NORWAY ROCK MAGAZINE
De amerikanske heavyrockerne Tyrant ga ut to helt ålreite plater på midten av åttitallet samt en etterslenger på midten av nittitallet før aktiviteten opphørte, selv om bandet visstnok skal ha vært aktivt hele veien.
Forrige slipp fra de britiske gothlegender slo meg omtrent rett tilbake til 1992 og gjorde meg til fan på ny etter tiår på sidelinjen. Derfor var det meget velkomment at de annonserte “Obsidian” og forventningene var denne gang enorme.
«Prehensive Tales» er den andre skiva fra Pattern-Seeking Animals, et band med intet mindre enn tre av Spock’s Beard nåværende og forhenværende medlemmer: vokalist Ted Leonard, trommis Jimmy Keegan og bassist Dave Meros pluss låtskriver og produsent John Boegehold.
Luke Elliots tredje album «The Big Wind» er oppfølgeren til 2016s «Dressed For Occasion», og også denne gangen byr han på melodisk, meloankolsk og nokså lavmælt musikk i grenseoppgangen mellom rock og alternativ pop.
John «Rabbit» Bundrick har gjennom sin imponerende karriere jobbet med storheter som Bob Marley, Mick Jagger og Jethro Tull. Det er likevel hans tid i Free og The Who som han nok vil bli husket best for.
Covid-19 har satt enhver konsertgjenger og artist ut av spill, men likevel finner band løsninger på å tilfredsstille musikksultne fans. De tyske thrashlegendene Destruction fant frem et liveopptak fra i fjor som de la ut på nett i mai. Nå er opptaket, med den treffende tittelen «Born To Thrash» også ute på CD og vinyl, noe som inkluderer bidrag fra femtenhundre fans.
Det så lyst ut for Ole C. Helstad og kollegene hans tidligere i år. Sâver skulle på Europa-turne og Kite hadde nettopp gitt ut ny plate. Helstad var dessuten nyansatt på Revolver og hadde allerede spikret årets konsertprogram.
På dette første dokumentet som kvartett (siden 80-tallet) viser nykommeren Damir at han både er blitt samspilt med Mike, så vel som gitaristene utfyller hverandre. Bassist og vokalist Schmier er alltid en scenesjarmør og nye trommisen Randy Black vet man jo fra tidligere band at kan sine saker.
Fem år etter at de gjorde sin forrige konsert, i oktober 2014, er endelig progpoppens supergruppe #1 tilbake med sitt tredje album, ”Third Degree”. Instrumentalistene i bandet – Steve Morse, Mike Portnoy, Dave LaRue og Neal Morse – er kanskje mer navngjetne enn deres frontmann Casey McPherson, og det er jaggu ikke mange band hvor vokalisten er den mest ukjente, men akkurat derfor valgte vi å la sangeren for en gangs skyld få komme til ordet.
Det er fjorten år siden vi hørte noe nytt fra disse sørlendingene. For noen år siden begynte de å røre på seg igjen, og man var jo spent på om det skulle komme ny musikk. På dette comebacket får vi tjuefem minutter helt nyskreven musikk, fordelt på tre låter. Det er også en nyinnspilling av “My Dark Reflections Of Life And Death” fra debuten, samt en cover av Black Sabbaths “Solitude”.
“Dræbe” starter med øspønkeren “Dypt Vann” og viser umiddelbart hvilket land de hører hjemme i musikalsk, hvis noen ikke skulle ha fått det med seg. Nytt for året er engelske tekster, som i Turbonegro-hyllesten “Sonic Reducer” – et skummelt grep for et band som fra før av hadde relativt mange TRBNGR-referanser som det var allerede.
Det beste Tuomas fra Nightwish noensinne har gjort var å få Kari Rueslåtten til å lage musikk igjen, og fra første anslag på den nydelige tittellåta som starter hennes rykende ferske sisteslipp sitter man som vanlig som trollbundet helt til siste tone fra albumenderen “Storefjell” ebber ut.
