Kategori: Live

En håndfull spesielt inviterte journalister, fans og bransjefolk er i kveld samlet for en spesiell showcase i forbindelse med utgivelsen av det nye albumet til Warrior Soul, «Back On The Lash». Det hele finner sted på The Joint i London, og vil vise seg å bli et intimt, nært og personlig møte med den beryktede Kory Clarke og bandet hans. Stemningen er til å ta og føle på.

Audrey Horne har den siste tiden vært opptatt med å spille inn sin nye plate «Blackout» som slippes 12. januar, og har derfor vært lite å se live i 2017. Årets eneste konsert i Oslo-området fant derfor sted i Sandvika, og alle som kjente sin besøkelsestid denne lørdagen i julebordsesongen satte nærmest ribba i halsen da dette formidable livebandet tok turen over fjellet og inntok et stappfullt Baracoa i Sandvika.

Når det nærmer seg jul renner trøndere på Motorpsycho-konsert. Det årlige evenementet, som finner sted på Byscenen i Trondheim, har nemlig blitt en tradisjon. Imidlertid er ikke det like trist eller koselig som det høres ut til; for selv om Motorpsycho hvert år stiller med et «repertoar» vet man aldri hva det faktisk rommer.

Omtrent samtidig som klokkene ringer julen inn inviterte Big Bang Oslos borgere til et avbrekk fra tidens tjas og mas og gjorde det med stil. Foran et så å si utsolgt Sentrum Scene bød de opp til dans og leverte en konsert verdig et av Norges beste liveband.

Green Carnation har steget opp av glemselen og leverte den mest dynamiske, lekne og suverene konserten denne anmelderen noensinne har sett på John Dee. For de uinnvidde befinner Kristiansandsbandet seg et sted i aksen mellom progressiv- og doom-metall, og er kanskje best kjent for den legendariske «Light of Day, Day of Darkness», som er en låt på 60 minutter uten et eneste svakt parti. Bandet er nylig igang igjen etter å ha vært inaktivt i mange år, og kanskje nettopp derfor var onsdagens konsert en oppvisning i spilleglede. Musikalsk og dynamisk var fremførelsen en ren maktdemonstrasjon.

Om Dave Grohl er rockens snilleste fyr er Danko Jones rockens kuleste fyr, noe han beviser gang på gang – så også i kveld imellom et ekstremt hektisk løp av høyoktanrock. Jeg talte hele 22 låter som han og bandet rakk å kjøre igjennom på knappe 1,5 times spilletid, så her gikk det unna. 

Belgierne innledet en aldri så liten Norgesturné i Tigerstaden, og etter å ha gitt et meget godt inntrykk av sisteskiva «Colossus» var det med relativt store forventninger undertegnede ankom John Dee som var forholdsvis folketomt ved ankomst.

A few days after reaching no 1 on the American rock radio charts, Nothing More visited John Dee. Their music is wide ranging, featuring elements of progressive metal, industrial metal and pop. The band’s live shows are known for their kinetic energy and Friday night in Oslo did not disappoint.

Satyricon er for tiden på turné for å promotere sitt nye album «Deep Calleth Upon Deep», og sist fredag var turen kommet til å spille på hjemmebane i Tigerstaden. Og for en maktdemonstrasjon det ble på et nærmest utsolgt Sentrum Scene.

Mustasch spilte sist i Oslo for nøyaktig to år siden. Den gang på Rockefeller, men på grunn av litt slunkent oppmøte ble de denne gangen forvist til kjellerlokalet. Det viste seg å være helt greit, for selv her ble det ikke utsolgt. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at det var en tirsdag, men flere burde absolutt få øynene opp for dette bandet som er enda bedre live enn på plate.

Det var maksimalt dårlig timing da Tyketto omsider skulle på sitt aller første Norgesbesøk, da det falt på samme dato som Scorpions og TNT spilte i Oslo Spektrum. Riktignok drøyde de med å gå scenen til det var slutt i Spektrum, men fansen måtte uansett forsere et ufyselig vær for å komme seg til Hard Rock Cafe. Så at det faktisk var godt over hundre sjeler tilstede er i bunn og grunn ikke ille, med tanke på at det var en onsdag og de fleste ville ha siste bane hjem.

