NORWAY ROCK MAGAZINE
Ministry gjestet i går kveld Oslo for første gang siden den uforglemmelige konserten i 2008 som skulle være en avskjedsturne for Al Jourgensen og hans Ministry etter nesten tre tiår med kompromissløs industrimetall. Den konserten glemmer jeg aldri, både fordi jeg aldri har hatt en mer kompromissløs konsertopplevelse før, og fordi jeg nesten mistet hørselen av det voldsomt høye men mektige lydbildet. Ministry leverte så det suste – og dermed var mine forventninger skyhøye før gårsdagens konsert.
Norsk progrock lever i beste velgående! Det fikk vi beviset på i Bergen, da vi ble invitert til den helt ferske Close To The Rain festivalen på utestedet Garage. Vi ble presentert for flere relativt nye og spennende prosjekter, i tillegg til noen favoritter med litt lengre fartstid i miljøet. Det var Apollon Prog og Karisma Records som sto bak arrangementet, og naturlig nok var de fleste band som spilte signert til en av disse.
Når det faktisk hadde gått et kvart århundre siden forrige soloskive fra Roger Waters («Amused To Death», 1992), så var det lett å tro at han ikke hadde mer å bidra med, og at han var fornøyd med å være verdens mest innbringende konsertartist i stedet. Men det politiske klimaet i verden pr 2017 har tydeligvis gjort 73-åringen kreativ igjen, for her kommer han stormende inn i arenaen igjen mens han sintere og mer sarkastisk enn noensinne freser og spytter eder og galle over verdens tilstand.
I løpet av Dare’s snart 30-årige eksistens var dette såvidt meg bekjent førstegangsbesøket i hovedstaden, til tross for at de har spilt mye rundt Norge, med et besynderlig fokus på Lofoten, nærmere bestemt Leknes, hvor de tilsynelatende er større enn U2. Og denne torsdagen i Oslo var også nærmest å regne for en oppvarmingsjobb for to utsolgte helgekvelder i Lofoten.
Verdens mest utskjelte band er ute med ny skive, og det kan virke som anmelderne triller lave terningkast nærmest kun fordi de heter Nickelback og fordi det er opplest og vedtatt at man ikke skal like dette bandet. Litt ufortjent synes jeg. De har i det minste klart det som mange andre band ikke har fått til, nemlig å skape folkelig musikk med fengende melodier som blir spilt på radio.
Dette er tredje soloskiva fra tidligere Misfits-gitarist Doyle Wolfgang von Frankenstein, kanskje den største og skumleste veganern i verden?
Energi er et ord som er veldig lett å forklare for en fysiker, men som kan være veldig utfordrende å forklare i andre sammenhenger det brukes. Det går ikke an å måle det når man snakker om energier mellom mennesker, ofte kan det bli et litt mer new age-aktig preg over bruken av ordet i slike sammenhenger. Heldigvis skal ikke denne teksten utelukkende handle om mellommenneskelige relasjoner, men det er et aspekt som ofte kommer igjen hver gang en setter seg foran tastaturet etter en konsert for å prøve å formidle hva man nettopp har opplevd.
På trappene til 2000-tallet var man viss på at engelske Anathema hadde materialisert sitt samlede potensial; skivene som fulgte etter makeløse «Judgement” styrket antakelsen. Selv om man priset bandet for å bryte med tidligere dødsmetallinfluenser, til fordel for symfonisk-eksperimentelle rockeelementer, skulle nærmere en dekade passere før Cavanagh-brødrene gjenvant synergi og kompositorisk balanse.
Så fort jeg ser Frontiers-logoen på et album, sukker jeg oppgitt for meg selv. Nok et mer eller mindre tilfeldig sammensatt band av musikere litt over middagshøyden, som hopper på muligheten til å gi ut et nytt album. Det har kommet mye ræl fra Frontiers, men også en del godt, som siste fra Glenn Hughes, som var gull.
Tirsdag 6/6 entret Coheed and Cambria Rockefeller foran ca. 560 personer for å spille sitt kanskje mest kjente album, ”Good Apollo I’m Burning Star IV, vol.1 – From Fear Through the Eyes of Madness” fra start til slutt – 12 år etter at albumet kom ut i 2005. Jeg har på følelsen av at det er litt ”in” for band å spille gamle album i sin helhet for tiden, med noe varierende hell. Denne kvelden var det altså Coheed and Cambrias tur til å prøve seg, og jeg synes dette fungerte mye bedre enn mange andre forsøk jeg har hørt.
Når verdenshistoriens mest alternative band omsider gjestet Norge lot ikke det norske publikummet seg be to ganger og gikk mann av huse for å skaffe billetter til begivenheten, i såpass stor grad at tilstelningen ble flyttet fra Rockefeller til Sentrum Scene for å sikre plass til enda et par fans.
