NORWAY ROCK MAGAZINE

El Cuero feirer 10 år som band i år, og dette markerer de med å gi ut sitt sjette studioalbum «For All Remaining Days». Skiva består av 10 spor solid americanarock, hvorav mange av dem er veldig sterke låter.

Hvordan står det egentlig til med de tyske thrashkongene? Forrige slipp «Phantom Antichrist» var et virkelig friskt pust fra gjengen som da viste at de fortsatt har noe å fare med etter alle disse årene, og «Gods Of Violence» er intet unntak. Det som skiller denne mest fra forgjengeren er at de har blandet inn en god del mer melodiske riff, faktisk på grensen til powermetall til tider, men det både funker og låter særdeles bra, og kler stilen deres meget godt.

Drukningsdød. Hva kan vel være verre enn dette, at lungene sprenges mens de fylles med vann, dødelig desperasjon når man innser at dette er slutten, det er slik det skal ende – ingen vei tilbake! Bildet er særdeles godt, også i overført betydning. For The Dogs er dette så absolutt ikke slutten.

Derrick Greene må ha verdens mest utakknemlige jobb. Det kan ikke være lett å fronte et av de viktigste metallbandene når det soleklare flertallet av bandets tilhengere ønsker deg dit pepper’n gror og krever forgjengeren Max Cavalera tilbake. Jeg har så absolutt vært en av dem, misforstå meg rett, men når herr Greene nå straks bikker 20 år som frontfigur i Sepultura kan vi vel alle snart holde kjeft og gi stakkaren litt velfortjent kred. Han er tross alt en meget dyktig vokalist hvis stemme spenner over de fleste stiler, så også her.

Den engelske musikeren Sting er endelig ute med et nytt popalbum. Dette er ingen hvem som helst, for Sting, mine damer og herrer, kan nemlig skryte på seg at han er mannen bak vanvittige storheter som «Englishman In New York», «Shape Of My Heart» og «Fields Of Gold».

Tenk om Adolf Hitler aldri hadde eksistert? Tenk om det ikke fantes religion? Tenk om Bernie Sanders var demokratenes presidentkandidat? Og ikke minst; tenk om Metallica hadde én person i nærheten de stolte blindt på som kunne slipt og kutta bort daukjøtt på deres siste utgivelse så den sto igjen som en bauta bestående av gull og diamanter på rundt 45-50 minutter? For en fantastisk verden det ville ha vært.

Nå må jeg finne frem hammeren igjen, for siden dag én har jeg solid spikra fast Avenged Sevenfold, heretter kalt Ax7, i «Neinei»-hylla mi – utelukkende på grunn av bandets skjødesløse behandling og åpenbare plagiering av mine gamle helter – noe forrige veikryss «Hail To The King» beviste til gagns.

Syv måneder etter at Sixx:A.M. slapp sitt fjerde album «Prayers For The Damned Vol. 1» er de nå klare med oppfølgeren «Prayers For The Blessed Vol. 2» – andre og siste del av dette dobbeltalbumet. Hvorfor disse to skivene er navngitt «Vol. 1» og «Vol. 2» er en gåte i seg selv, ettersom dette nyeste tilskuddet plutselig har fått endret tittel fra «…damned» til «…blessed».

Sirenia har fått ny kvinnelig vokalist. Igjen. Vi teller den fjerde i rekken nå. Skjønt, helt ny er ikke Emmanuelle Zoldan – hun har vært med som kordame siden 2003. Sirenia kan vel strengt tatt ikke kalles et band heller. Snarere gitarist Morten Velands bandprosjekt, ettersom han spiller alle instrumenter selv i studio, og de kun fremstår som et fullt band på scenen.

In Flames ja, tror det må være tre eller fire skiver siden sist jeg hørte dem. Og da er det trist å meddele at verden har stått stille. Det eneste jeg noterer er at refrengene er enda snillere med veldig nedtonet cleanvokal, mens versene fortsatt er av den sinte moderne varianten.

Bon Jovi har flere ganger bevist at de er i stand til å fornye seg og til å overraske fansen, spesielt på 90-tallet. Men etter årtusenskiftet virker det som om de har kjørt seg helt fast i ett spor. Fortsatt kommer det gullkorn nå og da, men de er få, og det er altfor lenge siden de kom med en låt som faktisk kunne hevdet seg på en hypotetisk tolvspors Best Of Bon Jovi.

Jeg har latt meg glede av Madder Mortem på konsert ved et par anledninger, men jeg har i grunnen aldri satt meg ned for å virkelig lytte til noen skive. Før nå. Dumme meg. “Red In Tooth And Claw” er nemlig intet annet enn en strålende skive i ett og alt, og jeg kjenner jeg smågremmer meg litt på deres vegne over at de gjerne settes i bås med overpompøs smågoth som Evanescence og Nightwish.

