NORWAY ROCK MAGAZINE
Tradisjonen tro var vi innbydt til en skikkelig rockefest satt i stand av altmuligmannen Ole Petter «Ollis» Andreassen, som årlig samler créme de la créme fra hans eget Caliban Studios for en konsertaften i rockens navn. Med rock i diverse former – alt ifra eksperimentell jazzrock til tung, tung politisk rock akkompagnert av blåsere og mer til – skulle kvelden by på meget variert innhold, også når det gjaldt kvalitet.
A few days after reaching no 1 on the American rock radio charts, Nothing More visited John Dee. Their music is wide ranging, featuring elements of progressive metal, industrial metal and pop. The band’s live shows are known for their kinetic energy and Friday night in Oslo did not disappoint.
Satyricon er for tiden på turné for å promotere sitt nye album «Deep Calleth Upon Deep», og sist fredag var turen kommet til å spille på hjemmebane i Tigerstaden. Og for en maktdemonstrasjon det ble på et nærmest utsolgt Sentrum Scene.
Mustasch spilte sist i Oslo for nøyaktig to år siden. Den gang på Rockefeller, men på grunn av litt slunkent oppmøte ble de denne gangen forvist til kjellerlokalet. Det viste seg å være helt greit, for selv her ble det ikke utsolgt. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at det var en tirsdag, men flere burde absolutt få øynene opp for dette bandet som er enda bedre live enn på plate.
Det var maksimalt dårlig timing da Tyketto omsider skulle på sitt aller første Norgesbesøk, da det falt på samme dato som Scorpions og TNT spilte i Oslo Spektrum. Riktignok drøyde de med å gå scenen til det var slutt i Spektrum, men fansen måtte uansett forsere et ufyselig vær for å komme seg til Hard Rock Cafe. Så at det faktisk var godt over hundre sjeler tilstede er i bunn og grunn ikke ille, med tanke på at det var en onsdag og de fleste ville ha siste bane hjem.
Sivert Høyem er for tiden ute og promoterer sin nye supergruppe Paradise. Et band som foruten Sivert på vokal består av trommis Rob Ellis (PJ Harvey), bassist Simone Butler (Primal Scream) og gitarist Rob McVey (Marianne Faithfull). Ensemblet inviterte til norsk premiereoppvisning i Oslos storstue.
Det skulle bli en meget tung aften i hovedstaden denne tidlige vinterkvelden da Mastodon bød opp til dans. Med Russian Circle, som undertegnede dessverre gikk glipp av på grunn av den ikke ukjente tidsklemma, og meget passende Red Fang med på laget kan det ikke ha vært mange tilstede som ikke syntes det var verdt inngangen da Mastodon avsluttet strabasene drøye 3,5 timer etter showstart.
Det er ikke lett å gjette hva han er mest kjent for i Norge. Er det som «Johnny Henriksen» i TV-serien «Lilyhammer», som Silvio Dante i «The Sopranos», eller som Bruce Springsteens høyre hånd i The E Street Band siden 70-tallet? Steven Van Zandt, eller Little Steven om du vil, ligger ikke på latsiden mens han har permisjon fra bandet til The Boss. Han har satt sammen en ny versjon av sitt 80-tallsband The Disciples of Soul, lagd «Soulfire», sin første nye soloskive på 18 år, og stoppet innom Oslo som en del av en Europaturne.
Airbag-gitarist Bjørn Riis er en produktiv låtskriver som i tillegg til Airbag-katalogen også har to soloalbum på samvittigheten. Det nyeste albumet, «Forever Comes To An End», ble sluppet tidligere i år, og i den forbindelse inviterte Bjørn Riis til intimkonsert på John Dee.
De var blant 70-tallets mest kritikerroste og radiospilte band, men har ikke tilvirket nytt materialet siden 1995. Sanger og bassist Graham Gouldman er eneste gjenværende ansikt fra den originale kvartetten, og dagens turnékvintett oppfører kun stoff fra gruppas seks første album. Dette føles faktisk helt greit, all den tid 10CC står i fare for å falle under den rockehistoriske radaren til gryende generasjoner.
Hva man får ut av denne herligheten avhenger i stor grad av hva man synes om Iron Maidens foreløpig siste epos «The Book Of Souls», da «The Book Of Souls: Live Chapter» naturligvis er bygget rundt store deler av skiva som allerede har rukket å bli et par år gammel.
Det er nesten tre år siden sist Mark Lanegan besøkte Oslo, og da spilte han for et mye mer velfylt Rockefeller, det er nesten rart tomt i kveld. Galleriet er stengt, og til og med på gulvet er det ikke på langt nær fullt. Etter årets glimrende slipp av albumet «Gargoyle», burde det vært flere i salen.
Det har skjedd mye i løpet av de snart seks årene som har gått siden Pain Of Salvation fra Eskilstuna sist sto på en scene i Norge, men mange nye skiver har det ikke blitt. Ser vi bort ifra de alternative nyinnspillingene på «Falling Down» fra 2014, er det kun årets «In The Passing Light Of Day» som har gitt oss nye låter fra Daniel Gildenlöw & co siden sist. Hovedgrunnen er selvsagt at frontmannen i månedsvis lå på sykehus og kjempet for sitt liv etter en hissig streptokokkinfeksjon i 2014. Og rekonvalensen tok sin tid. Men det ga ham i det minste inspirasjon til å skrive de nye låtene, som også sto i fokus denne mandagskvelden på John Dee.
