NORWAY ROCK MAGAZINE
Etter at The Black Crowes la inn årene i fjor vinter, har ikke Chris Robinson lagt på latsiden. Hans eget band Brotherhood har nylig spilt inn sin fjerde studioskive, og fra sitt feriested i Costa Rica ringte han oss i forkant av bandets første Europaturne.
At ens primære drivkraft og hovedkomponist diagnostiseres med kronisk utmattelsessyndrom, i dette tilfellet Leif Edling, setter unektelig begrensninger på verdens kanskje ypperste, destillerte doom-metalliske band, men Edling er visstnok på bedringens vei og deltar på bandets ferske ep-slipp i anledning 30-årsjubileet.
Radiohead er ute med sitt niende studioalbum «A Moon Shaped Pool», fem år etter at vi hørte fra dem sist. Melankolsk alternativ rock – med innslag av trip-hop – må gjerne høres noen ganger før man får fot. Så også med denne plata.
Rival Sons har de siste fem årene virket helt ustoppelige. I juni kom deres femte album «Hollow Bones», samtidig som de har reist verden rundt sammen med Black Sabbath på deres avskjedsturne. Vi tok en prat med bandets skravlesjuke trommis Michael Miley om det aller meste mellom himmel og jord.
Et av årets mer spennende nye bekjentskaper (til tross for at hun nå er ute med sin andre skive) er den norskamerikanske multiinstrumentalisten Sylvaine, bosatt i Frankrike, med en bred musikalsk palett som det ikke er så lett å putte i bås.
Vokalisten fra Soundgarden er en særdeles aktiv kar som nærmest kontinuerlig er på en akustisk soloturne, denne gang med den nye skiva «Higher Truth» i bagasjen. Vi tok en prat med Chris Cornell da han stakk innom Norge med gitaren sin for å spille konsert på Folketeatret i Oslo.
Sist gang vi hørte ifra denne gjengen her klokker vi tilbake til tidlig 90-tall, hvor 80-tallet ikke helt hadde dødd ut riktig enda, og det gjenspeiltes ganske så kraftig i populærmusikken på den tiden. Sjølve herr Reed har gitt ut en del solomateriale siden dess, og har holdt seg i geskjeft på den måten.
Tre år er gått siden Withem kom med sin debutskive «The Point Of You», og det er gledelig å høre at de har laget en enda sterkere oppfølger. På «The Unforgiving Road» er melodiene mer i fokus enn tidligere, noe som gjør at disse låtene fester seg bedre.
Mens vi venter på oppfølgeren til 2013-utgivelsen «TheTraveller» har Jørn Lande bestemt seg for å hylle sine musikalske forbilder. «Heavy Rock Radio» er et coveralbum der telemarkingen ikke bare har plukket fra hardrock-universet, men også har brukt plass til å avsløre sin fascinasjon for eksperimentell pop, samt musikk fra den amerikanske vestkysten.
Det første som slår meg er; dette er IKKE en rockekonsert av vanlig merke for vanlige rockere – dette minner fort mer om et slags freakshow barnevennligfisert så det kan gli rett inn på Stena Line i prime time rett før leggetid. Her kjøres det safe på det Kiss er mest kjent for, showet. Og det er et så til de grader Kiss-show at det grenser til det parodiske.
Southampton-trioen Band Of Skulls har holdt på i noen år nå. Forrige albumet «Himalayan» hadde massevis av catchy sanger, og det var bandets ønske før de gikk i studio om å utvikle seg videre fra «Himalayan».
Det var en kveld i nynorskens tegn som var i anmarsj denne tidlige sommerkvelden på John Dee. Konserten var veldig bra gjennomført foran et engasjert og takknemlig publikum – og dekket de fleste tidsaspekter fra Rammsteins nå meget lange karriere.
Det hender en må høre skiver noen ganger for å trenge inn under skjoldet, og denne tok jaggu sine runder. Førsteinntrykket var sonisk svevestøv i tjukk ekkotåke med vakker englesang langt der inne, men etterhvert utvidet inntrykket seg noe.
