NORWAY ROCK MAGAZINE
Første gjennomlytt av “Underneath” var ikke uten en liten snev av skuffelse. Den frenetiske galskapen som prydet forgjengeren virket nå litt påtatt, og den schizofrene industrikrydringen var blitt litt overkill (og en tanke dårlig produsert faktisk). Men så var det dette med å gi ting tid;
Fra eksiltilværet i Frankrike har Varg Vikernes kunngjort Burzums død. Erklæringen faller ikke spesielt overraskende, gitt at både ”Sol Austan, Mani Vestan” og ”The Ways Of Yore” eliminerte tradisjonelle svartmetallgrep, og indikerte at Vikernes nærmest ble stilistisk tappet for kreative krefter etter et delvis gnistrende triumvirat av høvdingskiva ”Belus”, ”Fallen” og den kvalitative etterdønningen ”Umskiptar”.
I 2014 ble en ung dokumentarfilmskaper gitt aksess til Bill Wymans sagnombruste arkivsamling – resultatet er blitt en 97 minutter lang film som allerede før fjorårspremieren kultiverte kontrovers, fordi den skyr betente tema.
Black metal-veteranene har aldri hatt som mål å revolusjonere musikkverdenen med tekniske krumspring eller annet utsvevende fjas. Like fullt er det et veldig back to basic-album vi her får, med klare referanser til platene de ga ut på 90-tallet.
Multitalentet Jonathan Wilson var knapt hjemkommet fra Roger Waters’ “Us + Them”-turné før han pakket om bagen og satte kursen for Nashville, hvor “Dixie Blur” er effektuert.
Dette var virkelig gledelig, selv om glede kanskje ikke er ordet man forbinder med My Dying Bride. Musikken er som alltid dyster, og tilstanden innad i bandet har de siste årene vært alt annet enn lystig.
Etter at et av Canadas mest undervurderte rockeband kom sammen igjen etter fem års pause i 2013, har de levert en pen liten rekke av glimrende skiver som generelt har gjort fansen ekstatiske. Og den nye «Change The World» fortsetter egentlig der hvor «United» slapp i 2017.
Verdens dårligste skuespiller, Ice-T, gjør atskillig bedre og mer troverdig gestaltning som sosiopolitisk sinnatagg i front av rap-metal-ensemblet Body Count, hvis 1992-debut sikrer dem en flik i rockens beretning. “Manslaughter” fra 2014 supplerte veteranene ny giv, og “Carnivore” er faktisk amerikanernes sjuende studioplate.
Det var store forventninger i salen før supergruppa som ikke vil kalles for supergruppe gikk på scenen. Men når man har med et slikt stjernelag av rutinerte, navngjetne og fingerferdige musikere å gjøre, så er det ikke lett å riste av seg den merkelappen. For mange i publikum hadde det knapt spilt noen rolle hvilke låter som sto på setlista i kveld, for det er alltid en fornøyelse å se slike virtuoser boltre seg i de synkoperte arpeggioene.
Svenske H.e.a.t er virkelig i støtet for tiden. De ble Årets Snackis og bandet som Alle skulle se under årets Monsters Of Rock Cruise i februar, de har nettopp sluppet en ny skive som har fått strålende kritikker overalt, og markerte det med et par konserter på hjemmebane i Stockholm og i Göteborg.
Etter å ha levd separate liv og musikalske stier helt siden 2000 har endelig opphavsmennene bak legendariske Leiden og In Lupus Pacis samlet seg for et nytt musikalsk eventyr, kalt Ulvånd. Spesielt navn ettersom de langt ifra er norske, ei heller skandinaviske – men franske av alle ting.
Det er lett å tenke seg begrepet retrorock når en hører om band som er inspirerte av Black Sabbath. Vestfoldbandet Hex A.D. foretrekker derimot den senere episke perioden. Deres fjerde album «Astro Tongue In The Electric Garden» er intet mindre enn en briljant oppvisning i klassisk, tung og majestetisk hardrock.