For fem år siden startet Mayhem en ny æra med ny låtskriver. Gitarist Teloch besto eksamen med glans, og nå er Norges svarteste legender igjen plateaktuelle med «Daemon».
Witchcraft har alltid vært et kult band med solid sans for genuinitet i retrouttrykket, trøkk og driv i doomrocken og et realt glimt i alle øyekroker, og en aner aldri helt hva som venter rundt neste hjørne. Denne så jeg dog virkelig ikke komme – sortmetall, liksom?
Tyrant trålet Sunset Strip sammen med Guns’n’Roses, Slayer, Mötley Crüe og Metallica lenge før de ble store. Gruppa startet som et coverband, men ble lei av at folk ropte på Maiden når det tross alt var dem selv som rigget utstyr og spilte.
Forhenværende sanger i White Lion og skamløst underkjente Freak Of Nature begynner å bli gammel, og da tenker jeg ikke i fremste rekke på dansk-amerikanerens alder, men dennes virkelighetsoppfatning. Siden 1997 har Tramp jevnlig forsynt markedet med soloplater; noen har vært bedre enn andre, men de fleste gjennomsnittlig ok.
For tredve år siden ble Tesla en av spydspissene i «Unplugged»-bevegelsen, da de ga ut den helakustiske liveskiva «Five Man Acoustical Band» lenge før det ble trendy og nær sagt obligatorisk å gjøre noe slikt. Nå er de ute med «Five Man London Jam», innspilt live foran et lite og eksklusivt publikum i legendariske Abbey Road Studios.
Polakkene skulle vel ikke trenge noen dypere introduksjon. Når man kommer til album nummer seksten og noterer seg at det fortsatt er massiv brutal death metal som gjelder blir det mer å se om låtene holder mål. Og det gjør de.
Ikke bare unnlater norske Leprous å flyte makelig på fordums bravader – siden ”Coal” og 2013 er et musikalsk forstemmende og vakkert idiom endog loset av tung og stadig mer individorientert tematikk. ”Pitfalls” ble, i følge dekan og komponist Einar Solberg, påbegynt simultant med gryende depresjon.
Når vi får noe så sjeldent som et utenomjordisk besøk må man jo gjøre alt i sin makt for å få noen ord om hvordan ting er på planeten Netuluna i Andromeda-galaksen. Vi fikk en meget trivelig samtale med frontfigur Alpha og rytmist Delta i anledning releasekonserten av deres debutalbum på Parkteatret.
Jernverket møtte Deathhammer i forbindelse med slippet av albumet “Evil Power” i 2015.
Svenskene, som siden 2009s uovertrufne “Night Is The New Day” utelukkende har prestert høybårne tårepersefonogram, danner et moderne paradoks i så måte at bandets progressive lødigheter speiles i et harmonisk subtilt men komplekst tonespråk, snarere enn på rasende metrikkbrekknivå.
I likhet med Manilla Road er Cirith Ungol et av disse bandene man knapt tok i med ildtang på 80-tallet, men som fikk sin renessanse på 2000-tallet. Deres selvfinansierte debutalbum “Frost And Fire” fra 1981 er en god oppvisning i episk fantasy metal, og utover samme tiåret kom en del godbiter for oss som ikke bare sverget til hva som toppet billboard.
Etter sigende ble The Alligator Wine dannet med mål om å forrette moderne krautrock; den tyske duo av vokalist, organist og syntetisk bassist, Rob Vitacca, samt trommeslager Thomas Teufel, realiserer herved en gammel drøm, med egenart, overskudd og forbausende sterke låter.
Nærhet til en omskiftelig natur er tematisk førende for Tirill Mohns fjerde soloplate, hvor det tidligere White Willow-medlemmet hovedsakelig står ansvarlig for musikk, vokal og akustiske gitarer, mens et koppel gode hjelpere håndterer alt fra harpe og lyre, til kontrabass, cello og hardingfele
Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen spiller i Attan og driver rockebaren Vaterland, noe som er gøyalt til vanlig, men ikke like enkelt under verdensomspennende pandemier.
