Sunstorm & Joe Lynn Turner – ved regnbuens ende

I sommer kom «Edge Of Tomorrow», den fjerde utgivelsen til Sunstorm, prosjektet som frontes av ex-Rainbow/Deep Purple-vokalist Joe Lynn Turner. Vi tok like godt en prat med karen om skiva, om solokarrieren, om «supergruppa» Rated X og om den nye utgaven av Rainbow.

Tekst: Geir Amundsen

De tre første Sunstorm-skivene var tilsynelatende prosjektet til den amerikanske produsenten/bassisten Dennis Ward og hans tyske Pink Cream 69-kompiser – med deg på vokal. Denne gangen er det et fullstendig italiensk band under ledelse av keyboardguruen Alessandro Del Vecchio, som også har produsert skiva og skrevet brorparten av låtene. Hva førte til denne radikale endringen?
– Vel, Alessandro jobbet med meg på Rated X-skiva («supergruppa» med Joe, bassist Tony Franklin, trommis Carmine Appice og gitarist Karl Cochran) og jeg var veldig fornøyd med resultatet. Så med det i minne, pluss at Dennis Ward var opptatt med andre forpliktelser, så ble Alessandro bedt om å produsere denne skiva.
Men når hele bandet er byttet ut siden sist, og nytt sound, burde dette i det hele tatt kalles Sunstorm? Du kunne nesten likegjerne lagd et nytt Rated X album, eller Mothers Army, med bare nye musikere. Eller hva med Joe Lynn Turner’s Rising Force!?
– Haha! Dette er definitivt i samme stil som de første tre Sunstorm-skivene, men nå er det kanskje mer Melodic Metal enn Melodic Rock. Ikke fullt så 80-talls denne gang. Vi har tatt de hardere delene av Rated X og kombinert det med den mer melodiøse AORen fra Sunstorm.
– Din vokal er den eneste fellesnevneren med de tre første skivene, og denne gangen har du heller ikke vært involvert i komponeringen. Så hvor involvert var du egentlig i å lage denne skiva?
– Veldig involvert! Jeg liker det faktum at på denne skiva hadde jeg full kontroll over låtene som endte opp på skiva, selv om jeg ikke skrev dem. Tidligere er det ikke jeg som har valgt ut alle låtene. Dessuten var Alessandro villig til å jobbe sammen med meg, og tok i mot innspill og ideer fra meg. Jeg ble tilsendt grove skisser av låter, og fikk muligheten til å komme med egne innspill. Jeg endret litt på teksten og melodilinjene der jeg syntes det trengtes. Jeg har ikke blitt kreditert for dette, men jeg gjør faktisk dette med nesten alle låtene som noen andre har skrevet for meg.
Låtene på denne skiva er generelt hardere og mer aggressive enn låtene på de tre første. Var dette ditt valg, eller var det disse låtene som Alessandro sendte deg og ba deg legge vokal på?
– Det var mitt valg, helt klart. Jeg ville at låtene skulle ha klare og aggressive budskap tekstmessig, og da måtte musikken tilpasses det. Altså ville jeg ha en litt hardere rockeskive denne gang, så Alessandro skrev de fleste låtene sammen med Simone Mularoni, som er en meget dyktig gitarist og medlem av det italienske progmetalbandet DGM.
– Ja, han imponerte meg da jeg fikk høre skiva, et ukjent navn for min del.
– Samme her, Simone er fabelaktig! Alessandro brukte også Francesco Jovino på trommer, og han er virkelig en av Italias beste trommiser – han spiller for øvrig også medPrimal Fear i Tyskland. Og vi har Nik Mazzucconi på bass, en knalldyktig musiker som spiller med Alessandro i Edge of Forever. Så dette er blant de aller beste rockemusikerne i Italia.
– Så vidt jeg vet har Sunstorm aldri spilt noen konserter. Er dette noe du kan forestille deg skje i fremtiden, eller forblir det et rent studioprosjekt?
– Det er dyrt å turnere, så vi er nødt til å ha finansiell støtte i ryggen hvis vi skal legge ut på noen turne.Vi har blitt tilbudt en konsert her og en konsert der, men vi har ikke mulighet til å samle bandet og øve inn et sett kun for å spille èn konsert. Så jeg må svare ‘Aldri si aldri’. Jeg hadde gladelig gått på scenen med disse musikerne hvis jeg fikk sjansen, men det er mye som skal klaffe før det skjer.