Det mongolske bandet The HU blander heavy metal med egen tradisjonell musikk og skaper således en ny stil – såkalt «hunnu rock». Videoene til «Yuve Yuve Yu» og «Wolf Totem» er i skrivende stund sett over 58 millioner ganger på Youtube, og bandet ble nylig tildelt The Order of Genghis Khan – Mongolias mest prestisjetunge pris – for å ha satt mongolsk musikk på verdenskartet.
Opprinnelig ble The Night Flight Orchestra stifta som en slags ventil for å kunne vise mer melodiøse sider utenfor rammene av hva de involverte kunne tillate seg ellers i sine respektive, hardere band – og resultatet ble noe ganske annet enn Soilwork, Arch Enemy og King Diamond, hvilke inkludereres i band gjengen er/har vært medlemmer av.
Etter å tvunget på fansen tålmodighet mellom utgivelser har Body Count i det siste blitt stadig mer operative, og i anledning utgivelsen av bandets syvende studioalbum “Carnivore” fikk vi en samtale med bassist og låtskriver Vincent Dennis for detaljer. Ice-T? Joda, han nevnes.
Gitarist og sanger Andy Powell leder Wishbone Ash inn i sitt 50. leveår, uten at noen kan hevde ferden har vært preget av kvalitativ kontinuasjon. Like ens skal dagens besetning roses for å smi studioalbum omtrent hvert sjette år, selv om det musikalske nivået ingenlunde står i stil med englendernes arbeider fra første halvdel av 70-tallet.
Johnossi er en duo fra Sverige som består av den “klassiske” line-up’en med gitar/vokal og trommer/vokal, og kanskje min radar har slått inn allerede her da jeg i utgangspunktet er meget skeptisk til slike konstellasjoner.
Det begynner å bli noen år nå siden jeg har fått sett Audrey Horne live. Det er derfor gledelig at de leverer noe som ligner et livealbum. Jeg hadde selvsagt foretrukket en hel konsert i filmformat, men her får vi altså en mellomting. CD-delen er hentet fra to konserter i hjembyen i 2018.
Østfoldingene med norgesrekord i utøvelse av kunstformen ”implosjon og gjenforening” gjorde det eneste riktige da de i fjor atter samlet troppene for å gi festivalkonserter. Inneværende vinter er det klubbturnéring som gjelder – et skreddersydd format for Ricochets.
Et spent og forventningsfylt publikum på hjemmebane i Stavanger fikk servert en solid dose Kvelertak-magi på åpningskvelden av Europaturnéen for det nye albumet «Splid». Begge nykommerne siden sist album, Ivar Nikolaisen og Håvard Takle Ohr, imponerte stort og ble umiddelbart omfavnet av fansen.
Det transatlantiske bandprosjektet Silverthorne ble dannet i 2018 av to karer ved navn som mange av dere vil dra kjensel på. På vokal og gitar har vi engelskmannen Peter Shoulder, som vi først ble kjent med i The Union sammen med Luke Morley mens han var i permisjon fra Thunder. Og bak slagverket finner vi amerikanske Brian Tichy, med band som Whitesnake, Foreigner, Billy Idol og The Dead Daisies på CVen.
Et lite tiår har passert siden Ozzy Osbournes underkjente «Scream», og nå – i dag – er høvdingen tilbake med et album som nok er hans minst metalliske siden 1995s «Ozzmosis». Utover å huse Osbournes saftigste vokalproduksjon på mange år er «Ordinary Man» et tøft, rørende og temmelig jevnt album.
Skiver merket Mascot/Provogue fører alltid ei fane av dyktighet, gjerne iblandet et anseelig antall år på aktørenes sitteredskaper, og denne er så visst intet unntak. Ei heller bør det overraske at vi snakker om kumønstret blårock av ymse formater.
Silverthorne er et nytt band som ble dannet i 2018 av to karer som de fleste med en sunn interesse for rock bør kjenne til. På vokal og gitar har vi engelskmannen Peter Shoulder (kjent fra The Union som han ga ut tre skiver med sammen med Luke Morley fra Thunder. Han har også jobbet med DeLeo-brødrene fra Stone Temple Pilots og med Scott Gorham fra Thin Lizzy). Og bak slagverket finner vi Brian Tichy, som har spilt med alt og alle fra Whitesnake og Foreigner til Billy Idol, Lynch Mob og The Dead Daisies.