En ting skal Volbeat ha; de levner liten tvil om hvem man hører på. De kjører på med sitt særegne sound – og hvorfor endre på en oppskrift som ser ut til å fungere. Danskene er ute med sin sjette fullengder, og den tar definitivt opp arven etter sine forgjengere.
«Delirium» er italienske Lacuna Coils åttende studioalbum. Og dette er såvisst ikke noe å få delirium av. Snarere tvert imot har de kanskje laget ett av sine beste album. Tematisk handler plata om å utforske det ukjente i håp om å finne en kur mot hverdagens grusomheter. Intet mindre.
Det er ikke mer enn syv måneder siden Amaranthe sist spilte i Oslo, men nå var de allerede tilbake med en aldri så liten Norgesturné. Musikkflekken var nest siste stopp på ruta, og jammen var det ikke mer eller mindre utsolgt. Svenskene ble møtt med fullt hus og topp stemning.
Man skal alltid se etter positive ting først når man sjekker ut nye ting sa min mor en gang. Og akkurat det er ganske lett når det gjelder Van Cantos siste «verk»; Det er nemlig noe så sjeldent og originalt som et a capella-musikal-metall-stykke, kjemisk renset for gitarer og bass.
Satan rulle for en utgivelse! Et monumentalt konseptalbum som omhandler fabelen om en ugle som går til krig mot en ørn for å forhindre dagslys. En veldig sær og spesiell historie, men like fullt interessant.
Ett er tindrende sikkert: Ingen band på planeten utøver resignert tristesserock bedre enn Katatonia, selv ikke når svenskene øser opp lett problematiske album.
En stadig stigende stjerne på AOR-himmelen de siste årene har vært engelske Vega, ikke minst takket være låtskrivermagien til tvillingbrødrene Martin, hhv James på keyboards og Tom på bass. Disse to har vært sjangerens go-to-guys for å få solide låter, og alle fra House Of Lords og From The Inside til Ted Poley og Joe Lynn Turner har nytt godt av dette.
Det har blitt en tradisjon for The Carburetors å samle fansen til en aldri så liten fest natt til 17. mai. Eller som de selv uttrykte det i løpet av kvelden: «Vår favoritthøytid er 16. mai-fylla». Til tross for pinse, langhelg og finvær var det en solid fanskare som hadde funnet veien til Rockefellers dunkle kjeller.
Helt siden de første ryktene oppsto i mars, har diskusjonen blant AC/DC-fansen rast om hvorvidt Axl Rose er et horribelt eller godt valg for å erstatte Brian Johnson for resten av «Rock Or Bust»-turneen. Over 7.000 belgiere valgte å få pengene tilbake for billetten sin da de fikk muligheten.
Det svenske postmetallbandet Cult Of Luna er på turné med albumet «Somewhere Along The Highway», som har 10-årsjubileum i år, og har kastet seg på bølgen med å spille album fra A til Å. Et litt pussig tidspunkt å fronte en gammel plate, ettersom de slapp en helt ny skive i april.
Dette er den fjerde skiva i AOR-prosjektet Sunstorm, og nå er vokalist Joe Lynn Turner (ex-Rainbow, Deep Purple, Malmsteen) den eneste konstante faktoren. Likte du de tre første skivene, så kan du alltids kjøpe denne også, uten at det er tvingende nødvendig.
Kvelertaks tredje fullengder, «Nattesferd», er en ny oppvisning i livsbejaende metal, som jeg for enkelthets skyld velger å kalle det de driver med. For Kvelertak er ikke så lette å sette i bås. Her er elementer fra hardrock, punk, black metal. Det er høyoktan musikk. Og det er skikkelig norsk.
Oslo-baserte Impossible gjorde seg bemerket i 2012 med den kritikerroste debuten «Close Relations» og har siden utgitt oppfølgeren «Second Thoughts» i 2014. Fredag kveld inntok de scenen på John Dee foran om lag 100 tilhørere; ganske sparsomt oppmøte, men kanskje å forvente på en «inneklemt» fredag som denne.