For undertegnede har Laibach alltid vært noe jeg har hørt om, men aldri riktig har stiftet nærmere bekjentskap med. Et band, en konstellasjon, et kunstprosjekt of sorts, som ved jevne mellomrom har dukket opp i bevisstheten via rykter om marsjpåkallende industriell synth, kostymer, og selviscenesettelse så gjennomført at de aldri går ut av sine roller. Et prosjekt som befinner seg et sted i krysningen mellom kunst og musikk, scenekunst og performance.
Sjelden har undertegnede blitt så svar skyldig som da noen spurte «The Residents, hvilken sjanger er det?» i anledning søndagens konsert. Det maskerte og avantgardistiske kunstnerkollektivet har i over 40 år levd sitt eget liv på siden av alt som heter trender og strømninger i musikkbransjen. Få, om noen, kan sies å fortjene tittelen «kult-band» mer enn gruppa som nekter å kalle seg et band. Med over 60(!) album under beltet, i tillegg til et ukjent antall andre utgivelser, er det alltid noe nytt og uventet å forvente fra det California-baserte bandet….unnskyld, kollektivet.
Om vi starter på en journalistisk unote, med selve konklusjonen, skal det fastslås at dagens Deep Purple lyder eksakt som forventet: Dette er verdens beste band ved 70-års alder. Heri ligger ikke det grann kritikk, med mindre man synes aldring er udelt dårlig. Det skal dessuten tillegges at undertegnede har overvært atskillig slappere konserter med kvintetten.
Jeg bryr meg ikke om hvor du var da Oddvar Brå brakk staven. Ei heller da Kjetil Rekdal scora under Viva La Norvege i 1998. Men hvor var du da de danske legendene sementerte det som mye mulig ender opp som årets konsertkveld i Oslo, i konkurranse med ikke ukjente Deep Purple på samme kveld i samme by?
Det var all grunn til å frykte en halvhjertet nostalgiaften hvor gamle menn spiller oppbrukte låter fra 70-tallet på autopilot da veteranene i legendariske Deep Purple kom på besøk. Det har gått 3,5 år siden sist, og Oslopublikummet svarte med å stille mannsterke og fylle Spektrum til randen – her var det ikke mange ledige seter, i motsetning til de siste par gangene. Dette kan kanskje skyldes at Purple nå i år har levert sin beste skive siden Ronald Reagan var president, men vi heller mer mot forklaringen at dette har blitt antydet å være en avskjedsturne og en siste mulighet til å ta farvel med våre gamle helter på scenen i hvert fall. Og gamle helter er de utvilsomt – snittalderen er nå 69 år, og til neste år har bandet faktisk 50-årsjubileum.
Det er et restituert mannskap som inntar spartanske Good Omens, etter en måneds Europa-turné med Soen. Hedmarks musikalske overlegenhet har ikke gjestet Nidaros på sytten år, så de fremmøtte er rimelig sultefôret på konsert med en av nasjonens desidert beste ensembler. Skepsis kontra lokasjonens småvokste kapasiteter gjøres til skamme i selvsamme øyeblikk kvintetten lar drønne ”If I Could”; en av flere perler fra fjorårets uangripelige ”Red In Tooth And Claw” det trønderske publikum skal overrumples av innen et utkjørt, men åpenbart tilfreds band sleper seg av den diminutive scenen.
Da var det dags igjen – ANATHEMA var atter tilbake i deres andre hjemland i går kveld. Det var god stemning på scenen og bandet improviserte en god del mer enn de pleier. Dette har sannsynligvis sammenheng med at John Douglas, trofast trommis og keyboardist, måtte hoppe av turneen underveis denne gangen. Til min store glede førte dette til at de spilte seg helt tilbake til før tusenårsskiftet.
Det er 24 år siden sist Mr. Big var i Norge, da som supportband til Aerosmith i Oslo Spektrum, så det var ganske skuffende at ikke mer enn 3-400 hadde funnet veien til Union Scene denne fredagskvelden – det var ikke engang behov for å åpne galleriet. Mr. Big har som kjent noen av verdens beste instrumentalister i rekkene sine, så ideen med å sette stakkars stakkars Faster Pussycat på samme scene samme kveld, var rett og slett ondskapsfull. Klasseforskjellen er skrikende.
Selv om moderbandet D-A-D valgte å ta seg en liten pust i bakken for et knapt år siden fant ikke frontfigur Jesper Binzer noen grunn til å hvile på laurbærene, og benyttet heller sjansen til å lage sitt aller første soloalbum. Et knippe låter har en etter en blitt sluppet i forkant som har skapt en viss forventning til verket, og endelig kan vi høre «Dying Is Easy» i sin helhet.
Etter å ha vært på nippet til å splittes i 2016, er de tre finske brødrene Von Hertzen nå tilbake med sitt syvende studioalbum, og de har skiftet kursen ganske radikalt fra forgjengeren «New Day Rising», hvor de fokuserte på kortere og konsise arenarocklåter. Nå har de vendt tilbake til de lange og episke proglåtene som de kanskje er mest kjent for.
Norskættede Jonny Lang spilte sin første klubbkonsert i Norge og har ikke gjestet landet siden bluesfestivalen på Notodden i 2012. 36-årigen har en imponerende merittliste å vise til siden han solgte til sin første platina og turnerte med The Rolling Stones allerede som 15-åring. Lang har delt scene med flere av de største musikklegendene som Aerosmith, Steve Vai, B.B. King, Buddy Guy og Jeff Beck. Den Grammy-høstende artisten blir beskrevet som et unikum når det gjelder gitartalent, sine rå vokalprestasjoner og låtferdigheter, og hans åttende gitarbaserte album «Signs» er en herlig blanding med elementer av rock, blues og funk.
