NORWAY ROCK MAGAZINE
Et godt voksent publikum møtte lørdag opp på Rockefeller for å få med seg Uriah Heeps første Oslo-konsert siden 2006. De kjørte i gang med signaturlåten «Gypsy», til fansens store glede. Vokalharmoniene og samspillet sitter som det skal og det lover å bli en hyggelig kveld.
Norway Rock Magazine tok turen til Øyesletta i Kvinesdal for å sjekke ut hva Norway Rock Festival hadde å by på i år. Festivalen gjorde comeback i fjor, etter å ha ligget i dvale i fem år, og med navn som Europe, In Flames og Seigmen på plakaten i år syntes vi det var verdt å legge ut på landeveien.
Hva skal man si. De legendariske boogierockerne, Status Quo, fortsetter med å pøse ut live-materiale på markedet, avbrutt av samleskiver. I hvert fall virker det sånn, for etter hvert har det blitt så mange at enhver person som har fulgt bandet, om ikke så altfor tett, kan miste oversikten.
Det italienske plateselskapet Frontiers fornekter seg ikke – All 4 1 er nok et av prosjektene som er skrudd sammen som en annen Frankenstein av mer eller mindre kjente navn fra diverse band.
Det første som slo meg da jeg satte meg ned med den nye liveplata til Graham Bonnet var; «Finnes det Graham Bonnet-fans der ute som har gleda seg til denne plata?» Mannen har vært vokalist i Alcatrazz, Rainbow, Michael Schenker Group pluss en haug med prosjekter og han har noen gode soloplater, men likevel … Han varte bare ei plate med Rainbow og Michael Schenker, og det er vel ikke akkurat Bonnets stemme som er det folk husker fra Alcatrazz, eller?
For fjerde år på rad skulle Fredriksten festning i Halden inntas av en horde svartkledde rockere. Og en rekke like svartkledde band som skulle spille tre dager til ende. Under ymse værforhold. Blant de største trekkplasterne på årets plakat fant vi Five Finger Death Punch, Rob Zombie og Slayer, i tillegg til norske helter som […]
For 26. gang inviterte våre svenske naboer til Skandinavias beste rockefestival. Norway Rock satte kursen mot Norje for å se hva Sweden Rock hadde å by på i år. Årets plakat fristet med et variert tilbud, med alt fra gamle helter på avskjedsturné til avdankede helter som kanskje burde vært på avskjedsturné. Pluss noe nytt blod da heldigvis.
For første gang på ti år skulle Oslo-publikummet få et gjensyn med de skotske shoegaze-pionerene i The Jesus and Mary Chain. Bandet ga ut sin første fullengder på nesten 20 år tidligere i vår, “Damage and Joy” var en ganske så positiv opplevelse, spesielt tatt i betraktning av bandets turbulente fortid og den klart nedadgående kurven på utgivelsene deres før de ble oppløst i 1999.
For undertegnede er Riverdogs et av tidenes mest undervurderte band, og at de aldri slo igjennom er enda et bevis på at det ikke finnes rettferdighet her i verden. Mulig var det de luftige frisyrene deres på debutskiva fra 1990 som gjorde at de helt uten grunn ble slengt i bås med Warrant og Ugly Kid Joe, selv om komposisjonene var av en helt annen kvalitet, med velskrevne låter og dypsindige tekster som var mer tuftet på Springsteen enn Motley Crue.
Første fullengderen til Stone Sour uten Root byr ikke på så veldig mange overraskelser, noen skuffelser og store mengder solid rock.
Ministry gjestet i går kveld Oslo for første gang siden den uforglemmelige konserten i 2008 som skulle være en avskjedsturne for Al Jourgensen og hans Ministry etter nesten tre tiår med kompromissløs industrimetall. Den konserten glemmer jeg aldri, både fordi jeg aldri har hatt en mer kompromissløs konsertopplevelse før, og fordi jeg nesten mistet hørselen av det voldsomt høye men mektige lydbildet. Ministry leverte så det suste – og dermed var mine forventninger skyhøye før gårsdagens konsert.
For en energibunt den tyske powermetal-gründeren Kai Hansen er. Alltid med et smil på lur og alltid med et nytt prosjekt på gang. I hvert fall virker det slik. Det er ikke så rart at det virker sånn heller, for mellom utallige gjesteopptredener er det alltids et eller annet som skjer i Gamma Ray-leiren eller med ny-bandet Unisonic eller med gamlebandet Helloween. Og skjer det ikke noe på de frontene starter han likegodt et soloprosjekt.
Ex-The Wildhearts’ Ginger er forbanna, frustrert og nylig diagnostisert med mentale problemer. Dette er bakgrunnen for hans siste prosjekt Mutation, og det høres. Audiotiv usystematisert galskap var mitt førsteinntrykk ved første gjennomlytt av hans/deres tredjeskive, og for å være helt ærlig likte jeg det ikke i det hele tatt og avfeide det som en halvtimes langt ubehagelig støy.