Nikki Sixx er en mann med mange jern i ilden. Etter at Mötley Crüe la karrieren på hylla på nyttårsaften har han definitivt ikke ligget på latsiden. Sixx:A.M. annonserte allerede i høst at 2016 ville by på både dobbeltalbum og verdensturné. Og nå er altså første del av albumet klart – «Prayers For The Damned Vol. 1» er straks å finne i butikkhyllene.
Baby Snakes er et relativt nytt prosjekt fra østfoldingene Trond Holter og Bernt Jansen. Med seg har de vokalist og gitarist Christian Klykken, og Per-Morten Bergseth på trommer. Gutta spiller klassisk hardrock, med innslag av alt fra country til grunge, og var klare for å rocke Olsen på Bryn denne lørdagskvelden.
Jeff Scott Soto har vært en allsidig kar opp gjennom sin 30-årige karriere, fra den spede begynnelsen som Yngwie Malmsteens vokalist, via Talisman og Journey til W.E.T., og soloskiver som nærmest har leflet med Prince-funk, men det har alltid vært hovedfokus på melodier.
Fredag var det duket for kick-off for årets Norway Rock Festival, i form av konsert med Ammunition, som naturlig nok også spiller på festivalen i juli. Det gjør også NiteRain, som hadde æren av å åpne denne kvelden.
Hvordan en rocketrio klarer å skape så mye lyd og ha så mye detaljer i lydbildet er ikke godt å vite. For her går man fra blytung metal, til fengende og catchy melodier til progressive vendinger hele veien, som en slags Mastodon møter Rush. Det var fullt driv hele veien, på en meget god måte.
De færreste av dere kjenner vel til navnet The Defiants, men dette er et nytt prosjekt bestående av Danger Dangers bassist, låtskriver og hjerne Bruno Ravel, gitarist Rob Marcello som de siste årene har spilt i Danger Danger, og vokalist Paul Laine, som tidligere sang i Danger Danger.
Retrorockerne The Temperance Movement fra London har tatt verden med storm i løpet av de få årene de har eksistert, takket være to strålende album og et forrykende liveshow. Vi tok en pils med vokalist Phil Campbell og trommis Damon Wilson før deres konsert i Oslo i februar.
Etter fem års taushet er britiske Polly Jean Harvey nå ute med sitt niende studioalbum, «The Hope Six Demolition Project». Albumet har fått navn etter USAs «Hope VI»-prosjekt, som går ut på å rive kommunale boliger i strøk med høy kriminalitet, for så å bygge opp igjen nye og bedre hus.
For seks år siden gjorde svenske Treat et suverent comeback som nærmest sjokkerte fans av AOR/Melodic Rock – «Coup De Grace» var intet mindre enn en klassiker innen sjangeren, og det suverent beste albumet bandet noensinne hadde produsert da de første gang var aktive på 80- og tidlig 90-tall.
Trodde noen virkelig at a-ha faktisk var ferdige da de spilte sin «Final Concert» i Oslo Spektrum i desember 2010? Neida, musikere får baksmell på skatten som alle andre, så her er de igjen, med «Cast In Steel» i bagasjen på en Europaturne som kulminerer i Oslo i månedsskiftet april/mai.
Skada slapp nylig sitt første album, «Sjølforskyldte hælvete», og fant det derfor sømmelig å servere
Oslo-folket en solid dose pønkrock på en av byens bruneste scener.
De gamle thrash-heltene i Anthrax er ute med ny plate. Som medlem av den celebre klubben som regnes som thrashens storheter, “The Big 4“, knytter det seg alltid en viss spenning til hva Anthrax kommer med.
Bandet IQ startet opp i 1981, men først etter 35 års virksomhet tok de turen til Norge og lille John Dee. IQ var med på å fronte den nye progressive bølgen i Storbritannia tidlig på 80-tallet, sammen med mer kjente band som Marillion, Pallas og Pendragon.
Det tok 35 år før de britiske progrockerne i IQ kom seg til Oslo for å spille sin første konsert på norsk jord noensinne. Det finnes ikke bedre grunner til å sette seg ned og slå av en prat med vokalist Peter Nicholls og gitarist Mike Holmes, på backstagen på John Dee en fredagskveld i april 2016.
