Red Hot Chili Peppers | The Getaway

Warner

Det har gått fem år siden vi hørte noe fra RHCP sist, men nå er de altså ute med sitt 11. studioalbum «The Getaway». Og det kan virke som gutta er i ferd med å bli voksne. Akkurat som de gamle rocknrollerne ofte glir over i bluesens verden på sine eldre dager, begynner tydeligvis halvrappende småfunky middelaldrende menn å flørte med… popen!?

Åpningslåta, og tittelsporet, er ganske så representativ for resten av albumet. Dog kan den kvinnelige koringen i refrenget, utført av Anna Waronker, høres noe pussig ut, da pratesynging er noe Anthony Kiedis mestrer bedre enn de fleste. Kiedis selv skal ha uttalt at «The Getaway» er hans favoritt fra plata.

Første singel heter «Dark Necessities», og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne ble valgt. En sløy, men samtidig funky låt, med en intro som får deg til å tro at du befinner deg midt i en Seinfeld-episode. Og det er vanskelig å ikke være enig når Kiedis riktig så melodisk synger «You don’t know my mind, you don’t know my kind, dark necessities are part of my design». Definitivt skivas mest interessante spor.

«We Turn Red» er en typisk Chili Peppers-låt, halvveis funky med melodiøst refreng, og «The Longest Wave» er en av de roligere låtene, hvor stemmen til Kiedis kommer godt frem. «Goodbye Angels» er blant de bedre låtene, men høres samtidig ut som noe vi har hørt tidligere. Her er også den velkjente og funky bassen til Flea i høyeste grad representert.

«Sick Love» er låta med størst radiopotensiale – den kan minne litt om «Dosed» fra albumet «By The Way» fra 2002. Av deres tidligere repertoar er det vel «By The Way» som denne nye plata nærmer seg mest. På «Sick Love» er selveste Elton John med bak pianoet, og har også bidratt som låtskriver. Dette kan tilsynelatende høres ut som en gladlåt, men budskapet er ikke like lystig, med strofer som «Sick love is my modern cliche, openly defective is the lover you elected and a portrait she was bound to portray».

«Go Robot» er en funky låt inspirert at Prince sin «Controversy», «Feasting On The Flowers» er et annet av høydepunktene, mens den kjedeligste låta har fått navnet «Detroit». Det mest progressive kuttet heter «This Ticonderoga» og har et grungy lydbilde – den høres ut som en salig blanding av progrock, grunge og Lenny Kravitz.

«Encore» har blitt undertegnedes favoritt. Den innleder den litt roligere avslutningen av skiva, og kan vel nærmest kalles en lun poplåt – en syngbar sådan. Dette rolige partiet betår dessuten av «The Hunter», en melankolsk poplåt hvor Flea også bidrar med en trompetsolo, samt «Dreams Of A Samurai» som setter punktum for hele dette eposet, hvor mange av låtene handler om Kiedis’ siste forhold som brast som en atombombe.

Dersom du forventer deg en ny «Blood Sugar Sex Magik»-skive er det en fare for at du blir skuffet, men hvis du, som meg, ble glad i «By The Way» tror jeg du kan like denne.

4/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 17.06.2016