom Norge igjen. Åstedet var Vulkan Arena som for anledningen var fylt til randen av forventningsfulle fans, og at Geoff Tate ikke stod i front var det neppe noen som savnet for det var ingen tvil om hvem som ble kveldens store helt.
“Magna Invocatio”, med undertittelen “A Gnostic Mass For Orchestra And Choir”, er prosjektet som granngivelig forfekter hvorfor musikalsk oppegående sjeler skatter Killing Joke, trass bandets posisjonering i rockens subversive, alternative undergrunnskammer.
Her har vi to grekere som debuterer i sjangeren old school black metal. Og ikke av den greske varianten, men kanskje mer av det vi hørte fra andre deler av Europa på midten av nittitallet. En liten dæsj spansk, som eksempelvis Blazemth, en knivodd av tyske og østerikske band fra samme periode og vi nærmer oss.
Det var bare et spørsmål om tid før Coldplay gjenoppsto, og med “Everyday Life” byr de på sin første siden 2015s “A Hand Full of Dreams”. “Everyday Life” er et litt annerledes Coldplay-album, ettersom det huser alt fra gospel og roots-musikk til durmelankolsk poprock i kjent stil.
Jørn Lande ligger ikke på latsiden og er aktuell med nok en nostalgisk hitparade og oppfølger til “Heavy Rock Radio”. Vi tok en liten prat med Jørn Lande om både skiva og hvordan musikkverden har endret seg siden 70-tallet.
Det er alltid gøy når gamle helter går sammen igjen, og enda morsommere da resultatet blir bra. Bestående av fem splitter nye og to virkelig gamle låter hører man kjapt at dette er en gjeng som har føttene solid plantet helt tilbake til punkens oppstart sent på 70-tallet.
Norske Hardware 86 har i flere år arbeidet sakte men sikkert, og for kort tid siden utkom endelig duoens debutalbum. Vi forstyrrer Rune Aalberg Alstad og Sigurd Ekle midt i arbeidet med album nummer to, som i skrivende stund er i gjæringa.
Årets slipp fra Sodom er en femspors EP, men så er det til gjengjeld en viktig EP. Tom Angelripper har som kjent totalrenovert bandbesetningen, og dette er første utgivelse hvor vi igjen hører nye låter med Frank Blackfire, etter “Agent Orange” fra 1989.
Jeg likte veldig godt britenes selvtitulerte fra tre år tilbake. God gitarorientert hardrock og gode låter. Jeg sliter litt mer denne gangen. Dere har kanskje hørt singelen “White Lines”?
Det eneste man kan protestere på omkring A Formal Horse – en Southhampton-kvartett med tre forutgående EP-slipp i beltespenna – er valg av bandnavn. Etter å ha hørt disses debutalbum, som forefinnes på CD og vinyl, er jeg ikke i tvil om bandets utilnærmelige posisjon som 2019s ypperste nykommere.
Det er alltid spennende å innta et konsertlokale uten å ane hva som venter en. Vel er man klar over historien til russiske Pussy Riot, med fengslinger og gjentakende bråk med sikkerhetsvakter og politi – og ikke minst verdens lengste langfinger plantet godt i fleisen på president Putin.
Det canadiske progrockbandet Mystery har ikke akkurat vært gjerrige på doble livealbum de siste årene – dette er det tredje siden 2014, og er, som tittelen så snedig antyder, innspilt live i Poznan på vårens Europaturné.
Norgesvennene i Rival Sons fra California har tatt seg god tid før utgivelsen av sin sjette skive, ”Feral Roots”, men det har resultert i deres sterkeste skive på lenge. Vokalist Jay Buchanan og gitarist Scott Holiday forteller om hvordan den ble lagd.
Et kvart århundre som band må feires, og gjengen fra Jæren gjør det ved å strippe ned all trøkk de vanligvis er kjent for og feirer akustisk. En splitter ny skive kalt opp etter oppstartsåret 1994 og en akustisk turné står på trappene de neste 3 ukene. Vi tok i den anledning en telefon til sjefskambanker Terje Winterstø Røthing for å få litt mer informasjon rundt akkurat dette.