Sørstatsguttene i Black Stone Cherry kom i april 2016 med sin femte skive, «Kentucky». Da de besøkte Oslo, benyttet vi anledningen til å sette oss ned med gitarist Ben Wells og slå av en prat et par timer før de gikk på scenen foran et fullsatt John Dee.
Ah, Motorpsycho… Da bandet sto på scenen foran et fullsatt Rockefeller lørdag 2. april, var det den trettiende gangen de gjestet dette konsertlokalet, samme året Rockefeller selv runder de 30. Bandet har holdt på i 25 år, en anselig alder i seg selv for et norsk band.
Oslo hadde i helgen besøk av Slade, et engelsk band som det er vanskelig å overdrive betydningen av i rockehistorien. På første halvdel av 70-tallet var det nesten ingen band som hadde så mange singlehits som Slade.
«Battle Cry» er en dokumentasjon over Judas Priests konsert på Wacken-festivalen i Tyskland i fjor sommer, innspilt foran 85000 fans. Og bare det er imponerende, med tanke på at det er nå 42 år siden debutskiva.
Chris Cornell har en imponerende mengde arbeid bak seg, både i hovedbandet Soundgarden, prosjektet Audioslave og som soloartist. Og ikke minst den skiva som kanskje er en av de beste fra 90-tallet, nemlig Temple Of The Dog.
Baroness spilte denne kvelden for et utsolgt Rockefeller. De har gitt ut fire studioalbum som alle er kategorisert inn i fargekoder, også albumtitlene. Det som var ufattelig kult, var at for hver låt de spilte så kunne man på bakgrunn av fargen på scenelyset se hvilket album låtene var hentet fra.
Trondheim internasjonale filmfestival, Kosmorama, melder om enda større publikumsoppslutning i år, til tross for færre enkeltarrangementer i mer komprimert format. Henimot 23.000 besøkte festivalen i løpet av dens seks dager lange utstrekning.
The Gaslight Anthem ligger stadig på is på ubestemt tid, men bandets vokalist og låtskriver Brian Fallon har likevel ikke ligget på latsiden det siste året. Dette er hans første soloskive, og ligger mer i dongerikledt amerikansk singer/songwriter-territorium.
Det er påske, og som alle metallhoder i Norge vet, betyr det Infernofestival. Sahg var ett av bandene som skulle spille på John Dee på åpningskvelden.
Svenske Eclipse slapp sitt kritikerroste album «Armageddonize» i februar i fjor. Nå gir de ut et dobbelt Deluxe-album, hvor disk 1 inneholder alle fjorårets 11 låter pluss deres nyeste singel «Runaways», som de deltok med i årets utgave av «Melodifestivalen».
«InVader» er Reckless Love’s fjerde studioalbum. Et album som befester disse finske puddelrockerne som et band som er langt bedre live enn på plate.
Det er kun en ting som er virkelig spennende med denne skiva før man setter seg ned for å høre på den. Lords Of Black er en spansk standard trad-metal trio som man normalt sett ikke ville gidde sjekke ut.
Hva får du når du krysser en romer med to norske vikinger? Jo, da får du en produktiv norsk/italiensk powertrio som allerede er klare med sin oppfølger «II», bare halvannet år etter deres selvtitulerte debutalbum.
Amorphis slapp sitt nyeste album «Under The Red Cloud» i september i fjor. De har tatt med seg albumet ut på veien, og la turen innom Vulkan Arena i Oslo. Dette finske seksmannsorkesteret spiller melodisk progmetal, med innslag av folkmetal, og har holdt det gående siden 1990.
Engelske The Treatment har i noen år vært i kategorien ‘lovende’, og når de nå kommer med sin tredje skive, bør de begynne i innfri, for de to første skivene var ikke all verden.
Gutta i Circus Maximus er aktuelle med sitt fjerde album. Vi slo av en hyggelig prat med Haugen-brødrene og fikk høre ett og annet om albumet, enhjulinger og roboter.
Soulfly ble dannet i 1997 etter at vokalisten Max Cavalera avsluttet sitt engasjement i Sepultura. Etter en lang og solid karriere med over 29 album (hvorav 11 av de er med Soulfly) bak seg, var tiden inne for at Soulfly skulle ta turen til Norge under turneen ”Maximum Cavalera 2016”.