Los Angeles-bandet Great White er tilbake med sin andre utgivelse (tredje om du regner med liveskiva «30 Years – Live From The Sunset Strip») etter at originalvokalist Jack Russell fikk fyken i 2010.
Endelig er vår egen hard rock sjef ute med nytt materiale under Jorn-flagget. At Jørn Lande nyter stor respekt ute i det enorme musikkuniverset er forståelig – også etter å ha hørt på denne utgivelsen. For mannen har en usedvanlig kraftfull og rå stemme og det høres ut som han er ute etter blod – hver gang. Ingen kommer til å bli overrasket etter å ha hørt ”Life On The Death Road”, men ingen kommer til å bli skuffet heller. Vi vet hva vi får – og godt er det.
Jeg kan like godt krype til høyttaleren og innrømme det flaue faktumet med en gang: Min kunnskap om bandet og medlemmene som står bak norske Hush er dessverre lik null. Men nå når jeg har fått spørsmål om å anmelde deres ferske utgivelse «Department Of Faith» ser jeg på det som en gylden mulighet til å bli bedre kjent med musikken til romerikerne.
«Å hoppe etter Wirkola» er en så forslitt klisjé at den egentlig bør forbys alle andre steder enn i norskstiler på ungdomsskolen. Likevel er det uttrykket det første som slår en da de islandske cowboyene i Sólstafir annonserer et nytt album. Bandet har virkelig ikke gjort det lett for seg selv, «Svartir Sandar» fra 2011 og ikke minst «Otta» fra 2014 står som påler i den nære musikkhistorien.
På midten av 90-tallet etablerte Frank Hammersland seg som en av Norges beste låtskrivere med en rekke pop-perler fordelt på de fire skivene han ga ut med Pogo Pops, før bandet ble oppløst i 1996. Etter at de kom sammen igjen, har ikke profilen vært like høy, og skivene de ga ut i 2009 og 2012 gikk stort sett under radaren.
Greg Dulli og hans tropper i The Afghan Whigs er tilbake med sitt andre studioalbum siden gjenforeningen i 2012. Til dette albumet er det kun Dulli og bassist John Curley igjen av originalbesetningen, noe som ikke bør overraske fansen all den tid bandet har vært preget av hyppige utskiftninger på besetningsfronten de over 30 årene bandet har eksistert.
Kanadiske Harem Scarem er i undertegnedes øyne et av tidenes mest undervurderte band, og hadde de ikke platedebutert sånn ca samtidig med at «Nevermind» og «Badmotorfinger» endret det musikalske klimaet i verden, ville de antagelig blitt massive.
Det er noen år siden Rammstein sist gjestet Norge, så interessen var stor da den nye konsertfilmen regissert av Jonas Åkerlund skulle vises simultant på kinoer i mange europeiske land. Selv om det er premiere på denne konsertfilmen er det ingen dagsaktuell konsert vi får servert, filmen er nemlig satt sammen av to konserter Rammstein gjorde i Paris i 2012 i det daværende Palais Omnisports.
Det er flere måter å imøtegå eklektisk musikk på. Sjangertro vattnisser vil aldri erkjenne verdien av å kombinere eksempelvis hardingfele og elektrisk gitar, men det er deres eget problem. Martine Kraft, eller Lund Hoel som hun engang het, skritter upåvirkelig nærmere kunstnerisk forløsning som folkrocker.
Det er jammen ikke mange igjen av de store og ikoniske rockebandene lenger – men at Kiss fortsatt er et av disse, er vanskelig å benekte. I helgen var de legendariske New Yorkerne tilbake i Oslo etter fem år, og leverte et spektakulært show som bakteppe for en konsert som i store trekk var Greatest Hits med fokus på gullperioden fra midten og slutten av 70-tallet. Og det er imponerende at de fortsatt selger ut arenaer på minutter, selv 35 år etter at de var på sitt største, men de fortsetter å fascinere, uanfektet av at punk, disco, synth og grungen har kommet og gått – Kiss består. Og kommer sikkert til å fortsette som merkevare lenge etter at Paul Stanley og Gene Simmons har lagt platåskoene på hylla.
For fjerde år på rad arrangerte plateselskapet Frontiers sin egen festival, med kun egne artister, på hjemmebane i Italia, nærmere i Trezzo sull’Adda, en liten landsby beliggende langs motorveien mellom Milano og Bergamo. Hit valfartet et par tusen godt voksne fans fra hele verden for å få en dobbel dagsdose av den melodiøse rocken som Frontiers har vært hovedleverandør av siden årtusenskiftet.
Forventningene var til å ta og føle på da to av de aller største og beste rock/metall-bandene Skandinavia har å by på om dagen møttes til dyst denne kjølige vårkvelden. Overalt hvor man gikk rundt i Oslo by i forkant kunne man høre enten Ghost eller Kvelertak dundrende over anlegget på en eller annen lokal bule i nærheten, og det bidro sterkt til å sette stemningen på det som fort kunne ende opp som årets konsertkveld.