I 2018 feiret The Cure sitt 40-årsjubileum, og fans i London hadde i fjor mulighet til å overvære to totalt forskjellige konserter på to totalt forskjellige steder med totalt ulik stemning i løpet av to uker. Begge disse konsertene er nå ute i flere formater, både separat og samlet, på BluRay, DVD og CD.
Det fransk-kanadiske progbandet Mystery er kanskje mest kjent som bandet hvor Yes fant vokalisten sin i 2008, og i fire år sang Benoit David i begge band. Men er du fan av melodiøs prog, så har Mystery utrolig mye gull å by på. Bandets soleklare nestor, låtskriver, produsent og gitarist Michel St-Pere tar opp tråden pr telefon fra Tyskland.
Michael Schenker har i en mannsalder vært en av de virkelig store og innovative gitaristene, og fortsatt har tyskeren krutt i nevene nok til å både gi ut plater og dra på turne. Vi tok en prat med den eksentriske tyskeren i forbindelse med hans nye plate «Revelation».
Fjorårets gjenforeningsfestival på Sentrum Scene med et av skandirockens desiderte største og beste band var en braksuksess. Men som kjent kan det å gjenskape en suksess føre til et realt magaplask. Skulle Gluecifer klare å gjenta bragden på Rockefeller tre kvelder på rad eller var kruttet brukt opp?
Det er hele 25 år siden Tyketto ga ut et av de beste melodiøse rockealbumene i det herrens år 1994 midt i den verste jungelen av flanellskjorter, strikkajakker og fandens oldemor. Ingen tvil om at «Strength in Numbers» dessverre druknet i grungebølgen. Kanskje ikke så rart når «Superunknown» med Soundgarden og «MTV Unplugged» med Nirvana stort sett tok all oppmerksomhet
Forutenom brødrene Robinson var trommis Steve Gorman den eneste konstante faktoren i The Black Crowes i tjuefem år. Her forteller han sin historie om oppturer og nedturer, krangling og dop på turné og i studio.
Veteranene i Quiet Riot har hatt et tøft 2019. Ikke nok med at vokalist James Durbin sluttet noen uker før denne skiva ble utgitt, men bandhøvding Frankie Banali har fått påvist bukspyttkjertelkreft. Slett ikke bra. Er «Hollywood Cowboys» et lys i mørket da?
Målet denne gangen var en litt simplere plate fra Mayhem, og det er helt klart materiale som setter seg allerede ved første lytt. Nå betyr ikke dette at vi snakker lettfattelig materiale, som vanlig låter det Mayhem, og det krever en del av lytteren. Men at det er låter som kan anses som catchy er det ingen tvil om.
Selv om denne plata av bassisten i Focus ikke er rendyrka rock, våger jeg en anmeldelse fordi han lever i sfæren mellom jazzrock og prog. Han har markert seg med sin spesialbygde 6-strengers Piet Visser-bass. Keivhendt er han, og spiller fletta av de fleste.
Selv om de aldri noensinne ble oppløst etter at grungen la danske Pretty Maids’ karriere i grus på midten av 90-tallet, og de fortsatte jevnt og trutt å gi ut bra skiver, så har de opplevd noe av en mirakuløs renessanse det siste tiåret. Klarer «Undress Your Madness» å fortsette trenden?
Det progressive popbandet Maraton som slapp sitt debutalbum “Meta” tidligere i år, har varmet opp for band som Leprous, Circus Maximus, Three Days Grace og Enslaved – i tillegg til å sikre en plass på hovedscenen på Trondheim Rocks. Vi fikk en prat med frontfigur Fredrik Bergersen Klemp om ny skive, å dele cover med Imagine Dragons og å få tatt på en av gitarene til Kiss på Martin’s i Lillestrøm – hans hjemsted.
Svenske Flower Kings er ute med sitt 14.album, og det er hele seks år siden forrige. Mye har skjedd besetningsmessig siden den gang, men Stolt er fortsatt kongen på haugen og slår i bordet med et dobbelt-album.
Det har gått ganske nøyaktig åtte år siden sist gang Heather Nova sist tråkket på et scenegulv i Oslo. Et særs lyttende og takknemlig publikum tok turen til Parkteatret for å se hva Bermudas suverent største musikalske eksportartikkel hadde å by på.