Denne kvelden hadde jeg sett frem til i flere måneder. Eller rettere sagt 13 år. Så lenge er det siden sist Midnight Choir spilte sammen, og takket for seg på Rockefeller. Så hva var vel mer naturlig enn en aldri så liten gjenforening i forbindelse med Rockefellers 30-årsjubileum. I tillegg er det 20 år siden deres andre plate «Olsen’s Lot» ble gitt ut, og det markeres med en nyutgivelse av dette albumet fra 1996.
Fire år etter «Nine» er Circus Maximus klare med sitt fjerde album «Havoc». Og hvilket album! Her er det lite som minner om kaos, som tittelen lover. Annet enn at det er progmetal da.
Vil me ha meir folkemetal på klingande nynorsk? Jau, seier no eg, og det gjer du òg! Blodsmak er nå klare med oppfølgeren til den flotte debuten «Av Jord Er Me Komne», som jo såvisst ga (kremt) mersmak.
To år etter den noe skuffende «Magic Mountain» er Black Stone Cherry tilbake med sitt femte studioalbum, og fortsetter ufortrødent i det samme musikalske landskapet de har vært hele tiden.
Jeg fikk virkelig ikke tak på bandets forrige album «Legions» og synes dette albumet er et steg i riktig retning. Stilmessig er det som vanlig teknisk thrash metal, og man finner mye godt gitararbeid av brødrene Stützer.
Med de ikke veldig imponerende fløytetonene av Griegs Dovrehall intonerer Tusmørkets tredje album på sedvanlig overeksplisitt vis. Bandet blir elsket og hatet, og har i så måte reell grunn til å slå seg på brynjebrystet for å ha utrettet noe riktig.
Inside Out Michael Amotts klassiske tungrockensemble er ham like hjertekjært som inntektsgivende Arch Enemy. Katalogen pendler voldsomt i kvalitet, men 2013-utgivelsen ”Blues Earth” varslet bestenotering for svenskene. ”Sunrise To Sundown” er varmere og mer riffbasert, kanskje også i overkant fordringsfri allsangvennlig, med betydelig skyld til så vel 70-åras som 80-tallets gitar- og orgeldrevne rock. ”No […]
Ikke kjenner jeg australiernes mulig sekulære verdensanskuelser, men musikalsk klinger Southern Empire riktig så progressivt gladkristelig. Bandet ble initiert av brettist Sean Timms etter at Unitopia imploderte, og stilistisk faller ikke epleskrotten langt fra stammen.
Englenderen i trøndereksil nyttet en friuke forrige sommer til å utpensle nye idéer, og da søndagen opprant hadde Marsh sju rimelig komplette spor på blokka. Han insisterer på at de sju dividerte stykkene utgjør kapitler i én sammenhengende sangsyklus.
Regelrytterne i finske Moonsorrow tenker gravitetisk og pretensiøst, men glipper radikalt kontra det musikalske. Kvintettens sjuende skive består av fem ekstensive stykker lastet med folkemetalliske trivialiteter langs utgåtte meloditraséer, banal pseudoritualistisk messing og ditto akustiske leirbålbrekk.
Tredje plate fra Miasmal foranlediger ikke én eneste frisk tanke, men spinner formålsløst videre på mugne klisjéer initiert under tre tiår med thrash- og dødsmetall. Tekniske lydfordringer er naturligvis nøysomt ettersett, men ikke et eneste parti frister til reprise over anlegget.
Er det ikke bemerkelsesverdig hvor mange musikerspirer som til stadighet søker å videreføre arven etter kanoniserte utøvere, og som like fordømt vil mislykkes om de så får ørten livsløp til disposisjon? Engelske King Goat har gitt seg selv et fruktesløst navn, men er musikalsk ikke verst i jyplingjungelen.
Vikingestemningen slår oppunder mønet når Enslaveds gitarist og Wardrunas anfører inngår sparringspartnerskap. ”Skuggsjá” har sitt opphav som bestillingsverk til Eidsivablot-festivalen 2014. Duoen fant verket såpass vellykket at det herved lanseres i propert albumformat.