Bring Order back! Jernverkets lyttere stemte over hvilket intervju de helst ville høre denne uka, og Order gikk av med seieren. Hva får du hvis du parer Cadaver, Mayhem og Gluecifer? Hvor mange hadde egentlig Venom-ryggmerke på dongerivesten under Dio-konserten i Drammenshallen i 1984?
Nå er dette året så unntak på mange måter at det å anmelde en tre spors EP som gis ut digitalt faller fint inn i rekka. Cadaver er et band jeg har vært stor fan av siden deres første demo. Første smakebit av det nye Cadaver, som nå kun består av Anders Odden fra forrige runde, og eneste originalmedlem.
Fjorten år har gått siden vi hørte nytt materiale på plate fra sørlendingene i Green Carnation. Med «Leaves Of Yesteryear» oppsummeres bandets musikalske karriere, samtidig som den staker ut kursen fremover. Vokalist Kjetil Nordhus deler sine fremtidstanker om både musikk og teknologi.
De starter friskt, debutantene fra Rhode Island i “Until I Departed” og både riff og produksjon gir et meget godt førsteinntrykk på hva som kan være i vente. Fet scream/growl-vokal over tight metalcore er ikke koppen med te til mange, men jeg kan fint kose meg med den slags – så lenge der finnes et snev av egenart.
Bruke saksofon i black metal? Jepp. Gi ut verdens største samleboks nest etter Kiss? Ja. Lage et notehefte fordi du irriterer deg over alle de feilaktige MIDI-filene på nettet? Selvsagt! Ihsahn og Emperor har gjort det, og Ihsahn forteller.
Hva ville Kreator ha gjort dersom de ikke var musikere? Jernverket møtte Mille Petrozza og Sami Yli-Sirniö fra Kreator under Tons Of Rock i 2015.
Ingenting har holdt det gående i over tretti år og er glatt det mest undervurderte bandet i norsk rock. De har levert kvalitetsmusikk og forrykende liveshow gjennom en mannsalder og holder fortsatt koken. Nå er de snart klare med nytt album og ny vin! Vi satte oss ned med bassist Tor Jan Møller over et glass Ingenting-vin og tok en prat om, vel ingenting egentlig.
Naturlig nok har det knyttet seg en viss spenning til et av Norges mest legendariske progressive metalband sin første fullengder på over tjue år. Det er to år siden forrige smakebit i form av EP’n «My Dark Symphony» som på sett og vis låt Conception, men som i mine ører manglet det lille ekstra.
Stjernene sto fordelaktig posisjonert for den britiske rasjonalitetsrevolusjonsgarden da den som ung platedebutant meislet “The Dark Third”, til allmenn applaus i postprogressive kretser. Nevnte 2006-skive skjelte til Muse så vel som 70-åras symfoniske høvdinger.
Det er jul og nyttår, påske og olsok, sommerferie og festival, alt på en gang når Testament slipper noe nytt. Personlig ble jeg aldri helt kompis med “Brootherhood of the Snake” fra 2016, men jeg er bestekompis med tidligere album og var mer enn klar for noen nye bekjentskaper!
Bak bandnavnets mindre eller mindre artige ordspill gjemmer det seg en duo med sikkert høye kunstnerambisjoner, men hva som her velter ut fordrer null engasjement til etterapelse. Det er liksom ingenting å ta tak i her, alt svever forbi i et døllt halvtempo uten minste nerve eller tankevirksomhet å gripe fatt i.
At Behemoth er et av de ledende bandene innen black metal er et sikkert tegn på at Nergal er en god låtskriver. Hans fascinasjon for blues er en rimelig ny oppdagelse, men ikke dermed sagt at han ikke kan lage gode låter i den sjangeren også. Me And That Man er ute med albumet «New Man, New Songs, Same Shit Vol 1», en plate fullspekket med vakre mørke melodier og kjente stemmer.
Musiker, multikunstner og Youtube-fenomenet Leo Moracchioli eier og driver Frog Leap Studios og har i skrivende stund oppnådd 57 millioner visninger på sitt metalcoverversjon av Adeles ”Hello”. Noe som kvalifiserer han til en av Norges største rockestjerner på en helt ny plattform med over 300 egne produksjoner og 3,7 millioner abonnenter på sin Youtube kanal.