To og et halvt år har gått siden svenskene slapp sin forrige skive, den kontroversielle «Into The Great Unknown» som splittet fansen i to. Og mye tyder på at bandet nå har trykket på Reset-knappen og gått tilbake til røttene – ihvertfall til slik de låt da vokalist Erik Grönwall først kom inn i bandet for rundt ti år siden og ga de en solid vitamininnsprøytning.
I går kveld hadde Kvelertak releaseparty for sin nye skive «Splid» på Parkteatret, og spilte et eksplosivt sett foran et spesialinvitert publikum, med livepremiere på flere av de nye låtene.
Sier jeg klassisk hardrock med referanser til Black Sabbath og Rainbow er det lett å tenke seg retrobølgen med fokus på tidlig syttitall. Greit, Rainbow eksisterte i en begrenset periode, men tenk dere dette blandet med sent åttitalls episk Black Sabbath, samt en dæsj Malmsteen og Maiden.
Det var duket for en real rockefest da britiske The Darkness gjestet hovedstaden turnerende for deres relativt ferske «Easter Is Cancelled». Mye av oppfatningen til kvelden var nok basert på publikums oppfatning av nettopp denne, da første halvdel av konserten gikk ut på å spille utelukkende låter fra sisteslippet.
Liveutgivelse med Foreigner var ikke akkurat det vi trengte mest fra den kanten, etter at det har gått elleve år siden «Can’t Slow Down», men fra et musikkhistorisk perspektiv er faktisk denne litt interessant.
Svenske Eclipse har sakte men sikkert bygget opp en fanskare her til lands, og i kjølvannet av deres nyeste og briljante skive «Paradigm» var det klart for en egen konsert på John Dee, et sted hvor de tidligere har vært support, og en klar oppgradering fra forrige Oslo-konsert på Hard Rock Café.
Ihsahn har kommet seg ut i skogen og leker med gammel black metal igjen. Ikke at dette ligner debuten til Emperor på noen som helst måte, det er mer feelingen som heller mot det svarte. “Stridig” ble sluppet som video før jul og er en låt jeg vil tro fans av Khold vil falle for.
Uten å tråkke noen som helst på tærne vil jeg påstå at Psychotic Waltz siden debuten i 1990 har tilhørt en høyst limitert gruppe mennesker som liker sofistikert progressiv metal. Ingen kan heller beskylde bandet for å være spesielt produktive selv om de ga ut fire skiver på 90-tallet før de ganske så plutselig forsvant inn i skyggenes dal i 1997.
Black Swan er et nytt studioprosjekt bestående av velkjente ringrever som Robin McAuley (ex-Survivor, Michael Schenker), Reb Beach (Whitesnake, Winger), Jeff Pilson (Foreigner, Dokken, Dio) og Matt Starr (Mr.Big, Ace Frehley) – og liker du de referansene bør du definitivt sjekke ut «Shake The World».
Det er sjelden at en kan pinpointe et origo ned til én bestemt dato, men i tilfellet heavy metal kan man gjøre dette – og på denne dag, 13. februar er det 50 år siden fødselen! Det var passende nok en fredag – og trolig regntungt, da Black Sabbath slapp sin legendariske debutskive.
Etter sigende terpet Albert Cummings bluegrass-teknikk så det røyk av barnefingrene, inntil Stevie Ray Vaughan skaket dennes verdensbilde med uopprettelig styrke. Etter 1999 har Cummings tilvirket soloskiver og turnért under bluesens fane, gjerne flankert av celebre gjestemusikere.
Det har skjedd store omveltninger i Kvelertak-leiren de siste årene, hvor det mest omveltende må være vokalistbyttet fra Erlend Hjelvik til Ivar Nikolaisen. Sistnevnte har nå fått noen måneder på baken og har vist seg tilliten verdig på konsertene, og nå har vi selve svenneprøven på hvordan han fungerer på skive.