Sivert Høyem er for tiden ute og promoterer sin nye supergruppe Paradise. Et band som foruten Sivert på vokal består av trommis Rob Ellis (PJ Harvey), bassist Simone Butler (Primal Scream) og gitarist Rob McVey (Marianne Faithfull). Ensemblet inviterte til norsk premiereoppvisning i Oslos storstue.

Det skulle bli en meget tung aften i hovedstaden denne tidlige vinterkvelden da Mastodon bød opp til dans. Med Russian Circle, som undertegnede dessverre gikk glipp av på grunn av den ikke ukjente tidsklemma, og meget passende Red Fang med på laget kan det ikke ha vært mange tilstede som ikke syntes det var verdt inngangen da Mastodon avsluttet strabasene drøye 3,5 timer etter showstart.

Det er ikke lett å gjette hva han er mest kjent for i Norge. Er det som «Johnny Henriksen» i TV-serien «Lilyhammer», som Silvio Dante i «The Sopranos», eller som Bruce Springsteens høyre hånd i The E Street Band siden 70-tallet? Steven Van Zandt, eller Little Steven om du vil, ligger ikke på latsiden mens han har permisjon fra bandet til The Boss. Han har satt sammen en ny versjon av sitt 80-tallsband The Disciples of Soul, lagd «Soulfire», sin første nye soloskive på 18 år, og stoppet innom Oslo som en del av en Europaturne.

Airbag-gitarist Bjørn Riis er en produktiv låtskriver som i tillegg til Airbag-katalogen også har to soloalbum på samvittigheten. Det nyeste albumet, «Forever Comes To An End», ble sluppet tidligere i år, og i den forbindelse inviterte Bjørn Riis til intimkonsert på John Dee.

Det er nesten tre år siden sist Mark Lanegan besøkte Oslo, og da spilte han for et mye mer velfylt Rockefeller, det er nesten rart tomt i kveld. Galleriet er stengt, og til og med på gulvet er det ikke på langt nær fullt. Etter årets glimrende slipp av albumet «Gargoyle», burde det vært flere i salen.

For undertegnede har Laibach alltid vært noe jeg har hørt om, men aldri riktig har stiftet nærmere bekjentskap med. Et band, en konstellasjon, et kunstprosjekt of sorts, som ved jevne mellomrom har dukket opp i bevisstheten via rykter om marsjpåkallende industriell synth, kostymer, og selviscenesettelse så gjennomført at de aldri går ut av sine roller. Et prosjekt som befinner seg et sted i krysningen mellom kunst og musikk, scenekunst og performance.

Sjelden har undertegnede blitt så svar skyldig som da noen spurte «The Residents, hvilken sjanger er det?» i anledning søndagens konsert. Det maskerte og avantgardistiske kunstnerkollektivet har i over 40 år levd sitt eget liv på siden av alt som heter trender og strømninger i musikkbransjen. Få, om noen, kan sies å fortjene tittelen «kult-band» mer enn gruppa som nekter å kalle seg et band. Med over 60(!) album under beltet, i tillegg til et ukjent antall andre utgivelser, er det alltid noe nytt og uventet å forvente fra det California-baserte bandet….unnskyld, kollektivet.

Om vi starter på en journalistisk unote, med selve konklusjonen, skal det fastslås at dagens Deep Purple lyder eksakt som forventet: Dette er verdens beste band ved 70-års alder. Heri ligger ikke det grann kritikk, med mindre man synes aldring er udelt dårlig. Det skal dessuten tillegges at undertegnede har overvært atskillig slappere konserter med kvintetten.

Jeg bryr meg ikke om hvor du var da Oddvar Brå brakk staven. Ei heller da Kjetil Rekdal scora under Viva La Norvege i 1998. Men hvor var du da de danske legendene sementerte det som mye mulig ender opp som årets konsertkveld i Oslo, i konkurranse med ikke ukjente Deep Purple på samme kveld i samme by?

Det er et restituert mannskap som inntar spartanske Good Omens, etter en måneds Europa-turné med Soen. Hedmarks musikalske overlegenhet har ikke gjestet Nidaros på sytten år, så de fremmøtte er rimelig sultefôret på konsert med en av nasjonens desidert beste ensembler. Skepsis kontra lokasjonens småvokste kapasiteter gjøres til skamme i selvsamme øyeblikk kvintetten lar drønne ”If I Could”; en av flere perler fra fjorårets uangripelige ”Red In Tooth And Claw” det trønderske publikum skal overrumples av innen et utkjørt, men åpenbart tilfreds band sleper seg av den diminutive scenen.

