Kategori: Live

Det er ikke avskrekkende lenge siden punkerne i Rise Against gjestet Oslo sist. Allikevel er det nok liten fare for at plateselskapet klistrer merkelappene «Norgesvennene» eller «Som hørt på Momarkedet» på CD-coveret til det nye albumet «Wolves» med det første. Firkløveret starter faktisk høstens turné på Sentrum Scene, og det er opptil flere lokale fugler som har hvisket om at forrige konsert bandet hadde her i hovedstaden frembrakte ukontrollerbare gledesutbrudd og følelser av høy velvære blant de som var tilstede. 

Det er nesten på dagen to år siden et stadig mer omtalt Razorbats gjestet Trondheim sist. Den gang kom de med sekken full av gode terningkast for debutskiva «Camp Rock». Denne gangen var det bare så vidt de kom i det hele tatt. En helt ny line-up, og en håndfull med låter fra det kommende andrealbumet, gjorde imidlertid susen denne lørdagskvelden ved 5-bussens endestasjon.

Man kan trygt si at karrieren til amerikanske Great White har hatt en nedadgående kurve siden storhetstida på slutten av 80-tallet da de solgte et par millioner eksemplarer av «…Twice Shy» og var på heavy rotation på MTV. Lavpunktet kom i 2001 da scenepyroen deres utløste en brann som kostet hundre fans livet, deriblant deres egen gitarist. Og det er vel tvilsomt at de selv kommer til å rangere denne kalde høstkvelden i Oslo foran fire dusin mennesker som noen höjdare i karrieren sin.

Tre år har passert siden Gunnar Andreas Berg sist spilte i Trondheim med sitt Blue Span. Vi som var kloke nok til å møte opp på Nidelven Bar & Scene forrige lørdag, smilte derfor bredt da trioen inntok paviljongen og innledet med låten «Nowhere Spot» (fra albumet «Supernatural»). Og derfra og ut ble vi, i tråd med forventningene, forsynt med et variert og dynamisk repertoar fra Bergs solokarriere – glimrende akkompagnert av Jon Krogstad (bass) og Andreas Kjøl Berg (trommer), og med fullt fokus på elektrisk gitarspill i verdensklasse.

De bydde opp til fest, australierne, på denne tidlige høstkvelden i Oslo by – og meldingene om et tilnærmet utsolgt Rockefeller kunne vise til at Oslofolket ikke lot seg be to ganger. En vegg av Marshall-amper hintet til en rockekveld av god, gammel klasse og når allsangen runget over lokalet allerede under pausemusikken før de gikk på kunne man tidlig stadfeste at dette kom til å bli en særdeles artig kveld på jobb. Fotnote; Det er slettes ikke bare Queen som kan rocke publikum uten å være til stede – Iron Maiden klarer det fint de og.

Kveldens konsert på Blå skulle markere utgivelsen av deres fjortende studioalbum ved navn “E”. Forventningene mine til både denne konserten og albumet “E” var skyhøye, etter å ha hørt deres to siste singler “Storm Son” og “The Rivers Mouth”, samt fordi de leverte et mesterverk av et album på deres forrige utgivelse “In Times”.

De skotske særingene i Mogwai tok en tur til Tigerstaden for å sjekke om fansen fortsatt hadde hørselen intakt etter tidligere års utblåsninger. Særinger er i dette tilfellet et positivt ladet begrep, men et band som angivelig sparket et medlem fordi han snakket gjennom en hel konsert bandmedlemmene overvar må tåle det stempelet.

Mew er ikke kjent for å være det mest produktive bandet, så det var overraskende at det kom en ny skive i år, kun to år etter den forrige. Det må vel være rekordkjapt levert fra danskene. Siden debutalbumet “A Triumph For Man” kom ut for ganske nøyaktig 20 år siden, har de kun gitt ut 6,5 studioskiver. Jeg regner da “Frengers” for en halv, siden det er en blanding nye og eldre låter spilt inn på nytt for å slå igjennom internasjonalt – noe den også fungerte utmerket til.