I serien “Skiver Som Ikke Er For Alle” melder Kanaan seg på, som like godt dro over til Danmark for å skrive og spille inn sær rock. Med fire kutt og spilletid som strekker seg fra 08:11 til 14:20 er premisset satt, og det er ganske lett å trekke paralleller til både Hedvig Mollestad Trio og nykomlingene Astrosaur da det er instrumental jambasert rock det går i.
James LaBrie har vært stemmen i Dream Theater siden 1992 og bandets gjennombruddsskive “Images & Words”. Han har opp gjennom årene fått både ris og ros for sin stemme, men uansett om man liker den eller ei, er han en av bandets grunnpillarer.
Å kalle svenske We Sell the Dead for en supergruppe er kanskje å overdrive, men kjente medlemmer fra In Flames og Spiritual Beggars legger lista forholdsvis høyt. Bandets første skive hadde sine lyspunkter, og det har også deres andre for så vidt.
Sepultura står støtt som et av de aller største navnene i den litt hardere rockehistorien. De er nå klare med sitt fantastiske femtende studioalbum og vi fikk gleden av en prat med gitarist Andreas Kisser om albumet som har fått tittelen «Quadra».
Åttende studioplate fra en av grungerockens fordums hjørnesteinsbedrifter arter seg underlig veik, og det har ingenting å gjøre med materialets akustiskdrevne, avmålte uttrykk. Jeg bifaller ny tenkning, selv med uhellsvangre resultater.
Saft suse! Jeg så virkelig ikke denne komme, selv om forrige skiva var et solid skritt framover fra mye av fjaset og surret de har bedrevet siden «Chaos A.D.», og årets slipp er farlig nære en tangent til storhetstida for rundt 30 år siden.
De begynner etterhvert å ramle innom vårt furet værbitte temmelig ofte, amerikanerne, da dette var tredje året på rad de beæret Oslo med sitt besøk. Sist gang jeg så de var sist gang de spilte i Spektrum, og da syntes jeg sceneproduksjonen ble litt i overkant så det gikk ut over liveopplevelsen.
Fjorten måneder før Les Paul-gitaren til Gary Moore stilnet, i februar 2011, gjorde iren angjeldende konsert i Islington Academy, London. Han turnérte “Bad For You Baby”, som skulle bli veteranens siste studioutgivelse.
Sist samfunnsrefser og visepoet Paus forrettet plate med heltent rockeband, viste kalenderen 1972. Kollaborasjonen med et ekspandert Motorpsycho (Reine Fiske tilkommer som gitarist) fortoner seg snurrig på papiret, men viser seg mer velfungerende på plate, trass i at Paus’ nesten-tonale, Odd Børretzen-lignende tekstresitasjonsuttrykk overhode ikke er undertegnedes fat med øl.
Det begynner å bli noen år siden Monster Magnet hadde sin storhetstid, og det er svimlende 22 år siden de ga ut spacerock-eposet “Powertrip”. Det ble i forkant annonsert at Dave Wyndorf & co. skulle fremføre albumet i sin helhet på Rockefeller denne kvelden, men det skjedde ikke. Heldigvis fikk vi servert en rekke andre klassikere som plaster på såret. Pluss i margen var det også at konserten ble flyttet fra kjellerstua, John Dee, til hovedstua, Rockefeller, på grunn av stor pågang. Og det var mer et mer halvfullt enn halvtomt Rockefeller som skulle få seg en real tripp.
Vi ble først kjent med ham i Dokken på 80-tallet, deretter var han med i Dio gjennom 90-tallet mens han samtidig spilte med både Michael Schenker og Dare. Siden 2004 har han vært bassist og musikalsk regissør i et av tidenes mestselgende band, Foreigner. Nå er Jeff Pilson aktuell med Black Swan, en ny supergruppe
Bad Wolves fra Los Angeles fikk mye oppmerksomhet med sin cover av “Zombie” med The Cranberries, utgitt rett etter Dolores O’Riordan sin bortgang i 2018, men de er ikke noe one-hit wonder band. Før deres oppvarmingsøkt for Five Finger Death Punch i Oslo, snakket vi med frontfigur Tommy Vext i turnébussen om å selge til multiplatina i løpet av seks måneder, hans tvillingbror som leide en leiemorder for å drepe ham, og gjøglerier på tur med Megadeth.