Enmannsbandet Lonely Robot er ute med sin andre skive i en planlagt trilogi, etter at debuten «Please Come Home» var en av 2015s mer positive overraskelser. Men der hvor førsteskiva hadde gjester som Peter Cox, Steve Hogarth og Nik Kershaw, gjør John Mitchell denne gangen alt selv, kun med hjelp av Steven Wilsons eminente trommis Craig Blundell.
Det skjer noe rart med meg når en ny Ayreon-plate detter ned i postkassen min. Jeg får en følelse av at jeg snart får hilse på en god gammel venn. Der de fleste band slipper plate nesten hvert år så kommer Arjen Anthony Lucassen med nytt materiale hvert tredje-fjerde år, og man kan forstå hvorfor.
Mark Lanegan er etter egen mening en sær gammel jævel, som gjør hva han vil, uten at han bryr seg nevneverdig om hva andre synes. For allmuen er han mest kjent fra samarbeidet med Queens Of The Stone Age, for de litt mer interesserte er han kjent fra Screaming Trees, for de som går i dybden er han kjent som en mann som gjør hva han vil, samarbeider med de han ønsker å samarbeide med, og i de siste årene har han begynt å nærme seg et mer elektronisk lydbilde.
Det er alltid spennende å se gamle rockehelter på små lokaler, for det første hvordan det fortsatt står til med talentet – men ikke minst om de faktisk har noe å fare med eller om det er en ren cash-in til pensjonisttilværelsen.
Enkelte ganger er det meget befriende at et band låter eksakt som det man forventer av bandnavn og image, og Suicide Bombers faller så absolutt inn under den kategorien. Lett, gøy og meget bredbent hard rock’n’roll er det de bedriver for de som ikke skulle ha fått med seg det – og det er ikke noe de har tenkt å gi seg med med det aller første høres det ut som. Takker for det.
I slutten av april de siste fire årene har det italienske plateselskapet Frontiers sin egen festival gått av stabelen i Trezzo utenfor Milano, og i fjor var våre svenske venner i Treat en av hovedattraksjonene.
Bjørn Riis, bedre kjent som gitarist og låtskriver i Airbag, slipper sitt andre soloalbum 19. mai. Første smakebit fra albumet hører du her.
“Here’s the second lyric video from ‘The Source’! It’s one of my favorite tracks on the album, the huge epic ‘Star of Sirrah’. It features James LaBrie, Russell Allen, Hansi Kürsch, Tobias Sammet, Nils K Rue, Tommy Rogers, Michael Eriksen, Floor Jansen and an amazing guitar solo by Paul Gilbert.”
Det var veldig spennende når Hackett begynte med sine «Genesis Revisited»-konserter for noen år tilbake, og som stor fan av gammel Genesis var det en drøm å få høre gitarmesteren selv fremføre alle disse låtene. Men etter at han har besøkt oss med dette konseptet en rekke ganger begynner jeg mer og mer å ønske meg tilbake til en god gammel solokonsert igjen.
Dette var langt fra første gang svenske Eclipse besøkte Norge – de har vært her to ganger som support for diverse Åge Sten Nilsen-band, og stjålet showet begge gangene. Men dette var første gang norske fans kunne se en hel egen konsert med Eclipse – ingen supportjobb eller festivalopptreden på 40 minutter. Og fansen ble ikke skuffet – dette bandet skuffer aldri.
Samme kvintett, samme produsent… ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, leser likevel som en helt annen historie enn hyggelige, dog prosaisk dybdeløse ”Now What?!” fra 2013. Forøves statistisk domfellelse over veteranenes album gjort med Steve Morse som gitarist, bibringes korrekt perspektiv: Flertallet skiver gestalter ett umistelig høvdingespor (”Sometimes I Feel Like Screaming”, ”Any Fule Kno That”, ”Vincent Price”). Unntaksvis står ”Bananas” ribbet for høydepunkter – dette er bandets blekeste utgivelse – mens ”Rapture Of The Deep” fører to heltedåder i tittelkuttet og ”Before Time Began”.
Det er fire år siden sist vi hørte noe fra de melankolske elektropop-pionerene, men nå er Depeche Mode altså ute med sin 14. fullengder – og de er mer politiske enn noensinne. Her er det flere tekster som vitner om frustrasjon over dagens samfunn og en undring over hvor verden er på vei. Musikalsk er dette også det beste de har levert siden «Ultra» i 1997.
Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, har startet et nytt bandprosjekt sammen med 66 år gamle John Porter, også han fra Polen. Det musikalske uttrykket kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Madrugada, gammel Depeche Mode, samt Leonard Cohen – som også albumtittelen antyder der den hinter til Cohens «Songs Of Love And Hate». Musikken er influert av både rock, blues, folk og country. Melankolsk americanarock kan vel derfor være et dekkende begrep, og er følgelig ganske fjernt fra hvordan vi er vant til å høre Nergal.
