NORWAY ROCK MAGAZINE
Året er 1755 og Lisboa opplever det som er et av historiens dødeligste jordskjelv. Dette er temaet på Moonspells seneste album, og det er i hovedsak dette vi får servert på Vulkan denne søndagen. Nå er det lenge siden jeg har sett portugiserne og jeg blir kjapt imponert over hvor bra liveband dette er.
Ganske nøyaktig to år har gått siden debuten, “Finnmark”, kom ut som et hardt slag i mageregionen på norsk rock. Med en fot i punk og en i metall kavet Ondt Blod seg opp og fram, med treffsikre riff, bitende tekster og forrykende live show. Nå er finnmarkingene klare med oppfølgeren “Natur”.
Metal-legendene Judas Priest er ute med sitt 18. studioalbum, 44 år etter debuten, og kommer også til Norge i begynnelsen av juni for en konsert i Oslo Spektrum.
Jeg vil tro det tok ca. 45 sekunder fra introen var ferdigspilt, første låt ble most i gang til det hadde vært i hvert fall ett Kvelertak-medlem over gjerdet, flytende på ett svært begeistret og tettpakket Garagepublikum. Her var det rom for heavy-entusiasten, pønkeren, typen som var med damen, og damen som var med typen og folk vanligvis kledd i blazer og pentøy på arbeidet.
Når synth- og new wave-legenden Gary Numan besøker Norge for aller første gang, etter godt og vel 40 år i bransjen, er det ikke rart billettene rives bort på bare noen få dager når konserten settes opp på lille Parkteatret.
De aller fleste av Michael Schenkers fans jublet over fjorårets nyhet om at han skulle turnere sammen med bandet og vokalistene fra gullperioden hans med MSG på 80-tallet, og at turneen skulle følges opp med en skive med nye låter. Og nå er “Resurrection” her – og platetittelen er ikke misvisende.
En konstellasjon med vokalisten fra doom-metallerne Candlemass og gitaristen og låtskriveren fra melodicrockerne Treat høres kanskje merkelig ut på papiret, men hør på debutskiva til Revertigo, og du vil innse at dette funker faktisk helt briljant. Anders Wikström ga oss detaljene og bakgrunnshistorien, og en oppdatering på Treat.
Trond Holter er nok best kjent for de fleste som «Teeny» fra Wig Wam og gitaristen i Dream Police. Men i tillegg til å være en av landets mest undervurderte gitarister er han også en habil låtskriver. Det fikk vi et greit bevis på da han vant låtskriverkonkurransen Melodi Grand Prix og sendte Wig Wam til Eurovision Song Contest i 2005 med «In My Dreams». Ti år senere, i 2015, ga han ut konseptalbumet «Dracula – Swing Of Death». Noe av det bedre som ble sluppet innen kategorien melodiøs hardrock det året. Ryktene skal ha det til at dette var et prosjekt som i utgangspunktet var tiltenkt Wig Wam, men etter bandets oppløsning i 2014 steppet Jørn Lande inn på vokal i stedet.
Våre yndlingsbergensere i Pogo Pops har blitt skikkelige Oslovenner det siste året. Dette var deres tredje konsert i hovedstaden på under ett år, og det er nok også forklaringen på at det ikke var flere enn et par hundre sjeler inne på Parkteatret denne iskalde torsdagskvelden.
Dukes of the Orient betyr altså Orientens Hertuger – og Orienten er som kjent en gammel betegnelse på det fjerne Østen, eller Asia. Og tro det eller ei, men Dukes of the Orient høres nøyaktig ut som Asia. Men det er ikke helt tilfeldig. Hertugenes sanger og bassist John Payne var nemlig frontmann i Asia i 15 år, fra 1991 til 2006, og satt igjen med svarteper da orginalbesetningen bestemte seg for å gjenforenes, med John Wetton (R.I.P.) i stedet for Payne.
Revertigo er et nytt prosjekt for svenskene Anders Wikström og Mads Levén, mest kjent som henholdsvis gitarist/låtskriver i Treat og vokalist i Candlemass/ex-Malmsteen/ex-Treat. I utgangspunktet høres det kanskje ut som en merkelig kombinasjon, men de to herrer er nære venner og har i flere år hatt lyst til å gjøre noe sammen, og endelig kan vi høre resultatet. Og det er en særs hyggelig overraskelse.
Hvor skal jeg begynne? Ikke spesielt fan av de siste skivene til bandet, som var det størsteparten av konserten var basert på og jeg må ærlig innrømme at jeg tok meg i å kjede meg under mesteparten av kvelden. Heldigvis gjaldt det ikke de horder av turbojugends som fylte Rockefeller fra topp til tå denne lørdagskvelden i Oslo by, og det er jo tross alt dem Turbonegro spiller for.
Fjorårets nyhet om at Gåte skulle gjenforenes ble mottatt av vill jubel fra undertegnede, og følgelig var Rockefeller absolutt stedet å være denne fredagskvelden. Det var tydeligvis langt flere enige i da stedet har vært utsolgt lenge. Spørs dog om vaktene hadde fått med seg akkurat det, for selv ved angitt starttid var det fortsatt kø rundt bygget av spente tilskuere. Bra var det da at de ventet en smule med å gå på slik at alle fikk med seg starten.