Ett er forutsigelig sikkert hva gjelder Vegard Tveitans soloarbeider – du kan gjøre regning med det uforutsette. Sjette Ihsahn-skive er et helt annet monster enn ambiguøse ”Das Seelenbrechen” fra 2013.
Robert John Godfrey er omsider i ferd med å høste anerkjennelse en visjonær komponist verdig, og det er usigelig fint å se veteranen aktiv i ny The Enid-konstellasjon.
Åpningsriffet på Diamond Heads sjuende studioalbum sveiper lytteren tilbake til 1982 og selve hjertet av bandet. Idet nyrekrutt Rasmus Andersen fyller lungene og gir sanglig liv til Brian Tatlers gitargemytt, har enhver Diamond Head-fan lov å tørke øyesekreter.
Med sitt åttende album til tross, jeg tør påstå chilenske Criminal ikke er allemannseie her til lands. Bandet har siden debuten i 94 levert en moderne form for death/thrash, nærliggende er det å sammenligne dem med Sepultura à la «Chaos AD» blandet med moderne thrash.
Amerikanernes eneste album skriver seg fra 1988; en langt på vei komplettert oppfølger ble aldri materialisert. Siden har Morbid Saint nytt semilegendarisk undergrunnsstatus.
For de som allerede er fans av Thunder, er «All You Can Eat» en veritabel godtepose bestående av to live-CDer og en DVD. Alt har sitt utspring i månedene før de ga ut fjorårets «Wonder Days», da bandets altmuligmann Ben Matthews var på sidelinjen pga kreftbehandling.
Soren Andersen og Mika Vandborg kan øyensynlig mer enn å konkurrere om pokalen for jordklodens tåpeligste bandnavn; på sitt andre albumsamarbeid utlegges gitardominert rock av det slaget Blues Bureau frontet i 90-årene.
Aktivitetsnivået har riktignok vært lavt innimellom, men norske Divided Multitude feiret faktisk 20-årsjubilerum med fjorårets utgivelse. Mye forgangen powermetallisk pissoarlefling er blitt erstattet av prinsipper for moderne metall, og kvintetten løser oppgaven tålelig godt, uten å imponere kompositorisk.
Det kan godt tenkes at han som med denne skiva lette etter avantgarde-/frijazz i kombo med fusion-/proggrooves, han krokofant. Jeg er dog fremdeles litt på leiting etter tråden som kan farges rød og binde det hele sammen.
Houston-sekstetten har angivelig eksistert i fire år, etter at flere rolleinnehavere gjorde seg ferdig med x antall uforbederlige dødsmetallprosjekter. Bandet er grunnet på et riktig vakkert postulat om å gi faen i sjangerdefinert tenkning, og snarere oppvise det som føles naturlig og representerer summen av influenser.
Reckless Love hadde tatt turen fra Finland til kjelleren på Revolver, noe overrasket over hva liten svett klubbscene faktisk betydde. I resten av Norden er de vant til å spille for betydelig flere mennesker, mens i Norge er det knapt noen som har hørt om dem.
På en pressekonferanse på Konserthuset i Oslo lørdag ettermiddag kunne Dream Theater avsløre at de i samarbeid med Turbo Tape Games har utviklet et dataspill basert på historien bak «The Astonishing».
Den lille klubben Sticky Fingers i Göteborg har bare plass til et publikum rundt 400, og det kan virke som om de fleste av disse var musikere som var kommet for å måpe på virtuositeten som herrene Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen besitter.
New Yorks progmetalgiganter hadde jammen ikke spart på kruttet da deres nyeste monster-opus og rockeopera «The Astonishing» skulle presenteres i sin helhet foran norske fans, og det var en særs entusiastisk og positivt innstilt gjeng.
Enslaved har 25-årsjubileum i år og feirer dette med en turné med Rockefeller som første spillested. Bandet skal holde spesielt sammensatte konserter, som fokuserer på forskjellige perioder opp igjennom karrieren.
Det har gått over seks år siden sist Black Stone Cherry var i Oslo på egen hånd, og de spiller fortsatt på et ikke helt utsolgt John Dee, mens de på samme turne har frekventert arenaer i Storbritannia foran tusener av fans.
