NORWAY ROCK MAGAZINE
Da er vi fremme ved det femte albumet til franske Temple Of Baal. Enkelte franske band blir altfor art-metal og pretensiøse for meg, og Tempel Of Baal beveger seg på grensa. Jeg tror «redningen» ligger i at det er en del death metal i musikken deres.
Året var 1994 og Englands ungdom higet etter sin generasjons nasjonale øyeblikkshelter. Supergrass stilte hardtslående popmusikk, ispedd sort humor og punkens attityde, til disposisjon.
Som en barskere Dolly Parton holder Stacie Collins countryrocken levende. Nashville-innflytteren har flere soloskiver på samvittigheten, og denne nye innestår atter et sjarmerende, optimistisk og moderne brygg av blues, country, rock. Publikums personlige preferanser, og musikalske hjerneomløp, avgjør hvilke av albumets spor som holder livets rett.
Da det stormet som verst rundt Queensrÿche for 4-5 år siden, og skittentøyvasken ville ingen ende ta, hadde de færreste trodd at bandet hadde noen fremtid. Istedet er de nå ute med sin andre skive med sin nye vokalist Todd La Torre, og står sterkere enn de har gjort på tyve år. Vi tok en prat med bandets gitarist Michael Wilton om «Condition Hüman».
Den som fryktet at Devin Townsend var i ferd med å kjøre seg stilistisk fast, vil imøtegå artistens siste prosjekt med samme entusiasme som undertegnede. Casualties Of Cool innmelder smått forbløffende influenser til kanadierens protokoll.
Mens remaster-kulturen bare fortsetter er det viktig å passe på at gode band ikke faller mellom stolene. En nye best-of-kompilasjon fra Bad Company synes derfor å være betimelig.
Her hadde jeg virkelig håpet på noe annet. Et godt eksempel på at man har trua på at gamle parhester vil servere bravader av gammel god årgang.
Det har blitt fem år siden Scorpions annonserte at de skulle legge ut på avskjedturné, men de er fortsatt på veien, og har stadig planer som strekker seg langt inn i 2016. For å få en avklaring, slo vi på tråden til bandets gitarist, grunnlegger og låtskriver Rudolf Schenker – en særs entusiastisk, lattermild og høyrøstet tysker som skravler uavbrutt i fem minutter på inn- og utpust etter hvert spørsmål – og ikke nødvendigvis om det man spør om.
En mandagskveld i september fant Eric Martin ut at han skulle ta seg en tur til Oslo for å spille på en liten brun bluesbule. Uten resten av Mr. Big. Alene med gitaren.
Devil City Angels er et nytt bandprosjekt bestående av navngjetne musikere som Tracii Guns fra LA Guns, Rikki Rockett fra Poison og Eric Brittingham fra Cinderella, og da bør du klare å legge to og to sammen og skjønne hvordan dette låter.
På midten av 80-tallet forente Steve Hackett og Steve Howe krefter og dannet supergruppa GTR sammen med Max Bacon, Jonathan Mover og Phil Spalding. Dette resulterte i et selvtitulert album som imot alle odds solgte meget godt.
Doktor Mac Rebennack skapte en viss furore på slutten av 60-tallet, som piano-oppvigler og psykedelisk-funky soul- og bluesrocker; så meget, faktisk, at det i perioden 1968 til 1974 ble lansert hele 22 singelspor fra artisten.
I Birminghams gater herjet en kjernetrio av Tea & Symphony, med alternerende hoffmusikanter, fra utgangen av 60-tallet til cirka 1972.
TWW er i grunnen bandet som aldri ble, men de var likevel en viktig brikke i hva som senere skulle komme i britisk musikkhistorie.
Du begynner å telle litt rynker når folk du begynte å drikke øl og utforske metallen med forteller at guttungen har blitt voksen, gitt ut skive og lurer på om jeg vil sjekke det ut.
Først: jeg må få lov til å si det;»Love And The Death Of Damnation» er definitivt en av de bedre albumtitlene jeg har hørt på lenge. God, gammaldags og treffende og det kan sies om innholdet også. Godt, gammaldags og definitivt mer enn treffende! Hele plata holder seg, uten noen store nedturer.
Denne danske kvartetten henter visstnok inspirasjon fra Robyn, Daft Punk, Dimmu Borgir, Soilwork og Arch Enemy. Jeg hører mye av de to siste og ingenting av de tre første, så da vet dere kanskje hvilket landskap vi befinner oss i.