Det er over ti år siden Toto sist spilte i Oslo Spektrum, ved de siste par besøkene var det smekkfulle Sentrum Scene som har tatt imot vestkystlegendene, og da har det vært sinnssykt høy stemning. En litt uforklarlig renessanse det siste året har tatt Toto tilbake til et nær fullsatt Spektrum, og faren med dette er ofte at man får med mange nisser på lasset; kvasifans som kun er interessert i de største radiohitene og som står og skravler igjennom resten av konserten. Men Oslopublikummet får likevel godkjent i entusiasme og deltagelse denne kvelden, til tross for at vi fikk enkelte låter som er forholdsvis obskure for andre enn hardcorefansen.
De nye britiske AOR-stjerneskuddene i Vega er ute med sin femte skive, og forventningene er store etter at de i 2016 leverte et monster av et album i «Who We Are». Også her er det masse fengende låter med refrenger som går rett inn i øret, godt inspirert av band som Def Leppard.
Musikk-bohemen Petter Carlsen spinner videre på sitt kritikerroste album «Glimt» som kom på markedet for snart et år siden, med å gi ut EP-en, «Glimt Av Glimt». Det føles imidlertid umulig å yte EP-en full rettferdighet som en selvstendig utgivelse når de tre utvalgte låtene, «Bensin», «Ekko» og «Majestet» er plukket fra et album som høstet femmere og seksere over hele Europa, samt var å finne på listen over fjorårets beste album i Norway Rock Magazine. Vi skal likevel gjøre et tappert forsøk.
Forrige decenniums ypperste norske folkrockband rakk aldri å få føling med begrepet styrt avvikling. I 2006 var det smertelig bråstopp, etter to glimrende album, flere ep-utgivelser og en håndfull minneverdige konserter.
Noe av det som definerer inntrykket av en skive er forventningene, og når folk fra to av Norges to største sleaze-rock band går sammen, nemlig Damien Doll fra Suicide Bombers og Sandy Hazard fra Dirtbag Republic er lista lagt godt på plass allerede der. Og lista ligger akkurat der den skal være, for det er lettbeint digg rawk med øllvennlig musikk som presenteres fra start til slutt her.
En mandagskveld midt på svarteste (eller rettere sagt hviteste) vinteren skulle man tro ikke var det mest gunstige tidspunktet å avholde konsert med de tyske metalveteranene Accept. Men joda, det var (i hvert fall for meg) overraskende bra med folk til stede, og galleri både på nivå to og tre var åpent. Konserten startet som annonsert kl. 21, og ikke uventet var det åpningslåta fra fjorårets album «The Rise of Chaos», nemlig «Die By The Sword» som fikk æren av å starte ballet. Fra første tone låt det tøft, tight og med spilleglede som man sjelden opplever.
I sjangeren AOR eller melodisk rock har britiske Blood Red Saints vært et av de mer spennende nye bekjentskapene de siste par årene. I anledning deres andre og hakket røffere skive «Love Hate Conspiracies» slo bandets vokalist og frontmann Pete Godfrey på tråden for å gi oss en oppdatering.
I fjor høst slapp a-ha sin liveutgivelse «MTV Unplugged – Summer Solstice», og er nå ute på veien for å bringe konsertopplevelsen ut til flere folk enn de som fikk gleden av å være tilstede under de to intimkonsertene som ble spilt inn på Giske i fjor sommer. Det mest overraskende med denne utgivelsen må vel være at MTV fortsatt holder på med Unplugged-konseptet. Hvem skulle trodd at reality-kanalen fortsatt hadde noe som helst med musikk å gjøre.
Det kan på ingen måte skyves under en stol at jeg var spent på denne skiva fra ett av Norges største rockeorkestre noensinne. De har til nå ikke gitt ut et eneste dårlig album, men vil det vare? Vi som har fulgt Turboneger noen år nå vet jo veldig godt at ingenting varer evig…
Vi sto foran en invasjon av rang da Dropkick Murphys ikke bare hadde fått med seg sine irskpunk-kumpaner i Flogging Molly for å vise oss hvor David kjøpte ølet, men også den gamle Sex Pistols-legenden Glen Matlock til å sette i gang showet.
Dette er min første Arch Enemy-konsert med deres nye vocalist Alissa White-Gluz, som tross alt har rukket å være med i fire år og to plater. Og ikke minst gitargud Jeff Loomis, som jeg sørget for å plassere meg foran, og som selvfølgelig får terningkast seks i briljanse.
Så var det på’n igjen. Kjønnshår-rockerne Steel Panther er tilbake med brask og bram til glede for et Sentrum som er pakket til randen av folk som hadde sine formative utelivsår på Stedet og Lusa Lottes Pøbb i Torgata i Oslo, cirka 1990. Og til irritasjon for alvorlige unge menn som mener at vi burde ha kommet lenger i 2018 enn å le av banal pubertetshumor levert med hylende gitarer og falsettvokal.