Norsk progrock lever i beste velgående! Det fikk vi beviset på i Bergen, da vi ble invitert til den helt ferske Close To The Rain festivalen på utestedet Garage. Vi ble presentert for flere relativt nye og spennende prosjekter, i tillegg til noen favoritter med litt lengre fartstid i miljøet. Det var Apollon Prog og Karisma Records som sto bak arrangementet, og naturlig nok var de fleste band som spilte signert til en av disse.
Når det faktisk hadde gått et kvart århundre siden forrige soloskive fra Roger Waters («Amused To Death», 1992), så var det lett å tro at han ikke hadde mer å bidra med, og at han var fornøyd med å være verdens mest innbringende konsertartist i stedet. Men det politiske klimaet i verden pr 2017 har tydeligvis gjort 73-åringen kreativ igjen, for her kommer han stormende inn i arenaen igjen mens han sintere og mer sarkastisk enn noensinne freser og spytter eder og galle over verdens tilstand.
I løpet av Dare’s snart 30-årige eksistens var dette såvidt meg bekjent førstegangsbesøket i hovedstaden, til tross for at de har spilt mye rundt Norge, med et besynderlig fokus på Lofoten, nærmere bestemt Leknes, hvor de tilsynelatende er større enn U2. Og denne torsdagen i Oslo var også nærmest å regne for en oppvarmingsjobb for to utsolgte helgekvelder i Lofoten.
Verdens mest utskjelte band er ute med ny skive, og det kan virke som anmelderne triller lave terningkast nærmest kun fordi de heter Nickelback og fordi det er opplest og vedtatt at man ikke skal like dette bandet. Litt ufortjent synes jeg. De har i det minste klart det som mange andre band ikke har fått til, nemlig å skape folkelig musikk med fengende melodier som blir spilt på radio.
Dette er tredje soloskiva fra tidligere Misfits-gitarist Doyle Wolfgang von Frankenstein, kanskje den største og skumleste veganern i verden?
Energi er et ord som er veldig lett å forklare for en fysiker, men som kan være veldig utfordrende å forklare i andre sammenhenger det brukes. Det går ikke an å måle det når man snakker om energier mellom mennesker, ofte kan det bli et litt mer new age-aktig preg over bruken av ordet i slike sammenhenger. Heldigvis skal ikke denne teksten utelukkende handle om mellommenneskelige relasjoner, men det er et aspekt som ofte kommer igjen hver gang en setter seg foran tastaturet etter en konsert for å prøve å formidle hva man nettopp har opplevd.
På trappene til 2000-tallet var man viss på at engelske Anathema hadde materialisert sitt samlede potensial; skivene som fulgte etter makeløse «Judgement” styrket antakelsen. Selv om man priset bandet for å bryte med tidligere dødsmetallinfluenser, til fordel for symfonisk-eksperimentelle rockeelementer, skulle nærmere en dekade passere før Cavanagh-brødrene gjenvant synergi og kompositorisk balanse.
Så fort jeg ser Frontiers-logoen på et album, sukker jeg oppgitt for meg selv. Nok et mer eller mindre tilfeldig sammensatt band av musikere litt over middagshøyden, som hopper på muligheten til å gi ut et nytt album. Det har kommet mye ræl fra Frontiers, men også en del godt, som siste fra Glenn Hughes, som var gull.
Tirsdag 6/6 entret Coheed and Cambria Rockefeller foran ca. 560 personer for å spille sitt kanskje mest kjente album, ”Good Apollo I’m Burning Star IV, vol.1 – From Fear Through the Eyes of Madness” fra start til slutt – 12 år etter at albumet kom ut i 2005. Jeg har på følelsen av at det er litt ”in” for band å spille gamle album i sin helhet for tiden, med noe varierende hell. Denne kvelden var det altså Coheed and Cambrias tur til å prøve seg, og jeg synes dette fungerte mye bedre enn mange andre forsøk jeg har hørt.
Når verdenshistoriens mest alternative band omsider gjestet Norge lot ikke det norske publikummet seg be to ganger og gikk mann av huse for å skaffe billetter til begivenheten, i såpass stor grad at tilstelningen ble flyttet fra Rockefeller til Sentrum Scene for å sikre plass til enda et par fans.
Svenske Eclipse ga nylig ut sin nye fullengder “Monumentum” – nok en gang til stående ovasjoner. Vi møtte en lugn og reflektert frontmann før konserten i Oslo, og hadde en hyggelig passiar om alt fra parkeringsbøter til verdens undergang. Og den nye skiva selvfølgelig.