Da var det dags igjen – ANATHEMA var atter tilbake i deres andre hjemland i går kveld. Det var god stemning på scenen og bandet improviserte en god del mer enn de pleier. Dette har sannsynligvis sammenheng med at John Douglas, trofast trommis og keyboardist, måtte hoppe av turneen underveis denne gangen. Til min store glede førte dette til at de spilte seg helt tilbake til før tusenårsskiftet.

Det er 24 år siden sist Mr. Big var i Norge, da som supportband til Aerosmith i Oslo Spektrum, så det var ganske skuffende at ikke mer enn 3-400 hadde funnet veien til Union Scene denne fredagskvelden – det var ikke engang behov for å åpne galleriet. Mr. Big har som kjent noen av verdens beste instrumentalister i rekkene sine, så ideen med å sette stakkars stakkars Faster Pussycat på samme scene samme kveld, var rett og slett ondskapsfull. Klasseforskjellen er skrikende.

Norskættede Jonny Lang spilte sin første klubbkonsert i Norge og har ikke gjestet landet siden bluesfestivalen på Notodden i 2012. 36-årigen har en imponerende merittliste å vise til siden han solgte til sin første platina og turnerte med The Rolling Stones allerede som 15-åring. Lang har delt scene med flere av de største musikklegendene som Aerosmith, Steve Vai, B.B. King, Buddy Guy og Jeff Beck. Den Grammy-høstende artisten blir beskrevet som et unikum når det gjelder gitartalent, sine rå vokalprestasjoner og låtferdigheter, og hans åttende gitarbaserte album «Signs» er en herlig blanding med elementer av rock, blues og funk.

Det var fortjent nok et smekkfullt lokale da svenske H.e.a.t for første gang var på besøk i Oslo, og en stor del av publikum var staset opp i sine blodigste kostymer i anledning Halloween på tirsdag – jaggu observerte vi ikke selveste Marilyn Manson ved bardisken også.

Det er ikke avskrekkende lenge siden punkerne i Rise Against gjestet Oslo sist. Allikevel er det nok liten fare for at plateselskapet klistrer merkelappene «Norgesvennene» eller «Som hørt på Momarkedet» på CD-coveret til det nye albumet «Wolves» med det første. Firkløveret starter faktisk høstens turné på Sentrum Scene, og det er opptil flere lokale fugler som har hvisket om at forrige konsert bandet hadde her i hovedstaden frembrakte ukontrollerbare gledesutbrudd og følelser av høy velvære blant de som var tilstede. 

Det er nesten på dagen to år siden et stadig mer omtalt Razorbats gjestet Trondheim sist. Den gang kom de med sekken full av gode terningkast for debutskiva «Camp Rock». Denne gangen var det bare så vidt de kom i det hele tatt. En helt ny line-up, og en håndfull med låter fra det kommende andrealbumet, gjorde imidlertid susen denne lørdagskvelden ved 5-bussens endestasjon.

Man kan trygt si at karrieren til amerikanske Great White har hatt en nedadgående kurve siden storhetstida på slutten av 80-tallet da de solgte et par millioner eksemplarer av «…Twice Shy» og var på heavy rotation på MTV. Lavpunktet kom i 2001 da scenepyroen deres utløste en brann som kostet hundre fans livet, deriblant deres egen gitarist. Og det er vel tvilsomt at de selv kommer til å rangere denne kalde høstkvelden i Oslo foran fire dusin mennesker som noen höjdare i karrieren sin.

Tre år har passert siden Gunnar Andreas Berg sist spilte i Trondheim med sitt Blue Span. Vi som var kloke nok til å møte opp på Nidelven Bar & Scene forrige lørdag, smilte derfor bredt da trioen inntok paviljongen og innledet med låten «Nowhere Spot» (fra albumet «Supernatural»). Og derfra og ut ble vi, i tråd med forventningene, forsynt med et variert og dynamisk repertoar fra Bergs solokarriere – glimrende akkompagnert av Jon Krogstad (bass) og Andreas Kjøl Berg (trommer), og med fullt fokus på elektrisk gitarspill i verdensklasse.