Huff, dette er en sånn skive jeg hører er original, vel utført og burde hatt bedre karakter. Vi snakker progressiv ekstremmetal. Tim Charles er fiolinist i tillegg til å stå for renvokalen, og fiolin er et like viktig som andre tradisjonelle instrumenter innen metal hos disse fem herrene. Den brukes på ekstreme partier så vel som på rolige akustiske partier. Her finnes også growling og brutal moderne metal.
«Dette var da ekstremt pubertalt og radiovennlig», var første tanke da jeg satte igang Anti-Flags rykende ferske album og var på vei til å kvesse knivene og ta på meg slakterhabitten. Men etter å ha kommet meg igjennom superkommersielle «American Attraction» som åpner skiva gikk det kun en vei, og det var oppover.
I kjølvannet av nylig oppløste Sex Pistols oppsto The Professionals på slutten av 70-tallet med eks-pistolene Steve Jones og Paul Cook. Førstnevnte er ikke offisielt med lenger, men bidrar sterkt på rykende ferske «What In The World» noe som igjen bidrar til at ånden til de gamle punklegendene hviler konstant over samtlige 34 minutter som «What In The World» varer. Og hvis man trekker inn hjelpemennene som har eller har hatt sitt hovedgeskjeft i navn som The Clash, The Cure, Adam & The Ants og ikke minst Guns N’ Roses skal det mye til for å feile.
Så var det omsider tid for Sløtface å albumdebutere. Man har hørt gjetord om konsertene til bandet i lengre tid og endelig skulle man få høre hva de skulle få til i studio. En ganske lettvektig poppønk-skive med lette melodier kan vel sies om de fleste sporene på «Try Not To Freak Out», og jeg ble litt overrasket over førsteinntrykket da de støyer langt mindre og er en god del hakk snillere i formen enn forventet. Men det trenger jo absolutt ikke være negativt.
Hvor begynner man å beskrive et band som Psion? Vel, det låter i hvert fall ikke som noe annet, det skal være sikkert og visst. Fire spor dekker enheten, hvorav åpneren «enTrance[d]» er mer som et slags instrumentalt introkutt å regne, sine 3 minutters spilletid til tross. Et stikkord som dekker alle fire låtene, eller verkene om du vil, er «filmatisk».
Det var fortjent nok et smekkfullt lokale da svenske H.e.a.t for første gang var på besøk i Oslo, og en stor del av publikum var staset opp i sine blodigste kostymer i anledning Halloween på tirsdag – jaggu observerte vi ikke selveste Marilyn Manson ved bardisken også.
Det er ikke avskrekkende lenge siden punkerne i Rise Against gjestet Oslo sist. Allikevel er det nok liten fare for at plateselskapet klistrer merkelappene «Norgesvennene» eller «Som hørt på Momarkedet» på CD-coveret til det nye albumet «Wolves» med det første. Firkløveret starter faktisk høstens turné på Sentrum Scene, og det er opptil flere lokale fugler som har hvisket om at forrige konsert bandet hadde her i hovedstaden frembrakte ukontrollerbare gledesutbrudd og følelser av høy velvære blant de som var tilstede.
Det er nesten på dagen to år siden et stadig mer omtalt Razorbats gjestet Trondheim sist. Den gang kom de med sekken full av gode terningkast for debutskiva «Camp Rock». Denne gangen var det bare så vidt de kom i det hele tatt. En helt ny line-up, og en håndfull med låter fra det kommende andrealbumet, gjorde imidlertid susen denne lørdagskvelden ved 5-bussens endestasjon.
Det finnes vel ingen slagverkende brødrepar som har hatt større innflytelse på rocken, spesielt den hardere delen, enn brødrene Carmine og Vinny Appice. Nå har de, inspirert av liveoppsetningen deres «Drum Wars – Live», barket sammen i ren trommeduell og samlet sammen et kobbel av ymse rockemusikere for å backe kampen. Interessant tanke, men er det interessant utover nostalgitrippere eller trommenørds?
Satan, her går det unna! 5 spor fordelt på 10 minutter og 20 sekunder forteller om en plate som går fra 0-100 like raskt som en veldig rask ting og det går ikke ti sekunder fra introriffet på åpningslåta «Warning» til det hele eksploderer i en kakofoni av lynkjapp pønk, og rundt 100 sekunder senere er låta ferdig. Et solid fotfeste i 90-tallets glade punketid kan merkes, og et spennende arrangement som går utafor den sedvanlige «vers-refreng-vers-refreng»-låta gjør at kuttet er en meget habil starter til denne vesle tempofreseren av en EP.
Man kan trygt si at karrieren til amerikanske Great White har hatt en nedadgående kurve siden storhetstida på slutten av 80-tallet da de solgte et par millioner eksemplarer av «…Twice Shy» og var på heavy rotation på MTV. Lavpunktet kom i 2001 da scenepyroen deres utløste en brann som kostet hundre fans livet, deriblant deres egen gitarist. Og det er vel tvilsomt at de selv kommer til å rangere denne kalde høstkvelden i Oslo foran fire dusin mennesker som noen höjdare i karrieren sin.
Etter at Mike Portnoy forlot Dream Theater i 2010 har han ikke ligget på latsiden. Han har deltatt på utallige plater og holdt hundrevis av konserter. Men felles for alle var at det var band han ikke var i førersetet på. Og ingen var progmetall. Men ryktene begynte å gå på slutten av 2016, etter at Mike Portnoy begynte å hinte om et nytt progmetall-prosjekt han var involvert i. Få detaljer ble frigitt, men det kom etter hvert noen store hint på sosiale media: “Making History….and you?? #TheDelFuvioBros”.