Hadelandsorkesterets fjerde skive startes med det som er et perfekt åpningsspor i låten «Welcome to the Great Indoors». Den bygger seg opp i beste «Age of Pamparius»-stil og når den smeller, så smeller den så sinnsykt. Det er en kruttønne av en låt som får meg til å dra på smilebåndet av inderlig glede og den setter en standard som det skal vise seg at GBZ skal klare å holde oppe gjennom hele jævla skiva!
Nok en gang var parodirockerne Steel Panther tilbake i Oslo, og nok en gang var det utsolgt på Sentrum Scene ukesvis i forveien. Veldig ofte har ikke humorbandene så veldig lang levetid, noe f.eks. Spın̈al Tap, Bad News og Dread Zeppelin har fått erfare, men Steel Panther har vist seg å være atskillig mer slitesterke.
Geoff Tate farer for tiden omkring i Skandinavia med to Queensrÿche-perler i ermet. For kort tid siden turnerte Tate «Operation: Mindcrime»; denne gangen står forgjengeren og etterfølgeren – nærmere bestemt «Rage for Order» og «Empire» – for tur.
Det er få band som styres mer etter én manns forgodtbefinnende enn kanadiske Annihilator, på godt og vondt. Helt siden oppstart for drøyt tre tiår siden har Jeff Waters skifta ut medlemmer med om lag samme rate som Larzen skifter skjorter, til tross for at han faktisk er en både hyggelig og genuint ydmyk fyr.
Den amerikanske supergruppa bestående av Deen Castronovo, Doug Aldrich og Jack Blades er ute med sin tredje skive, og fortsetter ferden i det melodiøse rockelandskapet som de to foregående skivene.
Til neste år er det faktisk 50 år siden Molly Hatchet ble dannet i Jacksonville, Florida. Likevel har de aldri vært i nærheten av å oppnå samme status som et visst annet sørstatsband fra Jacksonville ved navn Lynyrd Skynyrd. Og i likhet med Skynyrd hadde også Molly Hatchet sin storhetstid på 70-tallet, også de med hele tre gitarister.
Gjør deg klar for en aldri så liten reise i tidsmaskinen. Vi beveger oss tilbake i tid og til den melodiøse rockescenen på 80- og 90-tallet. Og dette er en reise på business class, såfremst du er fan av melodiøs rock og AOR i samme gate som f.eks Danger Danger, Lynch Mob, Bulletboys, Ratt og Journey for å nevne noen.
Det er ikke godt å si hvor nådeløs i sin kritikk man kan være når en av verdens beste vokalister gang på gang prioriterer å spille coverlåter. Heavyrock-versjoner av radiohits er jo morsomt, men var det virkelig så moro at det er nødvendig å kjøre på med runde to?
Dette er en utgivelse som ikke bør gå upåaktet hen for de som liker melodiøs hard rock. Bandet/prosjektet består i hovedsak av ingen ringere enn gitarmaestro, George Lynch, og stjerneskuddet på vokal, Dino Jelusic. Hvorav sistnevnte er en vokalmessig åpenbaring og nesten verdt albumet ene og alene.
Nesten tre år etter at Dream Theater fylte Olavshallen for en sittende gjennomkjøring av plata «Images And Words» er de på veien igjen. Denne gangen er det «Metropolis Pt. 2: Scenes From A Memory» som er bakteppet samtidig som de fyller på med noen sanger fra den siste plata «Distance Over Time».
Geoff Tate og hans unge band startet i går sin turné med Queensrÿche-klassikerne «Rage For Order» og «Empire» i Göteborg. Vi tok turen over grensen for å finne ut hvordan dette låt.
«The Serpent Rings» er engelskmennenes tyvende studioalbum, og i løpet av de siste fire år har faktisk samtlige bandmedlemmer blitt byttet ut, med unntak av høvding Tony Clarkin og hans trofaste løytnant og vokalist Bob Catley. Du vet nesten alltid hva du kan forvente av Magnum, og bandet leverer akkurat det.
Dette var jammen en hyggelig overraskelse! Etter en mildt sagt svak (les: ræva) debut tar Iron Maiden-sjefen Steve Harris sitt sideprosjekt kraftige klyv på oppfølgeren og det er tydelig at hyppige konserter har gjort bandet meget godt.