De bydde opp til fest, australierne, på denne tidlige høstkvelden i Oslo by – og meldingene om et tilnærmet utsolgt Rockefeller kunne vise til at Oslofolket ikke lot seg be to ganger. En vegg av Marshall-amper hintet til en rockekveld av god, gammel klasse og når allsangen runget over lokalet allerede under pausemusikken før de gikk på kunne man tidlig stadfeste at dette kom til å bli en særdeles artig kveld på jobb. Fotnote; Det er slettes ikke bare Queen som kan rocke publikum uten å være til stede – Iron Maiden klarer det fint de og.

Kveldens konsert på Blå skulle markere utgivelsen av deres fjortende studioalbum ved navn “E”. Forventningene mine til både denne konserten og albumet “E” var skyhøye, etter å ha hørt deres to siste singler “Storm Son” og “The Rivers Mouth”, samt fordi de leverte et mesterverk av et album på deres forrige utgivelse “In Times”.

De skotske særingene i Mogwai tok en tur til Tigerstaden for å sjekke om fansen fortsatt hadde hørselen intakt etter tidligere års utblåsninger. Særinger er i dette tilfellet et positivt ladet begrep, men et band som angivelig sparket et medlem fordi han snakket gjennom en hel konsert bandmedlemmene overvar må tåle det stempelet.

Mew er ikke kjent for å være det mest produktive bandet, så det var overraskende at det kom en ny skive i år, kun to år etter den forrige. Det må vel være rekordkjapt levert fra danskene. Siden debutalbumet “A Triumph For Man” kom ut for ganske nøyaktig 20 år siden, har de kun gitt ut 6,5 studioskiver. Jeg regner da “Frengers” for en halv, siden det er en blanding nye og eldre låter spilt inn på nytt for å slå igjennom internasjonalt – noe den også fungerte utmerket til.

Det er kun ti år siden Blackie Lawless og hans W.A.S.P. spilte hele 1992-albumet “The Crimson Idol” på Rockefeller sist. Og i mellomtiden fikk vi også servert en kraftig dose på deres jubileumskonsert for fem år siden. Det er tydelig at Blackie er like glad i skiva som undertegnede, og jeg sier ikke nei takk til en ny runde med dette mesterverket.

Det var duket for en helaften med seiersrosene fra Island i Oslo Spektrum denne fredagskvelden i oktober. Vi hadde på forhånd blitt varslet om at det ventet oss en forestilling i to akter. Og en forestilling kan man vel trygt kalle dette konsertformatet, som på ingen måte var myntet på det gjennomsnittlige konsertpublikummet som vanligvis er mer glad i å ta seg en fest. Hele Spektrum var fylt opp med sitteplasser, og vi var klare for å bivåne Sigur Rós på scenen i to hele klokketimer, og bli dratt inn i deres suggererende verden.

Selv om Sting ifølge fødselsattesten faretruende nærmer seg det som for folk flest er pensjonstilværelsen, var det en vital brite med band som denne mandagskvelden inntok et godt besatt Oslo Spektrum. Mannen ser bra ut, han har på ingen måte mistet taket på firestrengeren, og stemmen er det heller ingen ting å klage på.

Et halvt år etter at gitarist Piotr Grudzinski døde av hjertesvikt, bestemte Riverside seg for å fortsette bandet. Og på denne turnéen må de overbevise oss om at den avgjørelsen var riktig.

De siste 16 år har gærningene i amerikanske Hayseed Dixie moret oss med sine elleville bluegrassversjoner av diverse rockebands største hits, fremført som en kvartett bevæpnet med kun kassegitar, mandolin, banjo, bass og av og til ei fele. Nordmenn har lenge trykket dem til sitt bryst, og vi ble nylig belønnet med en full Norgesturne fra Tromsø til Kristiansand.

Det er under et år siden danskene sist besøkte hovedstaden. I oktober i fjor spilte Volbeat i Oslo Spektrum, men nå hadde de altså forvillet seg ut til den forhatte arenaen i Bærum. Og med seg i dragsuget tok de både Amorphis og Breaking Bejamin.

Jeg har akkurat har sett det mildt sagt overraskende liveklippet av Muse med en tilbakevendt Brian Johnson fullstendig smashe Back In Black og fått gåsehud igjennom klærne, og det satte konteksten for denne torsdagskvelden hvor AC/DC-historiens litt mindre etablerte vokalist Dave Evans sto for underholdningen backet av våre helt egne Barbed Wire. En konkurranse de var dømt til å tape, men det kunne da bli en trivelig aften allikevel?