Det føles fullstendig absurd at denne konserten faktisk fant sted på lille Krøsset, en liten pub med plass til rundt 150 personer, når vi faktisk fikk servert ikke bare ett, men to knallbra band med en historie som burde gjøre det til obligatorisk oppmøte for enhver med sunn interesse for Classic Rock.
Jan Akkerman er straks aktuell med nytt album. Plata – som bærer tittelen «Close Beauty» – har vært hele åtte år i gjæringa, og i anledning fullføringen ringte legenden Norway Rock. Den korte og effektive samtalen dette ga seg utslag i, kan leses her.
Det finnes nok av gitarister som kan spille raskere enn sin egen skygge, og trenger verden egentlig enda en? Vel, Candyboy eller italieneren Andrea Chiarini, som han egentlig heter, klarer faktisk å pirre nysgjerrigheten min ganske kraftig med sin debutskive, Hellawood.
Dette er det unge progbandet fra Oslo sitt andre album. Denne gangen har de forflyttet sitt konsept ut fra sitt hus til en institusjon og livet til fire pasienter med forskjellige diagnoser.
Stjernekoalisjonen med Kings Xs Doug Pinnick, Dokkens George Lynch og Korns Ray Luzier fortsetter sin ferd med hybriden av prog og hard rock, og dette er nok en real berg- og dalbane lyttermessig. Det burde ikke være noen overraskelse for noen, når en tar utgangspunkt i besetningens musikalske plattform.
Pop-geniale Jeff Lynne har vært på uforutsett reise helt siden en kompis overtalte ham å oppføre comeback-konsert i Hyde Park høsten 2014. Ubegripelig underkjente ”Zoom” anno 2001 solgte såpass miserabelt at Lynne besluttet å slukke taklampa i sin orkesters elektriske operasjonsbase, angivelig for godt.
Sist Bokassa var på tur delte de scene med Metallica og Ghost Europa rundt. Det var derfor stor spenning til utviklingen av bandet siden sist NRM bevitnet de – som oppvarmere for Oslo Ess. De låt allerede da veldig bra, så hva kunne man vente seg nå da de skulle styre showet på egen hånd?
Hele fem år har gått siden nordmennenes forrige utgivelse, så det var på tide med ny skive. Ifølge Wikipedia er de et hardcore/punk-band, men jeg vil vel si at de lener seg mer mot stoner på “Brittle Bones”. Bandet låter som alltid som en kule og produksjonen deretter.
I anledning den etterlengtede skiva “Get Loud!” ville vi høre litt om hvordan det sto til i leiren til de amerikanske legendene. Vi fikk en trivelig passiar med vokalist Roger Miret som kunne informere nærmere om akkurat dette.
Søndagens slippfest vitnet om et vitalt og sultent band som både kan og bør gjøre det stort innenfor heavy metal-feltet, ihvertfall i norsk sammenheng.
Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani vil du påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse.
Oslos fremste sleazerockband Suicide Bombers er ute med sin fjerde skive, og de gjør ingen store grep på stilen med «Murder Couture» – noe som helt sikkert vil holde fansen fornøyde og verve noen nye til menigheten.
Det er neppe noen som kan true Bonamassas stilling som ‘verdens ledende bluesgitarist’ pr. dags dato, men sjøl synes jeg i grunnen han har gjort langt mer spennende saker i andre band og prosjekter, som BCC og Rock Candy Funk Party.
Nashville-produsent Dave Cobb er formodentlig innhanket for å deponere Airbourne noe av det samme løft Robert “Mutt” Lange i sin tid ga AC/DC, uten at O’Keefe-brødrenes rockevesen vil formå å nærme seg kanoniserte album som “Highway To Hell” eller “Back In Black”.
Engelske Birdeatsbaby har tilvirket eiendommelige plater i en dekade, milelangt til side for allmenhetens radar, og gjør alt riktig med årets ”The World Conspires”, for øvrig fullfinansiert av en håndfull fans. Orkesterleder Mishkin Fitzgerald bekrefter antagelsen om bandets ur-progressive attityde.
Når Steve Hackett rører på seg medfører det gjerne en konsertutgivelse eller to. “Genesis Revisited Band and Orchestra: Live” byr på hele konserten Hackett holdt i Londons Royal Festival Hall, hvor hans utvalgte mannskap forenet krefter med The Heart of England Orchestra.
