Supergruppa Chickenfoot, bestående av gitarguden Joe Satriani, Sammy Hagar på vokal, Red Hot Chili Peppers-trommis Chad Smith og ex-Van Halen-bassist Michael Anthony har akkurat kommet med sitt andre album, med den ikke helt opplagte tittelen «III». Vi var ikke vonde å be da muligheten for en telefonprat med Michael Anthony presenterte seg.
Tekst Geir Amundsen | Foto Ross Halfin
– Hallo, dette er Mike!
– Hei Mike, står til, og hvor befinner du deg?
– Jo takk du, aldeles strålende, jeg er hjemme i solfylte Los Angeles! Og du selv?
– Jo takk, hjemme i regnfylte Oslo her! Jeg har hørt på den nye skiva deres de siste ukene, og den høres knallbra ut!
– Åh takk skal du ha! Har du noen favorittlåt?
– Tja, jeg synes «Different Devil» er kanon – og åpninga «Last Temptation» er steintøff.
– Ja, det er kanskje to av mine favoritter også.
– «Different Devil» kunne like gjerne vært en Van Halen-hitsingle fra Hagar-epoken. Er det Sammy Hagar som har skrevet den?
– Pussig at du sier det, «Different Devil» er en låt som vi sammen skrev grunnkompet til, men Sammy hadde store problemer med å komme opp med en melodilinje som passet, så vi skrinla den. Men så dro han på ferie til stedet sitt i Mexico, og et par uker senere ringte han meg og sa at ‘Mike, jeg har det! Jeg har lagd en glimrende tekst og melodilinja bare falt inn i hodet mitt!’. Så han kom tilbake til L.A. og vi spilte den inn i løpet av en helg. Så vi skulle egentlig ikke ha den med på skiva, vi hadde gitt den opp, men nå er det faktisk en av mine favorittlåter på skiva.
– Ja, den bør bli en single!
– Enig, og det er planen vår også.
– Dette er den andre skiva du spiller på som har tittelen «III» – og ingen av disse er bandets tredje skive. Du føler ikke at det poenget ble brukt opp av Van Halen i 1998?
– Nei, det er da hundrevis av skiver med tittelen «III». Vi hadde faktisk tenkt å kalle denne for «Chickenfoot IV», siden alle andre kaller andreskiva si for «II», men til slutt kompromisserte vi med «III». Van Halens skive het jo «3» fordi det var vår tredje vokalist.
– Hvem produserte denne skiva? Jeg har bare en stream og null info, ser du…
– Ikke noe problem! Vi produserte denne selv, med hjelp av Mike Fraser, som var tekniker på førsteskiva vår.
– Og du og Sammy kjente vel han fra «Balance»-skiva til Van Halen.
– Ja riktig, det var der vi møtte ham første gang. Han er en trivelig fyr som vi synes det er lett å jobbe sammen med. Han får denne svære lyden på låtene, og han er spesielt flink til å få bra basslyd – og det er jo det viktigste, haha!
– La oss snakke litt om de andre låtene på denne skiva. Første single er «Big Foot», som slår an tonen for skiva. Er dette nok en Sammy Hagar-Kjører-Bil-låt?
– Haha, ja det kan du si, han er over gjennomsnittet interessert i biler, og det kommer ofte ut i tekstene hans. Vi diskuterte litt hva som burde være første smakebit fra denne skiva, men vi ble enige om at «Big Foot» representerer bandet på en riktig måte. Det ville blitt feil å kjøre frem mer kommersielle låter som «Different Devil» eller balladen «Come Closer» først. Hvis folk liker «Big Foot», så kommer de til å elske hele skiva.
– Og så er det en litt merkelig låt som heter «Three And A Half Letters» på skiva. Som er det mest politiske jeg har hørt fra Sammy Hagars kjeft.
– Ja, Sammy kom faktisk opp med teksten først. Og det var ikke ment å være noen protestsang, det var mer en observasjon av dagens samfunn i USA, en bevisstgjøring av hva som skjer rundt oss. Den handler om folks situasjon i disse økonomiske nedgangstider, om krigsveteraner som vender hjem fra Afghanistan eller Irak og får det tøft. Sammy ville gjøre dette mer verbalt, som du hører synger han ikke versene, og vi syntes dette var en interessant ide. Så vi la et enkelt komp bak dette for å ikke ta bort fokuset på teksten, og resultatet er vi meget fornøyde med.
