Kategorier
Litteratur

Phil Collen | Adrenalized

Svært få band har en mer interessant historie å fortelle enn Def Leppard. Fra starten i tenårene i Sheffield, den enorme suksessen med «Pyromania», Rick Allens bilulykke, det faktum at resten av bandet ventet på at han skulle lære seg å spille trommer med en arm mens markedet skrek etter en ny Leppard-skive, «Hysteria», Steve Clarks dødsfall, de harde 90-årene, Vivian Campbells kreft…

Atria Books

Svært få band har en mer interessant historie å fortelle enn Def Leppard. Fra starten i tenårene i Sheffield, den enorme suksessen med «Pyromania», Rick Allens bilulykke, det faktum at resten av bandet ventet på at han skulle lære seg å spille trommer med en arm mens markedet skrek etter en ny Leppard-skive, «Hysteria», Steve Clarks dødsfall, de harde 90-årene, Vivian Campbells kreft… det er nok av temaer å ta tak i, og hvert eneste tema kunne utgjort en egen bok. Det kunne blitt en interessant film, og det ble i stedet en elendig film, men noen glimrende dokumentarer. Def Leppard ble sammen med Van Halen, The Beatles, Pink Floyd og Led Zeppelin de eneste bandene i historien som noengang solgte over 10 millioner eksemplarer av to skiver på rad.

Dette er så vidt jeg vet den første biografien fra noen av Def Leppards medlemmer. Phil Collen var riktignok ikke med helt fra starten – han kom inn på tredjeskiva «Pyromania» og spilte før det i Girl med Phil Lewis – men 33 år i bandet er godkjent. De første årene i Leppard var han konstant på fylla med gitarkollega Steve Clark, men mens Clark tok sin død av festinga, ble Collen en særdeles veltrent avholdsmann og veganer.

«Adrenalized» er bare på drøye 200 sider, og du leser den fint på et par kvelder med Leppard-diskografien som lydspor. Den er derimot ikke spesielt detaljert, og er du Leppard-fan, lærer du ikke så mye nytt av interesse. De første 50-60 sidene går på Collens oppvekst og tidlige band, og det går bare 7-8 sider fra Allens bilulykke til «Hysteria» er ferdig innspilt. Du lærer ingenting nytt om individuelle låter, og 90-årene og skiver som «Slang», «Euphoria» og «X» som vi ikke har lest så mye om før, oppsummeres med noen få setninger hver. Man blir heller ikke særlig kjent med Collens bandkolleger. Det mest interessante avsnittet i boka var for min del om hvilke gitarister som ble vurdert som Steve Clarks erstatter utenom Vivian Campbell – både John Sykes og Adrian Smith sto på blokka.

Men boka er lettlest og underholdende, og vel verdt å pløye igjennom om du skulle komme over den. Noe essensiell lesing er den derimot ikke.

3,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 27.10.2015