Hva har Paganini og Fugledansen med Venom å gjøre? Det aller meste, faktisk! Da Jernverket møtte Venom på Tons Of Rock i 2015 satte Cronos & co sammen en noe utradisjonell spilleliste (se under).
29 år etter debuten «Ten», og 6 år etter forrige album «Lightning Bolt» er gutta fra Seattle tilbake med «Gigaton». Pearl Jam er bandet som nektet å dø grungedøden, trassige til siste slutt, de har alltid stått med beina solid plantet i stadionrocken, punkrock og nå post-punk.
Vi har lenge visst Behemoths Nergal kan skrive noe av det beste innen black metal, nå beviser han jammen at han takler blues og folkrock også, samt en porsjon americana, med et hav av gjester. Og dette er et nydelig album med fine låter og langt unna metal.
Thin Lizzy var en enorm inspirasjon for alle fra U2 og Def Leppard til Metallica og Anthrax. Vi har tatt en prat med tre kjente norske musikere om deres «nær-Lizzy-opplevelser».
At Seigmens samlede plateproduksjon, før eller senere, skulle støpes i vinylformat, har ligget i dagen. Det synes forrykt at den engelskspråklige versjonen av ”Metropolis” – gitt undertittelen ”The Grandmaster Recordings 1995” – var det eneste Seigmen-fonogrammet fra 1990-tallet som originalt ble tilgodesett med LP-utgivelse.
En måned før de danske veteranene Pretty Maids skulle slippe sin nye skive ”Undress Your Madness”, annonserte bandets vokalist Ronnie Atkins at han har blitt diagnosert med lungekreft. Stor var dermed overraskelsen da han likevel tok kontakt for en prat, selv om alt av planer for fremtiden er lagt på is inntil videre.
Det ble brått og nådeløst stille fra Bergen-trioen etter tre feiende flotte og intelligente pop-plater på rappen inn i det nye årtusenet. Ephemera hadde talent i overflod – teknisk, kompositorisk og liketil i særdrag. Følgelig er det usigelig gledelig å stifte bekjentskap med bandets sjette studioskive, seksten år etter den lenge antatte svanesangen ”Monolove”.
Det går godt med våre danske venner for tiden med utgivelsen av comebackskiva «A Prayer For The Loud» til nærmest stående ovasjoner, førsteplass på danske hitlister og en massiv festivalturné. Vi tok en telefon til sjef Jesper Binzer for en som vanlig meget trivelig samtale rundt akkurat dette.
Jun-His er låtskriver, vokalist og gitarist i Oranssi pazuzu. Da Jernverket møtte ham på Inferno i 2014, hadde de nettopp kommet hjem fra sin første turné.
Uten den vanlige omtalen i forkant var plutselig Morrissey tilbake med nytt album. Morrissey, hvis popularitet har dalt i senere år på grunn av smakløse kommentarer i media, har ikke høstet lovord i forbindelse med sine to forrige utgivelser.
Det er mye å glede seg over for alle som falt for Lucifer sitt forrige album, “Lucifer II” fra 2018. Gotisk stemning i god miks med lyden av 70-tallets hard rock. Mine tanker spretter tilbake til både BÖC og Sabbath, men også enda tidligere greier fra band som Steppenwolf og lignende.
Danske Amalie Bruuns prosjekt har siden 2014 vært å legere nordisk folkemusikk og bitende svartmetall. “Folkesange”, Myrkurs tredje langspillplate, er imidlertid fri for metalliske beskaffenheter, til fordel for en kultivering av forgagne og nyere skandinaviske folketoner, samt et par egenkomponerte stykker
Det har skjedd forholdsvis mye i Kvelertak-leiren de siste årene med utbytte av både trommis fra Kjetil Gjermundrød til Håvard Takle Ohr, og ikke minst byttet av vokalist Erlend Hjelvik til Ivar Nikolaisen. Ikke nok med det; De har også en rykende fersk skive bestående av begge nykommerne i “Splid”.