Enkelte ganger blir man så til de grader påmint hvorfor man ble rocker. Én ting er når band man digger leverer som forventet live, en helt annen ting er når band man ikke har noen særlige forhåpninger til ender med å blåse en stakkar sønder og sammen. Etter å ikke ha blitt overbevist av debutskiva, for å si det mildt, hadde jeg egentlig et litt småsurt skriv klart; Om hvorvidt noen som helst av de tilstede ville vært tilstede med en annen bassist i bandet, om hvorfor nevnte bassist gidder å bruke tid på fjaseriet når han allerede spiller i et av verdenshistoriens største og beste band, og om hvorledes skribenter bør bruke tiden sin på ubeskrivelig tant på en fotballsøndag og mer til. «Don’t quit your day job mr. Harris» skulle den i utgangspunktet avslutte med.

Det er nøyaktig ett år siden sist indiedronninga Polly Jean Harvey besøkte Oslo, under Øyafestivalen i fjor. Og det showet vi fikk servert i Oslo Spektrum var ikke helt ulikt. Hun turnerer fortsatt med sitt nyeste album «The Hope Six Demolition Project», og det var herfra vi fikk flest låter denne kvelden, i tillegg til den forrige applauderte skiva «Let England Shake».

Brødrene Ron og Russel Mael er ikke helt som alle andre brødre. I over 45 år har de stadig utfordret lytterne under navnet Sparks. Å gi en enkel beskrivelse av musikkstilen deres er litt som å beskrive hvordan fargen blå lukter. En kontinuerlig higen etter fornyelse har gjort at diskografien spenner over alt fra synthpop til glamrock og new wave. Sist gang brødrene gjestet Oslo var det kun de to på scenen på Parkteatret. Denne gang hadde de imidlertid med seg fullt band, noe som gjorde at de telte hele syv mann på scenen denne tirsdagskvelden.

Det er fort gjort å glemme hvor svære Ugly Kid Joe var på begynnelsen av 90-tallet. De debuterte med det som fortsatt er Tidenes Mestselgende Debut-EP, «As Ugly As They Wanna Be» med monsterhiten «Everything About You», og turnerte verden som support for Ozzy, Def Leppard, Bon Jovi og Van Halen. De ga ut tre skiver før grungen utryddet Ugly Kid Joe og deres like, men den dag i dag er det vanskelig å skru på P4 uten å høre «Cats In The Cradle».

Når thrashlegenden Dave Mustaine tar med sitt band Megadeth til et fullsatt Sentrum Scene, så er forventningene mildt sagt skyhøye. Thrash metal er en tidløs sjanger som aldri blir utdatert og der har Megadeth, i regi av Dave Mustaine, vært pionerer fra dag 1. Den bitre hendelsen der Dave ble kastet ut av Metallica er i dag historie. Mustaine har for lenge siden bevist for hele verden at han er kongen av thrash metal med sine supertighte riff og sosialkritiske tekster.

Det er bare ett år siden legenden (og det er ikke et uttrykk vi strør om oss!) Alice Cooper sist besøkte Norge og Tons Of Rock, og to år siden forrige Oslo-besøk på samme scene, men det ble fortjent nok fulle hus på Sentrum Scene til tross for at det var en mandags kveld i fellesferien. Cooper og hans eminente band har hatt to hele fridager i hovedstaden etter en suksessfull opptreden på Buktafestivalen i Tromsø, og de fem musikerne i bandet hans benyttet anledningen til å ta en uformell og festlig konsert på Hard Rock Cafe kvelden i forveien, hvor de delte på mikrofonen og dro igjennom låter av The Ramones, Motörhead, Cheap Trick og selvsagt et par Cooper-klassikere.

For første gang på ti år skulle Oslo-publikummet få et gjensyn med de skotske shoegaze-pionerene i The Jesus and Mary Chain. Bandet ga ut sin første fullengder på nesten 20 år tidligere i vår, “Damage and Joy” var en ganske så positiv opplevelse, spesielt tatt i betraktning av bandets turbulente fortid og den klart nedadgående kurven på utgivelsene deres før de ble oppløst i 1999.

