Frontiers
Journey er tilbake med sin andre skive etter at den filipinske Askeladden Arnel Pineda overtok stafettmikrofonen i bandet, og har litt å leve opp til etter suksessen med comebacket «Revelation» i 2008. Og førsteinntrykket er at de prøver definitivt ikke å surfe på samme formula som sist. I likhet med forgjengeren er også «Eclipse» produsert av Kevin Shirley (Iron Maiden, Aerosmith, Dream Theater, Black Country Communion), noe som i seg selv nærmest er en garanti for knall lyd på en skive. Men denne skiva er hardere og mer rocka enn noen Journey-utgivelse, kanskje med unntak av EPen «Red 13». Så hvis du hadde stempla Journey som et pusete overkommersiellt radioband, er det på tide å revurdere litt. Her er faktisk ikke en eneste av de balladene som Journey har blitt så kjente, elskede og hatede for. Dette er et gitardrevet album med masse shredding og soloer fra den eminente Neal Schon, mens keyboardene ikke er så fremtredende som man er vant til fra et band som Journey. Åpningslåta og første singel «City Of Hope» er ikke så instant som forventet, men har et sterkt refreng. og tar voldsomt av drøyt siste minuttet med tripling av tempoet og en sedvanlig heftig solo fra Schon. Journey med doble basstrommer? Jepp.
Trøkket fortsetter på «Edge Of The Moment», mens «Chain Of Love» er blytung, med et riff som like gjerne kunne vært signert Tony Iommi. (Jada, jeg snakker fortsatt om nyeste Journey her!) «Tantra» starter derimot som Journey på sitt mest pompøse og fløtepiskede, men vokser voldsomt i intensitet med fantastisk vokalinnsats fra Pineda, som virkelig rister av seg Steve Perry-spøkelset på denne skiva. De påfølgende «Everything Is Possible» og «Resonate» er kanskje skivas lettest tilgjengelige låter, i hvert fall de som først hektet seg fast i øregangene mine. «She’s A Mystery» begynner som en kassegitardrevet låt i Zeppelin III-stilen, men tar noe så inni helvete av de siste minuttene med det skitneste og mest groovy riffet som Journey noensinne har servert oss. Og sånn fortsetter det i over en time.
Det sier litt at de fleste låtene her passerer 6-minuttersmerket, og at kun de to siste låtene (deriblant en instrumental) er kortere enn 5 minutter. Da er tydeligvis ikke radioen hovedmålet med denne skiva. Journey tar sjanser her, og velger absolutt ikke den enkleste veien. Fansen vil garantert bli delt i synet på denne skiva, og mange vil antagelig bli skuffa etter de første par gjennomhøringene. Låtene er stort sett ikke så iørefallende som man er vant til fra AOR-kongene, men fansen bør ha tålmodighet til å gi den et par ekstra runder i CD-spilleren, for her er det mye snacks å oppdage, og den vokser for hver dag. (Intervju med keyboardist Jonathan Cain her!)
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 15.mai 2011