Thin Lizzy er et av historiens mest suksessfulle og populære rockeband. I år er det femti år siden det hele ble startet i Dublin av Phil Lynott, Brian Downey og Eric Bell. Vi var så heldige å få slå av en prat med originale gitarist Eric Bell om oppstarten av bandet, Top of the Pops […]
Sveitsiske Gotthard har fortsatt sin trofaste fanskare, og det er ti år siden Steve Lee sin tragiske bortgang. Det er ingen tvil om at bandet mistet sitt trumfkort i Lee sin magiske stemme. Arven etter Lee er i ferd med å skusles bort og på sitt 13.album setter sveitserne sannsynligvis den siste spikeren i kista.
Tre år etter den fenomenale debuten er den svenske duoen omsider tilbake med oppfølgeren “New Knives”. Vi fikk vokalist Emma Wahlgren og gitarist Tobias Kastberg på skype-tråden for å fortelle litt om hvordan ståa er om dagen i verdens feteste laserpunk-duo.
«I’m a good girl» snerrer vokalist Emma insisterende under tittelsporet, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror på henne da hun rett etter vræler «I wasn’t born a lady, I was born to make new knives». Og med dette beskrives oppfølgeren til den nå tre år gamle debuten ypperlig.
Ved Buens Ende er tilbake!
Den gamle thrash metal-giganten Testament lever i beste velgående og har ikke bare et nytt album på trappene, men de er også veien med to andre legendariske thrash metal-band, nemlig Exodus og Death Angel. Turneen har det velklingende navnet «The Bay Strikes Back». Vi fikk audiens hos grunnlegger og lengstlevende Testament-medlem, Eric Peterson, og snakket […]
Oslo-bandet Mindtech er slett ikke et nytt og ubeskrevet blad innen norsk metal. Riktignok befinner de seg i en sjanger som får altfor lite oppmerksomhet her til lands, nemlig progressiv metal.
Da han i 1977 fikk jobben som trommis i Judas Priest hadde det legendariske bandet allerede hatt en haug med folk i stolen allerede. I motsetning til dem skulle Les Binks bli den første trommeslageren som virkelig gjorde inntrykk i Judas Priest og er blant mange ansett som den beste trommisen bandet noensinne har hatt.
Første gjennomlytt av “Underneath” var ikke uten en liten snev av skuffelse. Den frenetiske galskapen som prydet forgjengeren virket nå litt påtatt, og den schizofrene industrikrydringen var blitt litt overkill (og en tanke dårlig produsert faktisk). Men så var det dette med å gi ting tid;
Fra eksiltilværet i Frankrike har Varg Vikernes kunngjort Burzums død. Erklæringen faller ikke spesielt overraskende, gitt at både ”Sol Austan, Mani Vestan” og ”The Ways Of Yore” eliminerte tradisjonelle svartmetallgrep, og indikerte at Vikernes nærmest ble stilistisk tappet for kreative krefter etter et delvis gnistrende triumvirat av høvdingskiva ”Belus”, ”Fallen” og den kvalitative etterdønningen ”Umskiptar”.
I 2014 ble en ung dokumentarfilmskaper gitt aksess til Bill Wymans sagnombruste arkivsamling – resultatet er blitt en 97 minutter lang film som allerede før fjorårspremieren kultiverte kontrovers, fordi den skyr betente tema.
Merciless spilte sin siste konsert i 2017, men Jernverket rakk heldigvis å ta en prat med gitarist Erik Wallin og trommis Stipen før den tid. Hør Merciless fortelle hvordan “The Awakening” ble til, om forholdet til Dead og Euronymus, det å ha med dama på turné, hva som gjorde at de takket nei til Century Media og hvorfor de har bestemt seg for å la bandet ligge.
Black metal-veteranene har aldri hatt som mål å revolusjonere musikkverdenen med tekniske krumspring eller annet utsvevende fjas. Like fullt er det et veldig back to basic-album vi her får, med klare referanser til platene de ga ut på 90-tallet.