Endelig er vår egen hard rock sjef ute med nytt materiale under Jorn-flagget. At Jørn Lande nyter stor respekt ute i det enorme musikkuniverset er forståelig – også etter å ha hørt på denne utgivelsen. For mannen har en usedvanlig kraftfull og rå stemme og det høres ut som han er ute etter blod – hver gang. Ingen kommer til å bli overrasket etter å ha hørt ”Life On The Death Road”, men ingen kommer til å bli skuffet heller. Vi vet hva vi får – og godt er det.
Jeg kan like godt krype til høyttaleren og innrømme det flaue faktumet med en gang: Min kunnskap om bandet og medlemmene som står bak norske Hush er dessverre lik null. Men nå når jeg har fått spørsmål om å anmelde deres ferske utgivelse «Department Of Faith» ser jeg på det som en gylden mulighet til å bli bedre kjent med musikken til romerikerne.
«Å hoppe etter Wirkola» er en så forslitt klisjé at den egentlig bør forbys alle andre steder enn i norskstiler på ungdomsskolen. Likevel er det uttrykket det første som slår en da de islandske cowboyene i Sólstafir annonserer et nytt album. Bandet har virkelig ikke gjort det lett for seg selv, «Svartir Sandar» fra 2011 og ikke minst «Otta» fra 2014 står som påler i den nære musikkhistorien.
På midten av 90-tallet etablerte Frank Hammersland seg som en av Norges beste låtskrivere med en rekke pop-perler fordelt på de fire skivene han ga ut med Pogo Pops, før bandet ble oppløst i 1996. Etter at de kom sammen igjen, har ikke profilen vært like høy, og skivene de ga ut i 2009 og 2012 gikk stort sett under radaren.
Greg Dulli og hans tropper i The Afghan Whigs er tilbake med sitt andre studioalbum siden gjenforeningen i 2012. Til dette albumet er det kun Dulli og bassist John Curley igjen av originalbesetningen, noe som ikke bør overraske fansen all den tid bandet har vært preget av hyppige utskiftninger på besetningsfronten de over 30 årene bandet har eksistert.
Kanadiske Harem Scarem er i undertegnedes øyne et av tidenes mest undervurderte band, og hadde de ikke platedebutert sånn ca samtidig med at «Nevermind» og «Badmotorfinger» endret det musikalske klimaet i verden, ville de antagelig blitt massive.
Det er noen år siden Rammstein sist gjestet Norge, så interessen var stor da den nye konsertfilmen regissert av Jonas Åkerlund skulle vises simultant på kinoer i mange europeiske land. Selv om det er premiere på denne konsertfilmen er det ingen dagsaktuell konsert vi får servert, filmen er nemlig satt sammen av to konserter Rammstein gjorde i Paris i 2012 i det daværende Palais Omnisports.
Det er flere måter å imøtegå eklektisk musikk på. Sjangertro vattnisser vil aldri erkjenne verdien av å kombinere eksempelvis hardingfele og elektrisk gitar, men det er deres eget problem. Martine Kraft, eller Lund Hoel som hun engang het, skritter upåvirkelig nærmere kunstnerisk forløsning som folkrocker.
Det er jammen ikke mange igjen av de store og ikoniske rockebandene lenger – men at Kiss fortsatt er et av disse, er vanskelig å benekte. I helgen var de legendariske New Yorkerne tilbake i Oslo etter fem år, og leverte et spektakulært show som bakteppe for en konsert som i store trekk var Greatest Hits med fokus på gullperioden fra midten og slutten av 70-tallet. Og det er imponerende at de fortsatt selger ut arenaer på minutter, selv 35 år etter at de var på sitt største, men de fortsetter å fascinere, uanfektet av at punk, disco, synth og grungen har kommet og gått – Kiss består. Og kommer sikkert til å fortsette som merkevare lenge etter at Paul Stanley og Gene Simmons har lagt platåskoene på hylla.
For fjerde år på rad arrangerte plateselskapet Frontiers sin egen festival, med kun egne artister, på hjemmebane i Italia, nærmere i Trezzo sull’Adda, en liten landsby beliggende langs motorveien mellom Milano og Bergamo. Hit valfartet et par tusen godt voksne fans fra hele verden for å få en dobbel dagsdose av den melodiøse rocken som Frontiers har vært hovedleverandør av siden årtusenskiftet.
Forventningene var til å ta og føle på da to av de aller største og beste rock/metall-bandene Skandinavia har å by på om dagen møttes til dyst denne kjølige vårkvelden. Overalt hvor man gikk rundt i Oslo by i forkant kunne man høre enten Ghost eller Kvelertak dundrende over anlegget på en eller annen lokal bule i nærheten, og det bidro sterkt til å sette stemningen på det som fort kunne ende opp som årets konsertkveld.