Neal har alltid vært en god frontmann, men jeg tror aldri jeg har sett han bedre enn denne kvelden. Han har en utrolig innlevelse i fremføringen sin, og har herlig kontakt med publikum hele tiden. I tillegg til at han imponerer musikalsk der han bytter mellom keyboard og gitar. Han er også mer teatralsk enn tidligere, og lever ut karakterene i låtene med masker og kostymeskift.
Etter å ha vært et av historiens mest private og skandalefrie rockeband siden salig Bon Scott døde i 1980, gikk AC/DC helt av skaftet for noen år siden. Malcolm Young ble dement og måtte slutte, Brian Johnson mistet hørselen og ble erstattet med Axl Rose, Cliff Williams ristet på hodet og pensjonerte seg…og Phil Rudd? Han ble arrestert for drapstrusler og besittelse av amfetamin, og lagde en slags soloskive, «Head Job», sammen med to gamle kompiser hjemme på New Zealand.
Greit nok at det har blitt mange doble live CD/DVDer fra Michael Schenker i det siste, men dette, kjære Schenker-fans – dette er det vi har ventet på. En totalt skamløs nostaligifest med de (fleste) originale MSG-musikerne og alle vokalistene fra 80-tallet på ett brett, hvor den nyeste låta er fra 1989… jadda!
Altaværingen Petter Carlsen er en musiker som mestrer flere sjangere og mange vil nok forbinde han med den hardtslående og innovative duoen Pil & Bue. Men faktumet er at Petter har en solokarriere gående parallelt med Pil & Bue og nå er han ute med sin fjerde fullengder.
Mastodon entret moderne elitedivisjon med ”Crack The Skye” i 2009. Siden har kvartetten tilvirket album av jevnt høy kvalitet. ”Emperor Of Sand”, gruppas syvende studioarbeid, markerer intet unntak i så måte, men ruger fjellstøtt mellom 2009-skivas progressive jag og ”One More ’Round The Sun”s melodiaksentuering.
Det ble ikke spart på kruttet da Sverige og Tyskland barket sammen i full metallkrig denne varme vårkvelden i Oslo by. Vel var svenskene i knapt flertall, men med tanke på kruttet Tyskland brakte til fronten viste de ingen tegn til å heise det hvite flagget umiddelbart.
Lørdag, og årets første vårdag i hovedstaden, var det duket for festaften på Parkteatret, Grünerløkka. Tre band skulle underholde et allerede godt feststemt publikum, noe som skulle gjøre seg bemerket da Pogo Pops gikk på scenen, for makan til skravling har undertegnende sjelden vært vitne til – her måtte det kjøres ørepropper mot publikum, ikke høy musikk.
Mye mulig den eneste mannen i live som har tatt over mikrofonen etter storheter som Ian Gillan, Dio og David Coverdale og faktisk fått det til gjestet Oslo denne tidlige vårkvelden for å gi oss en liten roadtrip ned Memory Lane med gamle hardrockslagere. Oslo-publikummet lot seg ikke be to ganger for å se sin gamle helt rocke brakka og fylte opp Hard Rock Cafe til randen.
I forbindelse med deres turnevirksomhet sammen med medamerikanerne i Avenged Sevenfold var det på et halmstrå vi så vidt fikk presset inn en kort og intens, men like fullt trivelig og informativ samtale med trommis Mike Wengren rett før konsertstart i Telenor Arena. Lite visste vi at vi allerede satt på info som ikke var ment for omverdenen enda. Du leste det først i Norway Rock Magazine.
Forventningene er høye når hitmaker Erik Mårtensson utgir nytt materiale, men ved første gjennomlytting av “Monumentum” satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde hørt dette før. Låtene er i såpass kjent Eclipse-stil at man kan bli usikker på hvilket album man hører på, men helt på nivå med kanonforgjengeren “Armageddonize” og debuten til sideprosjektet “Nordic Union” er den dessverre ikke.
I uke 10 var menneskestimen på Nova Kinosenter tidvis beklemmende. Tradisjonen tro setter Trondheim internasjonale filmfestival atter publikumsrekord; endelige tall for 2017 overstiger 27.000 besøkende. Kombinerer man forholdsmessig smidig logistikk oppgaveløsning, hyggelig vertskap og eklektisk program, med åpning for øl- og vinservering under gitte visninger, blir det problematisk, selv for en gammel grinebiter, å helle surmaget galle over årets heftigste trøndereventyr for filmentusiaster.
Forventningene var store da supergruppa Chickenfoot annonserte sin eksistens og debutskive i 2008 – det kunne da umulig slå feil med et band bestående av Van Halen-duoen Sammy Hagar og Michael Anthony i tospann med gitarvirtuosen over alle gitarvirtuoser Joe Satriani og Red Hot Chili Peppers-trommisen Chad Smith?