Hvis jeg hadde besøkt Mark Stanways hjemmeside og betalt 15,99£ (ca 190 kr) for biografien hans, ville jeg følt meg ganske snytt når den ankom postkassa, for dette kan knapt kalles en bok. Det er et hefte på 100 sider, pluss en ekstensiv discografi og noen sider med små svart-hvitt-bilder.
I løpet av de siste par årene har amerikanske Halestorm markert seg som et band for fremtiden, og noterte nylig karrierebeste med sin nye skive «Into The Wild Life». Vi tok en prat med bassist Josh Smith innimellom festivalopptredener i USA.
Det virker som om enhver tulling som noensinne har gitt ut en skive nå også skal gi ut en bok, og litt for ofte faller disse selvbiografiene inn i en av to kategorier. Du har de som skal gi detaljerte beskrivelser av sin oppvekst, skolegang og familie i den første halvdelen, uansett hvor hverdagslig og uinteressant det måtte være, og deretter en kjapp gjennomgang av sin musikerkarriere, helst med fokus på de første årene (som f.eks Lou Gramms bok). Og så har du de som skal prøve å overgå «The Dirt» og smører så tjukt på at man bare sitter og himler med øynene og mumler «Ja særlig!» mens man leser (Hei, Paul DiAnno!). Heldigvis faller ikke biografien til Dennis Dunaway inn i noen av disse kategoriene.
Whitesnake er ute med ny skive, «The Purple Album» og kommer snart til Europa for en ekstensiv turne som denne gang utelater Norge. Vi tok pulsen på bandets nyeste rekrutt og gitarist Joel Hoekstra, Rockens Blideste Mann, og fikk historien om hans overgang fra Night Ranger til Whitesnake.
Det er ti år siden sist Udo Dirkschneider sto på en scene med Accept, og nesten dobbelt så lenge siden forrige felles skive. Men fans av 63-åringens silkerøst får likevel dosen sin – U.D.O. er i disse dager ute med sin femtende skive, og frekventerer stadig norske konsertsteder land og strand rundt. Vi tok en hvitvin med nøtteskrika i hotellbaren noen timer før han gikk på scenen i Oslo.
Tysklands fremste gitarhelt gjennom tidene, Michael Schenker, (Uli Jon Who?) har opplevd en aldri så liten renessanse de siste årene, etter et par tiår ute i en musikalsk villmark. Nå har han et nytt band med navngjetne musikere, og en splitter ny skive ute – «Spirit On A Mission». Vi slo på tråden til herren, som tydeligvis hadde presseskrivet liggende på bordet foran seg i første del av samtalen.
Det er jaggu ikke ofte at vi anmelder fiksjonsromaner her i blekka, men vi gjør et unntak for debutboka til Jill Meniketti, som er kona til Y&Ts frontmann Dave Meniketti. Hun er også bandets manager, og høyst respektert innen bransjen – hun er ingen Jeanine Pettibone!
”Moderne hippierock” kan synes som en fornuftstridig polaritetsbenevnelse, men de finske naturvernerne i Hexvessel fremholder å utgyte romantisk-nostalgisk folkrock, tidsriktig lydnormert, med fokus på driftig leirbålsang, orgel og velbygget rytmeseksjon.
I det man trodde at den klassiske AORen var i ferd med å dø ut, så dukker det opp flere sultne unge band som er mer enn villige til å ta over stafettpinnen fra band som Def Leppard og Journey, med svære refrenger skreddersydd for allsang på arenaer.
En av rockens hardest arbeidende musikere er utvilsomt Kip Winger, som i tillegg til nye skiver og konserter med både Winger og som soloartist, også har funnet tid til å skrive klassiske stykker. Vi tok en lang prat med Duracellkaninen en time før han gikk på scenen i Oslo, med kun en kassegitar rundt halsen.
De tyske heavy metal-veteranene Accept har hatt mange oppturer og nedturer siden de startet karrieren hjemme i Solingen på midten av 70-tallet. Og for tiden er de definitivt på en opptur, i kjølvannet av den kritikerroste nye skiva «Blind Rage». Vi tok en prat med bandets gitarist og uoffisielle leder, Wolf Hoffmann, et par timer før bandet gikk på scenen på Rockefeller i Oslo i høst.