Den begynner et kledelig smell, de svenske punkelegendenes splitter nye fullengder i form av «REV001» og setter umiddelbart takten for «War Music», en skive jeg tipper kommer til å gå rett hjem hos blodfansen og antageligvis skaffe de er par nye.
Musikerne i Toto har holdt det gående i førti år, og sammenlagt har de spilt på flere tusen skiver – innen bransjen nyter de enorm respekt for sin virtuositet. Den nye liveutgivelsen «40 Tours Around The Sun» var et godt påskudd til å slå på tråden til vokalist Joseph Williams hjemme i Los Angeles.
Åtte år etter at Jan Akkerman påbegynte arbeidet med “Close Beauty” er albumet ferdig. “Close Beauty” byr på tolv stykker i kjent Akkerman-stil, noe som i bred forstand betyr melodiøs, lyrisk instrumentalmusikk i skjæringspunktet mellom progrock, jazzrock og “world music”.
Tonen blir mørkere og røffere når Brighton-residerende Birdeatsbaby presenterer album nummer fem. Angivelig markerer “The World Conspires” et nytt kapittel i englendernes saga, hvor et progressivt kabaretsamrøre høster impulser fra moderne metall, med overbevisningskraft og dybde.
Bluesrock blir sjelden tøffere og mer muskuløst enn hva Black Stone Cherry leverer når de hyller gamle legender som Robert Johnson og Howlin’ Wolf i egne klær! Oppfølgeren til fjorårets like gode første del leverer seks spor av steintøff kaliber, og dette bekrefter i grunnen bare mitt generelle inntrykk av bandet.
Så er omsider gullstrupen fra Fates Warning ute med sitt etterlengtede soloalbum. Ray Alder har en umiskjennelig og signifikant vokalsignatur, og Fates Warning fansen vil neppe bli skuffet over dette albumet.
Rich Robinson og hans skjærehyllest er allerede ute med sin andre skive, ett år etter studiodebuten, og den følger naturlig nok i nøyaktig samme spor – fordi de to skivene ble innspilt samtidig, i fjor vår. Og de ivaretar fortsatt arven etter The Black Crowes på en ypperlig måte.
Tirill Mohn har samarbeidet med White Willow og Autumn Whispers, men ble hva man kaller en førsteklasses soloartist i 2013 – “Um Himinjodur” innesto intelligent komponert og raffinert forrettet viserock, med symfoniske, pop-progressive antenner. Til oppfølgeren begår Mohn “en musikk-syklisk Vivaldi”, hvorunder årstidene tonesettes
“Fortress” fra 2013 tinger anseelse som Alter Bridges mest uttømmende fonogram. Årets skive – amerikanernes sjette studioarbeid – tiltrår et kvalitativt terreng mellom denne og lett skuffende “The Last Hero”. Igjen faller et metallisk mørke, uten å kompromisse kvartettens melodiøse tungrock-DNA.
Skotske Doogie White ble for alvor kjent da Ritchie Blackmore valgte ham til å fronte 90-tallsutgaven av Rainbow etter at han akkurat ikke fikk jobben i Iron Maiden. På 2000-tallet dukket han opp som vokalist for Yngwie Malmsteen, og siden 2010 har han vært Michael Schenkers høyre hånd.
Come Taste The Band-sjefen og gitarist Jo Henning Kåsin som også har forsørgeransvaret for bandets integritet, samler troppen med Doogie White (Rainbow, Yngwie Malmsteen, Michael Schenker) i front, samt enkelte bidrag fra Joe Lynn Turner, og gir ut «Reignition».
Oktober Rock er blitt et årlig arrangement i Orkanger, og vi tok turen for å sjekke ut de mer rocka innslagene på plakaten, som vår egne JORN og Terje Tysland i tillegg til veteranene i Nazareth.
På randen av en ny verdensturné og på nippet til å endelig utgi en ny full-lengder fikk vi telefon fra gitarist Noodles for å høre litt om hvordan det står til med et av verdens lengstlevende punkband. Og litt om gamle dager selvsagt.
Selv om Y&T fra California alltid har vært blant de mest respekterte i bransjen i en mannsalder, hatt supportband som Mötley Crüe og Ratt, vært inspirasjonskilder for Metallica og solgt rundt 4 millioner skiver på verdensbasis, så fikk de likevel aldri det store kommersielle gjennombruddet som mange av deres samtidsband hadde på 80-tallet – urettferdig nok.