Første plate fra gutta i Sons of Apollo satte forventningene skyhøye om et mesterverk innenfor prog metal, noe de bare delvis klarte å oppnå. Har Mike Portnoy & co klart å komme opp med en klassiker innen sjangeren denne gang?
Opeth gjestet søndag kveld Oslos Sentrum scene. Utover å blåse hodet av oss med sin helt unike syntese av metall og progrock, bød de på et kreativt og spennende repertoar som gjorde det verdt oppmøtet – også for oss som har sett dem et dusin ganger før.
Erik Mårtensson er en driftig kar og bør være et kjent navn for de som er inne i melodiøs hard rock. Mannen har som regel mange baller i luften og er ikke bare aktiv i sitt eget band, Eclipse (pluss W.E.T., Nordic Union og Ammunition), men har lang fartstid som låtskriver og produsent for andre band.
Vi kjenner ham best som trollmannen bak keyboardene i progmetalkongene Dream Theater, men Jordan Rudess har også en aktiv solokarriere, og hans nyeste skive har en celeber gjesteliste. På telefon fra California forteller han også om den gang han takket nei til Dream Theater, og da han spilte med David Bowie.
Like sikkert som at jula varer helt til påske er det at The Dogs slipper ny skive første mandag i januar, og dette året er heldigvis intet unntak. “Waiting For The Future To Come” starter ballet på nesten Turboneger-aktig måte med brask og bram, men når låta først sparker igang er det ingen tvil om at det er Kristopher Schau & co som kjører showet.
Norway Rock Magazine har et lite team med fotografer som vi er veldig stolte av, og vi vil med dette presentere de konsertbildene som de selv er mest fornøyde med i løpet av året som har gått, samt en liten kommentar til hvert bilde. Enjoy!
Det var duket for romjulskonsert for 11. året på rad, på hjemmebane i Oslo 4. juledag med Backstreet Girls. Med to gamle ringrever, to nye medlemmer og fersk ny skive fra i høst, «Normal Is Dangerous», var det mange som hadde funnet veien til Rockefeller denne lørdagskvelden.
Da var 2019 straks unnagjort, og det er på tide å oppsummere hva som har vært bra med året, musikalsk sett! Her finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Et av landets sikreste kort hva fornøyelig konsertaften angår må tilfalle evigunge BigBang. Tradisjonen tro blir det heller aldri helt jul før de har solgt ut Sentrum Scene og bydd på sin solide låtkatalog heller, så det var duket for en forlystelig aften på Arbeidersamfunnets Plass i Oslo.
Mitt første møte med Bokassa var da de varmet de opp for Oslo Ess på Rockefeller for rundt halvannet år siden. Spol frem litt over et år og de farter rundt på stadioner i hele Europa for å varme opp for Metallica i meget godt selskap med Ghost. Hva i huleste skjedde?
Iron Maiden ga ut sitt kritikerroste debutalbum i 1980, og en hel verden fikk øynene opp for gjengen fra Jack the Rippers gamle jaktmarker. Vi tok kontakt med bandets ex-gitarist Dennis Stratton for å høre hvordan livet var som medlem av Iron Maiden og som West Ham-spiller.
Det er ikke hver dag selveste metallguden gir ut julemusikk, og det er heller ikke hver dag man har muligheten til å få nevnte metallgud på telefonen. Heldigvis skjedde akkurat dette akkurat i forbindelse med Rob Halfords utgivelse av “Celestial” – et samarbeid mellom Halford og hans venner og familie så vi kunne få noen ord med godeste Rob rundt akkurat dette. Pluss litt obligatorisk skvaldring rundt Judas Priest selvsagt.
Nøyaktig ett år etter forrige Oslo-konsert, den gang på Rockefeller, er Seigmen tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, denne gang på et nesten fullsatt Sentrum Scene, i anledning av at alle 90-tallsskivene nå skal slippes på vinyl i en samleboks, med tidligere uutgitt materiale på en bonus-CD.