Enmannsbandet Lonely Robot er ute med sin andre skive i en planlagt trilogi, etter at debuten «Please Come Home» var en av 2015s mer positive overraskelser. Men der hvor førsteskiva hadde gjester som Peter Cox, Steve Hogarth og Nik Kershaw, gjør John Mitchell denne gangen alt selv, kun med hjelp av Steven Wilsons eminente trommis Craig Blundell.
Det skjer noe rart med meg når en ny Ayreon-plate detter ned i postkassen min. Jeg får en følelse av at jeg snart får hilse på en god gammel venn. Der de fleste band slipper plate nesten hvert år så kommer Arjen Anthony Lucassen med nytt materiale hvert tredje-fjerde år, og man kan forstå hvorfor.
Mark Lanegan er etter egen mening en sær gammel jævel, som gjør hva han vil, uten at han bryr seg nevneverdig om hva andre synes. For allmuen er han mest kjent fra samarbeidet med Queens Of The Stone Age, for de litt mer interesserte er han kjent fra Screaming Trees, for de som går i dybden er han kjent som en mann som gjør hva han vil, samarbeider med de han ønsker å samarbeide med, og i de siste årene har han begynt å nærme seg et mer elektronisk lydbilde.
Det er alltid spennende å se gamle rockehelter på små lokaler, for det første hvordan det fortsatt står til med talentet – men ikke minst om de faktisk har noe å fare med eller om det er en ren cash-in til pensjonisttilværelsen.
Enkelte ganger er det meget befriende at et band låter eksakt som det man forventer av bandnavn og image, og Suicide Bombers faller så absolutt inn under den kategorien. Lett, gøy og meget bredbent hard rock’n’roll er det de bedriver for de som ikke skulle ha fått med seg det – og det er ikke noe de har tenkt å gi seg med med det aller første høres det ut som. Takker for det.
I slutten av april de siste fire årene har det italienske plateselskapet Frontiers sin egen festival gått av stabelen i Trezzo utenfor Milano, og i fjor var våre svenske venner i Treat en av hovedattraksjonene.
Bjørn Riis, bedre kjent som gitarist og låtskriver i Airbag, slipper sitt andre soloalbum 19. mai. Første smakebit fra albumet hører du her.
“Here’s the second lyric video from ‘The Source’! It’s one of my favorite tracks on the album, the huge epic ‘Star of Sirrah’. It features James LaBrie, Russell Allen, Hansi Kürsch, Tobias Sammet, Nils K Rue, Tommy Rogers, Michael Eriksen, Floor Jansen and an amazing guitar solo by Paul Gilbert.”
Det var veldig spennende når Hackett begynte med sine «Genesis Revisited»-konserter for noen år tilbake, og som stor fan av gammel Genesis var det en drøm å få høre gitarmesteren selv fremføre alle disse låtene. Men etter at han har besøkt oss med dette konseptet en rekke ganger begynner jeg mer og mer å ønske meg tilbake til en god gammel solokonsert igjen.
Dette var langt fra første gang svenske Eclipse besøkte Norge – de har vært her to ganger som support for diverse Åge Sten Nilsen-band, og stjålet showet begge gangene. Men dette var første gang norske fans kunne se en hel egen konsert med Eclipse – ingen supportjobb eller festivalopptreden på 40 minutter. Og fansen ble ikke skuffet – dette bandet skuffer aldri.
Fra Crampsylvania kommer et splitter nytt bekjentskap for min del, nemlig en trio bestående av trommer, gitar og vokal med føttene solid plantet i 50-tallets glade dager og som jeg tipper er meget glade i mørk surf (som i Dick Dale, ikke Beach Boys) og rockabilly. Og ikke minst The Cramps forståelig nok. Et veldig friskt pust kan de tilby, og jeg tar gladelig imot!
Samme kvintett, samme produsent… ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, leser likevel som en helt annen historie enn hyggelige, dog prosaisk dybdeløse ”Now What?!” fra 2013. Forøves statistisk domfellelse over veteranenes album gjort med Steve Morse som gitarist, bibringes korrekt perspektiv: Flertallet skiver gestalter ett umistelig høvdingespor (”Sometimes I Feel Like Screaming”, ”Any Fule Kno That”, ”Vincent Price”). Unntaksvis står ”Bananas” ribbet for høydepunkter – dette er bandets blekeste utgivelse – mens ”Rapture Of The Deep” fører to heltedåder i tittelkuttet og ”Before Time Began”.
Det er fire år siden sist vi hørte noe fra de melankolske elektropop-pionerene, men nå er Depeche Mode altså ute med sin 14. fullengder – og de er mer politiske enn noensinne. Her er det flere tekster som vitner om frustrasjon over dagens samfunn og en undring over hvor verden er på vei. Musikalsk er dette også det beste de har levert siden «Ultra» i 1997.
Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, har startet et nytt bandprosjekt sammen med 66 år gamle John Porter, også han fra Polen. Det musikalske uttrykket kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Madrugada, gammel Depeche Mode, samt Leonard Cohen – som også albumtittelen antyder der den hinter til Cohens «Songs Of Love And Hate». Musikken er influert av både rock, blues, folk og country. Melankolsk americanarock kan vel derfor være et dekkende begrep, og er følgelig ganske fjernt fra hvordan vi er vant til å høre Nergal.
Neal har alltid vært en god frontmann, men jeg tror aldri jeg har sett han bedre enn denne kvelden. Han har en utrolig innlevelse i fremføringen sin, og har herlig kontakt med publikum hele tiden. I tillegg til at han imponerer musikalsk der han bytter mellom keyboard og gitar. Han er også mer teatralsk enn tidligere, og lever ut karakterene i låtene med masker og kostymeskift.
Etter å ha vært et av historiens mest private og skandalefrie rockeband siden salig Bon Scott døde i 1980, gikk AC/DC helt av skaftet for noen år siden. Malcolm Young ble dement og måtte slutte, Brian Johnson mistet hørselen og ble erstattet med Axl Rose, Cliff Williams ristet på hodet og pensjonerte seg…og Phil Rudd? Han ble arrestert for drapstrusler og besittelse av amfetamin, og lagde en slags soloskive, «Head Job», sammen med to gamle kompiser hjemme på New Zealand.
Greit nok at det har blitt mange doble live CD/DVDer fra Michael Schenker i det siste, men dette, kjære Schenker-fans – dette er det vi har ventet på. En totalt skamløs nostaligifest med de (fleste) originale MSG-musikerne og alle vokalistene fra 80-tallet på ett brett, hvor den nyeste låta er fra 1989… jadda!
Altaværingen Petter Carlsen er en musiker som mestrer flere sjangere og mange vil nok forbinde han med den hardtslående og innovative duoen Pil & Bue. Men faktumet er at Petter har en solokarriere gående parallelt med Pil & Bue og nå er han ute med sin fjerde fullengder.
Mastodon entret moderne elitedivisjon med ”Crack The Skye” i 2009. Siden har kvartetten tilvirket album av jevnt høy kvalitet. ”Emperor Of Sand”, gruppas syvende studioarbeid, markerer intet unntak i så måte, men ruger fjellstøtt mellom 2009-skivas progressive jag og ”One More ’Round The Sun”s melodiaksentuering.
Det ble ikke spart på kruttet da Sverige og Tyskland barket sammen i full metallkrig denne varme vårkvelden i Oslo by. Vel var svenskene i knapt flertall, men med tanke på kruttet Tyskland brakte til fronten viste de ingen tegn til å heise det hvite flagget umiddelbart.
Lørdag, og årets første vårdag i hovedstaden, var det duket for festaften på Parkteatret, Grünerløkka. Tre band skulle underholde et allerede godt feststemt publikum, noe som skulle gjøre seg bemerket da Pogo Pops gikk på scenen, for makan til skravling har undertegnende sjelden vært vitne til – her måtte det kjøres ørepropper mot publikum, ikke høy musikk.
Mye mulig den eneste mannen i live som har tatt over mikrofonen etter storheter som Ian Gillan, Dio og David Coverdale og faktisk fått det til gjestet Oslo denne tidlige vårkvelden for å gi oss en liten roadtrip ned Memory Lane med gamle hardrockslagere. Oslo-publikummet lot seg ikke be to ganger for å se sin gamle helt rocke brakka og fylte opp Hard Rock Cafe til randen.
Dette er en godbit for de av dere som er dypt inne i obskur 80-talls AOR med svulstige keyboards – hvis du får stjerner i øynene når noen nevner kultband som Giuffria eller White Sister, så vil du antagelig gå av skaftet når du får høre åpningssporene «Hurt» og «Apologize» fra de finske debutantene One Desire.
Forventningene er høye når hitmaker Erik Mårtensson utgir nytt materiale, men ved første gjennomlytting av “Monumentum” satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde hørt dette før. Låtene er i såpass kjent Eclipse-stil at man kan bli usikker på hvilket album man hører på, men helt på nivå med kanonforgjengeren “Armageddonize” og debuten til sideprosjektet “Nordic Union” er den dessverre ikke.
I uke 10 var menneskestimen på Nova Kinosenter tidvis beklemmende. Tradisjonen tro setter Trondheim internasjonale filmfestival atter publikumsrekord; endelige tall for 2017 overstiger 27.000 besøkende. Kombinerer man forholdsmessig smidig logistikk oppgaveløsning, hyggelig vertskap og eklektisk program, med åpning for øl- og vinservering under gitte visninger, blir det problematisk, selv for en gammel grinebiter, å helle surmaget galle over årets heftigste trøndereventyr for filmentusiaster.