Det er kun ti år siden Blackie Lawless og hans W.A.S.P. spilte hele 1992-albumet “The Crimson Idol” på Rockefeller sist. Og i mellomtiden fikk vi også servert en kraftig dose på deres jubileumskonsert for fem år siden. Det er tydelig at Blackie er like glad i skiva som undertegnede, og jeg sier ikke nei takk til en ny runde med dette mesterverket.

Det var duket for en helaften med seiersrosene fra Island i Oslo Spektrum denne fredagskvelden i oktober. Vi hadde på forhånd blitt varslet om at det ventet oss en forestilling i to akter. Og en forestilling kan man vel trygt kalle dette konsertformatet, som på ingen måte var myntet på det gjennomsnittlige konsertpublikummet som vanligvis er mer glad i å ta seg en fest. Hele Spektrum var fylt opp med sitteplasser, og vi var klare for å bivåne Sigur Rós på scenen i to hele klokketimer, og bli dratt inn i deres suggererende verden.

Selv om Sting ifølge fødselsattesten faretruende nærmer seg det som for folk flest er pensjonstilværelsen, var det en vital brite med band som denne mandagskvelden inntok et godt besatt Oslo Spektrum. Mannen ser bra ut, han har på ingen måte mistet taket på firestrengeren, og stemmen er det heller ingen ting å klage på.

Et halvt år etter at gitarist Piotr Grudzinski døde av hjertesvikt, bestemte Riverside seg for å fortsette bandet. Og på denne turnéen må de overbevise oss om at den avgjørelsen var riktig.

De siste 16 år har gærningene i amerikanske Hayseed Dixie moret oss med sine elleville bluegrassversjoner av diverse rockebands største hits, fremført som en kvartett bevæpnet med kun kassegitar, mandolin, banjo, bass og av og til ei fele. Nordmenn har lenge trykket dem til sitt bryst, og vi ble nylig belønnet med en full Norgesturne fra Tromsø til Kristiansand.

Det er under et år siden danskene sist besøkte hovedstaden. I oktober i fjor spilte Volbeat i Oslo Spektrum, men nå hadde de altså forvillet seg ut til den forhatte arenaen i Bærum. Og med seg i dragsuget tok de både Amorphis og Breaking Bejamin.

Jeg har akkurat har sett det mildt sagt overraskende liveklippet av Muse med en tilbakevendt Brian Johnson fullstendig smashe Back In Black og fått gåsehud igjennom klærne, og det satte konteksten for denne torsdagskvelden hvor AC/DC-historiens litt mindre etablerte vokalist Dave Evans sto for underholdningen backet av våre helt egne Barbed Wire. En konkurranse de var dømt til å tape, men det kunne da bli en trivelig aften allikevel?

Enkelte ganger blir man så til de grader påmint hvorfor man ble rocker. Én ting er når band man digger leverer som forventet live, en helt annen ting er når band man ikke har noen særlige forhåpninger til ender med å blåse en stakkar sønder og sammen. Etter å ikke ha blitt overbevist av debutskiva, for å si det mildt, hadde jeg egentlig et litt småsurt skriv klart; Om hvorvidt noen som helst av de tilstede ville vært tilstede med en annen bassist i bandet, om hvorfor nevnte bassist gidder å bruke tid på fjaseriet når han allerede spiller i et av verdenshistoriens største og beste band, og om hvorledes skribenter bør bruke tiden sin på ubeskrivelig tant på en fotballsøndag og mer til. «Don’t quit your day job mr. Harris» skulle den i utgangspunktet avslutte med.

Det er nøyaktig ett år siden sist indiedronninga Polly Jean Harvey besøkte Oslo, under Øyafestivalen i fjor. Og det showet vi fikk servert i Oslo Spektrum var ikke helt ulikt. Hun turnerer fortsatt med sitt nyeste album «The Hope Six Demolition Project», og det var herfra vi fikk flest låter denne kvelden, i tillegg til den forrige applauderte skiva «Let England Shake».