Det har etterhvert blitt et etablert begrep, strømløst, da flere av våre beste artister stripper ned all staffasje og konsentrert seg om det viktigste – nemlig musikken presentert akustisk. Og nå var det Skambankt sin tur, og etter de på eget initiativ gjorde det på egen hånd ved sin jubileumskive «1994» og har turnert akustisk i anledning nettopp denne var det naturlig at de var neste band ut på Rockefeller sitt konsept.
Multitalentet Jonathan Wilson var knapt hjemkommet fra Roger Waters’ “Us + Them”-turné før han pakket om bagen og satte kursen for Nashville, hvor “Dixie Blur” er effektuert.
Dette var virkelig gledelig, selv om glede kanskje ikke er ordet man forbinder med My Dying Bride. Musikken er som alltid dyster, og tilstanden innad i bandet har de siste årene vært alt annet enn lystig.
Etter at et av Canadas mest undervurderte rockeband kom sammen igjen etter fem års pause i 2013, har de levert en pen liten rekke av glimrende skiver som generelt har gjort fansen ekstatiske. Og den nye «Change The World» fortsetter egentlig der hvor «United» slapp i 2017.
Verdens dårligste skuespiller, Ice-T, gjør atskillig bedre og mer troverdig gestaltning som sosiopolitisk sinnatagg i front av rap-metal-ensemblet Body Count, hvis 1992-debut sikrer dem en flik i rockens beretning. “Manslaughter” fra 2014 supplerte veteranene ny giv, og “Carnivore” er faktisk amerikanernes sjuende studioplate.
Det var store forventninger i salen før supergruppa som ikke vil kalles for supergruppe gikk på scenen. Men når man har med et slikt stjernelag av rutinerte, navngjetne og fingerferdige musikere å gjøre, så er det ikke lett å riste av seg den merkelappen. For mange i publikum hadde det knapt spilt noen rolle hvilke låter som sto på setlista i kveld, for det er alltid en fornøyelse å se slike virtuoser boltre seg i de synkoperte arpeggioene.
“Unless you’ve been kidnapped and brought here, or are just unsure, we’re Simple Minds – from Glasgow – and we’re delighted to be here” – slik introduserte Jim Kerr bandet på den første av to utsolgte kvelder på Sentrum Scene. Årets turné er en feiring av førti år med hitlåter, og man merker godt årgangen utifra størrelsen på sceneproduksjonen – og på alderen på et lojalt publikum.
Svenske H.e.a.t er virkelig i støtet for tiden. De ble Årets Snackis og bandet som Alle skulle se under årets Monsters Of Rock Cruise i februar, de har nettopp sluppet en ny skive som har fått strålende kritikker overalt, og markerte det med et par konserter på hjemmebane i Stockholm og i Göteborg.
Etter å ha levd separate liv og musikalske stier helt siden 2000 har endelig opphavsmennene bak legendariske Leiden og In Lupus Pacis samlet seg for et nytt musikalsk eventyr, kalt Ulvånd. Spesielt navn ettersom de langt ifra er norske, ei heller skandinaviske – men franske av alle ting.
Det er lett å tenke seg begrepet retrorock når en hører om band som er inspirerte av Black Sabbath. Vestfoldbandet Hex A.D. foretrekker derimot den senere episke perioden. Deres fjerde album «Astro Tongue In The Electric Garden» er intet mindre enn en briljant oppvisning i klassisk, tung og majestetisk hardrock.
Det mongolske bandet The HU blander heavy metal med egen tradisjonell musikk og skaper således en ny stil – såkalt «hunnu rock». Videoene til «Yuve Yuve Yu» og «Wolf Totem» er i skrivende stund sett over 58 millioner ganger på Youtube, og bandet ble nylig tildelt The Order of Genghis Khan – Mongolias mest prestisjetunge pris – for å ha satt mongolsk musikk på verdenskartet.