Geoff Tate har fått mye tyn etter det bitre 2012-bruddet med Queensrÿche, bandet han for 35 år siden var med på å starte i Seattle. Noe av kritikken av vært velberettiget, men deler av Queensrÿche-fansen har følt behov for å velge side og latterliggjøre alt Tate har gjort både før og etter bruddet – og det har vært unødvendig. For som vi fikk demonstrert på Hard Rock Cafe, så kan fortsatt Geoff Tate levere nøyaktig det fansen ønsker seg fra ham.
Østfoldbandet Dream Police ga bare ut to skiver på tidlig 90-tall før de klappet sammen, men begge disse (spesielt debuten) har oppnådd kultstatus, nok til at de nå, et kvart århundre senere, fyller Hard Rock Cafe to kvelder på rad når de gjør et sjeldent besøk i hovedstaden.
Det har gått litt over tre år siden Åge Sten Nilsen og resten av Ammunition ga ut sin debutskive «Shanghaied». Nå er de tilbake med en selvtitulert oppfølger. I følge Åge selv føltes det riktig å kalle denne plata for «Ammunition» for å markere at de nå er et fullverdig band, og ikke lenger Åges nye prosjekt med backingband som det føltes som i starten.
Tre år siden “Speedway”, debutalbumet til fire godt voksne engelskmenn ble sluppet til jevnt over svært gode kritikker. Denne oppfølgeren følger i noenlunde samme spor, men det er skarpere kanter, hardere gitarer, og det låter mer moderne enn den åpenlyse 80-tallsflørten som debuten hadde. Men Blood Red Saints er stadig klassisk AOR, som har hørt mye både på britisk melodisk rock som FM og Def Leppard, men også nord-amerikanske helter som Winger og Harem Scarem.
Rhino Bucket fra Los Angeles var ett av disse bandene som lå og vaket i vannskorpa på første halvdel av 90-tallet, men slo aldri helt igjennom, til tross for at fans av AC/DC burde tatt dem til sitt hjerte – men det ble kanskje for likt forbildene. (Eller så var bandnavnet for crappy.) Det er hard gyngende tregrepsrock med to gitarer, bass, trommer og en vokalist som høres ut som en cocktail av Bon Scott og D.A.D.’s Jesper Binzer, med en neve grus slengt inn i miksen.
Duoen Marie Munroe og Christer Knutsen er ute med sin debutskive. Det vil si, noe nytt samarbeid er dette ikke. Munroe og Knutsen har bidratt på hverandres soloalbum siden 2004, hele syv utgivelser har det blitt, men dette er altså første gang de gir ut et helt album sammen. Og det var ingen dum idé, for man kan vel trygt påstå at de er enda sterkere sammen enn på egen hånd.
Mannen de fleste kjenner som gitaristen og låtskriveren i a-ha har vært en travel mann det siste året. Ikka bare har han gitt ut “Unpluggged”-skive med a-ha, og skive med sideprosjektet Waaktaar & Zöe, men han har også fått Savoy opp og gå igjen. “See The Beauty In Your Drab Hometown” er den første skiva med nytt materiale på 14 år, og NRM fikk i den anledning audiens med herren hjemme i villaen på Oslos beste vestkant.
Nylig fikk Norge besøk av de amerikanske virtuosene i Mr.Big for første gang på et kvart århundre. Vi kjørte bandets gitarist Paul Gilbert til veggs i et hjørne av en hotellobby i Drammen, og hadde en riktig gøyal halvtime med den tunghørte bluesfanatikeren.
Når man nevner navnet Michale Graves så kommer man ikke utenom Misfits. Bandet står som et av de mestselgende, kontroversielle og mytiske punkbandene noen sinne. Med en lineup bestående av Glenn Danzig, Doyle, Jerry Only og ROBO var de på begynnelsen av 80-tallet på sitt mest kreative.
De har vist en ikke ubetydelig hevelse av nivå fra debuten til den tredje utgivelsen de nå forærer oss, Norsk Råkk. De setter i gang med et nynnevennlig gitarriff før blåserekka kommer etter, og vi er i gang.
Som tittelen mer enn antyder, får vi her en dose gamle Deep Purple-låter – forrige studioskive fra Whitesnake var “The Purple Album”, et totalt overflødig album med svakere versjoner enn originalene. Men i disse liveversjonene spruter det atskillig mer.
Bergenserne i Audrey Horne er plateaktuelle med sitt nye album «Blackout» hvor de nok en gang befester sin posisjon som ett av landets ypperste hardrockband – og ikke minst liveband.
Under deres lille Norgesturné og i forbindelse med deres siste slipp «Homeless» fikk vi innpass til en aldri så liten prat med The Savage Rose eneste gjenværende originalmedlem Annisette Koppel. Med mye historikk på hjertet trosset hun halsproblemer og skrantende helse for å gi oss et innblikk i et av Skandinavias lengstlevende band.