Forventningene var høye da In Flames inviterte til en eksklusiv intimkonsert i Kulturkirken denne lørdagskvelden i Oslo som var startskuddet for deres «In Our Room»-turné. Og ikke minst var vi spente på akustikken i kirkerommet.
Forrige lørdag opptrådte Ammunition i Oslo Spektrum i den norske finalen i Melodi Grand Prix i beste sendetid på NRK, hvor de oppnådde en høyst respektabel andreplass. Man skulle jo tro at det var den ultimate annonseringen et band kunne få før konserten i Drammen seks dager senere, men det var merkverdig få som hadde tatt turen til Union Scene denne fredagskvelden.
Blant en musikkanmelders største utfordringer er å bli sendt på konserter med band den utsendte har null forhold til, hverken historisk eller musikalsk – og spesielt når bandet spiller en type musikk samme utsendte har enda mindre forhold til, enda verre kanskje misliker litt.
Værvarselet melder om kraftig metallnedbør over Oslo by for tida, og denne gangen var det klodens nest største metallband som skulle innvie helgen i hovedstaden. Avenged Sevenfold har jeg brukt temmelig nøyaktig 14 år og 10 måneder til å hate intenst, men de presterte kunststykket å blåse meg langt til sjøs med fjorårets «The Stage» som sementerte sin plass som en av de aller beste skivene i 2016 og således fikk meg til å glede meg til å bivåne dem for første gang.
Uten å være et vandrende oppslagsverk om Dunderbeist sitter jeg med følelsen av at de går mer og mer bort ifra sin opprinnelige form for stonermetall for hver utgivelse og blir mer straight tungrock, men stadig med et slør av kledelige folketoner rundt seg.
Det er sannelig ikke lett for fansen å henge med på alle de krappe musikalske svingene i Jeff Scott Sotos karriere. Han har vært vokalist i Yngwie Malmsteens Rising Force, levert melodiøs hardrock med Talisman, frontet tidenes AOR-band Journey, og blant mye annet levert Prince-aktig funky pop og disco på soloskiver og diverse sideprosjekter. På de to skivene fra hans nye band Soto er det mer moderne metal vi får servert. Will the real Scott Soto please stand up, please stand up?
Det er litt av et metallmekka Oslo figurerer som i disse dager med konserter av den tyngre sorten på rekke og rad. Denne kvelden var det de franske feinschmeckere sin tur, og med seg på lasset hadde de både Car Bomb og Code Orange fra henholdsvis New York og Pittsburgh.
Det tok hele 31 år fra Def Leppard platedebuterte i 1980 og til de ga ut sin første liveskive, den doble «Mirrorball» i 2011. Men det ga tydeligvis mersmak, for siden har vi fått 2CD/1DVD-settet «Viva! Hysteria» fra 2013, og nå kommer det forsyne meg enda en liveutgivelse, også denne fordelt på to CDer og en DVD, innspilt på fjorårets USA-turne.
Skal et band først spille inn en konsert, så er det fullstendig perfekt å gjøre det på sin egen fan-weekend, som 3000 av deres mest hardbarka supportere fra hele verden har valfartet til – da spiller man for et særdeles entusiastisk publikum – og ikke minst har man så god tid som helst til å forberede lyd og lys til det maksimale.
Det er hele syv år siden Epica sist besøkte Norge. I 2010 gjestet de både Norway Rock Festival og John Dee med bare et par måneders mellomrom, men etter det har de glimret med sitt fravær enda de har gitt ut tre album siden den gang. Det nyeste tilskuddet, «The Holographic Principle», ble utgitt i høst, og endelig var det altså på tide med et nytt Norgesbesøk.
Det var ikke helt fullsatt på Sentrum Scene denne kvelden, og de som vurderte å dra, men droppet det, kan nå angre bittert, for de gikk glipp av et fyrverkeri av en konsert da Skunk Anansie gikk i strupen på et takknemlig publikum med et kvart hundre låter.
Det virker ikke som om Rival Sons kan gjøre noe feil for tiden. Etter at de ga ut «Pressure & Time» i 2011, har superlativene haglet over dem fra alle kanter. Siden januar i fjor har de turnert verden som supportband på Black Sabbaths siste korstog, og rakk jaggu å spille inn «Hollow Bones» underveis og gi den ut i juni. Sabbath spilte sin aller siste konsert i Birmingham 4. februar, men dro Rival Sons omsider hjem da? Neida, de dro i gang sin egen Europaturne allerede neste dag, og stoppet innom Oslo en småsur tirsdagskveld.
Tidligere dro artister på turne for å promotere den nye skiva si, slik at de tjente penger på platesalg. I disse dager hvor nesten ingen kjøper musikk lenger, har det derfor blitt ekstremt viktig for artistene å tjene best mulig på konsertene i stedet.
Det var virkelig en helg med metallbonanza i Oslo by denne sene februarhelgen hvor omtrent alt som kunne krype og gå av konsertsteder var fullbooket med mer eller mindre storheter fra metallverdenen.
