NORWAY ROCK MAGAZINE

Energi er et ord som er veldig lett å forklare for en fysiker, men som kan være veldig utfordrende å forklare i andre sammenhenger det brukes. Det går ikke an å måle det når man snakker om energier mellom mennesker, ofte kan det bli et litt mer new age-aktig preg over bruken av ordet i slike sammenhenger. Heldigvis skal ikke denne teksten utelukkende handle om mellommenneskelige relasjoner, men det er et aspekt som ofte kommer igjen hver gang en setter seg foran tastaturet etter en konsert for å prøve å formidle hva man nettopp har opplevd.

Når verdenshistoriens mest alternative band omsider gjestet Norge lot ikke det norske publikummet seg be to ganger og gikk mann av huse for å skaffe billetter til begivenheten, i såpass stor grad at tilstelningen ble flyttet fra Rockefeller til Sentrum Scene for å sikre plass til enda et par fans.

Forventningene var til å ta og føle på da to av de aller største og beste rock/metall-bandene Skandinavia har å by på om dagen møttes til dyst denne kjølige vårkvelden. Overalt hvor man gikk rundt i Oslo by i forkant kunne man høre enten Ghost eller Kvelertak dundrende over anlegget på en eller annen lokal bule i nærheten, og det bidro sterkt til å sette stemningen på det som fort kunne ende opp som årets konsertkveld.

Det er alltid spennende å se gamle rockehelter på små lokaler, for det første hvordan det fortsatt står til med talentet – men ikke minst om de faktisk har noe å fare med eller om det er en ren cash-in til pensjonisttilværelsen.

Det var veldig spennende når Hackett begynte med sine «Genesis Revisited»-konserter for noen år tilbake, og som stor fan av gammel Genesis var det en drøm å få høre gitarmesteren selv fremføre alle disse låtene. Men etter at han har besøkt oss med dette konseptet en rekke ganger begynner jeg mer og mer å ønske meg tilbake til en god gammel solokonsert igjen.

Neal har alltid vært en god frontmann, men jeg tror aldri jeg har sett han bedre enn denne kvelden. Han har en utrolig innlevelse i fremføringen sin, og har herlig kontakt med publikum hele tiden. I tillegg til at han imponerer musikalsk der han bytter mellom keyboard og gitar. Han er også mer teatralsk enn tidligere, og lever ut karakterene i låtene med masker og kostymeskift.

Etter å ha vært et av historiens mest private og skandalefrie rockeband siden salig Bon Scott døde i 1980, gikk AC/DC helt av skaftet for noen år siden. Malcolm Young ble dement og måtte slutte, Brian Johnson mistet hørselen og ble erstattet med Axl Rose, Cliff Williams ristet på hodet og pensjonerte seg…og Phil Rudd? Han ble arrestert for drapstrusler og besittelse av amfetamin, og lagde en slags soloskive, «Head Job», sammen med to gamle kompiser hjemme på New Zealand.

Det ble ikke spart på kruttet da Sverige og Tyskland barket sammen i full metallkrig denne varme vårkvelden i Oslo by. Vel var svenskene i knapt flertall, men med tanke på kruttet Tyskland brakte til fronten viste de ingen tegn til å heise det hvite flagget umiddelbart.

Lørdag, og årets første vårdag i hovedstaden, var det duket for festaften på Parkteatret, Grünerløkka. Tre band skulle underholde et allerede godt feststemt publikum, noe som skulle gjøre seg bemerket da Pogo Pops gikk på scenen, for makan til skravling har undertegnende sjelden vært vitne til – her måtte det kjøres ørepropper mot publikum, ikke høy musikk.

Mye mulig den eneste mannen i live som har tatt over mikrofonen etter storheter som Ian Gillan, Dio og David Coverdale og faktisk fått det til gjestet Oslo denne tidlige vårkvelden for å gi oss en liten roadtrip ned Memory Lane med gamle hardrockslagere. Oslo-publikummet lot seg ikke be to ganger for å se sin gamle helt rocke brakka og fylte opp Hard Rock Cafe til randen.

Forventningene var høye da In Flames inviterte til en eksklusiv intimkonsert i Kulturkirken denne lørdagskvelden i Oslo som var startskuddet for deres «In Our Room»-turné. Og ikke minst var vi spente på akustikken i kirkerommet.

Forrige lørdag opptrådte Ammunition i Oslo Spektrum i den norske finalen i Melodi Grand Prix i beste sendetid på NRK, hvor de oppnådde en høyst respektabel andreplass. Man skulle jo tro at det var den ultimate annonseringen et band kunne få før konserten i Drammen seks dager senere, men det var merkverdig få som hadde tatt turen til Union Scene denne fredagskvelden.

Blant en musikkanmelders største utfordringer er å bli sendt på konserter med band den utsendte har null forhold til, hverken historisk eller musikalsk – og spesielt når bandet spiller en type musikk samme utsendte har enda mindre forhold til, enda verre kanskje misliker litt.