Tredje skive fra Gøteborg-kvartetten Bombus innestår en affektiv, radiovennlig og oppvakt heavy metal-variant, med evident elsk til D.A.D., Iron Maiden, Trivium og et koppel svenske kumpaner.
De britiske veteranene i Magnum er produktive som få. Snaut to år etter forrige studioskive kommer bandets åttende album siden comebacket i 2002. Bandet har levert solid håndverk gang etter gang de siste årene, og det samme er tilfelle med «Sacred Blood, Divine Lies».
L-G Petrovs mannskap sadler om den samme, gamle hesten, og legger ut i arrig trav, tilsynelatende uaffektert av fordums interne stridigheter og skiftende musikalske klima.
Sekstetten fra Roskilde skritter fra folkemusikalsk dødsmetall til sortmetallpaganisme, og tror seg muligens i mål som kunstnerisk enhet med sitt fjerde langspillfonogram. Beskjæres episk dekor sitter man tilbake med et puslete oppkok svake omskrivninger, uten den ringeste tanke for melodiske dimensjoner eller særpreg.
Damian Wilson og Adam Wakeman tar naturlig nok mye av oppmerksomheten i Headspace, både i og utenfor det musikalske, og mens førstnevnte ansvarligholdes albumets verbale beskaffenheter, kommer brorparten av de musikalske idéene fra Rick Wakemans sønn.
Satyricon innbød svartkledde til fest for å feire at det er 20 år siden de slapp den sagnomsuste platen «Nemesis Divina». Og fest ble det så definitivt. Konserten i seg selv er «Nemesis Divina» innpakket i en bråte av Satyricons største hits, de fleste av dem fra 2000-tallet.
Å plassere Toto i båsen «norgesvenner» er kanskje litt ufint, men når bandet gjester Oslo og et forlengst utsolgt Sentrum Scene ikke mer enn åtte måneder siden forrige visitt, må bandet pent finne seg i denne noe tvilsomme merkelappen.
At regissør Andrew Horn er selverklært Twisted Sister-disippel skinner i hvert fiber av herværende 135 minutter lange dokumentarfilm.
Last In Line ble startet av de fire medlemmene fra det originale Dio-bandet uten Ronnie James selv – de fikk istedet inn nykomlingen Andrew Freeman på vokal, en kar med en suveren strupe som selvsagt kan sin Dio. Meninga var å spille Dio-låter på konserter, men etterhvert kom ideen om en skive med egne låter. Og man hører jo helt klart hva det er tuftet på – mange av disse låtene kunne lett glidd inn på en av de tre første Dio-skivene.
Sannelig sier jeg eder! Slenger gjerne på en aldri så liten forbannelse i slengen, også, for på sitt beste er dette noe så faderlig tøft! Monstertrøkkerne serverer sin andrefødte og byr på barsk muskelrockemetal med føttene godt planta et stykke sønnafor Lee-Dixon-linja.
At Eagles Of Death Metal noensinne skulle stå på en scene igjen etter det som skjedde på Bataclan i Paris 13 november i fjor, var ingen selvfølge. Å få venner, fans og konsertgjengere massakrert foran øynene dine, må gjøre mye med en person. Heldigvis for Eagles Of Death Metal så klarte de å komme tilbake.
Dette er debutskiva til det nye bandet Inglorius, som er satt sammen rundt vokalisten Nathan James, en kar som har sunget med både Trans Siberian Orchestra og Uli Jon Roth.
Ulvemoren vokter fortsatt hiet sitt, men om hun går seirende ut av det på alle låtene på Victorious er jeg ikke så sikker på. Med sin enkle men sjarmerende stil fortsetter Wolfmother sin vandring i det musikalske terrenget som ble trått opp på den første utgivelsen for rundt ti år siden.
Denne Rick Springfield altså. Han slutter aldri å imponere. Det er helt naturstridig at en kar som platedebuterte for 45 år siden fortsatt skal levere gnistrende rock/pop med en energi som andre musikere som kunne vært barnebarna hans kan misunne ham.