Det var en gang en stakkars Devin Townsend-fan måtte reise ut av landet for å oppleve helten sin i levende live. I disse dager går det knapt en turné uten at vi får besøk av legenden her hjemme. Egentlig en drømmesituasjon, men etter forrige besøk på Rockefeller sitter ikke forventningene like høyt denne gang.
Pionerne i Meshuggah er for tiden aktuelle med sitt åttende studioalbum, «The Violent Sleep of Reason». Ved et sammentreff er det også i år hele 30 år siden bandet ble dannet, så det var flere gode grunner til å innfinne seg på Sentrum Scene denne fredagskvelden.
Lørdag kveld endte Dream Theaters Norgesturne, gjennom Trøndelag, Sørlandet og Rogaland, omsider i hovedstaden, like under ett år etter at de spilte tre kvelder i Konserthuset. Dette er nok også grunnen til at det på langt nær var utsolgt i Oslo Spektrum – hardcorefansen trengte denne gang ikke reise til Oslo for å se Dream Theater – men rundt 4000 hadde trosset slapsværet for å se progmetallkongene i aksjon.
17. februar ble den allerede frodige nordnorske rockehistorien enda et hakk fyldigere. Eller drit forresten i nordnorsk rockehistorie, la oss heller bare si norsk rockehistorie. Grunnen til at jeg kommer med en slik påstand er enkelt og greit fordi at da slapp Northquake sin debut-EP.
Den i overkant produktive Ryan Adams er ute med sitt 16. album – på 17 år. «Prisoner» er et album som greit oppsummerer skilsmissen med skuespiller Mandy Moore, etter seks års ekteskap. Det sies at det var en gjensidig avgjørelse, men man kan saktens lure når plata åpner med låta «Do You Still Love Me?».
Det er ikke mer enn snaue to år siden Bryan Adams gjestet Oslo sist, likevel klarte han tilnærmet å selge ut Oslo Spektrum i går. Siden sist har han tilføyd albumet «Get Up» til diskografien, men det var neppe disse låtene flertallet i hovedsak hadde kommet for å høre.
Det var overraskende mange på plass allerede under band nummer to for kvelden, svenske Soilwork, noe som var overraskende da jeg synes folk flest har en tendens til å ikke være spesielt interessert i andre ting enn hovedakten nå for tiden – så det var meget gledelig å bevitne. Dessverre strakk ikke tiden til for å unnvære hele konserten, men av det jeg fikk med meg hørtes det ut som en bra oppvarming til de som senere skulle arrivere Oslos 30 år gamle storstue og både publikum og band så ut til å trives i hverandres selskap.
I anledning at det har gått 31 år siden Judas Priest ga ut sitt kontroversielle «Turbo»-album, lanseres det nå en 3-discs 30-års jubileumsutgave av skiva. Mye stygt ble sagt om synthene, trommemaskinene og kommersialiseringen da Priest slapp denne, men det var slik det var da – også band som Iron Maiden syslet med synthgitarer på «Somewhere In Time» som kom omtrent samtidig, men ingen bruker det imot dem lenger, og den regnes nå som en klassiker.
Etter år med sykdom og latsideprosjekt er endelig Daniel Gildenlöw tilbake på beina igjen. Jeg hadde nesten gitt opp håpet etter fjorårets liveutgave av «Remedy Lane». Han kunne godt ventet noen tiår til før han begynner med retroturneer. Men det ser faktisk ut til å ha gitt en positiv effekt. Bandet er relativt nytt og de er tydelig tilbake i «Remedy Lane»-modus.
Greit nok at Black Star Riders’ første skive var en Thin Lizzy-pastisj, men den var da også ment å være en ny Lizzy-skive da den ble innspilt – men de tok seg i det i siste liten. Og den har et knippe kanonlåter som Phil Lynott gladelig hadde applaudert. På oppfølgeren «The Killer Instinct» begynte de å finne sin egen stil, selv om de keltiske melodiene fortsatt var der. Men nå, på sin tredje skive, står Black Star Riders fjellstøtt på egne ben.
Jeg er litt usikker på hvilket format jeg skal klassifisere norske Motorfinger sitt siste slipp i da den er akkurat for lang for en EP, men samtidig litt for kort for å bli regnet som et fullverdig album i mine øyne, når den med sine seks spor ikke når 25 minutters spilletid en gang. Men la oss ikke krangle om petimetre.
Premierekvelden på Dream Theaters 25-års jubileumsturne for «Images And Words» fant sted i Roma, og siden man er over gjennomsnittlig begeistret for New Yorks progmetal-gudfedre, så stilte man naturlig nok opp i Den Evige Stad for å varme opp til Norgeskonsertene om noen uker.
Ut ifra Oslos mørke bakgater reiser et nytt bekjentskap seg opp fra slummen. Med begge beina godt planta i norsk rockehistorie med sterkt fokus på De Fire Store her til lands, men med et enda tydeligere nikk til god gammeldags punkrock, serverer Gribbene en meget solid debutskive.