Forventningene var store da supergruppa Chickenfoot annonserte sin eksistens og debutskive i 2008 – det kunne da umulig slå feil med et band bestående av Van Halen-duoen Sammy Hagar og Michael Anthony i tospann med gitarvirtuosen over alle gitarvirtuoser Joe Satriani og Red Hot Chili Peppers-trommisen Chad Smith?
Forventningene var høye da In Flames inviterte til en eksklusiv intimkonsert i Kulturkirken denne lørdagskvelden i Oslo som var startskuddet for deres «In Our Room»-turné. Og ikke minst var vi spente på akustikken i kirkerommet.
Forrige lørdag opptrådte Ammunition i Oslo Spektrum i den norske finalen i Melodi Grand Prix i beste sendetid på NRK, hvor de oppnådde en høyst respektabel andreplass. Man skulle jo tro at det var den ultimate annonseringen et band kunne få før konserten i Drammen seks dager senere, men det var merkverdig få som hadde tatt turen til Union Scene denne fredagskvelden.
Blant en musikkanmelders største utfordringer er å bli sendt på konserter med band den utsendte har null forhold til, hverken historisk eller musikalsk – og spesielt når bandet spiller en type musikk samme utsendte har enda mindre forhold til, enda verre kanskje misliker litt.
Værvarselet melder om kraftig metallnedbør over Oslo by for tida, og denne gangen var det klodens nest største metallband som skulle innvie helgen i hovedstaden. Avenged Sevenfold har jeg brukt temmelig nøyaktig 14 år og 10 måneder til å hate intenst, men de presterte kunststykket å blåse meg langt til sjøs med fjorårets «The Stage» som sementerte sin plass som en av de aller beste skivene i 2016 og således fikk meg til å glede meg til å bivåne dem for første gang.
Uten å være et vandrende oppslagsverk om Dunderbeist sitter jeg med følelsen av at de går mer og mer bort ifra sin opprinnelige form for stonermetall for hver utgivelse og blir mer straight tungrock, men stadig med et slør av kledelige folketoner rundt seg.
Det er sannelig ikke lett for fansen å henge med på alle de krappe musikalske svingene i Jeff Scott Sotos karriere. Han har vært vokalist i Yngwie Malmsteens Rising Force, levert melodiøs hardrock med Talisman, frontet tidenes AOR-band Journey, og blant mye annet levert Prince-aktig funky pop og disco på soloskiver og diverse sideprosjekter. På de to skivene fra hans nye band Soto er det mer moderne metal vi får servert. Will the real Scott Soto please stand up, please stand up?
Det er litt av et metallmekka Oslo figurerer som i disse dager med konserter av den tyngre sorten på rekke og rad. Denne kvelden var det de franske feinschmeckere sin tur, og med seg på lasset hadde de både Car Bomb og Code Orange fra henholdsvis New York og Pittsburgh.
Suicide Bombers er aktuelle med sin nye fullengder “Suicide Idols”, og i den forbindelse tok vi en prat med gutta om gamle idoler og irriterende feiltolkninger av sjanger og image.
Det tok hele 31 år fra Def Leppard platedebuterte i 1980 og til de ga ut sin første liveskive, den doble «Mirrorball» i 2011. Men det ga tydeligvis mersmak, for siden har vi fått 2CD/1DVD-settet «Viva! Hysteria» fra 2013, og nå kommer det forsyne meg enda en liveutgivelse, også denne fordelt på to CDer og en DVD, innspilt på fjorårets USA-turne.
Skal et band først spille inn en konsert, så er det fullstendig perfekt å gjøre det på sin egen fan-weekend, som 3000 av deres mest hardbarka supportere fra hele verden har valfartet til – da spiller man for et særdeles entusiastisk publikum – og ikke minst har man så god tid som helst til å forberede lyd og lys til det maksimale.
Det er hele syv år siden Epica sist besøkte Norge. I 2010 gjestet de både Norway Rock Festival og John Dee med bare et par måneders mellomrom, men etter det har de glimret med sitt fravær enda de har gitt ut tre album siden den gang. Det nyeste tilskuddet, «The Holographic Principle», ble utgitt i høst, og endelig var det altså på tide med et nytt Norgesbesøk.
Det var ikke helt fullsatt på Sentrum Scene denne kvelden, og de som vurderte å dra, men droppet det, kan nå angre bittert, for de gikk glipp av et fyrverkeri av en konsert da Skunk Anansie gikk i strupen på et takknemlig publikum med et kvart hundre låter.