Den tidligere Rainbow-, Michael Schenker Group- og Alcatrazz-vokalisten Graham Bonnet har hatt en karriere som strekker seg over 45 år, men hadde aldri besøkt Norge – før nå. Det var selvsagt et ypperlig påskudd til å ta en prat med herren om hva han har syslet med frem til nå.
Tesla er tilbake med sin syvende studioskive «Simplicity», og var nylig en svipptur i Europa. Vi fikk en kjapp passiar med bandets grunnlegger, manager og gitarist Frank Hannon noen timer før de gikk på scenen i Trezzo i Italia hvor de var en av headlinerne på Frontiers Rock Festival.
Progmetalkongene Dream Theater har vært hyppige gjester i Norge, og til årets besøk har de med seg ikke bare en ny og selvtitulert studioskive i bagasjen, men også den lenge bebudede konsert-DVDen «Live At Luna Park». Vi tok en kaffe med gitarhelten John Petrucci på Grand Hotel noen timer før bandet gikk på scenen i […]
Hvis biografiene av Lou Gramm og Yngwie Malmsteen ikke inneholdt nok sex & drugs for din smak, så er det muligens boka til Stephen Pearcy du heller skal gå for. Selv om også han er svært grundig på oppveksten, sine første band og Ratts storhetsperiode på 80-tallet.
I vår pågående store serie «Band Som Skulle Vært Større Enn Bon Jovi» har vi denne uken kommet frem til Harem Scarem fra Canada, som på tidlig 90-tall ga ut to-tre skiver som normalt sett burde gjort dem til superstjerner – hvis de hadde blitt gitt ut tre år tidligere.
Begrepet «supergruppe» fikk ny betydning da Richie Kotzen, Billy Sheehan og Mike Portnoy, tre av verdens beste musikere innen sine respektive felt, slo seg sammen i The Winery Dogs og platedebuterte med en sterk utfordrer til Årets Skive 2013. Vi tok en telefon til ex-Dream Theater / Avenged Sevenfold / Adrenaline Mob / Flying Colors / Transatlantic-trommis og Duracellkanin Mike Portnoy for å høre om dette er liv laga.
Etter fire års opphold er Placebo tilbake med en ny og strålende skive med tittelen “Loud Like Love”. Det finnes vel neppe et bedre påskudd for å ta en passiar med bandets vokalist og frontmann Brian Molko på et hotell i Berlin, hvor vi skålte i rødvin, kjørte quizz, oppsummerte karrieren så langt og snakket om alt fra Kambodsja til David Bowie.
I kjølvannet av ett av rockens styggeste brudd kom skittentøyvasken som fikk Queensrÿchefansen til å måpe og lure på hva i alle verdens navn som hadde foregått før vokalist Geoff Tate fikk sparken, mens de resterende medlemmene rekrutterte ny sanger og gikk tilbake til sine musikalske røtter. I sommer kom begge de to campene med hver sin nye skive under samme bandnavn. Vi tok en telefon til trommis Scott Rockenfield for å få klarhet i situasjonen, og for å diskutere den nye og selvtitulerte skiva.
Hvis du er Malmsteen-fan fra før av, vil du neppe lære mye nytt av å lese svenskens selvbiografi, for dette er ganske selektivt og overfladisk. Eller, det blir det etter hvert, for det begynner ganske bra. Vi får høre om hans oppvekst i Sverige, hvordan han flytter til USA for å begynne i et nytt band med Ron Keel, og hvordan han etter noen uker i stedet starter Alcatrazz sammen med Graham Bonnet.
Når skal rockere skjønne at barndommen deres svært sjelden er særlig interessant for fansen å lese om? Lou Gramms selvbiografi er bare på drøye 200 lettleste sider, og han begynner ikke i Foreigner før rundt side 50, de gir ut sin første skive rundt side 70, og han slutter i bandet på side 136.
Etter at ingen har hørt et knyst fra Zeromancer etter at de ga ut “The Death Of Romance” for tre år siden, mens Seigmen gjorde noen svært suksessfylte festivalkonserter i sommer, er det kanskje litt overraskende for noen at det er førstnevnte som kommer med ny skive. Og derfor er det Zeromancer og den nye […]
Engelske Magnum har forsyne meg holdt det gående i 40 år nå, og kom i høst ut med sitt 16. studioalbum, med tittelen «On The 13th Day». Vi tok i den anledning en prat med den joviale vokalisten Bob Catley, og fikk samtidig lokket ut av ham historiene om hvordan han nesten ble den nye vokalisten i ikke bare Rainbow, men også i Black Sabbath.