Ministry gjestet i går kveld Oslo for første gang siden den uforglemmelige konserten i 2008 som skulle være en avskjedsturne for Al Jourgensen og hans Ministry etter nesten tre tiår med kompromissløs industrimetall. Den konserten glemmer jeg aldri, både fordi jeg aldri har hatt en mer kompromissløs konsertopplevelse før, og fordi jeg nesten mistet hørselen av det voldsomt høye men mektige lydbildet. Ministry leverte så det suste – og dermed var mine forventninger skyhøye før gårsdagens konsert.

I løpet av Dare’s snart 30-årige eksistens var dette såvidt meg bekjent førstegangsbesøket i hovedstaden, til tross for at de har spilt mye rundt Norge, med et besynderlig fokus på Lofoten, nærmere bestemt Leknes, hvor de tilsynelatende er større enn U2. Og denne torsdagen i Oslo var også nærmest å regne for en oppvarmingsjobb for to utsolgte helgekvelder i Lofoten.

Energi er et ord som er veldig lett å forklare for en fysiker, men som kan være veldig utfordrende å forklare i andre sammenhenger det brukes. Det går ikke an å måle det når man snakker om energier mellom mennesker, ofte kan det bli et litt mer new age-aktig preg over bruken av ordet i slike sammenhenger. Heldigvis skal ikke denne teksten utelukkende handle om mellommenneskelige relasjoner, men det er et aspekt som ofte kommer igjen hver gang en setter seg foran tastaturet etter en konsert for å prøve å formidle hva man nettopp har opplevd.

Når verdenshistoriens mest alternative band omsider gjestet Norge lot ikke det norske publikummet seg be to ganger og gikk mann av huse for å skaffe billetter til begivenheten, i såpass stor grad at tilstelningen ble flyttet fra Rockefeller til Sentrum Scene for å sikre plass til enda et par fans.

Forventningene var til å ta og føle på da to av de aller største og beste rock/metall-bandene Skandinavia har å by på om dagen møttes til dyst denne kjølige vårkvelden. Overalt hvor man gikk rundt i Oslo by i forkant kunne man høre enten Ghost eller Kvelertak dundrende over anlegget på en eller annen lokal bule i nærheten, og det bidro sterkt til å sette stemningen på det som fort kunne ende opp som årets konsertkveld.

Det er alltid spennende å se gamle rockehelter på små lokaler, for det første hvordan det fortsatt står til med talentet – men ikke minst om de faktisk har noe å fare med eller om det er en ren cash-in til pensjonisttilværelsen.

Det var veldig spennende når Hackett begynte med sine «Genesis Revisited»-konserter for noen år tilbake, og som stor fan av gammel Genesis var det en drøm å få høre gitarmesteren selv fremføre alle disse låtene. Men etter at han har besøkt oss med dette konseptet en rekke ganger begynner jeg mer og mer å ønske meg tilbake til en god gammel solokonsert igjen.

Neal har alltid vært en god frontmann, men jeg tror aldri jeg har sett han bedre enn denne kvelden. Han har en utrolig innlevelse i fremføringen sin, og har herlig kontakt med publikum hele tiden. I tillegg til at han imponerer musikalsk der han bytter mellom keyboard og gitar. Han er også mer teatralsk enn tidligere, og lever ut karakterene i låtene med masker og kostymeskift.

Etter å ha vært et av historiens mest private og skandalefrie rockeband siden salig Bon Scott døde i 1980, gikk AC/DC helt av skaftet for noen år siden. Malcolm Young ble dement og måtte slutte, Brian Johnson mistet hørselen og ble erstattet med Axl Rose, Cliff Williams ristet på hodet og pensjonerte seg…og Phil Rudd? Han ble arrestert for drapstrusler og besittelse av amfetamin, og lagde en slags soloskive, «Head Job», sammen med to gamle kompiser hjemme på New Zealand.

Det ble ikke spart på kruttet da Sverige og Tyskland barket sammen i full metallkrig denne varme vårkvelden i Oslo by. Vel var svenskene i knapt flertall, men med tanke på kruttet Tyskland brakte til fronten viste de ingen tegn til å heise det hvite flagget umiddelbart.