Den nyeste plateutgivelsen med ditt navn på er en liveskive ved navn «Street Of Dreams – Boston 1985». Har du noe med denne å gjøre, eller er det ditt gamle plateselskap som har rydda på loftet, funnet disse opptakene og gitt det ut uten din autorisasjon?
– Neida, jeg støtter den utgivelsen. Det var en av disse magiske kveldene da absolutt alt stemte på scenen, og publikum var superentusiastiske. En særdeles minneverdig konsert. Den har sirkulert som en bootleg i årevis, så det var like greit å renske opp i lyden og gi den ut offisielt via plateselskapet Cleopatra.
Hvem spilte i bandet ditt da?
– Jeg hadde stort sett samme bandet som spiller på skiva. Bobby Messano på gitar, min gamle Rainbowkollega Chuck Burgi på trommer, ex-Foreigner-keyboardist Alan Greenwood, og Barry Dunaway på bass – han og jeg spilte senere sammen med Yngwie Malmsteen på Odyssey-turneen.
Hva husker du ellers fra den kvelden?
– Den ble innspilt i løpet av «Rescue You»-turneen i 1985.»Rescue You» var min førstesoloskive etter at Rainbow ble oppløst i 1984. Vi spiller selvsagt noen Rainbow-låter som»Stone Cold» og «Street Of Dreams.» Den kvelden på Boston Paradise tok det helt av, bandet var i fyr og flamme og det samme gjelder publikum. Jeg husker at jeg tittet ut over publikum fra scenen og så at det var en svær søyle i veien som sikkert ødela utsikten for store deler av fansen. Men det var en ærverdig og tradisjonsrik konsertscene som Aerosmith og alle de andre 70-tallsbanda alltid pleide å spille på. For min del, som fersk soloartist, var det kjempestas! Vi spilte også et par låter som ikke var på «Rescue You», som «I Found Love» og en cover av «Them Changes.»
Ja, jeg skulle spørre deg om det – denne «I Found Love» – er det samme låta som også er på den andre Sunstorm-skiva «House Of Dreams»? Hvor stammer den egentlig fra?
– Ja, det er samme låta. Jeg hadde den i arkivet av låter som jeg hadde planer om å spille inn til oppfølgeren til “Rescue You”, og det var en låt som vi alltid spilte på konserter på den tida. Vi startet ofte konserten med den fordi den var en glimrende åpningslåt.

– Men det tok jo ti år før du kom med din andre soloskive «Nothing’s Changed» – og nå har det gått ni år siden din forrige, «Second Hand Life»! Når kan vi forvente en ny soloskive fra Joe Lynn Turner?
– Jeg vet ikke eksakt, men vi snakker om å spille inn en ny skive i løpet av vinteren 2016-17. Ingenting er avgjort, men jeg tenker på det. Jeg har jo ikke akkurat vært inaktiv disse ni årene!
– Nei, du ga jo f.eks ut skive med ditt nye band Rated X i 2014, men hva skjedde der? (Intervju med JLT om Rated X her!) Jeg vet at gitarist Karl Cochran fikk slag og bandet dermed sto uten gitarist, noe som torpederte alle turneplaner. Hvordan går det med ham?
– Karl er på bedringens vei. Vi hadde håpet at Rated X skulle være et ekte band, men vi ble i stedet en erfaring rikere. Vi innså at vi er alle etterspurte som musikere, og vi er alle avhengige av den inntekten. Vi lever av å være musikere og er svært takknemlige for at vi har den muligheten. Men det betyr at vi kan ikke være avhengige av ett band eller ett prosjekt for all inntekt til å betale regningene og brødfø våre familier. Vi fikk alle tilbud om andre oppdrag som vi ikke hadde råd til å takke nei til da sjansen bød seg. Vi kunne ikke utsette den avgjørelsen for å se om kanskje Rated X ville få mange og godt betalte jobber.
Så hva er status? Er Rated X historie etter en skive og null konserter?
– Pr i dag ligger bandet på is, vi har ingen konkrete planer om å gjøre noen konserter eller lage en ny skive, men jeg stiller meg ikke avvisende.

I neste uke debuterer Ritchie Blackmore på scenen med sin nyeste versjon av Rainbow, med fire nye musikere. De aller fleste fans ville nok heller sett en gjenforening av den klassiske besetningen i den grad det lar seg gjøre. Men ideelt sett med deg, Bob Daisley, Bobby Rondinelli, David Rosenthal eller andre ex-Rainbowmusikere. Dine tanker?
– Ja, jeg skulle også mer enn gjerne ha sett ett mer autentisk Rainbow, og jeg tror det er hva fansen ønsker seg også. Det var en diskusjon på gang i over ett år…jeg snakket med Blackmore’s manager og det var definitivt en interesse for en form for gjenforening. Men han endte opp med en vokalist og noen andre musikere som ikke var en del av Rainbows historie. Jeg hadde en dialog med [bassist] Bob Daisley, [trommis Bobby] Rondinelli, [bassist] Roger Glover [keyboardist] Don Airey… det er nok av karer som var ivrige på å være en del av dette, og nok av konsertarrangører som var villige til å satse og finansiere en turne. Men Ritchie hadde tydeligvis andre planer.
– Har du noen anelse hvorfor han valgte å jobbe med nye, ukjente musikere istedet?
– Det må du nesten spørre Ritchie om. (Og Blackmore har respondert med: ‘Jeg er ikke så stor fan av store navn. Jeg vil heller spille med dyktige musikere enn berømte folk.’)
– Vi ses i Norge i august – noen melding til dine norske supportere?
– En stor takk til alle sammen for deres konstante og lojale support opp gjennom årene! Norge har alltid tatt veldig godt imot meg og jeg elsker å spille der, så jeg gleder meg til september!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2016

,