En gang i tiden var de selveste legemliggjøringen av puddelrocken, men pr 2012 er Europe nærmest det stikk motsatte. Deres nyeste opus «Bag Of Bones» høres på ingen måte ut som et band som debuterte for nærmere 30 år siden, men heller som ungt, sultent band. Skiva er bortimot blottet for balladene eller de kommersielle […]
Dee Snider åpner sin selvbiografi med advarselen «Hvis du kun er interssert i sex & drugs & rock’n’roll, så er ikke dette boka for deg». For Twisted Sisters vokalist og hovedmann har hele tiden vært avholds fra både alkohol og narkotika, og en kristen og trofast ektemann og småbarnspappa. Det forhindrer ikke at boka er både hylende morsom, sjokkerende ærlig og skarpt skrevet.
Jeff Scott Soto må være en av rockens mest effektive og travle sangere – i snitt har det kommet ca 2,5 utgivelser pr. år med ham siden han slo igjennom som Yngwie Malmsteens vokalist på midten av 80-tallet. Siden har han vært innom det meste mellom Journey og Trans Siberian Orchestra. Som soloartist har han derimot ikke gjort like stor furore, men vi tok en prat med mannen i anledning hans femte – og beste – soloalbum, «Damage Control».
Jack Blades har vært en travel og allsidig herremann siden han slo igjennom som vokalist og bassist i Night Ranger på tidlig 80-tall. På 90-tallet dannet han Damn Yankees sammen med Ted Nugent og Tommy Shaw, han har skrevet låter for bl.a. Aerosmith, Journey, Ozzy Osbourne, Roger Daltrey og Alice Cooper, og i disse dager er han ute med sin andre soloskive, «Rock’n’Roll Ride». Og den er en skattekiste for fans av de ovennevnte band. Vi tok en prat med en morgenfrisk og sprudlende Jack på telefon fra California.
I vår nye, nye, store, store serie «Vokalister Som Burde Vært Mye Større Enn Jon Bon Jovi» har vi i dag kommet frem til Rob Lamothe, som de mest opplyste av dere kjenner som vokalisten og frontmannen i Riverdogs, bandet som er mest kjent for å ha en viss Vivian Campbell på sporadisk gitar. Og siden Riverdogs plutselig er aktuelle med «World Gone Mad», deres første utgivelse på 18 år, tok vi likegodt en prat med Rob på telefon fra Ontario, Canada.
Tittelen på progmetalkongene Dream Theaters nyeste skive, ”A Dramatic Turn Of Events”, har i høyeste grad også vært representativ for hva som har skjedd med bandet siden forrige Norgesbesøk høsten 2009. Da trommis og primus motor Mike Portnoy tok sine stikker og dro, spådde mange at dette var begynnelsen til slutten for Dream Theater. Men i stedet har de blitt revitalisert med Mike Mangini bak slagverket og virker sterkere enn noensinne. Vi tok en prat med frontmann James LaBrie backstage på Valhall, noen timer før konserten i Oslo i januar.
Mike Tramp har hatt en berg-og-dal-bane-karriere siden 70-tallet, med en gullalder i 1988-89 som frontmann i White Lion med massive radiohits og utsolgte verdensturneer med band som AC/DC, Kiss og Aerosmith. Vi tok en lengre prat med den joviale og jordnære dansken samme dag som Europaturneen med hans nye band, The Rock’n’ Roll Circuz, skulle sparkes i gang.
Supergruppa Chickenfoot, bestående av gitarguden Joe Satriani, Sammy Hagar på vokal, Red Hot Chili Peppers-trommis Chad Smith og ex-Van Halen-bassist Michael Anthony har akkurat kommet med sitt andre album, med den ikke helt opplagte tittelen «III». Vi var ikke vonde å be da muligheten for en telefonprat med Michael Anthony presenterte seg.
Billy Sheehan. Billy Sheehan. Billy Sheehan. Et slikt navn må sies tre ganger med andakt og følelse – minst! Daglig! Å med få ord beskrive hvordan denne virtuosen på egen hånd har formet bassgitarens rolle i rocken er en tøff oppgave – jeg vil driste meg til en parallell med hva Eddie Van Halen gjorde for gitaren. Eller hva Dizzy Gilespie og Charlie Parker gjorde for henholdsvis trompeten og saksofonen, i kontekst av bebop-jazz. Ja, såpass, ja! Vi tok en prat med bassguden på telefon fra Los Angeles, og sannelig fikk vi summert opp det meste av fyrens karriere.