– Hvordan lager dere låtene? Skriver dere sammen, eller hvem av dere bidrar med flest låter?
– Det blir jo litt spesielt siden dette bandet består av fire mann som alle har egne karrierer og andre band som vi må tilpasse det felles tidsskjemaet vårt til. Joe kom rett ifra innspilling og turne for sin nyeste soloskiva si, og hadde med seg en haug av ideer og grunnutkast for låter. Han sendte oss MP3-filer på mail, og vi bidro med det vi kunne, og sendte forslag til endringer og forbedringer frem og tilbake. Tidsskjemaet vårt tillater ikke at vi samles og skriver låter og øver i månedsvis, så derfor må det meste være på plass før vi går i studio. Og det funker på sett og vis for oss, vi lagde førsteskiva på den måten også. Vi hadde egentlig ikke tenkt å lage noen ny skive i år, men da vi oppdaget at Chad kom til å bli opptatt med Red Hot Chili Peppers til langt uti 2012, fikk vi fart på oss. På førsteskiva var vi kanskje litt tilbakeholdne, det var en helt ny konstellasjon av musikere som skulle klikke sammen, men etter en turne har vi virkelig funnet kjemien, og det tror jeg er åpenbart på denne nye skiva.
– Ja, helt enig, jeg synes låtmaterialet på denne er sterkere enn på debuten.
– Ja, på debuten var det mange av låtene som var jammet frem, og det var stas fordi vi ville beholde spontaniteten i musikken. Og vi var veldig bestemt på at dette skulle høres levende og organisk ut, så vi spilte inn grunnkompet på låtene samtidig, alle i samme rom. Akkurat slik Van Halen pleide å gjører i gamle dager. Selvsagt gjorde Joe endel overdubbing av gitaren her og der, men det viktigste er å beholde live-følelsen.
– Jeg ble litt bekymra heromdagen da jeg leste et intervju med Red Hot Chili Peppers i Classic Rock Magazine, og Chad Smith sa ‘Chickenfoot var noe jeg syslet med da jeg hadde litt fritid til overs.’ Han snakket i fortid, som om Chickenfoot var et tilbakelagt stadium. Så hva skjer, har han sluttet?
– Neida, vi har hele tiden vært klar over at Chili Peppers har vært, og er, hovedbandet hans, og nå skal han på turne med dem i lang tid fremover. Vi visste da vi startet Chickenfoot i 2009 at situasjoner som denne kunne oppstå, men satset på å løse det problemet når det oppsto. Så jeg vil ikke si at han har sluttet, vi har bare funnet en trommis som kan vikariere for han imens. Kjenner du til Kenny Aronoff?
– Selvsagt. (Dreven sessionkar som har spilt på skiver og turneer med alle fra Tony Iommi, Cinderella og Alice Cooper til John Fogerty, Johnny Cash og Marion Ravn.)
– Han skal spille med oss på den kommende turneen.
– Javel? Jøssenamn.
– Han er minst halvparten så gal som Chad, og han spiller dritfett, så jeg tror det kommer til å bli kanon. Det var faktisk Chad som anbefalte oss å høre med Kenny, og vi jammet med han for et par uker siden. Og det fungerte som ei kule, så jeg tror det kommer til å bli en fantastisk turne. Så ingen erstatter Chad, han er og blir Chickenfoots trommeslager så lenge han selv vil.
– Apropos turne, kommer dere til Europa?
– Javisst, definitivt. Vi hadde ikke så mye tid disponibel da vi var i Europa i 2009, selv om jeg tror vi var der i 3-4 uker, og vi hadde det fabelaktig. Vi spilte ikke alle steder som vi selv ville, men denne gangen har vi satt av mer tid. Vi skal gjøre en håndfull klubbkonserter her i USA i november, men i april til neste år regner jeg det som helt sikkert at vi kommer til Europa.
– Glimrende, gleder meg til det! Du har vel ikke vært i Norge siden du spilte med Van Halen i Oslo i 1993, kan det stemme?
– Åh herregud, er det så lenge siden? Men jo, det kan nok stemme. Da vi var i Europa med Chickenfoot i 2009, så var det mitt første besøk på over ti år. Vi gjorde noen få konserter i Europa med Van Halen i 1998 med Gary Cherone på vokal. Men vi har det så utrolig morsomt sammen på turne med Chickenfoot, at vi vil turnere vel og lenge denne gang, så jeg kan nesten love at vi kommer innom dine trakter denne gang.