Værvarselet melder om kraftig metallnedbør over Oslo by for tida, og denne gangen var det klodens nest største metallband som skulle innvie helgen i hovedstaden. Avenged Sevenfold har jeg brukt temmelig nøyaktig 14 år og 10 måneder til å hate intenst, men de presterte kunststykket å blåse meg langt til sjøs med fjorårets «The Stage» som sementerte sin plass som en av de aller beste skivene i 2016 og således fikk meg til å glede meg til å bivåne dem for første gang.

Det er sannelig ikke lett for fansen å henge med på alle de krappe musikalske svingene i Jeff Scott Sotos karriere. Han har vært vokalist i Yngwie Malmsteens Rising Force, levert melodiøs hardrock med Talisman, frontet tidenes AOR-band Journey, og blant mye annet levert Prince-aktig funky pop og disco på soloskiver og diverse sideprosjekter. På de to skivene fra hans nye band Soto er det mer moderne metal vi får servert. Will the real Scott Soto please stand up, please stand up?

Det er litt av et metallmekka Oslo figurerer som i disse dager med konserter av den tyngre sorten på rekke og rad. Denne kvelden var det de franske feinschmeckere sin tur, og med seg på lasset hadde de både Car Bomb og Code Orange fra henholdsvis New York og Pittsburgh.

Det er hele syv år siden Epica sist besøkte Norge. I 2010 gjestet de både Norway Rock Festival og John Dee med bare et par måneders mellomrom, men etter det har de glimret med sitt fravær enda de har gitt ut tre album siden den gang. Det nyeste tilskuddet, «The Holographic Principle», ble utgitt i høst, og endelig var det altså på tide med et nytt Norgesbesøk.

Det var ikke helt fullsatt på Sentrum Scene denne kvelden, og de som vurderte å dra, men droppet det, kan nå angre bittert, for de gikk glipp av et fyrverkeri av en konsert da Skunk Anansie gikk i strupen på et takknemlig publikum med et kvart hundre låter.

Det virker ikke som om Rival Sons kan gjøre noe feil for tiden. Etter at de ga ut «Pressure & Time» i 2011, har superlativene haglet over dem fra alle kanter. Siden januar i fjor har de turnert verden som supportband på Black Sabbaths siste korstog, og rakk jaggu å spille inn «Hollow Bones» underveis og gi den ut i juni. Sabbath spilte sin aller siste konsert i Birmingham 4. februar, men dro Rival Sons omsider hjem da? Neida, de dro i gang sin egen Europaturne allerede neste dag, og stoppet innom Oslo en småsur tirsdagskveld.

Tidligere dro artister på turne for å promotere den nye skiva si, slik at de tjente penger på platesalg. I disse dager hvor nesten ingen kjøper musikk lenger, har det derfor blitt ekstremt viktig for artistene å tjene best mulig på konsertene i stedet.

Det var virkelig en helg med metallbonanza i Oslo by denne sene februarhelgen hvor omtrent alt som kunne krype og gå av konsertsteder var fullbooket med mer eller mindre storheter fra metallverdenen.

Det var en gang en stakkars Devin Townsend-fan måtte reise ut av landet for å oppleve helten sin i levende live. I disse dager går det knapt en turné uten at vi får besøk av legenden her hjemme. Egentlig en drømmesituasjon, men etter forrige besøk på Rockefeller sitter ikke forventningene like høyt denne gang.

Pionerne i Meshuggah er for tiden aktuelle med sitt åttende studioalbum, «The Violent Sleep of Reason». Ved et sammentreff er det også i år hele 30 år siden bandet ble dannet, så det var flere gode grunner til å innfinne seg på Sentrum Scene denne fredagskvelden.

Lørdag kveld endte Dream Theaters Norgesturne, gjennom Trøndelag, Sørlandet og Rogaland, omsider i hovedstaden, like under ett år etter at de spilte tre kvelder i Konserthuset. Dette er nok også grunnen til at det på langt nær var utsolgt i Oslo Spektrum – hardcorefansen trengte denne gang ikke reise til Oslo for å se Dream Theater – men rundt 4000 hadde trosset slapsværet for å se progmetallkongene i aksjon.

Det er ikke mer enn snaue to år siden Bryan Adams gjestet Oslo sist, likevel klarte han tilnærmet å selge ut Oslo Spektrum i går. Siden sist har han tilføyd albumet «Get Up» til diskografien, men det var neppe disse låtene flertallet i hovedsak hadde kommet for å høre.

Det var overraskende mange på plass allerede under band nummer to for kvelden, svenske Soilwork, noe som var overraskende da jeg synes folk flest har en tendens til å ikke være spesielt interessert i andre ting enn hovedakten nå for tiden – så det var meget gledelig å bevitne. Dessverre strakk ikke tiden til for å unnvære hele konserten, men av det jeg fikk med meg hørtes det ut som en bra oppvarming til de som senere skulle arrivere Oslos 30 år gamle storstue og både publikum og band så ut til å trives i hverandres selskap.

Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.