Med tanke på at forrige skive fra 80-tallets fremste metalbabe kom ut mens Gro Harlem Brundtland var statsminister i Norge, var det kanskje ikke mange som forventet å høre noe mer fra Lita Ford. Den gang var hun fortsatt i 30-årene, og der er jaggu ikke mange kvinnelige artister som gjør comeback som 51-åring etter fjorten års taushet. Vi fikk nylig en døgnvill Lita Ford på tråden fra Florida, og fikk svar på tiltale.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Tyler Clinton
– Dette er kanskje spørsmålet som du har fått oftest i år, men her får du det en gang til: Fjorten år siden forrige skive!? Hvor i helvete har du vært??
– Hehe. Siden 2001 har jeg levd livet i sus og dus med mann og barn på en karibisk øy som er så liten at du ikke finner den på kartet engang. Men alt blir kjedelig i lengden, og jeg var lysten på å stå på en scene og spille gitar igjen.
– Du må da ha gjort noe siden du forsvant sporløst i 1995? Og hvorfor la du opp? Var det The Evil Overlord Kurt Cobain og hans medsammensvorne undersåtter som la karrieren din i grus, i likhet med alle andre LA-rockeres?
– Ja, det stemmer. På 90-tallet sank interessen for heavyrock dramatisk, publikum kjøpte ikke skivene lenger, plateselskapet backet oss ikke opp lenger, og alt ble tungt. Det var rett og slett ikke gøy lenger, og jeg hadde stort sett turnert og spilt inn plater nonstop siden jeg var 16.
– Jeg har en teori om at Kurt Cobain ikke begikk selvmord, det var sikkert Kip Winger og/eller Bret Michaels og/eller Don Dokken som stappa hagla i kjeften hans og trakk av mens de klappet og lo.
– Haha! Ikke utenkelig! De har motivet i hvert fall! I 1994 traff jeg ex-Nitro-vokalist Jim Gillette, mannen i mitt liv, som jeg giftet meg med, og vi fikk to barn sammen. Vi flyttet litt rundt i USA, men fant oss ikke helt til rette noe sted, inntil vi slo oss ned på denne lille øya i Turks & Caicos Islands, det er en britisk koloni like nord for den Dominikanske Republikk. Gitarene mine ble liggende urørt i noen år mens jeg var mamma og kjærlig hustru på heltid. Men Jim bygget et studio her, og for noen år siden begynte vi å skrive låter sammen. Og da sønnene våre begynte å bli store og innså at mamma hadde vært rockestjerne, begynte til og med de å mase om at jeg måtte gjøre noe mer innen musikken.
– La oss gå litt tilbake i tid her. Når begynte du å spille gitar, og hvem var dine store forbilder?
– Jeg var 11 år da jeg plukket opp gitaren, og det føltes riktig med en gang. Mine største gitarhelter var, eller er, Ritchie Blackmore og Michael Schenker. Jeg har også hørt mye på Jimi Hendrix og Jimmy Page, så klart, og jeg bare elsker Johnny Winter. Av vokalister må jeg trekke frem Mick Jagger, han kan synge telefonkatalogen og få det til å høres intenst og sensuelt ut.
– Etter at Runaways (som vi hadde fått streng beskjed om å ikke spørre noe om) ble oppløst, tok det noen år før du solodebuterte med «Out For Blood» i 1983. Hva husker du fra denne perioden?
– Jeg var veldig innstilt på å markere meg som en gitarist, og valgte derfor å danne en powertrio, slik at det ikke skulle være noen tvil om at det faktisk var jeg som spilte gitarsoloene, hverken på plate eller live. Jeg jobbet veldig med å klare å spille godt uten å måtte stirre på strengene, samtidig som jeg skulle synge og underholde publikum. Det kjedeligste jeg vet er artister som står på scenen og stirrer på sin egen venstrehånd i to timer!
– «Out For Blood» sank som en stein, (Pussig! Den burde solgt til platinium bare på grunn av coveret!) men på oppfølgeren «Dancin’ On The Edge» hadde du et backingband som begge har markert seg senere.
– Ja, bassisten min på den skiva, Hugh MacDonald, har spilt med Bon Jovi i rundt 15 år nå tror jeg, men han er fortsatt ikke med i bandet stakkars! Og Randy Castillo gikk videre til å bli trommis for både Ozzy Osbourne og Mötley Crüe. Han var en virkelig herlig fyr, alltid lystig og med på moroa. Jeg så han spille på en liten klubb i Los Angeles i 1983 og tilbød han jobben, og han gjorde det jo greit siden! (Randy Castillo døde av kreft i 2002)
På denne skiva fikk du din første solohit, «Gotta Let Go».
– Ja, den var masse på radio, og vil nok stå på setlista min på kommende konserter også.
– Ozzy rappa trommisen din, men til gjengjeld fikk du kona hans som manager, og en monsterhit med en duett med Ozzy, balladen «Close My Eyes Forever».