“Land Animal” introduserte Boston-sekstetten for et transatlantisk prog-publikum, men var i realiteten ensemblets fjerde langspillfonogram. Plata opplevdes momentant spennende, men kunne ikke skilte med utstrakt aktualitet. I ettertid ser man at materialet mangler kongruens med musikernes intensjoner.
Hva har så bedehusgutten, Michael, funnet på nå? Albumtittelen gir sterke assosiasjoner til de ti bud, men etter et kjapt resonnement kommer jeg til at det er hans tiende soloalbum, og heldigvis hører jeg kjapt at skiva har mer til felles med hans forrige og sterke solo-album «One Sided War» fra 2016 enn salmejamringen fra «Him» i 2006.
De siste årene har svenske Eclipse befestet seg som et av de aller beste «nye» bandene innen kategorien melodiøs hard rock, og ikke minst frontmann Erik Mårtensson har blitt den nye go-to-guy hvis du trenger noen skarpe og fengende låter og/eller produsent til skiva di. Men de alle fleste kilder går jo før eller senere tomme, det er grenser for hvor mye gull det kan graves ut på ett og samme sted, så spørsmålet hadde begynt å sige inn; når går Mårtenson & co på sin første bommert av en skive?
Etter navnet å dømme er det vel ingen stor bombe at vi her snakker om klassisk, gitardrevet melodiøs hardrock – selv om jeg vel kanskje synes stilen heller noe mer mot Turner/Malmsteen og Gary RockeMoore enn Den Sakrale Regnbue. Kanskje er det først og fremst Tore André Helgemos strålende leverte vokal som vipper tankene dithen, kanskje er det låter og generell gefühl.
IQs produksjon har i senere år vært sterk, ikke minst på grunn av utmerkede album som “Frequency” (2009) og “The Road Of Bones” (2014), og med “Resistance” holder de hodet høyt og leverer mer av samme kvalitet.
Da Pixies besøkte Oslo under turnéen i anlending deres syvende album “Beneath The Eyrie” fikk vi en samtale med gitarist Joey Santiago på backstagen til Sentrum Scene angående ny skive, manglende setlister og ikke minst: Å berøre Angus Young.
De skapte skandinavisk rockehistorie rett etter de først ble oppløst, omtrent et halvt år etter nettopp skiva de skapte rockehistorie med ble utgitt. Forvirret? Frykt ikke – vi har nemlig hatt vokalist Dennis Lyxzén på tråden for litt oppklaring rundt akkurat dette, og ikke minst noen ord rundt comebacket og selvsagt deres rykende ferske “War Music”.
Da NRM anmeldte Ragnaroks forrige skive beskrev vi musikken som mer voksen. Årets slipp «Non Debellicata» er både mer voksen, variert og viser et fortsatt sultent band, tjuefem år uti karrieren. Sarpsborg er nok en gang ikke overvunnet.
Det er neiggu ikke helt enkelt å avgjøre hvor alvorlig en skal tillate seg å ta The Darkness, og jeg må innrømme meg å knapt ha sjenket dem en tanke siden implosjonen med andreskiva for ca. 15 år siden. Nå foreligger sjette skive i rekka, og signaturen er ennå den samme; stadionfjollerock med falsettsang .
Etter fem års inaktivitet er pop-prog-orkesteret Flying Colors tilbake med sin tredje skive, «Third Degree». Det har tatt sin tid å få samlet såpass travle musikere som Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse, Dave LaRue og Casey McPherson, men det var vel verdt ventetida.
De tyske powermetallerne i Helloween har hatt en slags gjenforening på forrige turné, hvor ex-medlemmene Michael Kiske og Kai Hansen har turnert sammen med dagens besetning. Dette kan nå overværes på den nye liveskiva «United Alive In Madrid».
Med en suksessfylt verdensturné bak seg har det tyske metallbandet Helloween solid medvind i seilene når det praktfulle live-albumet «United Alive In Madrid» sparkes ut på markedet. NRM tok en prat med gitarist Michael Weikath, som la ut om sparking av medlemmer, dårlig marihuana og det nye konseptet «Pumpkins Utd».