Opprinnelig ble The Night Flight Orchestra stifta som en slags ventil for å kunne vise mer melodiøse sider utenfor rammene av hva de involverte kunne tillate seg ellers i sine respektive, hardere band – og resultatet ble noe ganske annet enn Soilwork, Arch Enemy og King Diamond, hvilke inkludereres i band gjengen er/har vært medlemmer av.
Etter å tvunget på fansen tålmodighet mellom utgivelser har Body Count i det siste blitt stadig mer operative, og i anledning utgivelsen av bandets syvende studioalbum “Carnivore” fikk vi en samtale med bassist og låtskriver Vincent Dennis for detaljer. Ice-T? Joda, han nevnes.
Gitarist og sanger Andy Powell leder Wishbone Ash inn i sitt 50. leveår, uten at noen kan hevde ferden har vært preget av kvalitativ kontinuasjon. Like ens skal dagens besetning roses for å smi studioalbum omtrent hvert sjette år, selv om det musikalske nivået ingenlunde står i stil med englendernes arbeider fra første halvdel av 70-tallet.
Johnossi er en duo fra Sverige som består av den “klassiske” line-up’en med gitar/vokal og trommer/vokal, og kanskje min radar har slått inn allerede her da jeg i utgangspunktet er meget skeptisk til slike konstellasjoner.
Det begynner å bli noen år nå siden jeg har fått sett Audrey Horne live. Det er derfor gledelig at de leverer noe som ligner et livealbum. Jeg hadde selvsagt foretrukket en hel konsert i filmformat, men her får vi altså en mellomting. CD-delen er hentet fra to konserter i hjembyen i 2018.
Saga er et av de virkelig store bandene fra en svunnen tid som til tross for sin trofaste fanskare mer eller mindre blir oversett i de fleste sammenhenger. I Norge har de heldigvis fortsatt et solid fotfeste og nok en gang skulle de vise seg frem fra sin beste side foran et fullsatt Rockefeller.
Østfoldingene med norgesrekord i utøvelse av kunstformen ”implosjon og gjenforening” gjorde det eneste riktige da de i fjor atter samlet troppene for å gi festivalkonserter. Inneværende vinter er det klubbturnéring som gjelder – et skreddersydd format for Ricochets.
En av årets største kvelder for den norske metalfansen fant sted på en halvøy i Bærum en lørdag i februar, da amerikanske Slipknot innfant seg for å blåse hodet av et entusiastisk publikum, som på forhånd attpåtil ble solid mørbanket og satt i riktig modus av Polens ondeste musikere, Behemoth med Nergal i spissen.
Et spent og forventningsfylt publikum på hjemmebane i Stavanger fikk servert en solid dose Kvelertak-magi på åpningskvelden av Europaturnéen for det nye albumet «Splid». Begge nykommerne siden sist album, Ivar Nikolaisen og Håvard Takle Ohr, imponerte stort og ble umiddelbart omfavnet av fansen.
NWOBHM-heltene i Jaguar kunne ha vunnet en tålmodighetspris. Vi skulle lage et nettintervju for Eternal Terror, men opptakeren streiket og personellet på Rockefeller sendte oss opp og ned mellom etasjene flere ganger.
Det transatlantiske bandprosjektet Silverthorne ble dannet i 2018 av to karer ved navn som mange av dere vil dra kjensel på. På vokal og gitar har vi engelskmannen Peter Shoulder, som vi først ble kjent med i The Union sammen med Luke Morley mens han var i permisjon fra Thunder. Og bak slagverket finner vi amerikanske Brian Tichy, med band som Whitesnake, Foreigner, Billy Idol og The Dead Daisies på CVen.
Et lite tiår har passert siden Ozzy Osbournes underkjente «Scream», og nå – i dag – er høvdingen tilbake med et album som nok er hans minst metalliske siden 1995s «Ozzmosis». Utover å huse Osbournes saftigste vokalproduksjon på mange år er «Ordinary Man» et tøft, rørende og temmelig jevnt album.
Skiver merket Mascot/Provogue fører alltid ei fane av dyktighet, gjerne iblandet et anseelig antall år på aktørenes sitteredskaper, og denne er så visst intet unntak. Ei heller bør det overraske at vi snakker om kumønstret blårock av ymse formater.