De gir ikke et ekstremt seriøst førsteinntrykk med bandnavnet sitt, pønkbandet trygt forankret i Økern, Oslo. Og det er vel ikke hensikten heller all den tid de stort sett har brukt på tøys og tant så vidt meg bekjent. Men nå prøver de i hvert fall å fremstå hakket mer seriøse og får det langt på vei til med bitende politiske tekster av fargen mørkerød.
Når du er vokalist ved etternavn Dickinson og pappaen din heter Bruce så hviler det automatisk en forventning på dine skuldre som vanskelig kan matches. Og gutten kan synge, det er det ingen tvil om – men fy fabian for et glætt band han har funnet seg da.
Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.
Arjen Lucassen, og hans progressive rockeoperaprosjekt Ayreon, slipper et nytt kapittel i Ayreon-sagaen 28. april. Albumet heter «The Source» og er en stjernespekket utgivelse med bidrag fra vokalister som James LaBrie (Dream Theater), Simone Simons (Epica), Floor Jansen (Nightwish), Tommy Giles Rogers (Between The Buried And Me), Mike Mills (Toehider), Hansi Kürsch (Blind Guardian), Russell Allen (Symphony X), Tommy Karevik (Kamelot), Tobias Sammet […]
Etter å ha spilt på Ullevål Stadion på sine siste to Norges-besøk, er Green Day tilbake i Oslo Spektrum, hvor de også har spilt et par ganger tidligere, sist i 2009. Det er smått utrolig at denne punkpoptrioen fra California har holdt det gående i over tredve år, og at det har gått 22 år siden gjennombruddet med «Dookie», for makan til energisk spilleglede og valuta for pengene må du på en Bruce Springsteen-konsert for å finne maken til.
Se der ja, sånn skal en pakke se ut! En livedel på både CD og Blu-Ray, en akustisk del og diverse filmklipp fra backstage omkring bandets opptreden på Bang Your Head!!!-festivalen i 2016 hvor herligheten samlet dekker en spilletid på småpene 257 minutter. Nice! Anmeldelsen er for øvrig basert på den audiotive delen av pakken.
El Cuero feirer 10 år som band i år, og dette markerer de med å gi ut sitt sjette studioalbum «For All Remaining Days». Skiva består av 10 spor solid americanarock, hvorav mange av dem er veldig sterke låter.
Hvordan står det egentlig til med de tyske thrashkongene? Forrige slipp «Phantom Antichrist» var et virkelig friskt pust fra gjengen som da viste at de fortsatt har noe å fare med etter alle disse årene, og «Gods Of Violence» er intet unntak. Det som skiller denne mest fra forgjengeren er at de har blandet inn en god del mer melodiske riff, faktisk på grensen til powermetall til tider, men det både funker og låter særdeles bra, og kler stilen deres meget godt.
Minor Majority har ikke gitt ut noen ny fullengder siden 2009, og likevel klarte de å selge ut Rockefeller denne lørdagskvelden. Noe som er ganske imponerende i seg selv. Oslo-bandet debuterte i 2001, men allerede i 2009 valgte de å ta en pause. De gjorde comeback i 2014, og har spilt årlig siden det.
Den tyske sang-ynglingen, Michael Kiske, er fortsatt mest for kjent fra sine år i Helloween på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Men Kiske har utallige prosjekter og neste år starter med ny skive gjennom Place Vendome før sirkus Helloween går i gang med sin Pumpkins United-turné.
I 2017 feirer El Cuero 10-årsjubileum som band, og de slipper sitt sjette studioalbum neste uke. Dette valgte de å markere med en konsert i Rockefellers Strømløst-konsept. Slettes ingen dum idé. Oslos storstue var for anledningen innredet med stoler, bord og telys, og scenen var like nedpå som musikken – den var plassert helt nede på gulvet, og gjorde konsertopplevelsen enda mer intim.
Tradisjonen tro fortsetter amerikanske Halestorm vanen med å utgi en EP bestående av coverversjoner av meget ymse artister mellom albumutgivelser, og intet unntak denne gangen heller da vi får bandets tredje coverutgivelse etter like mange album. Fra før av har de dekket alt fra AC/DC til Lady Gaga og Guns N’ Roses til Daft Punk og gjort en meget bra jobb i å omformulere disse inn i Halestorm-sounden og får det langt på vei til denne gangen også.
Geoff Tate er for tiden på Europaturne hvor han fremfører låter fra sitt ex-band Queensrÿche i akustiske versjoner, backet av et irsk gateband. I Oslo spilte han for fullt hus på «en kinarestaurant» (i følge ham selv) i utkanten av sentrum.