– Jeg går utifra at frøet som ble Chickenfoot ble sådd allerede i 2002, da dere hadde et prosjekt som het Planet US? Med et par folk fra Van Halen, to fra Journey, og Satriani?
– Planet US, ja, det stemmer, selv om det egentlig ikke har noe med Chickenfoot å gjøre. Sammy ringte meg etter at Van Halen var i oppløsning, vi hadde prøvd å gjøre en gjenforening med David Lee Roth som ihvertfall jeg skjønte ikke kom til å fungere. Så Sammy lurte på om jeg ville være med på et prosjekt han skulle starte med Neal Schon fra Journey og hans trommis Deen Castronovo. Og vi kom sammen, spilte inn noen låter og gjorde faktisk noen liveopptredener på radiostasjoner i USA. Og Joe skulle egentlig også være med i det bandet, og han jammet med oss på en radioopptreden. Men så kom denne gjenforeningsturneen med Van Halen og Sammy Hagar istand, og dermed ble hele Planet US lagt på is.
– Eller så kan man si at de endret navn til Soul SirkUS, erstattet deg og Sammy med Jeff Scott Soto og Marco Mendoza, og ga ut en skive, «World Play».
– Ja, det kan du si. Det er låter på den skiva som ble påbegynt i Planet US. Men Chickenfoot startet med Sammy, Chad og meg selv tidlig i 2009. Sammy og bandet hans, The Waboritas, spilte i Las Vegas, og han hadde lyst til å gjøre noe spesielt til ekstranumrene, så han ringte meg og Chad og ba oss være gjester, som Sammy Hagar & Friends. Så fant han ut at han ville få med en gitarist til, og ringte Joe Satriani, som tilfeldigvis var i nabolaget da. Så det var første gang vi fire spilte sammen, og kjemien mellom oss var umiddelbar. Gnistrene sprutet, vi visste øyeblikkelig at her hadde vi noe helt spesielt på gang.
– Ja, jeg tviler ikke. Jeg så nettopp på live-DVDen deres, og det ser virkelig ut som om dere stortrives sammen, både på scenen og bak scenen.
– Ja, definitivt. Jeg mener, ikke for å si noe stygt om Van Halen; jeg verdsetter hvert minutt jeg tilbrakte i det bandet og det var en fin tid, men etterhvert som årene gikk ble det mer og mer business. Vi mistet fokus på hva vi egentlig holdt på med, og ble et veloljet maskineri istedet. Vi tjente masse penger og spilte enorme konserter for titusener av mennesker hver kveld. Men av og til glemmer man å ha det gøy og å fokusere på musikken. Og det er det fine med Chickenfoot, for vi har alle opplevd stor suksess med det vi har gjort tidligere. Det er ikke ønsket om å bli rike eller kjente som driver oss, det er vi allerede. Vi gjør dette kun fordi vi elsker å spille musikk sammen med venner.
– Hva tenker du om denne såkalte gjenforeningen med Van Halen og David Lee Roth som foregår nå? Du er eneste orginalmedlem som ikke er invitert tilbake i folden, og du er blitt erstattet av en kvisete tenåring.
– Aah….ehem….jeg synes det er flott, hvis de gjør dette av de riktige årsakene. Det er mulig de har sett på endel andre gjenforeninger av store band som har skjedd, og tenkt at her er det store penger å hente . Men de har jo masse fans som elsker låtene deres, og som aldri har hatt mulighet til å se Van Halen før, så for fansen er det jo flott.
– Men tror du det skjer noe? Skiva deres blir utsatt og utsatt, null informasjon eller oppdateringer kommer fra managementet, turneen uteblir eller blir kansellert, og hjemmesida er ikke blitt oppdatert på år og dag.
– Gudene vet hva de holder på med. Hverken Roth eller Eddie er verdens enkleste å jobbe sammen med. Men det vil jeg ikke spekulere i. Hvis de får utrettet noe, flott for fansen. Jeg og Sammy gjorde jo en del Van Halen-låter fordi fansen ville høre det.