Tre år har passert siden Gunnar Andreas Berg sist spilte i Trondheim med sitt Blue Span. Vi som var kloke nok til å møte opp på Nidelven Bar & Scene forrige lørdag, smilte derfor bredt da trioen inntok paviljongen og innledet med låten «Nowhere Spot» (fra albumet «Supernatural»). Og derfra og ut ble vi, i tråd med forventningene, forsynt med et variert og dynamisk repertoar fra Bergs solokarriere – glimrende akkompagnert av Jon Krogstad (bass) og Andreas Kjøl Berg (trommer), og med fullt fokus på elektrisk gitarspill i verdensklasse.
Etter utgivelsen av det fantastiske albumet «Skeleton Tree» for et år siden, kunne man ikke annet enn å tro at denne mandagskvelden i Oslo Spektrum ville bli en særs stemningsfull affære. Og det ble det. Nick Cave, som nettopp har rundet 60 år, har muligens aldri vært bedre.
Selv kreti og pleti, uten videre interesse for musikk, må snart erkjenne at Europe er mer enn summen av hårspray og 80-tallsanakronisme. Etter den betimelige gjenforeningen av 2004 har svenskene stort sett tilvirket sterke album, tuftet på arven fra Rainbow, Whitesnake, Journey, Uriah Heep og Thin Lizzy.
De bydde opp til fest, australierne, på denne tidlige høstkvelden i Oslo by – og meldingene om et tilnærmet utsolgt Rockefeller kunne vise til at Oslofolket ikke lot seg be to ganger. En vegg av Marshall-amper hintet til en rockekveld av god, gammel klasse og når allsangen runget over lokalet allerede under pausemusikken før de gikk på kunne man tidlig stadfeste at dette kom til å bli en særdeles artig kveld på jobb. Fotnote; Det er slettes ikke bare Queen som kan rocke publikum uten å være til stede – Iron Maiden klarer det fint de og.
Kveldens konsert på Blå skulle markere utgivelsen av deres fjortende studioalbum ved navn “E”. Forventningene mine til både denne konserten og albumet “E” var skyhøye, etter å ha hørt deres to siste singler “Storm Son” og “The Rivers Mouth”, samt fordi de leverte et mesterverk av et album på deres forrige utgivelse “In Times”.
De skotske særingene i Mogwai tok en tur til Tigerstaden for å sjekke om fansen fortsatt hadde hørselen intakt etter tidligere års utblåsninger. Særinger er i dette tilfellet et positivt ladet begrep, men et band som angivelig sparket et medlem fordi han snakket gjennom en hel konsert bandmedlemmene overvar må tåle det stempelet.
Norges så vidt meg bekjent hittil eneste æddabæddapønkband følger opp sitt debutalbum med denne rykende ferske EPen hvor humoren aldri er langt unna fokus, noe den heller ikke bør være når man spiller æddabæddapønk.
Det er bare å ta av seg hatten, lua, capsen, tupeen eller hva du enn har på hodet, Enslaved leverer og innfrir alle forventninger. Lydbildet på «E» fortsetter i samme tone som «In Times» fra 2015. Bandet holder på sin minimalistiske og symboltunge estetikk på coveret, som denne gangen er prydet med runen «Ehwaz», tegnet for hest, tillit og samarbeid. Runen er også tegnet som tilsvarer vår bokstav «E». Albumet byr på mengder av progressive riff, vakre melodier i tillegg til eksplosiv og beinhard metall.
Mew er ikke kjent for å være det mest produktive bandet, så det var overraskende at det kom en ny skive i år, kun to år etter den forrige. Det må vel være rekordkjapt levert fra danskene. Siden debutalbumet “A Triumph For Man” kom ut for ganske nøyaktig 20 år siden, har de kun gitt ut 6,5 studioskiver. Jeg regner da “Frengers” for en halv, siden det er en blanding nye og eldre låter spilt inn på nytt for å slå igjennom internasjonalt – noe den også fungerte utmerket til.
Siden 2001s «Dreamland» har det kommet utsøkte album som seilende på en fjøl fra Robert Plant, og årets utgivelse er ingen unntak. Med «Carry Fire» fortsetter Plant der han slapp med «Lullaby and…The Ceaseless Roar» (2014), noe som i en musikalsk forstand betyr hjemsøkende melodier – glimrende sunget over en luftig, klangtung og fargerik tekstur.
Det er kun ti år siden Blackie Lawless og hans W.A.S.P. spilte hele 1992-albumet “The Crimson Idol” på Rockefeller sist. Og i mellomtiden fikk vi også servert en kraftig dose på deres jubileumskonsert for fem år siden. Det er tydelig at Blackie er like glad i skiva som undertegnede, og jeg sier ikke nei takk til en ny runde med dette mesterverket.
Det var duket for en helaften med seiersrosene fra Island i Oslo Spektrum denne fredagskvelden i oktober. Vi hadde på forhånd blitt varslet om at det ventet oss en forestilling i to akter. Og en forestilling kan man vel trygt kalle dette konsertformatet, som på ingen måte var myntet på det gjennomsnittlige konsertpublikummet som vanligvis er mer glad i å ta seg en fest. Hele Spektrum var fylt opp med sitteplasser, og vi var klare for å bivåne Sigur Rós på scenen i to hele klokketimer, og bli dratt inn i deres suggererende verden.
Sukk. Jeg hadde håpet at min gamle helt var tilbake da han tok et sjumilssteg i riktig retning med «The Pale Emperor» etter noen mildt sagt svakere albumslipp på rad. Den gang ei. Årets slipp er nok ikke helt på nivå med hans triple bidrag til albumdynga, men den er dessverre ikke mye bedre heller. I tillegg tilskjemmes musikken som i beste fall kan beskrives som «OK» av til tider fryktelig dårlig lyrikk, faktisk så til de grader elendig at jeg ikke kan fatte at en profesjonell artist kan stå inne for noe sånt.