Brødrene Ron og Russel Mael er ikke helt som alle andre brødre. I over 45 år har de stadig utfordret lytterne under navnet Sparks. Å gi en enkel beskrivelse av musikkstilen deres er litt som å beskrive hvordan fargen blå lukter. En kontinuerlig higen etter fornyelse har gjort at diskografien spenner over alt fra synthpop til glamrock og new wave. Sist gang brødrene gjestet Oslo var det kun de to på scenen på Parkteatret. Denne gang hadde de imidlertid med seg fullt band, noe som gjorde at de telte hele syv mann på scenen denne tirsdagskvelden.

Det er fort gjort å glemme hvor svære Ugly Kid Joe var på begynnelsen av 90-tallet. De debuterte med det som fortsatt er Tidenes Mestselgende Debut-EP, «As Ugly As They Wanna Be» med monsterhiten «Everything About You», og turnerte verden som support for Ozzy, Def Leppard, Bon Jovi og Van Halen. De ga ut tre skiver før grungen utryddet Ugly Kid Joe og deres like, men den dag i dag er det vanskelig å skru på P4 uten å høre «Cats In The Cradle».

Når thrashlegenden Dave Mustaine tar med sitt band Megadeth til et fullsatt Sentrum Scene, så er forventningene mildt sagt skyhøye. Thrash metal er en tidløs sjanger som aldri blir utdatert og der har Megadeth, i regi av Dave Mustaine, vært pionerer fra dag 1. Den bitre hendelsen der Dave ble kastet ut av Metallica er i dag historie. Mustaine har for lenge siden bevist for hele verden at han er kongen av thrash metal med sine supertighte riff og sosialkritiske tekster.

Det er bare ett år siden legenden (og det er ikke et uttrykk vi strør om oss!) Alice Cooper sist besøkte Norge og Tons Of Rock, og to år siden forrige Oslo-besøk på samme scene, men det ble fortjent nok fulle hus på Sentrum Scene til tross for at det var en mandags kveld i fellesferien. Cooper og hans eminente band har hatt to hele fridager i hovedstaden etter en suksessfull opptreden på Buktafestivalen i Tromsø, og de fem musikerne i bandet hans benyttet anledningen til å ta en uformell og festlig konsert på Hard Rock Cafe kvelden i forveien, hvor de delte på mikrofonen og dro igjennom låter av The Ramones, Motörhead, Cheap Trick og selvsagt et par Cooper-klassikere.

For første gang på ti år skulle Oslo-publikummet få et gjensyn med de skotske shoegaze-pionerene i The Jesus and Mary Chain. Bandet ga ut sin første fullengder på nesten 20 år tidligere i vår, “Damage and Joy” var en ganske så positiv opplevelse, spesielt tatt i betraktning av bandets turbulente fortid og den klart nedadgående kurven på utgivelsene deres før de ble oppløst i 1999.

Ministry gjestet i går kveld Oslo for første gang siden den uforglemmelige konserten i 2008 som skulle være en avskjedsturne for Al Jourgensen og hans Ministry etter nesten tre tiår med kompromissløs industrimetall. Den konserten glemmer jeg aldri, både fordi jeg aldri har hatt en mer kompromissløs konsertopplevelse før, og fordi jeg nesten mistet hørselen av det voldsomt høye men mektige lydbildet. Ministry leverte så det suste – og dermed var mine forventninger skyhøye før gårsdagens konsert.

I løpet av Dare’s snart 30-årige eksistens var dette såvidt meg bekjent førstegangsbesøket i hovedstaden, til tross for at de har spilt mye rundt Norge, med et besynderlig fokus på Lofoten, nærmere bestemt Leknes, hvor de tilsynelatende er større enn U2. Og denne torsdagen i Oslo var også nærmest å regne for en oppvarmingsjobb for to utsolgte helgekvelder i Lofoten.

Energi er et ord som er veldig lett å forklare for en fysiker, men som kan være veldig utfordrende å forklare i andre sammenhenger det brukes. Det går ikke an å måle det når man snakker om energier mellom mennesker, ofte kan det bli et litt mer new age-aktig preg over bruken av ordet i slike sammenhenger. Heldigvis skal ikke denne teksten utelukkende handle om mellommenneskelige relasjoner, men det er et aspekt som ofte kommer igjen hver gang en setter seg foran tastaturet etter en konsert for å prøve å formidle hva man nettopp har opplevd.