Det virker ikke som om Rival Sons kan gjøre noe feil for tiden. Etter at de ga ut «Pressure & Time» i 2011, har superlativene haglet over dem fra alle kanter. Siden januar i fjor har de turnert verden som supportband på Black Sabbaths siste korstog, og rakk jaggu å spille inn «Hollow Bones» underveis og gi den ut i juni. Sabbath spilte sin aller siste konsert i Birmingham 4. februar, men dro Rival Sons omsider hjem da? Neida, de dro i gang sin egen Europaturne allerede neste dag, og stoppet innom Oslo en småsur tirsdagskveld.
I forbindelse med 30-års jubileet til evigung «Tell No Tales» gjorde TNT en runde rundt omkring vårt furet og værbitte for å markere bursdagsbarnet. Vi fikk et par ord med den tilbakevendte Tony Harnell som trosset sin influensa for å fortelle hvordan ståa rundt bandet er.
Tidligere dro artister på turne for å promotere den nye skiva si, slik at de tjente penger på platesalg. I disse dager hvor nesten ingen kjøper musikk lenger, har det derfor blitt ekstremt viktig for artistene å tjene best mulig på konsertene i stedet.
Det var virkelig en helg med metallbonanza i Oslo by denne sene februarhelgen hvor omtrent alt som kunne krype og gå av konsertsteder var fullbooket med mer eller mindre storheter fra metallverdenen.
Det var en gang en stakkars Devin Townsend-fan måtte reise ut av landet for å oppleve helten sin i levende live. I disse dager går det knapt en turné uten at vi får besøk av legenden her hjemme. Egentlig en drømmesituasjon, men etter forrige besøk på Rockefeller sitter ikke forventningene like høyt denne gang.
Pionerne i Meshuggah er for tiden aktuelle med sitt åttende studioalbum, «The Violent Sleep of Reason». Ved et sammentreff er det også i år hele 30 år siden bandet ble dannet, så det var flere gode grunner til å innfinne seg på Sentrum Scene denne fredagskvelden.
Lørdag kveld endte Dream Theaters Norgesturne, gjennom Trøndelag, Sørlandet og Rogaland, omsider i hovedstaden, like under ett år etter at de spilte tre kvelder i Konserthuset. Dette er nok også grunnen til at det på langt nær var utsolgt i Oslo Spektrum – hardcorefansen trengte denne gang ikke reise til Oslo for å se Dream Theater – men rundt 4000 hadde trosset slapsværet for å se progmetallkongene i aksjon.
17. februar ble den allerede frodige nordnorske rockehistorien enda et hakk fyldigere. Eller drit forresten i nordnorsk rockehistorie, la oss heller bare si norsk rockehistorie. Grunnen til at jeg kommer med en slik påstand er enkelt og greit fordi at da slapp Northquake sin debut-EP.
Den i overkant produktive Ryan Adams er ute med sitt 16. album – på 17 år. «Prisoner» er et album som greit oppsummerer skilsmissen med skuespiller Mandy Moore, etter seks års ekteskap. Det sies at det var en gjensidig avgjørelse, men man kan saktens lure når plata åpner med låta «Do You Still Love Me?».
Det er ikke mer enn snaue to år siden Bryan Adams gjestet Oslo sist, likevel klarte han tilnærmet å selge ut Oslo Spektrum i går. Siden sist har han tilføyd albumet «Get Up» til diskografien, men det var neppe disse låtene flertallet i hovedsak hadde kommet for å høre.
Det var overraskende mange på plass allerede under band nummer to for kvelden, svenske Soilwork, noe som var overraskende da jeg synes folk flest har en tendens til å ikke være spesielt interessert i andre ting enn hovedakten nå for tiden – så det var meget gledelig å bevitne. Dessverre strakk ikke tiden til for å unnvære hele konserten, men av det jeg fikk med meg hørtes det ut som en bra oppvarming til de som senere skulle arrivere Oslos 30 år gamle storstue og både publikum og band så ut til å trives i hverandres selskap.
I anledning at det har gått 31 år siden Judas Priest ga ut sitt kontroversielle «Turbo»-album, lanseres det nå en 3-discs 30-års jubileumsutgave av skiva. Mye stygt ble sagt om synthene, trommemaskinene og kommersialiseringen da Priest slapp denne, men det var slik det var da – også band som Iron Maiden syslet med synthgitarer på «Somewhere In Time» som kom omtrent samtidig, men ingen bruker det imot dem lenger, og den regnes nå som en klassiker.
Etter år med sykdom og latsideprosjekt er endelig Daniel Gildenlöw tilbake på beina igjen. Jeg hadde nesten gitt opp håpet etter fjorårets liveutgave av «Remedy Lane». Han kunne godt ventet noen tiår til før han begynner med retroturneer. Men det ser faktisk ut til å ha gitt en positiv effekt. Bandet er relativt nytt og de er tydelig tilbake i «Remedy Lane»-modus.