Det handlet mye om generasjoner denne frosne vinterkvelden i Drammen. Hovedakten representerte den forrige generasjonen da de inviterte folk til fest for å feire 30-års jubileet til evigunge «Tell No Tales», mens oppvarmingen, Rachel Lorin – som for øvrig ikke engang var påtenkt da skiva ble utgitt, representerte den neste generasjonen.
Det er litt av en pakke de gir fra seg, de gamle tyske legendene. Hele 18 spor dekker DVDen som er tatt opp fra showet de gjorde under Bang Your Head!!!-festivalen i Balingen i 2015, og de dekker det aller meste fra tyskernes nå imponerende lange karriere. Mye har skjedd siden jeg falt av en gang på tidlig 90-tall, deriblant utbytte av godeste Udo Dirkschneider som de aller fleste sikkert har fått med seg, og jeg kan vel ikke med hånden på hjertet si at vokalen til «nykomling» Mark Tornillo umiddelbart satte seg i mine sarte ører.
Drukningsdød. Hva kan vel være verre enn dette, at lungene sprenges mens de fylles med vann, dødelig desperasjon når man innser at dette er slutten, det er slik det skal ende – ingen vei tilbake! Bildet er særdeles godt, også i overført betydning. For The Dogs er dette så absolutt ikke slutten.
Da Opeth sist streifet Oslo, inviterte vi Michael Åkerfeldt til en timelang passiar i konserthusets utsmykkede lokaler. Med en alltid like opplagt Åkerfeldt fremfor oss, fyrte vi av fra hofta og diskuterte alt fra progressiv rock til death metal og bandets seneste verk «Sorceress».
Derrick Greene må ha verdens mest utakknemlige jobb. Det kan ikke være lett å fronte et av de viktigste metallbandene når det soleklare flertallet av bandets tilhengere ønsker deg dit pepper’n gror og krever forgjengeren Max Cavalera tilbake. Jeg har så absolutt vært en av dem, misforstå meg rett, men når herr Greene nå straks bikker 20 år som frontfigur i Sepultura kan vi vel alle snart holde kjeft og gi stakkaren litt velfortjent kred. Han er tross alt en meget dyktig vokalist hvis stemme spenner over de fleste stiler, så også her.
Da har vi hatt oppsummering av året 2016, og i fellesskap kommet frem til at lista over årets beste skiver ser slik ut:
1. David Bowie – ★
2. Nick Cave And The Bad Seeds – Skeleton Tree
3. The Dear Hunter – Act V: Hymns With The Devil In Confessionals
3. Radiohead – A Moon Shaped Pool
5. Leonard Cohen – You Want It Darker
Få band kan fremvise en større Askeladden-historie enn det Journey opplevde etter at de nok en gang fant seg selv uten vokalist i 2007. Forsøk på å erstatte Steve Perry med først Steve Augeri og så Jeff Scott Soto hadde feilet. Så en kveld sitter Neal Schon og surfer på Youtube, og finner opptak av den lutfattige filippineren Arnel Pineda som synger Journey-låter med coverbandet The Zoo.
I 35 år har Night Ranger fra San Francisco vært et av de fremste bandene i sjangeren melodiøs hard rock. Storhetstiden, radiohitene og platiniumskivene var kanskje på 80-tallet, men bandet har gikk ut en lang rad med skiver av høy kvalitet siden, og etablert seg som et av de beste livebandene i bransjen. Trommeslager, vokalist […]
De kom, de så og de vant hele Oslo, sirkusgjengen fra Gøteborg, da de dro med manesjen sin til John Dee for å sikre oss kveldens underholdning. Det første som man la merke til var at de er så gjennomførte i sirkusstilen sin at til og med merchboden så ut som en sirkusbillettluke med dertil sirkusarbeider til å selge Avatar-stæsj.
Utgangspunktet bak denne dokumentaren var helt genialt – filmskaperne skulle dokumentere den aller siste turneen til Scorpions og følge dem gjennom tre år frem mot den aller siste konserten, i München i desember 2012. Men som vi vet, så holder Scorpions det fortsatt gående, uten å ha noen klar mållinje i sikte, og dermed faller poenget litt i fisk, når vi vet at den aller siste, vemodige konserten ikke var den siste likevel.
Night Ranger fra California har gjennom 35 år befestet seg som et av de mest respekterte bandene i sjangeren AOR / Melodisk Rock gjennom en perlerad av skiver og et konsistent høyenergisk liveshow, noe DVD-utgaven av denne utgivelsen er et bevis på. Dette er også deres første konsertutgivelse i noe videoformat, hvis man ser bort ifra den akustiske konserten fra et par år tilbake.
Det var en mørk og stormfull aften da Oslo-folket med mer til samlet seg til den nåmer tradisjonsrike førjulskonserten der Stage Dolls og Return går sammen for å rocke julen inn. Undertegnede fikk til tidenes timing da introen til Stage Dolls ble satt i gang idet pilsen var trygt i hånd, kroppen på plass og pennen klar. Klar for norsk rockehistorie sammen med et meget godt befolket Sentrum Scene.