Den 13. september ble denne konserten vist på kinoer verden over for kun en kveld, men nå er endelig BluRay-versjonen (og DVD-, LP- og CD-versjonen) ute på markedet, til glede for oss stakkarer som det siste året har ligget våken på nettene og intenst og gråtkvalt messet «Faen at jeg ikke var der! Faen!»
«Who the hell is John Dee anyway? We’ve played here a lot but no one knows who he is.» Etter 15 studioalbum og nesten 30 år som band er det ikke akkurat første gangen Nick Holmes & co er i byen. «Medusa» er årets tilskudd til en etter hvert ganske så imponerende (og variert) diskografi, en skive hvor bandet drar frem en del gamle doom-elementer igjen.
La det være sagt med en gang at undertegnede har vært massiv UFO-fan siden jeg var 15, og har både kjørt til Göteborg og flydd til Manchester for å se de britiske legendene på scenen. Men nyhetene om at deres nye skive skulle bestå av coverlåter ble ikke møtt med jubelscener – 98,3% av alle coverskiver er venstrehåndsarbeid, pur latskap for å slippe å lage bra egne låter og gi ut noe som kan sammenlignes med bandets beste skiver.
Sverige har vært helt ustoppelige i kategorien Melodisk Hard Rock de siste årene, og selv om Eclipse kanskje leder an i feltet, så kjenner de nok pusten fra H.e.a.t. i nakken nå. Dette er deres femte skiva, og den tredje med den hyperenergiske vokalisten Erik Grönwall som de fant etter at han vant svensk Idol i 2009, hvor han gikk igjennom hele sesongen stort sett bare med Iron Maiden- og Skid Row-låter.
Det tar nok enda en god stund før Black Stone Cherry er klare med ny skive. I mellomtiden kan fansen kose seg med denne EPen med en spilletid på drøye 20 minutter, bestående av seks coverversjoner av gamle bluesklassikere fra legender som Muddy Waters, Albert King, Howlin’ Wolf og Freddie King.
Selv om Sting ifølge fødselsattesten faretruende nærmer seg det som for folk flest er pensjonstilværelsen, var det en vital brite med band som denne mandagskvelden inntok et godt besatt Oslo Spektrum. Mannen ser bra ut, han har på ingen måte mistet taket på firestrengeren, og stemmen er det heller ingen ting å klage på.
Et halvt år etter at gitarist Piotr Grudzinski døde av hjertesvikt, bestemte Riverside seg for å fortsette bandet. Og på denne turnéen må de overbevise oss om at den avgjørelsen var riktig.
De siste 16 år har gærningene i amerikanske Hayseed Dixie moret oss med sine elleville bluegrassversjoner av diverse rockebands største hits, fremført som en kvartett bevæpnet med kun kassegitar, mandolin, banjo, bass og av og til ei fele. Nordmenn har lenge trykket dem til sitt bryst, og vi ble nylig belønnet med en full Norgesturne fra Tromsø til Kristiansand.
Susanne Sundfør har siden 2010s «The Brothel» gitt oss en aldri så liten rekke med helt fantastiske album. Hun har også hele tiden passet på å gjøre de små estetiske justeringene som behøves for å holde det interessant for seg selv og for oss, og med dette har hun lyktes i aller høyeste grad.
Omslagsmotivet til Satyricons niende studioplate, for øvrig pennet av Edvard Munch i 1898, signaliserer duoens vyer om å innlede et nytt stilistisk kapittel. Skjønt, og heldigvis, faller ikke ”Deep Calleth Upon Deep” milelangt fra trespannet ”Now, Diabolical”, ”The Age Of Nero” og ”Satyricon”; nevnte trio innestår bandets hittil tyngste løft, og jeg fryktet en krampaktig avstandtaken til disse. Særlig forgjengeren åpnet uutforskete hvelv for Wongraven og Haraldstad – dynamisk, melodisk og strukturelt.
Få band har fått så mye verbalt pepper som Cradle of Filth, men med nå tolv album i sekken kan det ikke underslås at de unektelig har noe å komme med. Det har på mange måter vært litt vrient å ta dem helt på alvor, all den tid de har framstått som ‘ekstremmetal for de yngste’ med stempler som ‘kommers’ og ‘uekte’ – noe som for de fleste store fans av sortmetall er som å besøke ei kirke uten verken å banne eller leke med fyrstikker.
Den interne krangelen mellom Glenn Hughes og Joe Bonamassa var ganske så bitter på sitt verste i 2012, og de færreste hadde vel da trodd at Black Country Communion noensinne skulle komme med ny skive og gjøre konserter sammen igjen. Men tiden leger alle sår, og fem år etter er Hughes, Bonamassa, Derek Sherinian og Jason Bonham tilbake med ny skive, med sitt femte medlem Kevin Shirley bak spakene. Og resultatet er intet mindre enn strålende.
Jeg har et meget ambivalent forhold til Foo Fighters. På den ene siden har de levert rockelåter av ypperste kvalitet på rekke og rad over flere tiår, men på den andre siden har de også et stort overtall av intetsigende poplåter som overskygger disse – i hvert fall når vi snakker album, så for en selverklært albumfantast som undertegnede har jeg ikke sett noen grunn til å fråtse i FF-skiver siden smått fantastiske «The Colour And The Shape».
Amalie Bruun, bedre kjent som Myrkur, fremholder å spinne effektive og selvstendig stygg/vakre vev av blodstenkt svartmetall og nordisk folkemusikk. ”Mareridt”, sagt å være et terapeutisk konseptalbum med selvbiografisk bunn, intonerer i bramfri kulokkform, grunnet over én dronetone, før ”Måneblôt”, en eiendommelig mikstur av ovennevnte oxymoroner, skjærer ut i rommet. Danskens klassiske skolering er ikke vanskelig å sanse.