Lørdag, og årets første vårdag i hovedstaden, var det duket for festaften på Parkteatret, Grünerløkka. Tre band skulle underholde et allerede godt feststemt publikum, noe som skulle gjøre seg bemerket da Pogo Pops gikk på scenen, for makan til skravling har undertegnende sjelden vært vitne til – her måtte det kjøres ørepropper mot publikum, ikke høy musikk.

Mye mulig den eneste mannen i live som har tatt over mikrofonen etter storheter som Ian Gillan, Dio og David Coverdale og faktisk fått det til gjestet Oslo denne tidlige vårkvelden for å gi oss en liten roadtrip ned Memory Lane med gamle hardrockslagere. Oslo-publikummet lot seg ikke be to ganger for å se sin gamle helt rocke brakka og fylte opp Hard Rock Cafe til randen.

Forventningene var høye da In Flames inviterte til en eksklusiv intimkonsert i Kulturkirken denne lørdagskvelden i Oslo som var startskuddet for deres «In Our Room»-turné. Og ikke minst var vi spente på akustikken i kirkerommet.

Forrige lørdag opptrådte Ammunition i Oslo Spektrum i den norske finalen i Melodi Grand Prix i beste sendetid på NRK, hvor de oppnådde en høyst respektabel andreplass. Man skulle jo tro at det var den ultimate annonseringen et band kunne få før konserten i Drammen seks dager senere, men det var merkverdig få som hadde tatt turen til Union Scene denne fredagskvelden.

Blant en musikkanmelders største utfordringer er å bli sendt på konserter med band den utsendte har null forhold til, hverken historisk eller musikalsk – og spesielt når bandet spiller en type musikk samme utsendte har enda mindre forhold til, enda verre kanskje misliker litt.

Værvarselet melder om kraftig metallnedbør over Oslo by for tida, og denne gangen var det klodens nest største metallband som skulle innvie helgen i hovedstaden. Avenged Sevenfold har jeg brukt temmelig nøyaktig 14 år og 10 måneder til å hate intenst, men de presterte kunststykket å blåse meg langt til sjøs med fjorårets «The Stage» som sementerte sin plass som en av de aller beste skivene i 2016 og således fikk meg til å glede meg til å bivåne dem for første gang.

Det er sannelig ikke lett for fansen å henge med på alle de krappe musikalske svingene i Jeff Scott Sotos karriere. Han har vært vokalist i Yngwie Malmsteens Rising Force, levert melodiøs hardrock med Talisman, frontet tidenes AOR-band Journey, og blant mye annet levert Prince-aktig funky pop og disco på soloskiver og diverse sideprosjekter. På de to skivene fra hans nye band Soto er det mer moderne metal vi får servert. Will the real Scott Soto please stand up, please stand up?

Det er litt av et metallmekka Oslo figurerer som i disse dager med konserter av den tyngre sorten på rekke og rad. Denne kvelden var det de franske feinschmeckere sin tur, og med seg på lasset hadde de både Car Bomb og Code Orange fra henholdsvis New York og Pittsburgh.

Det er hele syv år siden Epica sist besøkte Norge. I 2010 gjestet de både Norway Rock Festival og John Dee med bare et par måneders mellomrom, men etter det har de glimret med sitt fravær enda de har gitt ut tre album siden den gang. Det nyeste tilskuddet, «The Holographic Principle», ble utgitt i høst, og endelig var det altså på tide med et nytt Norgesbesøk.

Det var ikke helt fullsatt på Sentrum Scene denne kvelden, og de som vurderte å dra, men droppet det, kan nå angre bittert, for de gikk glipp av et fyrverkeri av en konsert da Skunk Anansie gikk i strupen på et takknemlig publikum med et kvart hundre låter.

Det virker ikke som om Rival Sons kan gjøre noe feil for tiden. Etter at de ga ut «Pressure & Time» i 2011, har superlativene haglet over dem fra alle kanter. Siden januar i fjor har de turnert verden som supportband på Black Sabbaths siste korstog, og rakk jaggu å spille inn «Hollow Bones» underveis og gi den ut i juni. Sabbath spilte sin aller siste konsert i Birmingham 4. februar, men dro Rival Sons omsider hjem da? Neida, de dro i gang sin egen Europaturne allerede neste dag, og stoppet innom Oslo en småsur tirsdagskveld.

Tidligere dro artister på turne for å promotere den nye skiva si, slik at de tjente penger på platesalg. I disse dager hvor nesten ingen kjøper musikk lenger, har det derfor blitt ekstremt viktig for artistene å tjene best mulig på konsertene i stedet.