Greit nok at Black Star Riders’ første skive var en Thin Lizzy-pastisj, men den var da også ment å være en ny Lizzy-skive da den ble innspilt – men de tok seg i det i siste liten. Og den har et knippe kanonlåter som Phil Lynott gladelig hadde applaudert. På oppfølgeren «The Killer Instinct» begynte de å finne sin egen stil, selv om de keltiske melodiene fortsatt var der. Men nå, på sin tredje skive, står Black Star Riders fjellstøtt på egne ben.
Spinefarm Records Faen! Kan han høyst irriterende løken som insisterer på å ødelegge alle forsøk på å lage bra posthardcore/screamo snart holde fred en gang for alle? Det må være samme løk, for han har helt identisk stemme og melodiføring, og en tydelig medfødt trang til å fortelle verden om hvor grusomt han har det […]
Hjelpes, dette var noe kjedelige greier. Tenk å blande sammen det aller kjipeste av U2, Muse, The Cure og Depeche Mode, og inkluder kanskje verdens mest uinspirerte vokalist som har lagt til seg en ubeskrivelig irriterende slags hikkelyd på omtrent hver eneste setning, og microClocks er temmelig millimeterpresist beskrevet.
Det er et enormt potensiale i Skyliner, i den grad man kan si det om et band som har holdt på siden 2000, men de har et enormt behov for en ekstra medspiller som kan bidra til å kutte bort unødig fett og krydre med spennende urter der det trengs. En streng produsent kanskje.
Jeg er litt usikker på hvilket format jeg skal klassifisere norske Motorfinger sitt siste slipp i da den er akkurat for lang for en EP, men samtidig litt for kort for å bli regnet som et fullverdig album i mine øyne, når den med sine seks spor ikke når 25 minutters spilletid en gang. Men la oss ikke krangle om petimetre.
Jeg vil starte denne anmeldelsen med en liten advarsel, for første gang jeg satte i gang «Silence Between Sounds» forberedte jeg meg samtidig til et annet oppdrag for Norway Rock av en rimelig størrelse og bygde meg opp en aldri så liten nervøsitet av den grunn – og da funka Karmamoi særdeles dårlig.
Premierekvelden på Dream Theaters 25-års jubileumsturne for «Images And Words» fant sted i Roma, og siden man er over gjennomsnittlig begeistret for New Yorks progmetal-gudfedre, så stilte man naturlig nok opp i Den Evige Stad for å varme opp til Norgeskonsertene om noen uker.
Ut ifra Oslos mørke bakgater reiser et nytt bekjentskap seg opp fra slummen. Med begge beina godt planta i norsk rockehistorie med sterkt fokus på De Fire Store her til lands, men med et enda tydeligere nikk til god gammeldags punkrock, serverer Gribbene en meget solid debutskive.
De gir ikke et ekstremt seriøst førsteinntrykk med bandnavnet sitt, pønkbandet trygt forankret i Økern, Oslo. Og det er vel ikke hensikten heller all den tid de stort sett har brukt på tøys og tant så vidt meg bekjent. Men nå prøver de i hvert fall å fremstå hakket mer seriøse og får det langt på vei til med bitende politiske tekster av fargen mørkerød.
Når du er vokalist ved etternavn Dickinson og pappaen din heter Bruce så hviler det automatisk en forventning på dine skuldre som vanskelig kan matches. Og gutten kan synge, det er det ingen tvil om – men fy fabian for et glætt band han har funnet seg da.
Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.
Arjen Lucassen, og hans progressive rockeoperaprosjekt Ayreon, slipper et nytt kapittel i Ayreon-sagaen 28. april. Albumet heter «The Source» og er en stjernespekket utgivelse med bidrag fra vokalister som James LaBrie (Dream Theater), Simone Simons (Epica), Floor Jansen (Nightwish), Tommy Giles Rogers (Between The Buried And Me), Mike Mills (Toehider), Hansi Kürsch (Blind Guardian), Russell Allen (Symphony X), Tommy Karevik (Kamelot), Tobias Sammet […]
Det er et iskaldt, brutalt og rått univers amerikanske Code Orange inviterer oss inn i på deres tredje utgivelse «Forever». Og selv om jeg helt sikkert kan si at jeg aldri i verden ville tilbrakt for alltid i det universet, lar jeg meg gjerne lokkes med på en 35 minutters visning.
Denne er meget enkelt forklart; Liker du støyete garasjerock liker du østerrikske The Crispies. Men de har et eller annet ved seg som jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at du kan like dem selv om du i utgangspunktet ikke liker garasjerock, som i mitt tilfelle.