Finn frem palestinaskjerfet igjen, for nå er lydsporet til neste gatekamp skapt og klar for opprør. Når man samler folk fra Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill vet man fort hvor i gata skiva ligger både musikalsk og lyrisk. Her sparkes det oppover, og det sparkes hardt. Vi fikk allerede i fjor en smakebit på hva vi kunne vente oss, nemlig EPen «The Party Is Over» som lovet meget godt, og den selvtitulerte albumdebattanten skuffer ikke det minste lille grann.
For mange er kanskje Glasgow-bandet Gun først og fremst kjent for monsterhiten «Word Up» i 1994, og de ga ut fire skiver før de havarerte. Men bandets kjerne, brødrene Guiliano og Dante Gizzi ga aldri opp, og fortsatte å jobbe sammen.
Det er alltid høye forventninger knyttet til et nytt Motorpsychoalbum; dette selv om platene i senere år har kommet på løpende bånd. Motorpsychos utgivelser synes også alltid å skape begeistring. Allikevel er det lenge siden jeg har sett pressen gå av hengslene.
Det er under et år siden danskene sist besøkte hovedstaden. I oktober i fjor spilte Volbeat i Oslo Spektrum, men nå hadde de altså forvillet seg ut til den forhatte arenaen i Bærum. Og med seg i dragsuget tok de både Amorphis og Breaking Bejamin.
The Waterboys har gått igjennom en god del faser nå, fra den svartkledde mollstemte rocken fra de tidlige 80-tallsskivene via folkrocken på «Fishermans Blues» og «Room To Roam» til de mer akustisk baserte skivene på 2000-tallet og 2011s hyllest til poeten William Yeats, som nærmest var en leksjon i irsk historie.
Man vet som regel hva man får når man setter på en ny plate med Tori Amos. Så også for hennes 15. studioalbum “Native Invader”, hvor hun har hentet inspirasjon i naturen. Tekstene dreier inn på temaer som “Hvordan bruke naturen til å heale seg selv?”, “Hva er vår rolle i ødeleggelsen av jordkloden?”, og “Er det mulig for menneskene å fornye seg selv på samme måte som Moder Jord klarer?”.
Samme dag som brødrene Ron og Russell Mael gjestet Oslo, ble legendenes tjuefemte skive frigitt pressen. Ingen andre lyder som Sparks; Mael-estetikken fordrer konstant utfordring av populærmusikalske regulativer, dog uten å undergrave fengslende melodikk.
Det er i disse dager rundt 30 år siden Def Leppard slapp den nå klassiske «Hysteria», et album de hadde brukt tre år på å lage, og som skulle selge i over 25 millioner eksemplarer. Dette er en av en liten håndfull skiver som har solgt til Diamant i Statene (over 10 millioner), noe som i disse streamingtider aldri kommer til å skje igjen.
Tysklands fremste gitarvirtuos Michael Schenker har hatt en lang karriere siden han debuterte sammen med sin bror Rudolf på første skiva til Scorpions på tidlig 70-tall, via massiv suksess med UFO til sitt eget Michael Schenker Group på 80- og 90-tallet. Etter noen år i tåkeheimen er han nå i full vigør igjen, og har akkurat gjenopplivet sin gyldne æra med en serie konserter og en live DVD/CD, hvor han med seg alle tre MSG-vokalistene fra 80-tallet. Da vi først fikk Schenker på tråden fra sitt hjem i Brighton, skravlet han non stop i en time. Her er et komprimert utdrag av ordflommen.
Jeg har akkurat har sett det mildt sagt overraskende liveklippet av Muse med en tilbakevendt Brian Johnson fullstendig smashe Back In Black og fått gåsehud igjennom klærne, og det satte konteksten for denne torsdagskvelden hvor AC/DC-historiens litt mindre etablerte vokalist Dave Evans sto for underholdningen backet av våre helt egne Barbed Wire. En konkurranse de var dømt til å tape, men det kunne da bli en trivelig aften allikevel?
Den moderne proggens gudfar er ute med sin nye soloskive «To The Bone», og vår utenrikskorrespondent i London fikk litt fakta på bordet om Steven Wilsons fremtidsplaner både i henhold til solokarrieren, Blackfield og Porcupine Tree.
Med ”Medusa”, englendernes femtende studioplate, krysser Paradise Lost klinger med eget arvelodd. Manøveren lå i kortene. Nick Holmes vender seg til gresk mytologi og vestens litterære kanon når han ordsetter et album som kunne vært tilvirket på noenlunde samme tid som ”Shades Of God”.
Man skulle tro at det ville bli en smule vanskelig å følge opp en skive som “To The North”, men den slags utfordringer byr tydeligvis ikke på særlige problemer for Kari Rueslåtten. “Silence Is The Only Sound” byr på ti nye stemningsfulle låter.
Trolig vil ”Malina” generere delte meninger blant Leprous-fansen, men bandets uvilje mot å repetere fordums skiver fortjener påskjønnelse. Jeg legger ikke skjul på min tiltagende begeistring for nordmennene, som med ”Coal” og særlig ”The Congregation” ble nåtidens ypperste forvaltere av melankolsk, progressiv rock.