Det var ingen tvil om hvor spenningen lå under årets første konsert for undertegnedes del. Etter at Tony Harnell atter en gang forlot skuta for noen måneder siden måtte de på ny få inn en erstatter, og for ikke veldig lenge siden ble det klart at valget falt på det relativt ubeskrevne bladet Baol Bardot Bulsara. Skulle han klare å fylle de enorme skoene Harnell etterlot seg?
Det har bare gått litt over halvannet år siden forrige slipp fra de svenske sirkusartistene, og det var ikke et hvilket som helst slipp – nemlig mastodonten «Feathers & Flesh» som undertegnede ikke bare høylytt utkåret til årets beste album men som også moste seg rett inn i samme undertegnedes favorittskiver igjennom alle tider og fortsatt befinner seg der. Så hvordan hopper man etter Wirkola når man er Wirkola selv og akkurat har landet til 20 i stil? Er det fysisk mulig å overgå den kolossen av en skive?
Det er ingen grunn til å ha høye forventninger når et band spiller sin første konsert på mange år, og spesielt ikke når halve bandet bor på den andre siden av Atlanterhavet og knapt har hatt anledning til å øve med resten. I tillegg skulle dette være et releaseparty for en skive som ennå ikke var utgitt, og som bare noen utvalgte i platebransjen og media hadde hørt – kunne dette i det hele tatt gå bra?
Det har gått tre år siden Audrey Horne ga ut kritikerroste «Pure Heavy», men nå er endelig Bergensgutta tilbake med oppfølgeren «Blackout». Og for en kanonskive de har laget denne gangen!
Tradisjonen tro er kreativiteten til sjef Al Jourgensen på sitt beste jo mer galskap landslederen over der byr på. Og når landslederen for tiden heter Donald Trump er forventningene rundt rykende ferske «AmeriKKKant» høye. Vi lot sjefen sjøl forklare sitt syn på tilstandene og prøvde å få inn et par ord om musikk iblant politikken og.
Det er ikke mange band i dette langstrakte landet vårt som krever mindre introduksjon enn Raga Rockers. Alle har et forhold til Raga og alle har en Raga-låt som betyr noe spesielt for dem. Så det å starte 2018 med en Raga-konsert på et for lengst utsolgt Rockefeller føles helt riktig. Det er viktig å få på plass grunnfjellet og en skikkelig forankring før man bestemmer seg for å teste ut nye musikalske farvann i det nye året.
Det er ganske nøyaktig to år siden Beasto Blanco besøkte hovedstaden for første gang. Den gang spilte de på lille svette Revolver for en håndfull mennesker, mens de nå, med to album i kofferten, kunne steppe opp et hakk til Hard Rock Cafe. Men heller ikke her var det utsolgt.
Midt mellom ny utgivelse av Black Label Society og øvinger med Ozzy etter å ha nylig blitt gjenforent med sjefen sjøl tok verdens siste gitarhelt Zakk Wylde seg tid til en prat med oss om alt fra alle prosjekter han er involvert i, og Justin Bieber.
Supergruppa Black Country Communion, bestående av vokalist/bassist Glenn Hughes (Deep Purple, Black Sabbath, Trapeze), trommeslager Jason Bonham (Led Zeppelin, UFO, Foreigner), Derek Sherinian (Dream Theater, Alice Cooper, Billy Idol) og blues-rock gitarist/vokalisten Joe Bonamassa, tok Wolverhampton Civic Hall med storm på den første av kun to eksklusive konserter i Europa i kjølvannet av deres nyeste utgivelse ‘BCC IV’.
Der kom siste spikeren i kista. Nå er lokket så til de grader smelt på plass. Med mindre du har okkulte tanker og fantasier er det ingenting som kommer til å rikke på det kistelokket der. Det er boltet fast. Naglet. Ta farvel med livet, det er over nå. Kanskje man flagrer inn igjen i en eller annen bisarr fantasi – hvem vet, men la i så fall den fantasien starte med The Dogs.
En håndfull spesielt inviterte journalister, fans og bransjefolk er i kveld samlet for en spesiell showcase i forbindelse med utgivelsen av det nye albumet til Warrior Soul, «Back On The Lash». Det hele finner sted på The Joint i London, og vil vise seg å bli et intimt, nært og personlig møte med den beryktede Kory Clarke og bandet hans. Stemningen er til å ta og føle på.
Nok et år har kommet til veis ende og vi tar et musikalsk tilbakeblikk på året som ligger bak oss. Under finner du en Topp 15-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
«20 years ago we were a Darkthrone cover band. We still are.» Selv etter 30 konserter i 16 land den siste måneden virker det ikke som om vokalist Aðalbjörn Tryggvasson i Sólstafir har mistet piffen akkurat. Islendingene har tatt med seg landsmennene i Árstíðir og det danske fenomenet Myrkur land og strand rundt i Europa i anledning bandets nyeste album, «Berdreyminn», så her var det bare å legge vekk Sølvguttenes Best of-skive og innfinne seg på Parkteatret.