I en ellers testosteronbefengt musikkverden var det allikevel en stor andel østrogen som også sto i fokus denne førjulskvelden. Tre band med hver sine særegne strong independent women sto på plakaten, og det var duket for en aften med særs trivelige bekjentskap – både gamle og nye.
Ingen ytet bedre melodiøs tungrock i fjor enn engelske Diamond Head, hvis danskfødte frontfigur, Rasmus Born Andersen, unektelig har revitalisert ensemblet som gitarist Brian Tatler initierte i 1976. Dagens diamantbeslåtte kvintett gjestet Norge i november, og vi troppet opp for å plage både Tatler og Andersen med brysomme spørsmål.
Da vårt favorittprogpoporkester Flying Colors etter fem års fravær omsider innfant seg i Europa for en liten håndfull konserter, fant vi det betimelig å ta turen over Nordsjøen for å overvære Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse & co gjøre det de gjør best på en scene i London.
Røverstaden inviterte denne fredagen til en helsvart juleforberedelse med Marduk, Attic og Unlight. Norway Rock Magazine satte på seg full gru og tok plass i skyttergrava.
På slutten av 80-tallet sto engelske The Cult på terskelen til det helt store gjennombruddet. De turnerte i USA med Guns n Roses som sitt forband før de i 1989 gikk i studio og lagde sin mestselgende skive «Sonic Temple», som fostret fire hitsingler, og turnéer med Metallica og Aerosmith fulgte.
Trommeslager Gavin Harrison er en musiker mange proginteresserte har et forhold til, kanskje spesielt på grunn av hans mangeårige samarbeid med Steven Wilson i Porcupine Tree og som en av tre (!) trommeslagere i King Crimson siden 2015. De siste årene har Harrison jobbet nært med Bruce Soord og hans The Pineapple Thief, og i anledning deres konsert på Rockefeller i mars, fikk eders utskremte medarbeider hyggelige tre kvarter på Rockefellers backstage med trommelegenden.
Gitte rockeband fungerer alt for bra til at de går å forsvares på rent hobbybasert eksistensgrunnlag. Slik tenker man åpenbart i Despotz Records-leiren også; selskapet gjenutgir herved Lykantropis to album, og utviser en forståelig eufori i tilknytning til sin ferskeste signering. Sekstetten, med base i Karlstad, sogner, bredt sett, til Sveriges omfangsrike retrorockfauna, men evner å karve egne veier under plogen, klanglig og kompositorisk.
Rett i etterkant av en suksessfull festivalrunde over Europa står en USA-turné for døren for de maskerte herremennene. Midt under dette tok frontfigur Corey Taylor seg tid for en kjapp prat rundt hvordan ståa i det rutinerte nimanns-bandet er, samt noen ord om deres høyt etterlengtede album «We Are Not Your Kind».
Det har vært et forholdsvis travelt år for Madrugada etter at de kom sammen igjen for å markere 20-årsjubileumet for den klassiske debutskiva «Industrial Silence». 2019 startet med to kvelder i Oslo Spektrum, Europaturné fra februar til mai, full festivalsommer, flere konserter i Europa i høst, og kulminerer nå med intet mindre enn fire kvelder på Sentrum Scene, noe som tilsvarer nærmere 7000 solgte billetter i hovedstaden i adventstider.
Billy Milano feirer tretti år med sitt Method Of Destruction, og er med dette på sitt første Norgesbesøk. Og det lover godt når det ikke er noe supportband fordi bandet spiller et langt sett.
I løpet av sin unike, men så alt for korte karriere, hadde Jimi Hendrix to band i ryggen; The Jimi Hendrix Experience og Band of Gypsys. Vi fikk gleden av en prat med den siste gjenlevende, Billy Cox, som spilte bass i begge bandene.
En av Norges ledende black metal-institusjoner har servert oss plater i snart tretti år, og slutter ikke å overraske. «Old Star» er duoens attende plate og deres absolutt tyngste.
Det som skulle ha vært et intervju rett før skiveslipp og konsert på Salt ble til et hjemmebesøk og kaffeslabberas hos sjef Øystein Greni. Midt i mellom en god dose musikknørding, psykologisnakk og kaffeprat fikk vi også klemt inn litt prat rundt deres siste «Glory Chord» og en fin leksjon i norsk musikkhistorie.