Opp av den berømte hatten kommer et amerikansk band ved velklingende navnet, Crucifliction, som leverer god, gammel thrash metal. En trenger ikke være veldig bevandret i genren for å høre at Megadeth er bandets store inspirasjonskilde. Vokalist og gitarist, Chris Robertson, låter farlig likt Dave Mustaine.
Høyoktan skandirock er det det går i når Dudes presenterer seg for platemarkedet for første gang – riktignok ikke så pompøst og storslagent som Turbonegro eller like illsint som arvtageren Kvelertak, men en slags gyllen mellomting som fungerer meget godt.
En av vår tids ypperste vokalister viser over hode ikke tretthetstegn; snarere er det som om Hart bare forøker selvtilliten, og på “War In My Mind” blottstiller eget, indre mørke, med fynd, sensitivitet og blodstenkt kraft.
Det var duket for storfint besøk da våre utenomjordiske venner i The New Death Cult fant plass til lille Oslo og enda mindre Parkteatret på sin intergalaktiske turnéliste. De måtte ha hatt tidenes jetlag.
Den mest treffende albumtittelen i denne omgang med titler som “Poyekhali” og “Karakoram II” under vingene – og det også ganske obskur musikk norske Astrosaur bedriver, nemlig en instrumental form for progmetall. Eller “flinkisrock” som vi pønksa kalte det i gamle dager.
Etter sigende tok det Øystein Brun – samt medkomponister Simen Hestnæs og Lars Nedland – to intensive år å ferdigstille oppfølgeren til ”Winter Thrice”. Borknagar har i grunnen vært fritatt fra å begå svake skiver, selv med innbyrdes kvalitetskupert katalog.
Black Star Riders, nå med den nye gitaristen Christian Martucci i rekkene, slipper sitt fjerde album “Another State of Grace” i september. Vi ringte vokalist og frontmann Ricky Warwick for en prat om den nye skiva, Thin Lizzy’s “Black Rose” og for å høre planene om en ny soloskive.
I forbindelse med slipp av deres fjerde album “Murder Couture” ble vi nysgjerrig på hvordan ståa var i Oslo-bandet, så vi trosset høysnue og halsbetennelse for en samtale med en meget snakkesalig vokalist og gitarist Chris Damien Doll på Sentralpuben.
Han vil alltid være stemmen fra Enuff Z’nuff, men kommer neppe til å gjenforene krefter med tidligere broder og kumpan Gregory ”Chip” Rybarski. Etter sigende ble nemlig Donnie Vie sparket fra eget band i 2013. Siden har sangeren og låtskrivertalentet kjempet mot indre og eksterne demoner.
Selv om David Coverdale er fullstendig klar over sin alder og at hans karriere ubønnhørlig er i ferd med å nærme seg slutten, så har likevel Whitesnake en ny skive ute, og turnéplaner for de kommende par årene. Den alltid like veltalende herren fra nord-England slo på tråden for å fortelle oss om ”Flesh & Blood”.
Omsider erkjenner Liam Gallagher egne begrensninger som låtskriver. Den forhenværende Oasis-vokalisten har slitt med proaktivitet i tiden etter Manchester-bandets bitre oppbrudd for ti år siden; broder Noel Gallaghers suksess med High Flying Birds har formodentlig kostet kverulanten et par unødige våkenetter.
Eternitys debutalbum er visstnok bestående av låter som har ligget i kjelleren til bandleder Evighet i nettopp en evighet kan man trygt si at det var på tide å få det ut, for dette svinger det enormt av. En miks av old school svartmetall og thrash er det det går i, med et akkurat passe skittent lydbilde.
Denne torsdagskvelden var det ingen ringere enn tidligere W.A.S.P gitarist, Chris Holmes, som gjestet Lillestrøm, og åstedet var Kulturpuben. Spenningsmomentet denne kvelden var uten tvil om gode, gamle Holmes ville klare å gjennomføre gamle W.A.S.P klassikere med stil….
Når det skal listes opp store og innflytelsesrike gitarister innen hardrock, bør en ikke komme spesielt langt ned før navnet Michael Schenker kommer en i møte. I mer enn 45 år har han ledet an tungvektere som Scorpions, UFO og MSG med sine lekre tonevalg, blendende teknikk og sikre melodiføringer.