Ephemera Records
Når du snakker om sola… I fjor stilte jeg eksplisitt spørsmålet: ”Hvor fanken ble det av Ephemera?”, etterfulgt av mitt eget nihilistisk-lakoniske svar: ”De fant formodentlig uhyre viktigere ting å gjøre, som å sette flere barn til en overbefolket klode”. Uansett beveggrunner ble det brått og nådeløst stille fra Bergen-trioen etter tre feiende flotte og intelligente pop-plater på rappen inn i det nye årtusenet. Ephemera hadde talent i overflod – teknisk, kompositorisk og liketil i særdrag. Følgelig er det usigelig gledelig å stifte bekjentskap med bandets sjette studioskive, seksten år etter den lenge antatte svanesangen ”Monolove”. Jeg er faktisk ikke overrasket over nivået på comebackplata; stoffet lyder umiskjennelig Emphemera, både klanglig, melodisk og harmonisk. Sandtorv, Larsen Berglund og Størksen besitter en eiendommelig teft for smarte besifringsløsninger. Trekløverets vokalsonore plenumsuttrykk overdrar dessuten kaskader av nerve, nærvær og identitet, og når det kompositoriske som oftest håndheves fortrinnlig, gir det mening å omtale Ephemera som et av nyere tids ypperste norske pop-band. ”Seasons” intonerer, i likhet med ”Air”-albumet, på førsteklasses vis. ”When The Best Ones Are Gone” påbegynner som en melankolsk pianoballade, og bygger lagvis mot et vevert, dog fullformendt crescendo av resignert savn.
”Trouble” bibringer tidløs og oppvakt visesangkunst; det er søtt, uten å ende i klister. ”Magic” grunner på årelange tradisjoner, som et The Everly Brothers i hatt-og-stokk-modus, mens avslutningsstykket ”Too Good To Be” anskueliggjør bandet på sitt mest forstemt elegiske; sistnevnte går nesten å lese som Ephemeras The Moody Blues-øyeblikk… ”The More You Give” sorterer også under albumets bestenoteringer, og understøtter det faktum at samtlige Ephemera-tilhengere, uansett alder, ukritisk kan investere i ”Seasons”.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 27.mars 2020