Når verdenshistoriens mest alternative band omsider gjestet Norge lot ikke det norske publikummet seg be to ganger og gikk mann av huse for å skaffe billetter til begivenheten, i såpass stor grad at tilstelningen ble flyttet fra Rockefeller til Sentrum Scene for å sikre plass til enda et par fans.

Forventningene var til å ta og føle på da to av de aller største og beste rock/metall-bandene Skandinavia har å by på om dagen møttes til dyst denne kjølige vårkvelden. Overalt hvor man gikk rundt i Oslo by i forkant kunne man høre enten Ghost eller Kvelertak dundrende over anlegget på en eller annen lokal bule i nærheten, og det bidro sterkt til å sette stemningen på det som fort kunne ende opp som årets konsertkveld.

Det er alltid spennende å se gamle rockehelter på små lokaler, for det første hvordan det fortsatt står til med talentet – men ikke minst om de faktisk har noe å fare med eller om det er en ren cash-in til pensjonisttilværelsen.

Det var veldig spennende når Hackett begynte med sine «Genesis Revisited»-konserter for noen år tilbake, og som stor fan av gammel Genesis var det en drøm å få høre gitarmesteren selv fremføre alle disse låtene. Men etter at han har besøkt oss med dette konseptet en rekke ganger begynner jeg mer og mer å ønske meg tilbake til en god gammel solokonsert igjen.

Neal har alltid vært en god frontmann, men jeg tror aldri jeg har sett han bedre enn denne kvelden. Han har en utrolig innlevelse i fremføringen sin, og har herlig kontakt med publikum hele tiden. I tillegg til at han imponerer musikalsk der han bytter mellom keyboard og gitar. Han er også mer teatralsk enn tidligere, og lever ut karakterene i låtene med masker og kostymeskift.

Etter å ha vært et av historiens mest private og skandalefrie rockeband siden salig Bon Scott døde i 1980, gikk AC/DC helt av skaftet for noen år siden. Malcolm Young ble dement og måtte slutte, Brian Johnson mistet hørselen og ble erstattet med Axl Rose, Cliff Williams ristet på hodet og pensjonerte seg…og Phil Rudd? Han ble arrestert for drapstrusler og besittelse av amfetamin, og lagde en slags soloskive, «Head Job», sammen med to gamle kompiser hjemme på New Zealand.

Det ble ikke spart på kruttet da Sverige og Tyskland barket sammen i full metallkrig denne varme vårkvelden i Oslo by. Vel var svenskene i knapt flertall, men med tanke på kruttet Tyskland brakte til fronten viste de ingen tegn til å heise det hvite flagget umiddelbart.

Lørdag, og årets første vårdag i hovedstaden, var det duket for festaften på Parkteatret, Grünerløkka. Tre band skulle underholde et allerede godt feststemt publikum, noe som skulle gjøre seg bemerket da Pogo Pops gikk på scenen, for makan til skravling har undertegnende sjelden vært vitne til – her måtte det kjøres ørepropper mot publikum, ikke høy musikk.

Mye mulig den eneste mannen i live som har tatt over mikrofonen etter storheter som Ian Gillan, Dio og David Coverdale og faktisk fått det til gjestet Oslo denne tidlige vårkvelden for å gi oss en liten roadtrip ned Memory Lane med gamle hardrockslagere. Oslo-publikummet lot seg ikke be to ganger for å se sin gamle helt rocke brakka og fylte opp Hard Rock Cafe til randen.

Forventningene var høye da In Flames inviterte til en eksklusiv intimkonsert i Kulturkirken denne lørdagskvelden i Oslo som var startskuddet for deres «In Our Room»-turné. Og ikke minst var vi spente på akustikken i kirkerommet.

Forrige lørdag opptrådte Ammunition i Oslo Spektrum i den norske finalen i Melodi Grand Prix i beste sendetid på NRK, hvor de oppnådde en høyst respektabel andreplass. Man skulle jo tro at det var den ultimate annonseringen et band kunne få før konserten i Drammen seks dager senere, men det var merkverdig få som hadde tatt turen til Union Scene denne fredagskvelden.