Audrey Horne har den siste tiden vært opptatt med å spille inn sin nye plate «Blackout» som slippes 12. januar, og har derfor vært lite å se live i 2017. Årets eneste konsert i Oslo-området fant derfor sted i Sandvika, og alle som kjente sin besøkelsestid denne lørdagen i julebordsesongen satte nærmest ribba i halsen da dette formidable livebandet tok turen over fjellet og inntok et stappfullt Baracoa i Sandvika.
Når det nærmer seg jul renner trøndere på Motorpsycho-konsert. Det årlige evenementet, som finner sted på Byscenen i Trondheim, har nemlig blitt en tradisjon. Imidlertid er ikke det like trist eller koselig som det høres ut til; for selv om Motorpsycho hvert år stiller med et «repertoar» vet man aldri hva det faktisk rommer.
Omtrent samtidig som klokkene ringer julen inn inviterte Big Bang Oslos borgere til et avbrekk fra tidens tjas og mas og gjorde det med stil. Foran et så å si utsolgt Sentrum Scene bød de opp til dans og leverte en konsert verdig et av Norges beste liveband.
Svenskene med det fruktesløse bandnavnet har noe på gang… Jeg påskjønner trioens smått progressive indierock, farget av så vel førende grungeband som kunstpopartister og forvaltere av moderne symfonisk rock. Egenart er riktignok på hell i herværende leir, men Marcus Pehrssons mannskap utviser melodisk og musiserende teft, som foranlediger løfterike spor som ”The Great Escape”, ikke direkte i strid med Von Hertzen Brothers’ idiom, og At The Drive-In-parafraserte ”Astronaut”. En uspiselig mengde opplagte løsninger avskjærer videre kritiske utmerkelser, men, som sagt, svenskene har noe på gang.
Fem år har gått siden den smått sensasjonelle «Pandora’s Piñata» slo fullstendig knockout på undertegnede, og siden sist har Diablo Swing Orchestra foretatt bytte av både trommis og vokalist. Sistnevnte bytte bidro til en viss skepsis til veien videre da opprinnelig vokalist, operadronning Annlouice Lögdlund, var en temmelig vesentlig del av bandets unike utrykk.
Pretty Maids har ikke besøkt Oslo på 30 år, så nå var det jaggu på tide. Litt synd er det dog at de ikke lenger er større enn at de bare akkurat fyller Hard Rock Cafe. I det minste var konserten mer eller mindre utsolgt.
Beth Hart reiser for tiden verden rundt for å promotere fjorårets album «Fire On The Floor», og satte punktum for årets turné på Sentrum Scene denne onsdagskvelden, før hun drar ut på ny runde i februar.
Etter å ha servert gull på løpende bånd i årevis men gått under radaren til mørketid-deprimerte skandinaver serverer svenskene årets album atter en gang i form av rykende ferske «Pacifisticuffs». Vokalist og gitarist Daniel Håkansson slo på tråden for å utdype litt rundt verket samt forklare grunnen til at man må reise halve verden rundt for å bivåne bandet live.
Fra den første skiva til Screaming Trees i 1985, via den ene legendariske skiva til Mad Season, via Gutter Twins med Greg Duli, via Queens Of The Stone Age, via samarbeidet med Isobel Campbell fra Belle & Sebastian. Mengden arbeid og samarbeid er nok til å ta pusten fra enhver som skal skrive en diskografi omhandlende Mark Lanegan.
Green Carnation har steget opp av glemselen og leverte den mest dynamiske, lekne og suverene konserten denne anmelderen noensinne har sett på John Dee. For de uinnvidde befinner Kristiansandsbandet seg et sted i aksen mellom progressiv- og doom-metall, og er kanskje best kjent for den legendariske «Light of Day, Day of Darkness», som er en låt på 60 minutter uten et eneste svakt parti. Bandet er nylig igang igjen etter å ha vært inaktivt i mange år, og kanskje nettopp derfor var onsdagens konsert en oppvisning i spilleglede. Musikalsk og dynamisk var fremførelsen en ren maktdemonstrasjon.
Om Dave Grohl er rockens snilleste fyr er Danko Jones rockens kuleste fyr, noe han beviser gang på gang – så også i kveld imellom et ekstremt hektisk løp av høyoktanrock. Jeg talte hele 22 låter som han og bandet rakk å kjøre igjennom på knappe 1,5 times spilletid, så her gikk det unna.
Denne gangen er det en sanger med spansk aksent som til tross for at fansen deler seg i to, får Ritchie Blackmore til å nikke frenetisk og for en gangs skyld trekke på smilebåndet. Da chilenske Ronnie Romero og Allegiance Of Rock nylig spilte i Norge slo vi av en prat med mannen som ellers framstår som en ung Freddie Mercury.
Belgierne innledet en aldri så liten Norgesturné i Tigerstaden, og etter å ha gitt et meget godt inntrykk av sisteskiva «Colossus» var det med relativt store forventninger undertegnede ankom John Dee som var forholdsvis folketomt ved ankomst.
Etter over 30 år i dansk rocks flaggskip D-A-D valgte frontfigur Jesper Binzer å ikke hvile på laurbærene da moderbandet trengte pause. Under ett år senere er resultatet en offisiell låt i velrennomerte World Boxing Series og et splitter nytt soloalbum. Vi måtte slå på tråden til vår danske venn for å høre akkurat hvor deilig det er å være dansk i Danmark akkurat nå.