– Ja, på min 1988-skive «Lita» begynte virkelig ting å skje. «Close My Eyes Forever» var på Billboard Topp 10, og «Kiss Me Deadly» ble en annen MTV-favoritt. Jeg turnerte verden over med svære band, og fikk spille foran hundretusener av mennesker. En fantastisk tid.
– Stemmer, du var bl.a. i Drammenshallen i november 1988 som support for Bon Jovi. Og så var 80-tallet over og grungepesten kom og la heavyrocken i grus. Regner du oppfølgerne «Stiletto» og «Dangerous Curves» som fiaskoer?
– Salgsmessig var de nok det sammenlignet med «Lita»-albumet, selv om jeg fortsatt står for det musikalske 100%. Plateselskapet mitt på den tida byttet ut både presidenten og visepresidenten, og de nye kostene var kun interessert i det som skjedde i Seattle. Det var veldig skuffende for meg, og det minte meg om det som skjedde på 70-tallet, da punken kom og torpederte markedet for rock og glam. Min 1995-skive «Black» fikk null backing, og da følte jeg det var like godt å gi seg og satse på familielivet.
– Men alt går i sirkler, og rocken er tilbake igjen! Og da er også Lita Ford tilbake. Kan vi forvente noen Europaturne i løpet av 2010?
– Det får vi se på, jeg har veldig lyst, jeg er jo født i England med italiensk mor, så jeg har mine røtter i Europa. Men foreløpig er det ingen konkrete planer for det. men jeg håper.
– Du har jo akkurat kommet hjem fra noen ukers USA-turne med Queensrÿche, og der hadde du et forholdsvis kurant backingband… fortell litt om det.
– Haha! Ja, jeg hadde faktisk Queensrÿche som backingband på hele turnèen. Siden jeg er soloartist, kan jeg bruke de backingmusikerne jeg vil, og gutta i Queensrÿche øvde inn noen av mine låter. Og det var jo veldig praktisk, da trenger vi ikke skifte slagverk og gitarkabinetter underveis. Og svært økonomisk med færre munner å mette på en lang turnè!
– Så hvordan foregikk dette?
– Queensrÿche spilte først en drøy times tid med låter fra «Rage For Order» og «American Soldier». Deretter introduserte de meg mens Geoff Tate gikk av scenen. Vi spilte noen av mine nye låter før Geoff kom på scenen igjen og sang «Close My Eyes Forever» med meg, og deretter overtok Queensrÿche igjen, til slutt med sanger fra «Empire».
– Så du var ikke akkurat forband? Du var pauseunderholdning?? Ganske orginalt, får man si!
– Haha, ja, jeg har ihvertfall ikke hørt om noen andre rockeband som har gjort det på den måten. Queensrÿche-gutta var sweethearts og tok seg godt av meg, de er virkelig en gjeng smarte, vennlige og nesten intellektuelle karer. Overhodet ikke party animals.
– Og nå er det altså en ny skive ute. «Wicked Wonderland» heter herligheten, som har fått mildt sagt blandet kritikk. Utifra enkelte anmeldelser skulle man nesten tro at dette var Nine Inch Lita In Chains.
– For å være ærlig, har jeg nesten ikke hørt på musikk i det hele tatt siden 1995. Jeg ser aldri på MTV (Det er nesten ikke musikk der lenger heller, Lita!), hører nesten aldri på radio og har heller ikke kjøpt noen nye CDer på årevis. Så da er det nesten også umulig å bli påvirket av moderne artister, som enkelte av anmeldelsene hevder at jeg er. Og hadde denne skiva hørtes ut som «Lita»-albumet, så hadde jeg garantert fått kritikk for å ikke ha klart å fornye meg!
– Damned if you do and damned if you don’t?
– Akkurat! Denne skiva er 100% ærlig og fra hjertet, vi satte oss ikke ned og prøvde å høre slik eller slik ut, vi lagde låter som falt naturlig for oss. Og da blir jeg pissed off når jeg blir anklaget for å prøve å kaste meg på den nyeste trenden innen rocken, for jeg aner virkelig ikke hvordan den nyeste trenden høres ut! Men det er garantert det tyngste jeg noensinne har gitt ut.
– Så hvem har du med deg på laget?
– Det er hovedsakelig meg og Jim, siden mesteparten av den er innspilt i vårt hjemmestudio. Ex-WASP-trommis Stet Howland spiller på de fleste låtene, og den er produsert av Greg Hampton, som har jobbet med Alice Cooper. Live kommer jeg til å bruke PJ Farley på bass, som du kanskje husker fra Trixter. Han er en glimrende musiker og en fin fyr!
Wicked Wonderland er definitivt ikke hva man hadde forventet seg fra puddelrockens førstedame, men det får bli opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening om låtene. Da gjenstår det å se om vi får se Lita på Rockefeller i løpet av 2010.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2009