Enkelte ganger blir man så til de grader påmint hvorfor man ble rocker. Én ting er når band man digger leverer som forventet live, en helt annen ting er når band man ikke har noen særlige forhåpninger til ender med å blåse en stakkar sønder og sammen. Etter å ikke ha blitt overbevist av debutskiva, for å si det mildt, hadde jeg egentlig et litt småsurt skriv klart; Om hvorvidt noen som helst av de tilstede ville vært tilstede med en annen bassist i bandet, om hvorfor nevnte bassist gidder å bruke tid på fjaseriet når han allerede spiller i et av verdenshistoriens største og beste band, og om hvorledes skribenter bør bruke tiden sin på ubeskrivelig tant på en fotballsøndag og mer til. «Don’t quit your day job mr. Harris» skulle den i utgangspunktet avslutte med.
Det er nesten 20 år siden QOTSA debuterte med sitt selvtitulerte album i 1998. Jeg kunne brukt de neste 10 minuttene på å ramse opp bandmedlemmer (ca 15!), og sikkert minst like lenge til å snakke om sideprosjekter til den eneste konstanten i QOTSA, Josh Homme. Jeg tror at bandet alltid har vært en dårlig fordekt solokarriere for Josh Homme. Alle de han har samarbeidet med i løpet av årene har formet musikken og uttrykket til QOTSA til noe som er lett definerbart, men også noe som stadig endrer seg og utvikler seg. Og gjennom andre band, artister og sideprosjekter tar han med seg en essens som han bruker i sin «dayjob» Queens Of The Stone Age.
For mange progrock-entusiaster har Steven Wilsons plater etter millenniumskiftet vært viktige holdepunkter. Ikke minst er dette fordi Wilson i motsetning til mange andre band og musikere innenfor den progressive rocketradisjonen, faktisk fra tid til annen har klart å uttrykke noe litt «eget». Leke med de store høvdingene har han også fått lov til; blant annet som studiotekniker hos Ian Anderson og i forbindelse med de restituerte utgavene av for eksempel «Aqualung» og «Thick As A Brick».
Det er nøyaktig ett år siden sist indiedronninga Polly Jean Harvey besøkte Oslo, under Øyafestivalen i fjor. Og det showet vi fikk servert i Oslo Spektrum var ikke helt ulikt. Hun turnerer fortsatt med sitt nyeste album «The Hope Six Demolition Project», og det var herfra vi fikk flest låter denne kvelden, i tillegg til den forrige applauderte skiva «Let England Shake».
Vi dristet oss til et lite besøk på hovedstadens hipsterfestival i Tøyenparken for å få med oss det lille utvalget på plakaten som kan minne om rock. Det skulle bli fire dager med ujevnt vær, med alt fra høljregn og gjørme til strålende sol, hvor de musikalske høydepunktene var Pixies, Testament, Ryan Adams og Bel Canto.
Det kan virke en smule overkill å gi ut en boks med den samme konserten i tre ulike formater – på BluRay, på DVD (trenger man egentlig begge deler?) og på to CDer. Men som massiv supporter av Richie Kotzen, Billy Sheehan og Mike Portnoys powertrio, så tar vi imot alt vi kan få med åpne armer, hvem vet når vi neste gang får nytt materiale fra denne sensasjonelt fingernemme gjengen?
Brødrene Ron og Russel Mael er ikke helt som alle andre brødre. I over 45 år har de stadig utfordret lytterne under navnet Sparks. Å gi en enkel beskrivelse av musikkstilen deres er litt som å beskrive hvordan fargen blå lukter. En kontinuerlig higen etter fornyelse har gjort at diskografien spenner over alt fra synthpop til glamrock og new wave. Sist gang brødrene gjestet Oslo var det kun de to på scenen på Parkteatret. Denne gang hadde de imidlertid med seg fullt band, noe som gjorde at de telte hele syv mann på scenen denne tirsdagskvelden.
Det er fort gjort å glemme hvor svære Ugly Kid Joe var på begynnelsen av 90-tallet. De debuterte med det som fortsatt er Tidenes Mestselgende Debut-EP, «As Ugly As They Wanna Be» med monsterhiten «Everything About You», og turnerte verden som support for Ozzy, Def Leppard, Bon Jovi og Van Halen. De ga ut tre skiver før grungen utryddet Ugly Kid Joe og deres like, men den dag i dag er det vanskelig å skru på P4 uten å høre «Cats In The Cradle».
Vi lever i en baklengs verden der innholdsløse tilfeldigheter blir kjendiser, de største kjendisene blir presidenter, og gravrøvere fyller rockeklubber med hologrammer. Midt inne i all denne elendigheten, i sommer-Oslos turistinfiserte pengemaskin på Karl Johan, får vi mot alle odds presentert et kulturprodukt fra en tid der talent og hardt arbeid hadde større gateverdi. Fra første låt er det tydelig at publikum og band samarbeider om noe ekte. «You’ve got desire, so let it out! You’ve got the power, stand up and shout!»
Det siste året har det italienske plateselskapet Frontiers gitt ut en rekke DVDer hvor produksjonen har vært heller statisk og kjedelig, og filmet med 3-4 kameraer, som f.eks. Treat og Graham Bonnet. Det har vært helt uinteressant å se mer enn en gang, selv om den tilhørende liveskiva kanskje har vært glimrende. Så det var med en smule angst og usikkerhet vi puttet den første live-DVDen fra Norges ubestridte progmetal-konger Circus Maximus i spilleren og vrengte opp volumet.
Når thrashlegenden Dave Mustaine tar med sitt band Megadeth til et fullsatt Sentrum Scene, så er forventningene mildt sagt skyhøye. Thrash metal er en tidløs sjanger som aldri blir utdatert og der har Megadeth, i regi av Dave Mustaine, vært pionerer fra dag 1. Den bitre hendelsen der Dave ble kastet ut av Metallica er i dag historie. Mustaine har for lenge siden bevist for hele verden at han er kongen av thrash metal med sine supertighte riff og sosialkritiske tekster.