Tradisjonen tro var vi innbydt til en skikkelig rockefest satt i stand av altmuligmannen Ole Petter «Ollis» Andreassen, som årlig samler créme de la créme fra hans eget Caliban Studios for en konsertaften i rockens navn. Med rock i diverse former – alt ifra eksperimentell jazzrock til tung, tung politisk rock akkompagnert av blåsere og mer til – skulle kvelden by på meget variert innhold, også når det gjaldt kvalitet.
Hvor mange band begår sitt drabeligste album 35 år ut i karrieren? De kan trolig telles på én finger. Når Joey Tempest forteller at han i senere tid har latt snurre mørk, progressiv rock på platetallerkenen, i tillegg til Dio-frontet Rainbow og Black Sabbath, nærmer vi oss én av grunnene til at “Walk The Earth”, Europes ellevte studioarbeid, slår ned som en musikalsk bombe.
A few days after reaching no 1 on the American rock radio charts, Nothing More visited John Dee. Their music is wide ranging, featuring elements of progressive metal, industrial metal and pop. The band’s live shows are known for their kinetic energy and Friday night in Oslo did not disappoint.
Gothminister er i disse dager ute med sitt sjette album “The Other Side”. I den forbindelse fikk vi ministeren selv i prat, og touchet innom naturlige temaer som Melodi Grand Prix, integritet, skrekkfilmer og livet på den andre siden.
Satyricon er for tiden på turné for å promotere sitt nye album «Deep Calleth Upon Deep», og sist fredag var turen kommet til å spille på hjemmebane i Tigerstaden. Og for en maktdemonstrasjon det ble på et nærmest utsolgt Sentrum Scene.
På et av Stockholms mer fasjonable hotell fikk vi innpass hos selveste Wolf Hoffmann for å diskutere ny skive, klassisk soloskive pluss lovnader om et show under årets Wacken som mye skal til for å toppes. Men noen sladder om gamle bandmedlemmer var han derimot for gentleman til å utgi.
Fans av progmetal holdt pusten av forventninger da nyhetene sprakk om at de to ex-Dream Theater-karene Mike Portnoy og Derek Sherinian hadde startet et nytt band sammen, og lista ble ikke akkurat lagt lavere da vi fikk høre hvem som flankerte de – Jeff Scott Soto, Billy Sheehan og Ron ‘Bumblefoot’ Thal er ingen smågutter. Sherinian oppdaterte oss pr telefon om prosessen som kulminerte i debutskiva “Psychotic Symphony”.
Mustasch spilte sist i Oslo for nøyaktig to år siden. Den gang på Rockefeller, men på grunn av litt slunkent oppmøte ble de denne gangen forvist til kjellerlokalet. Det viste seg å være helt greit, for selv her ble det ikke utsolgt. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at det var en tirsdag, men flere burde absolutt få øynene opp for dette bandet som er enda bedre live enn på plate.
Det var maksimalt dårlig timing da Tyketto omsider skulle på sitt aller første Norgesbesøk, da det falt på samme dato som Scorpions og TNT spilte i Oslo Spektrum. Riktignok drøyde de med å gå scenen til det var slutt i Spektrum, men fansen måtte uansett forsere et ufyselig vær for å komme seg til Hard Rock Cafe. Så at det faktisk var godt over hundre sjeler tilstede er i bunn og grunn ikke ille, med tanke på at det var en onsdag og de fleste ville ha siste bane hjem.
De tyske veteranene fra Hanover er stadig på sin evigvarende avskjedsturne, men det er vel all grunn til å tro at dette var det siste vi så av Scorpions på norsk jord. Og det førte igjen til at det var ganske så fullt i Oslo Spektrum. Som vanlig når man snakker om band med 40+ års fartstid i bransjen, er det vokalistens stemme som er usikkerhetsmomentet.
Sivert Høyem er for tiden ute og promoterer sin nye supergruppe Paradise. Et band som foruten Sivert på vokal består av trommis Rob Ellis (PJ Harvey), bassist Simone Butler (Primal Scream) og gitarist Rob McVey (Marianne Faithfull). Ensemblet inviterte til norsk premiereoppvisning i Oslos storstue.
Det skulle bli en meget tung aften i hovedstaden denne tidlige vinterkvelden da Mastodon bød opp til dans. Med Russian Circle, som undertegnede dessverre gikk glipp av på grunn av den ikke ukjente tidsklemma, og meget passende Red Fang med på laget kan det ikke ha vært mange tilstede som ikke syntes det var verdt inngangen da Mastodon avsluttet strabasene drøye 3,5 timer etter showstart.