Grunnet veteranenes ungdommelig hang til turnéring er det stundom lett å glemme at restene av The Who ikke har tilvirket mer enn fire studioplater siden Keith Moons endelikt i 1978 – ingen av disse har hittil holdt mål, med 2006-utgivelsen “Endless Wire” som absolutt diskografisk skamplett.
Shinedown fra Florida har hatt en rett oppadgående kurve her til lands de siste par år, og fjorårets skive ”Attention Attention” har fått mange til å åpne øyne og ører for Brent Smith & co. Så da Shinedown nylig besøkte Oslo, benyttet vi anledningen til nok en prat med den sympatiske amerikaneren.
De tyske piratene er ute og rasler med sverdet igjen. Denne gangen på et forholdsvis kort tokt i form av fire låter. Men det holder i bøtter og spann, for splitte mine bramseil og gå på planken, det holder nå.
Queensrÿche har ikke for vane å renne ned dørene på Gardermoen og det begynner å bli en stund siden sist de var på Norgesvisitt. Men den som venter på noe godt, venter ikke alltid forgjeves og endelig hadde et av de viktigste bandene innen progressiv metal bestemt seg for å legge turen innom Norge igjen. Åstedet var Vulkan Arena som for anledningen var fylt til randen av forventningsfulle fans, og at Geoff Tate ikke stod i front var det neppe noen som savnet for det var ingen tvil om hvem som ble kveldens store helt.
“Magna Invocatio”, med undertittelen “A Gnostic Mass For Orchestra And Choir”, er prosjektet som granngivelig forfekter hvorfor musikalsk oppegående sjeler skatter Killing Joke, trass bandets posisjonering i rockens subversive, alternative undergrunnskammer.
Her har vi to grekere som debuterer i sjangeren old school black metal. Og ikke av den greske varianten, men kanskje mer av det vi hørte fra andre deler av Europa på midten av nittitallet. En liten dæsj spansk, som eksempelvis Blazemth, en knivodd av tyske og østerikske band fra samme periode og vi nærmer oss.
Det var bare et spørsmål om tid før Coldplay gjenoppsto, og med “Everyday Life” byr de på sin første siden 2015s “A Hand Full of Dreams”. “Everyday Life” er et litt annerledes Coldplay-album, ettersom det huser alt fra gospel og roots-musikk til durmelankolsk poprock i kjent stil.
Jørn Lande ligger ikke på latsiden og er aktuell med nok en nostalgisk hitparade og oppfølger til “Heavy Rock Radio”. Vi tok en liten prat med Jørn Lande om både skiva og hvordan musikkverden har endret seg siden 70-tallet.
Det er alltid gøy når gamle helter går sammen igjen, og enda morsommere da resultatet blir bra. Bestående av fem splitter nye og to virkelig gamle låter hører man kjapt at dette er en gjeng som har føttene solid plantet helt tilbake til punkens oppstart sent på 70-tallet.
Norske Hardware 86 har i flere år arbeidet sakte men sikkert, og for kort tid siden utkom endelig duoens debutalbum. Vi forstyrrer Rune Aalberg Alstad og Sigurd Ekle midt i arbeidet med album nummer to, som i skrivende stund er i gjæringa.
Årets slipp fra Sodom er en femspors EP, men så er det til gjengjeld en viktig EP. Tom Angelripper har som kjent totalrenovert bandbesetningen, og dette er første utgivelse hvor vi igjen hører nye låter med Frank Blackfire, etter “Agent Orange” fra 1989.
Jeg likte veldig godt britenes selvtitulerte fra tre år tilbake. God gitarorientert hardrock og gode låter. Jeg sliter litt mer denne gangen. Dere har kanskje hørt singelen “White Lines”?
Det eneste man kan protestere på omkring A Formal Horse – en Southhampton-kvartett med tre forutgående EP-slipp i beltespenna – er valg av bandnavn. Etter å ha hørt disses debutalbum, som forefinnes på CD og vinyl, er jeg ikke i tvil om bandets utilnærmelige posisjon som 2019s ypperste nykommere.