En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste tre år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock, bluesrock og progrock, og serverer nærmere seksti band på fire scener over tre dager, for et godt voksent og hensynsfullt publikum som hovedsakelig er der for musikkens del. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.
Tyske Unisonic er ute med sin tredje utgivelse, denne gangen er det live fra Wacken Open Air 2016 som gjelder. Og etter første gjennomhøring får jeg mest lyst til å hyle ut: Stopp pressen! Jeg har løst livets aller største mysterium. Glem himmelen, glem helvete, det er reinkarnasjon som gjelder. For nå er det avslørt en gang for alle: Michael Kiske er en reinkarnasjon av Elvis Presley!?! Man kan dog lure på hvordan dette kan ha gått seg til i og med at Kiske er født i ’68 mens Kongen døde i ’77. Vel, et mysterie av gangen, vi får ta det kompliserte på et senere tidspunkt.
Så var det de tyske legenders tur til å returnere med deres 15. utgivelse, og den første med nykomlingene Uwe Lulis og Cristopher Williams – henholdsvis på gitar og trommer. Hvordan låter så de evigunge herrer Wolf Hoffmann og Peter Baltes samt «han nye» vokalisten Mark Tornillo i samsvar med unggutta?
Alder er intet hinder når Vincent Furniers artistiske alter-ego stadig evner å forynge seg. Etter årtusenskiftet har tungrockens Kaptein Krok gjort flere gode skiver – og et par kalkuner. Lite kunne imidlertid forberede oss på ”Welcome 2 My Nightmare”, som utkom i 2011. Ikke bare er dette Coopers ypperste, mest musikksubstansielle katalogforekomst siden underkjente ”Dada”; opuset kastet stiliserte stakitter på bålet, og så herrene Furnier og Ezrin gjenopplive Alice Coopers savnete rockekabaretlineament, dog lastet med moderne, driftige overraskelser.
Det er bare ett år siden legenden (og det er ikke et uttrykk vi strør om oss!) Alice Cooper sist besøkte Norge og Tons Of Rock, og to år siden forrige Oslo-besøk på samme scene, men det ble fortjent nok fulle hus på Sentrum Scene til tross for at det var en mandags kveld i fellesferien. Cooper og hans eminente band har hatt to hele fridager i hovedstaden etter en suksessfull opptreden på Buktafestivalen i Tromsø, og de fem musikerne i bandet hans benyttet anledningen til å ta en uformell og festlig konsert på Hard Rock Cafe kvelden i forveien, hvor de delte på mikrofonen og dro igjennom låter av The Ramones, Motörhead, Cheap Trick og selvsagt et par Cooper-klassikere.
Tommy Victor og hans hjertebarn Prong er tilbake, og det vekker jo nostalgiske minner for oss som fikk utdelt musikksmaken på starten av 90-tallet. Ikke så mye har forandret seg foruten en knall og moderne produksjon da det fortsatt er vanvittig fengende groove/thrash metal det fortsatt går i, og det kan trekkes klare røde tråder tilbake til hans/deres klassiker «Snap Your Fingers, Snap Your Neck» omtrent på hvert eneste spor i løpet av skiva.
Det skal innrømmes at selv om undertegnede har en nærmest pinlig mengde av Mr. Big-skiver i CD-hylla (21…), så har jeg ikke gått i taket over de første to skivene de slapp etter gjenforeningen, «What If…» (2011) og «…The Stories We Could Tell» (2014). Det har virket som om de har vært mer gira på å reposisjonere seg som et klassisk, 70-tallsinspirert bluespreget rockeband à la Cream eller Humble Pie, og låtene har vært mer fokusert på et tungt, sløyt groove enn på de mer melodiske riffene og refrengene som gjorde meg til fan i utgangspunktet.
Er ikke det snodig, hvordan “The Final Countdown” snakkes ned av omtrent samtlige tatoverte mennesker over det ganske land, men sett den på etter at de har fått seg en halv kald, og de synger av sine lungers fulle kraft og trakterer luftgitar, trommer og keyboard som om de aldri hadde gjort annet? Du kan mene hva du vil om låta, men at det er få mennesker igjen i den vestlige verden som ikke har en eller annen form for kjennskap til låta, er det ingen tvil om. En hit på denne størrelsen er et tveegget sverd for et band, Europe har en laaaaang rekke sterke, beintøffe rockelåter, men vil for evig bli ansett som et one-hit wonder av stor overvekt av det rockelyttende publikum.
Et godt voksent publikum møtte lørdag opp på Rockefeller for å få med seg Uriah Heeps første Oslo-konsert siden 2006. De kjørte i gang med signaturlåten «Gypsy», til fansens store glede. Vokalharmoniene og samspillet sitter som det skal og det lover å bli en hyggelig kveld.
Norway Rock Magazine tok turen til Øyesletta i Kvinesdal for å sjekke ut hva Norway Rock Festival hadde å by på i år. Festivalen gjorde comeback i fjor, etter å ha ligget i dvale i fem år, og med navn som Europe, In Flames og Seigmen på plakaten i år syntes vi det var verdt å legge ut på landeveien.
Hva skal man si. De legendariske boogierockerne, Status Quo, fortsetter med å pøse ut live-materiale på markedet, avbrutt av samleskiver. I hvert fall virker det sånn, for etter hvert har det blitt så mange at enhver person som har fulgt bandet, om ikke så altfor tett, kan miste oversikten.
Det italienske plateselskapet Frontiers fornekter seg ikke – All 4 1 er nok et av prosjektene som er skrudd sammen som en annen Frankenstein av mer eller mindre kjente navn fra diverse band.