Det er ikke lett å gjette hva han er mest kjent for i Norge. Er det som «Johnny Henriksen» i TV-serien «Lilyhammer», som Silvio Dante i «The Sopranos», eller som Bruce Springsteens høyre hånd i The E Street Band siden 70-tallet? Steven Van Zandt, eller Little Steven om du vil, ligger ikke på latsiden mens han har permisjon fra bandet til The Boss. Han har satt sammen en ny versjon av sitt 80-tallsband The Disciples of Soul, lagd «Soulfire», sin første nye soloskive på 18 år, og stoppet innom Oslo som en del av en Europaturne.
Airbag-gitarist Bjørn Riis er en produktiv låtskriver som i tillegg til Airbag-katalogen også har to soloalbum på samvittigheten. Det nyeste albumet, «Forever Comes To An End», ble sluppet tidligere i år, og i den forbindelse inviterte Bjørn Riis til intimkonsert på John Dee.
De var blant 70-tallets mest kritikerroste og radiospilte band, men har ikke tilvirket nytt materialet siden 1995. Sanger og bassist Graham Gouldman er eneste gjenværende ansikt fra den originale kvartetten, og dagens turnékvintett oppfører kun stoff fra gruppas seks første album. Dette føles faktisk helt greit, all den tid 10CC står i fare for å falle under den rockehistoriske radaren til gryende generasjoner.
Hva man får ut av denne herligheten avhenger i stor grad av hva man synes om Iron Maidens foreløpig siste epos «The Book Of Souls», da «The Book Of Souls: Live Chapter» naturligvis er bygget rundt store deler av skiva som allerede har rukket å bli et par år gammel.
Jesper Strömblad är såklart mest känd som sista ursprungs-medlemmen ifrån gamla goda In Flames, och Jesper har skrivit en hel del go göteborgsdöds genom åren. Nu är han aktuell med nya bandet Cyhra!
Det er nesten tre år siden sist Mark Lanegan besøkte Oslo, og da spilte han for et mye mer velfylt Rockefeller, det er nesten rart tomt i kveld. Galleriet er stengt, og til og med på gulvet er det ikke på langt nær fullt. Etter årets glimrende slipp av albumet «Gargoyle», burde det vært flere i salen.
Det har skjedd mye i løpet av de snart seks årene som har gått siden Pain Of Salvation fra Eskilstuna sist sto på en scene i Norge, men mange nye skiver har det ikke blitt. Ser vi bort ifra de alternative nyinnspillingene på «Falling Down» fra 2014, er det kun årets «In The Passing Light Of Day» som har gitt oss nye låter fra Daniel Gildenlöw & co siden sist. Hovedgrunnen er selvsagt at frontmannen i månedsvis lå på sykehus og kjempet for sitt liv etter en hissig streptokokkinfeksjon i 2014. Og rekonvalensen tok sin tid. Men det ga ham i det minste inspirasjon til å skrive de nye låtene, som også sto i fokus denne mandagskvelden på John Dee.
For undertegnede har Laibach alltid vært noe jeg har hørt om, men aldri riktig har stiftet nærmere bekjentskap med. Et band, en konstellasjon, et kunstprosjekt of sorts, som ved jevne mellomrom har dukket opp i bevisstheten via rykter om marsjpåkallende industriell synth, kostymer, og selviscenesettelse så gjennomført at de aldri går ut av sine roller. Et prosjekt som befinner seg et sted i krysningen mellom kunst og musikk, scenekunst og performance.
Sjelden har undertegnede blitt så svar skyldig som da noen spurte «The Residents, hvilken sjanger er det?» i anledning søndagens konsert. Det maskerte og avantgardistiske kunstnerkollektivet har i over 40 år levd sitt eget liv på siden av alt som heter trender og strømninger i musikkbransjen. Få, om noen, kan sies å fortjene tittelen «kult-band» mer enn gruppa som nekter å kalle seg et band. Med over 60(!) album under beltet, i tillegg til et ukjent antall andre utgivelser, er det alltid noe nytt og uventet å forvente fra det California-baserte bandet….unnskyld, kollektivet.
Om vi starter på en journalistisk unote, med selve konklusjonen, skal det fastslås at dagens Deep Purple lyder eksakt som forventet: Dette er verdens beste band ved 70-års alder. Heri ligger ikke det grann kritikk, med mindre man synes aldring er udelt dårlig. Det skal dessuten tillegges at undertegnede har overvært atskillig slappere konserter med kvintetten.
Jeg bryr meg ikke om hvor du var da Oddvar Brå brakk staven. Ei heller da Kjetil Rekdal scora under Viva La Norvege i 1998. Men hvor var du da de danske legendene sementerte det som mye mulig ender opp som årets konsertkveld i Oslo, i konkurranse med ikke ukjente Deep Purple på samme kveld i samme by?
Det var all grunn til å frykte en halvhjertet nostalgiaften hvor gamle menn spiller oppbrukte låter fra 70-tallet på autopilot da veteranene i legendariske Deep Purple kom på besøk. Det har gått 3,5 år siden sist, og Oslopublikummet svarte med å stille mannsterke og fylle Spektrum til randen – her var det ikke mange ledige seter, i motsetning til de siste par gangene. Dette kan kanskje skyldes at Purple nå i år har levert sin beste skive siden Ronald Reagan var president, men vi heller mer mot forklaringen at dette har blitt antydet å være en avskjedsturne og en siste mulighet til å ta farvel med våre gamle helter på scenen i hvert fall. Og gamle helter er de utvilsomt – snittalderen er nå 69 år, og til neste år har bandet faktisk 50-årsjubileum.