Det skorter ikke på klisjeer når norske NiteRain her forærer oss sin andre fullengder. «Vendetta» er fylt til randen av innhold man har hørt hundrevis av ganger før fra gamle helter som Mötley Crüe, Kiss, Poison og mer til, men er det bra? Ja, det vil jeg så absolutt påstå.

De svenske powermetallerne er ute med sitt 10. studioalbum «Built To Last». Åpningssporet «Bring It» fester seg ganske fort med sitt kamproprefreng, og følges opp av likesinnede «Hammer High». «The Sacred Vow» høres ut som noe jeg har hørt før, uten at jeg kommer på nøyaktig hva, men et catchy og særs melodiøst refreng gjør denne til ett av høydepunktene på skiva.

I forrige uke fikk noen få utvalgte fra norsk musikkpresse anledning til å høre den nye Metallica-skiva «Hardwired…To Self-Destruct», da en representant for bandets amerikanske management Q Prime stakk innom og puttet en CD i spilleren på plateselskapet Universals kontorer i Oslo.

Av alle ‘nesten-store’ amerikanske thrashband rager vel Testament høyest av dem alle, muligens i konkurranse med Exodus. I tredve år har de stort sett levert jevnt og trutt, og de har vel ingen skikkelige kalde sjøer i kofferten, slik som “Risk” eller “St. Anger”, selv om heller ikke deres katalog er homogent strålende etter de fire første.

Det er av og til litt befriende å lytte til album som låter akkurat som man forventer, med få om noen overraskelser. Av og til. Og sånn er det med Daniel Snider, langt bedre kjent som Dee fra Twisted Sister, sitt tredje soloslipp. Ikke like bredbent og harry som hans hovedgeskjeft (jeg elsker Twisted Sister, ikke misforstå), men fortsatt lettfordøyelig hardrock som serveres over ti spor.

Amaranthe er ute med sitt fjerde album, på drøye fem år. Ganske så produktivt av denne svenske hitmaskinen. For det skal de ha; de tør å lage popmetall med gode melodier og særs fengende refreng. Hvis du blander 90-tallets dancemusikk à la E-Type med nymetall får du Amaranthes popmetall anno 2016.

Det er så å si nøyaktig to år siden sist den kanadiske legenden ga ut et album, og når han nå endelig er tilbake er han muligens dystrere og mer alvorstung enn noensinne.

De fire bukkene Followill som utgjør familiekonsernet Kings Of Leon fra Nashville er tilbake med sitt syvende album «WALLS» (som visstnok skal stå for «We Are Like Love Songs»). Stilmessig kan det virke som om de nå har vendt tilbake til sin mest suksessfulle periode rundt 2008, da «Sex On Fire» var en superhit og skiva «Only By The Night» solgte over seks millioner på verdensbasis.

Sonata Arctica gir vel ikke ut et album i timen, men dette er i hvert fall deres niende album. Siden 1999 har de tronet som verdens snilleste metalband. De er en moderne utgave av Def Leppard, men samtidig klarer de å klamre seg til den gjeve metal-statusen.

Jeg kan sette pris på at Epica ikke selger seg og blir for kommersielle, men jeg synes kanskje de går litt i stikk motsatt retning. Det tok meg lang tid å like forrige album, og årets verk ser ut til å være enda mer tungfordøyelig. Det hjelper da heller ikke at den er uendelig lang.

Detta var jommen meg Meshuggah på sitt aller beste og mindre bra på en gang. De er jo aldri dårlige, men noen ganger kan denne mattemetallen deres løpe litt vel løpsk i mine ører. Hittil har de stort sett hatt hele skiver som bikker enten den ene eller andre veien, men på deres rykende ferske «The Violent Sleep Of Reason» får vi gode eksempler på begge deler.

Alter Bridge er aktuelle med sitt femte studioalbum. Åpningslåta “Show Me A Leader” starter med en interessant intro og utvikler seg til en fengende førstesingel. “The Other Side” har noen fete gitarriff, som det for øvrig er en del av på denne skiva, ettersom både Myles Kennedy og Mark Tremonti vet å traktere sine instrumenter.

Skiva åpner riktig så bra med tittelsporet; «Head Carrier» er en opptur som øker forventningene for resten av albumet. Men de klarer ikke helt å følge den opp dessverre. Etter å ha gått hardt ut og åpnet med skivas sterkeste spor, går det en smule nedover – med visse unntak.