Silverthorne er et nytt band som ble dannet i 2018 av to karer som de fleste med en sunn interesse for rock bør kjenne til. På vokal og gitar har vi engelskmannen Peter Shoulder (kjent fra The Union som han ga ut tre skiver med sammen med Luke Morley fra Thunder. Han har også jobbet med DeLeo-brødrene fra Stone Temple Pilots og med Scott Gorham fra Thin Lizzy). Og bak slagverket finner vi Brian Tichy, som har spilt med alt og alle fra Whitesnake og Foreigner til Billy Idol, Lynch Mob og The Dead Daisies.
To og et halvt år har gått siden svenskene slapp sin forrige skive, den kontroversielle «Into The Great Unknown» som splittet fansen i to. Og mye tyder på at bandet nå har trykket på Reset-knappen og gått tilbake til røttene – ihvertfall til slik de låt da vokalist Erik Grönwall først kom inn i bandet for rundt ti år siden og ga de en solid vitamininnsprøytning.
I går kveld hadde Kvelertak releaseparty for sin nye skive «Splid» på Parkteatret, og spilte et eksplosivt sett foran et spesialinvitert publikum, med livepremiere på flere av de nye låtene.
Sier jeg klassisk hardrock med referanser til Black Sabbath og Rainbow er det lett å tenke seg retrobølgen med fokus på tidlig syttitall. Greit, Rainbow eksisterte i en begrenset periode, men tenk dere dette blandet med sent åttitalls episk Black Sabbath, samt en dæsj Malmsteen og Maiden.
Det var duket for et trekløver i form av to svenske og et finsk band i Oslo Spektrum denne søndagskvelden, og det var vel ingen som helst tvil om hvilket band de fleste kom for å bli valset over av, for det var nettopp det som skjedde. Stridstanksen Sabaton tok ingen fanger og med sin største scenerigg og produksjon noensinne ble det en kveld fylt med flammer og lukten av kruttrøyk.
Det var duket for en real rockefest da britiske The Darkness gjestet hovedstaden turnerende for deres relativt ferske «Easter Is Cancelled». Mye av oppfatningen til kvelden var nok basert på publikums oppfatning av nettopp denne, da første halvdel av konserten gikk ut på å spille utelukkende låter fra sisteslippet.
Liveutgivelse med Foreigner var ikke akkurat det vi trengte mest fra den kanten, etter at det har gått elleve år siden «Can’t Slow Down», men fra et musikkhistorisk perspektiv er faktisk denne litt interessant.
Svenske Eclipse har sakte men sikkert bygget opp en fanskare her til lands, og i kjølvannet av deres nyeste og briljante skive «Paradigm» var det klart for en egen konsert på John Dee, et sted hvor de tidligere har vært support, og en klar oppgradering fra forrige Oslo-konsert på Hard Rock Café.
“För mig är nog den här skivan vår första riktiga. Det är vår tredje, men vi forlöstes här, tror jag,” sa vokalist Pelle Åhman fra In Solitude til Jernverket i 2014. Ikke mange måneder etter var In Solitude historie. Sammen med gitarist Henke Palm forteller han om oppstarten tidlig i tenårene, turneen med Cradle of Filth og Behemoth, det å finne låter i de merkeligste ting, fanzinekunst og en julekonsert blant mafiaen i Italia.
Ihsahn har kommet seg ut i skogen og leker med gammel black metal igjen. Ikke at dette ligner debuten til Emperor på noen som helst måte, det er mer feelingen som heller mot det svarte. “Stridig” ble sluppet som video før jul og er en låt jeg vil tro fans av Khold vil falle for.
Uten å tråkke noen som helst på tærne vil jeg påstå at Psychotic Waltz siden debuten i 1990 har tilhørt en høyst limitert gruppe mennesker som liker sofistikert progressiv metal. Ingen kan heller beskylde bandet for å være spesielt produktive selv om de ga ut fire skiver på 90-tallet før de ganske så plutselig forsvant inn i skyggenes dal i 1997.