Det er et restituert mannskap som inntar spartanske Good Omens, etter en måneds Europa-turné med Soen. Hedmarks musikalske overlegenhet har ikke gjestet Nidaros på sytten år, så de fremmøtte er rimelig sultefôret på konsert med en av nasjonens desidert beste ensembler. Skepsis kontra lokasjonens småvokste kapasiteter gjøres til skamme i selvsamme øyeblikk kvintetten lar drønne ”If I Could”; en av flere perler fra fjorårets uangripelige ”Red In Tooth And Claw” det trønderske publikum skal overrumples av innen et utkjørt, men åpenbart tilfreds band sleper seg av den diminutive scenen.
36-årige Jonny Lang, eller Jon Gordon Langseth jr som han egentlig heter, har siden debuten som 14-åring allerede to imponerende tiår bak seg som gitarist, låtskriver og vokalist. Han solgte til platina da han kun var 15 år med debuten «Lie To Me», og har siden den gang rukket det meste de fleste kan drømme om å oppnå.
Da var det dags igjen – ANATHEMA var atter tilbake i deres andre hjemland i går kveld. Det var god stemning på scenen og bandet improviserte en god del mer enn de pleier. Dette har sannsynligvis sammenheng med at John Douglas, trofast trommis og keyboardist, måtte hoppe av turneen underveis denne gangen. Til min store glede førte dette til at de spilte seg helt tilbake til før tusenårsskiftet.
Det er 24 år siden sist Mr. Big var i Norge, da som supportband til Aerosmith i Oslo Spektrum, så det var ganske skuffende at ikke mer enn 3-400 hadde funnet veien til Union Scene denne fredagskvelden – det var ikke engang behov for å åpne galleriet. Mr. Big har som kjent noen av verdens beste instrumentalister i rekkene sine, så ideen med å sette stakkars stakkars Faster Pussycat på samme scene samme kveld, var rett og slett ondskapsfull. Klasseforskjellen er skrikende.
Selv om moderbandet D-A-D valgte å ta seg en liten pust i bakken for et knapt år siden fant ikke frontfigur Jesper Binzer noen grunn til å hvile på laurbærene, og benyttet heller sjansen til å lage sitt aller første soloalbum. Et knippe låter har en etter en blitt sluppet i forkant som har skapt en viss forventning til verket, og endelig kan vi høre «Dying Is Easy» i sin helhet.
Etter en over tyve år lang pause hvor han fokuserte på sin kunstnerkarriere, var den nederlandske gitarhelten Adrian Vandenberg i 2014 tilbake i manesjen med sitt nye band MoonKings. Kontrastene var store fra hans tid i Whitesnake ved siden av stjerner som David Coverdale og Steve Vai
Etter å ha vært på nippet til å splittes i 2016, er de tre finske brødrene Von Hertzen nå tilbake med sitt syvende studioalbum, og de har skiftet kursen ganske radikalt fra forgjengeren «New Day Rising», hvor de fokuserte på kortere og konsise arenarocklåter. Nå har de vendt tilbake til de lange og episke proglåtene som de kanskje er mest kjent for.
Norskættede Jonny Lang spilte sin første klubbkonsert i Norge og har ikke gjestet landet siden bluesfestivalen på Notodden i 2012. 36-årigen har en imponerende merittliste å vise til siden han solgte til sin første platina og turnerte med The Rolling Stones allerede som 15-åring. Lang har delt scene med flere av de største musikklegendene som Aerosmith, Steve Vai, B.B. King, Buddy Guy og Jeff Beck. Den Grammy-høstende artisten blir beskrevet som et unikum når det gjelder gitartalent, sine rå vokalprestasjoner og låtferdigheter, og hans åttende gitarbaserte album «Signs» er en herlig blanding med elementer av rock, blues og funk.
Huff, dette er en sånn skive jeg hører er original, vel utført og burde hatt bedre karakter. Vi snakker progressiv ekstremmetal. Tim Charles er fiolinist i tillegg til å stå for renvokalen, og fiolin er et like viktig som andre tradisjonelle instrumenter innen metal hos disse fem herrene. Den brukes på ekstreme partier så vel som på rolige akustiske partier. Her finnes også growling og brutal moderne metal.
Kari Rueslåtten ligger ikke på latsiden for tiden. Siden 2014 har hun gitt ut hele tre studioalbum, hvorav siste tilskudd på lista kom tidligere i høst. Vi tok en prat med gullstrupen om både ny og gammel musikk.
«Dette var da ekstremt pubertalt og radiovennlig», var første tanke da jeg satte igang Anti-Flags rykende ferske album og var på vei til å kvesse knivene og ta på meg slakterhabitten. Men etter å ha kommet meg igjennom superkommersielle «American Attraction» som åpner skiva gikk det kun en vei, og det var oppover.