Blant en musikkanmelders største utfordringer er å bli sendt på konserter med band den utsendte har null forhold til, hverken historisk eller musikalsk – og spesielt når bandet spiller en type musikk samme utsendte har enda mindre forhold til, enda verre kanskje misliker litt.

Værvarselet melder om kraftig metallnedbør over Oslo by for tida, og denne gangen var det klodens nest største metallband som skulle innvie helgen i hovedstaden. Avenged Sevenfold har jeg brukt temmelig nøyaktig 14 år og 10 måneder til å hate intenst, men de presterte kunststykket å blåse meg langt til sjøs med fjorårets «The Stage» som sementerte sin plass som en av de aller beste skivene i 2016 og således fikk meg til å glede meg til å bivåne dem for første gang.

Det er sannelig ikke lett for fansen å henge med på alle de krappe musikalske svingene i Jeff Scott Sotos karriere. Han har vært vokalist i Yngwie Malmsteens Rising Force, levert melodiøs hardrock med Talisman, frontet tidenes AOR-band Journey, og blant mye annet levert Prince-aktig funky pop og disco på soloskiver og diverse sideprosjekter. På de to skivene fra hans nye band Soto er det mer moderne metal vi får servert. Will the real Scott Soto please stand up, please stand up?

Det er litt av et metallmekka Oslo figurerer som i disse dager med konserter av den tyngre sorten på rekke og rad. Denne kvelden var det de franske feinschmeckere sin tur, og med seg på lasset hadde de både Car Bomb og Code Orange fra henholdsvis New York og Pittsburgh.

Det er hele syv år siden Epica sist besøkte Norge. I 2010 gjestet de både Norway Rock Festival og John Dee med bare et par måneders mellomrom, men etter det har de glimret med sitt fravær enda de har gitt ut tre album siden den gang. Det nyeste tilskuddet, «The Holographic Principle», ble utgitt i høst, og endelig var det altså på tide med et nytt Norgesbesøk.

Det var ikke helt fullsatt på Sentrum Scene denne kvelden, og de som vurderte å dra, men droppet det, kan nå angre bittert, for de gikk glipp av et fyrverkeri av en konsert da Skunk Anansie gikk i strupen på et takknemlig publikum med et kvart hundre låter.

Det virker ikke som om Rival Sons kan gjøre noe feil for tiden. Etter at de ga ut «Pressure & Time» i 2011, har superlativene haglet over dem fra alle kanter. Siden januar i fjor har de turnert verden som supportband på Black Sabbaths siste korstog, og rakk jaggu å spille inn «Hollow Bones» underveis og gi den ut i juni. Sabbath spilte sin aller siste konsert i Birmingham 4. februar, men dro Rival Sons omsider hjem da? Neida, de dro i gang sin egen Europaturne allerede neste dag, og stoppet innom Oslo en småsur tirsdagskveld.

Tidligere dro artister på turne for å promotere den nye skiva si, slik at de tjente penger på platesalg. I disse dager hvor nesten ingen kjøper musikk lenger, har det derfor blitt ekstremt viktig for artistene å tjene best mulig på konsertene i stedet.

Det var virkelig en helg med metallbonanza i Oslo by denne sene februarhelgen hvor omtrent alt som kunne krype og gå av konsertsteder var fullbooket med mer eller mindre storheter fra metallverdenen.

Det var en gang en stakkars Devin Townsend-fan måtte reise ut av landet for å oppleve helten sin i levende live. I disse dager går det knapt en turné uten at vi får besøk av legenden her hjemme. Egentlig en drømmesituasjon, men etter forrige besøk på Rockefeller sitter ikke forventningene like høyt denne gang.

Pionerne i Meshuggah er for tiden aktuelle med sitt åttende studioalbum, «The Violent Sleep of Reason». Ved et sammentreff er det også i år hele 30 år siden bandet ble dannet, så det var flere gode grunner til å innfinne seg på Sentrum Scene denne fredagskvelden.