Hadde det vært et snev av rettferdighet her i verden, ville det vært Danny Vaughn som spilte på et fullsatt Ullevål, mens Jon Bon Jovi syslet med tributebands og tok trubadurjobber på lokalpuben. Men det er det jo som kjent ikke. I 25 år har gullstrupen med jevne mellomrom produsert kultklassikere innenfor sjangeren melodiøs hard rock med band som Tyketto, From The Inside og Waysted. Likevel er navnet hans ukjent for de aller fleste. I anledning nyheten om at Tyketto skal gjenforenes og spille inn ny skive, tok vi en lengre prat med en pratsom og jovial Danny, og fikk hans tanker om alle skivene på CVen hans.
Etter at Journeys gitarist og grunnlegger Neal Schon i en mannsalder har varslet at ‘Neste Journey blir skikkelig rocka!’, uten at det har vist seg å stemme, hadde vi sluttet å tro på denslags forhåndsreklame. Stor var dermed overraskelsen da vi satte på deres splitter nye opus «Eclipse», og oppdaget at den rocker faktisk som et lite helvete. Vi fikk Journeys keyboardspiller Jonathan Cain på tråden for å finne ut hva som har skjedd.
Hva har Def Leppard til felles med kun The Beatles, Pink Floyd, Van Halen og Led Zeppelin? De ble de eneste fem bandene i musikkhistorien som solgte til diamant (over 10 mill) med to skiver på rad. Og etter over tredve års fartstid i bransjen, har omsider Def Leppard kommet ut med sitt første livealbum, «Mirrorball». I den forbindelse fikk vi en prat med gitarist Vivian Campbell, hvor vi kom inn på hans fortid i ikke ubetydelige rockeband som Thin Lizzy, Dio og Whitesnake.
Judas Priest har sluppet to bomber på fansen sin det siste halvåret. Først i desember med å annonsere sin avskjedsturné, og deretter i april med meldingen om at gitarist KK Downing hadde forlatt bandet og ikke blir med på turnèen. Vi tok en telefon til bandets gjenværende gitarist Glenn Tipton for å få litt mer fakta på bordet.
Under ledelse av vokallegenden David Coverdale kommer de tidligere engelske, nå amerikanske, rockerne i Whitesnake i disse dager ut med sitt ellevte studioalbum under tittelen «Forevermore», med både Oslo og Sweden Rock på turnelista for sommeren 2011. Vi lot selvsagt ikke muligheten til en prat med sir David of Coverdale gå ifra oss, og en kald onsdag aften i februar ringte telefonen.
I februar 2010 leverte Biffy Clyro en absolutt klassiker av en kanonkonsert på John Dee, og siden da har de blitt allemannseie med flere radiohits og festivalopptredener i Norge. Så da de vendte tilbake til Oslo, nå oppgradert til Rockefeller, benyttet vi anledningen til en ny prat med skottene, denne gang representert ved rytmeseksjonen og tvillingbrødrene Ben og James Johnston.
Hvis du bare har hørt hitsinglene til Beth Hart på radio, så lurer du kanskje nå på hvorfor i helvete Norway Rock Magazine skriver om denne souldama på piano. Hvis du derimot har sett henne på scenen, barbeint iført svarte tights, singlet, naglebelte og tatoveringer over begge armene som en garva bikerchick, mens hu leverer den råeste kvinnevokalen siden Janis Joplins glansdager over en heidundrende rocka versjon av Led Zeppelins «Whole Lotta Love», eller hennes egen «Am I The One», så vet du at Beth Hart sparker rumpe.
Årets store trend for band som var svære på 80- og 90-tallet som har gjenforent seg på 2000-tallet etter noen års avbrudd, er å gi ut en liveskive til glede for en sulteforet fanskare, og da helst på det italienske plateselskapet Frontiers. Og denne trenden har også et gjenforent Extreme fulgt opp med den doble liveskiva/DVDen “Take Us Alive”, for å følge opp den noget skuffende comebackskive “Saudades De Rock” fra 2008. I den anledning slo vi av en prat med Extremes vokalist Gary Cherone.
Tesla har i disse dager kommet ut med «Alive Across Europe!», en liveskive fra fjorårets Europaturne, og vi fikk i den anledning den morratrøtte, men alltid like entusiastiske vokalisten Jeff Keith på tråden fra hjembyen Sacramento i California.