Det var virkelig en helg med metallbonanza i Oslo by denne sene februarhelgen hvor omtrent alt som kunne krype og gå av konsertsteder var fullbooket med mer eller mindre storheter fra metallverdenen.

Det var en gang en stakkars Devin Townsend-fan måtte reise ut av landet for å oppleve helten sin i levende live. I disse dager går det knapt en turné uten at vi får besøk av legenden her hjemme. Egentlig en drømmesituasjon, men etter forrige besøk på Rockefeller sitter ikke forventningene like høyt denne gang.

Pionerne i Meshuggah er for tiden aktuelle med sitt åttende studioalbum, «The Violent Sleep of Reason». Ved et sammentreff er det også i år hele 30 år siden bandet ble dannet, så det var flere gode grunner til å innfinne seg på Sentrum Scene denne fredagskvelden.

Lørdag kveld endte Dream Theaters Norgesturne, gjennom Trøndelag, Sørlandet og Rogaland, omsider i hovedstaden, like under ett år etter at de spilte tre kvelder i Konserthuset. Dette er nok også grunnen til at det på langt nær var utsolgt i Oslo Spektrum – hardcorefansen trengte denne gang ikke reise til Oslo for å se Dream Theater – men rundt 4000 hadde trosset slapsværet for å se progmetallkongene i aksjon.

Det er ikke mer enn snaue to år siden Bryan Adams gjestet Oslo sist, likevel klarte han tilnærmet å selge ut Oslo Spektrum i går. Siden sist har han tilføyd albumet «Get Up» til diskografien, men det var neppe disse låtene flertallet i hovedsak hadde kommet for å høre.

Det var overraskende mange på plass allerede under band nummer to for kvelden, svenske Soilwork, noe som var overraskende da jeg synes folk flest har en tendens til å ikke være spesielt interessert i andre ting enn hovedakten nå for tiden – så det var meget gledelig å bevitne. Dessverre strakk ikke tiden til for å unnvære hele konserten, men av det jeg fikk med meg hørtes det ut som en bra oppvarming til de som senere skulle arrivere Oslos 30 år gamle storstue og både publikum og band så ut til å trives i hverandres selskap.

Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.

Etter å ha spilt på Ullevål Stadion på sine siste to Norges-besøk, er Green Day tilbake i Oslo Spektrum, hvor de også har spilt et par ganger tidligere, sist i 2009. Det er smått utrolig at denne punkpoptrioen fra California har holdt det gående i over tredve år, og at det har gått 22 år siden gjennombruddet med «Dookie», for makan til energisk spilleglede og valuta for pengene må du på en Bruce Springsteen-konsert for å finne maken til.

Minor Majority har ikke gitt ut noen ny fullengder siden 2009, og likevel klarte de å selge ut Rockefeller denne lørdagskvelden. Noe som er ganske imponerende i seg selv. Oslo-bandet debuterte i 2001, men allerede i 2009 valgte de å ta en pause. De gjorde comeback i 2014, og har spilt årlig siden det.

I 2017 feirer El Cuero 10-årsjubileum som band, og de slipper sitt sjette studioalbum neste uke. Dette valgte de å markere med en konsert i Rockefellers Strømløst-konsept. Slettes ingen dum idé. Oslos storstue var for anledningen innredet med stoler, bord og telys, og scenen var like nedpå som musikken – den var plassert helt nede på gulvet, og gjorde konsertopplevelsen enda mer intim.

De kom, de så og de vant hele Oslo, sirkusgjengen fra Gøteborg, da de dro med manesjen sin til John Dee for å sikre oss kveldens underholdning. Det første som man la merke til var at de er så gjennomførte i sirkusstilen sin at til og med merchboden så ut som en sirkusbillettluke med dertil sirkusarbeider til å selge Avatar-stæsj.

Det var en mørk og stormfull aften da Oslo-folket med mer til samlet seg til den nåmer tradisjonsrike førjulskonserten der Stage Dolls og Return går sammen for å rocke julen inn. Undertegnede fikk til tidenes timing da introen til Stage Dolls ble satt i gang idet pilsen var trygt i hånd, kroppen på plass og pennen klar. Klar for norsk rockehistorie sammen med et meget godt befolket Sentrum Scene.