– Men i Chickenfoot virker det som om dere bevisst har unngått å spille Van Halen-låter på konserter, selv om det ville vært den mest naturlige ting i verden, med tanke på at dere bare har hatt en skive med eget materiale å plukke fra?
– Ja, vi var alle enige om at vi ikke skulle hvile på gamle laurbær, vi ville etablere oss som et nytt band. Vi ville at folk skulle innse at dette var noe helt annet enn det vi har gjort i fortida, så det var et bevisst valg at vi ikke spilte noe Van Halen eller Red Hot Chili Peppers eller Sammy Hagar eller Joe Satriani-låter på konsertene våre. Vi ville få folks respekt utifra hva vi hadde gjort sammen som band. Og nå som vi har det, føler vi at våre egne låter er så sterke og vi har det så gøy, at vi behøver ikke bruke gammelt materiale. Vi tar riktignok en coverlåt i ny og ne når vi føler for det. Vi har spilt «Highway Star» av Deep Purple, og vi har gjort noe Zeppelin og Hendrix.
– Og en Montrose-låt?
– Ja, det er unntaket fra regelen, fordi «Bad Motor Scooter» var en av de første låtene Sammy Skrev, og det var et godt påskudd til å få hengt på ham gitaren sin. Med Joe Satriani på scenen, er ikke Sammy så ivrig på å spille gitar!
– Med unntak av Chickenfoot-skivene, har du jaggu ikke gjort mye i studio de siste 10-12 årene. Såvidt jeg kan telle, har Chad Smith spilt på flere skiver de siste fem årene enn du har gjort i løpet av hele din 33-årige platekarriere. Hva sysler du med?
– Haha, det stemmer nok, Chad er arbeidsnarkoman og spiller med så mange band han har tid til, og enda litt til. Sist gang jeg var i studio for å spille inn en hel skive, var nok i 1998 da vi lagde Van Halen 3. Jeg har stort sett spilt litt her og der med venner, ikke noe seriøst, men det er derfor det er så deilig å komme inn i dette miljøet som vi har skapt i Chickenfoot. Det har vært utrolig inspirerende.
– Hvilket instrument spiller du nå? Er det fortsatt Yamaha-bassgitarer?
– Ja, jeg spiller Yamaha, og er for tiden i prosessen med å utvikle en ny Michael Anthony signaturbass med Yamaha.
– Javel? Med Jack Daniels-logo da vel?
– Hahahaha, vet du, det er jævli morsomt, hver gang jeg prøver å sette fra meg Jack Daniels-bassen min hjemme, så spør folk hvor jeg har gjort av den. Jeg er blitt så assosiert med den bassgitaren at når vi har pressekonferanse for å annonsere ny turne, så blir jeg alltid spurt ‘Kommer du til å ha med Jack Daniels-bassen?’ Så jeg må vel bare innse det! Den siste Jack-bassen jeg spilte på Van Halen-turneen i 2004 var spesiallagd av Yamaha, så kanskje jeg skal få meg en ny til denne turneen. For folk kommer garantert til å spørre etter den.
– Og mens vi snakker om Jack – og dette har jeg hatt lyst til å spørre deg om i 30 år – jeg hadde et liveopptak med Van Halen på VHS-kassett. Var det virkelig whiskey i den flaska?
– Jeg visste det!!!! Der kom den! Jeg er medlem i The Tennessee Squire Association, en elitegruppe folk som knyttes sammen av Jack Daniels-destilleriet i Lynchburg, Tennessee. Men joda, jeg kan med stolthet si at det har aldri vært noe annet enn Jack Daniels i flaskene som jeg har drukket av på scenen. Hvis noen er i tvil om det, så kom opp på scenen så skal du få smake!
– Så du kan altså fint styrte en halv flaske Jack på scenen og deretter fullføre en konsert?
– Haha, når du er 24 år gammel, så kan du gjøre sånt. Jeg har kuttet litt ned på kvantumet, for jeg vil gjerne bli gammel og grå, men joda, det var ville tider, og du er jo totalt uødeleggelig når du er ung og sprek.
– Okay Mike, jeg skal ikke ta opp mer av din tid, har du til slutt noen beskjed til fansen i Norge?
– Chickenfoot kommer! Vi har akkurat gjort ferdig videoen til singelen «Big Foot» som dere kan se snart, og vi gleder oss til å komme til Europa og spille i Norge på vårparten til neste år.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2011