Kategorier
Live Nyheter

Beth Hart @ Sentrum Scene, Oslo

Beth Hart reiser for tiden verden rundt for å promotere fjorårets album «Fire On The Floor», og satte punktum for årets turné på Sentrum Scene denne onsdagskvelden, før hun drar ut på ny runde i februar.

Onsdag 29. november 2017

Beth Hart reiser for tiden verden rundt for å promotere fjorårets album «Fire On The Floor», og satte punktum for årets turné på Sentrum Scene denne onsdagskvelden, før hun drar ut på ny runde i februar.

Aftenen ble delt inn i bolker, hvorav den første ble gjennomført med hovedpersonen selv i fri flyt bak mikrofonen. Med seg på scenen hadde hun Jon Nichols på gitar, Bob Marinelli på bass og Bill Ransom på trommer. Denne delen av settet ble innledet av den allsangvennlige «Get Your Shit Together», «Baby Shot Me Down» fra fjorårets skive og en nesten gladjazzete versjon av «Lifts You Up». Deretter fikk vi høre historien bak «Let’s Get Together»; om hvordan en ex-ungdomskjæreste hadde dumpet henne til fordel for venninna hennes som hadde større pupper, hvorpå hun tok hevn med å ligge med broren hans. En låt med humoristisk tekst som man kanskje skulle tro ble skrevet for lenge siden, men den ble altså gitt ut i fjor. En vakker versjon av «Close To My Fire» fikk avslutte denne innledende delen av settet.

Neste bolk med låter ble utført med piano. Etter å ha inntatt pianokrakken kunne Beth fortelle at hun hadde lovet sin norske svigerinne å spille «With You Everyday», og siden hun ventet barn med broren hennes måtte hun nesten innfri det ønsket. Hun fortalte videre at hun alltid følte seg så hjemme i Norge, og at det å spille konsert her var som å være på fest hjemme hos henne selv. Mulig det er et publikumsfrieri hun ytrer i hver by, men det hjelper vel utvilsomt å ha en bror som bor i Norge. «Jazz Man» fulgte deretter, før vi fikk Tom Waits sin «Chocolate Jesus». Verdens beste sang i følge Beth Hart, eller «It’s too good to be true» som hun sa. «I’ll Take Care of You» ble ett av kveldens høydepunkter – en gammel klassiker som hun har spilt inn en versjon av sammen med Joe Bonamassa. «Leave The Light On» fra 2003-skiva med samme navn ble et gåsehudøyeblikk, der hun satt helt alene ved pianoet mens gutta tok seg en pause. Bak pianoet kom stemmen hennes virkelig til sin rett, og publikum var overraskende stille – det var overhodet ikke noe problem å høre de roligste partiene i låta. «As Long as I Have a Song» og «Fire On The Floor» ble også utført alene på piano.

Gutta kom tilbake for å delta i neste bolk av settet, som var en akustisk del. Beth Hart fant også frem kassegitaren og de hadde en liten sittende jamsession med låtene «Good Old People», «Isolation», «Broken And Ugly», «Is That Too Much to Ask» og «By Her». Sistnevnte såpass rolig at trommisen gikk over til kastanjetter. Dette var den kjedeligste delen av konserten, ikke fordi jeg ikke liker kassegitarer eller kastanjetter, men fordi det var de minst interessante låtene.

Deretter ble det et par låter på piano igjen; «Learning To Live» og Monkey Back». Førstnevnte ble en høydare, etter at Beth hadde fortalt at låta var en sann historie. «I’ll be 46 and I still don’t know how to live or love. But I’m trying», innrømte hun. Siste låt ut på den opprinnelige settlista var «Delicious Surprise», med Beth Hart tilbake ved mikrofonstativet, helt uten instrumenter igjen. Med desto mer hopp og sprett. Før hun gikk av scenen ble vi ønsket god jul, med oppfordringen «Take good care og each other».

Etter en runde med trampeklapp kom Beth & co ut igjen på scenen for å gi oss fire ekstra låter, anført av «Swing My Thing Back Around» – «a happy song» som Beth selv kalte den fra pianokrakken. Pianoet ble også benyttet under «Bang Bang Boom Boom», og midt i låta skvatt vi til da vi plutselig hørte en mannstemme i mikrofonen. Gitarist Jon Nichols åpnet munnen for første gang denne kvelden og ble med på koring. En fin versjon av «Picture In A Frame» fra den nyeste skiva fulgte så, før en i salen ropte at hun måtte spille «Mama This One’s for You». Hvilket hun også gjorde. Helt alene på piano, etter at hun først hadde fortalt oss hvor mye moren hennes betydde for henne og hvor viktig det var for henne at moren så at hun hadde oppnådd noe i livet. Midt i låta knakk hun faktisk sammen og måtte ta seg en liten gråtepause, hvor hun kunne betro oss at hun var så takknemlig for å være her og for at hun har blitt frisk – og har fått sjansen til å bli eldre. Beth Hart har nemlig tidligere slitt med både rusproblemer og psykiske lidelser. Hun fikk samlet seg igjen og gjennomførte låta, og etter litt over to timer takket gjengen for seg.

Beth Hart synger sabla bra live, og musikken hennes blir levert med masse energi og innlevelse. Det samme kan jeg dessverre ikke si om bandet. Det synes jeg rett og slett ble litt tamt. Bandet besto av tre karer som vitterlig ikke gjorde mye ut av seg på scenen. Mye mulig det var meningen for at Beth skulle få skinne, men jeg synes det trakk ned hele opplevelsen. Det positive med solokonserter er at lyden åpenbart blir skrudd til det beste for vokalisten, i motsetning til band hvor for eksempel gitaristene gjerne vil stjele en del av fokuset. Her var det klokkeklar lyd på vokalen. Det var egentlig veldig god lyd generelt.

Kveldens repertoar var godt fordelt over hele karrieren, med hovedtyngde på låter fra «Fire On The Floor» (2016), «Leave The Light On» (2003) og «Screamin’ For My Supper» (1999). Men litt skuffet var jeg da jeg tuslet hjemover, over å ikke ha fått mimret meg tilbake til Californication med «My California».

4,5/6 | Marianne Lauritzen

Foto: Geir Kihle Hanssen