Lørdag kveld endte Dream Theaters Norgesturne, gjennom Trøndelag, Sørlandet og Rogaland, omsider i hovedstaden, like under ett år etter at de spilte tre kvelder i Konserthuset. Dette er nok også grunnen til at det på langt nær var utsolgt i Oslo Spektrum – hardcorefansen trengte denne gang ikke reise til Oslo for å se Dream Theater – men rundt 4000 hadde trosset slapsværet for å se progmetallkongene i aksjon.

Det er ikke mer enn snaue to år siden Bryan Adams gjestet Oslo sist, likevel klarte han tilnærmet å selge ut Oslo Spektrum i går. Siden sist har han tilføyd albumet «Get Up» til diskografien, men det var neppe disse låtene flertallet i hovedsak hadde kommet for å høre.

Det var overraskende mange på plass allerede under band nummer to for kvelden, svenske Soilwork, noe som var overraskende da jeg synes folk flest har en tendens til å ikke være spesielt interessert i andre ting enn hovedakten nå for tiden – så det var meget gledelig å bevitne. Dessverre strakk ikke tiden til for å unnvære hele konserten, men av det jeg fikk med meg hørtes det ut som en bra oppvarming til de som senere skulle arrivere Oslos 30 år gamle storstue og både publikum og band så ut til å trives i hverandres selskap.

Wardruna returnerte til Oslo i helgen, og denne gang var det releasekonsert for den siste skiva i Runaljod-trilogien, «Ragnarok», som sto på programmet. Etter å ha komponert deler av musikken for den svært populære serien «Vikings» har de virkelig tatt steget ut av den berømmelige undergrunnen. To utsolgte kvelder på Sentrum Scene tyder på at bandets nedslagsfelt er større og bredere enn noensinne.

Etter å ha spilt på Ullevål Stadion på sine siste to Norges-besøk, er Green Day tilbake i Oslo Spektrum, hvor de også har spilt et par ganger tidligere, sist i 2009. Det er smått utrolig at denne punkpoptrioen fra California har holdt det gående i over tredve år, og at det har gått 22 år siden gjennombruddet med «Dookie», for makan til energisk spilleglede og valuta for pengene må du på en Bruce Springsteen-konsert for å finne maken til.

Minor Majority har ikke gitt ut noen ny fullengder siden 2009, og likevel klarte de å selge ut Rockefeller denne lørdagskvelden. Noe som er ganske imponerende i seg selv. Oslo-bandet debuterte i 2001, men allerede i 2009 valgte de å ta en pause. De gjorde comeback i 2014, og har spilt årlig siden det.

I 2017 feirer El Cuero 10-årsjubileum som band, og de slipper sitt sjette studioalbum neste uke. Dette valgte de å markere med en konsert i Rockefellers Strømløst-konsept. Slettes ingen dum idé. Oslos storstue var for anledningen innredet med stoler, bord og telys, og scenen var like nedpå som musikken – den var plassert helt nede på gulvet, og gjorde konsertopplevelsen enda mer intim.

Det handlet mye om generasjoner denne frosne vinterkvelden i Drammen. Hovedakten representerte den forrige generasjonen da de inviterte folk til fest for å feire 30-års jubileet til evigunge «Tell No Tales», mens oppvarmingen, Rachel Lorin – som for øvrig ikke engang var påtenkt da skiva ble utgitt, representerte den neste generasjonen.

De kom, de så og de vant hele Oslo, sirkusgjengen fra Gøteborg, da de dro med manesjen sin til John Dee for å sikre oss kveldens underholdning. Det første som man la merke til var at de er så gjennomførte i sirkusstilen sin at til og med merchboden så ut som en sirkusbillettluke med dertil sirkusarbeider til å selge Avatar-stæsj.

Det var en mørk og stormfull aften da Oslo-folket med mer til samlet seg til den nåmer tradisjonsrike førjulskonserten der Stage Dolls og Return går sammen for å rocke julen inn. Undertegnede fikk til tidenes timing da introen til Stage Dolls ble satt i gang idet pilsen var trygt i hånd, kroppen på plass og pennen klar. Klar for norsk rockehistorie sammen med et meget godt befolket Sentrum Scene.

Midt i julebordsesongen hadde Sivert Høyem valgt å avslutte årets Lioness-turné i Oslo, med to fullsatte hus på Sentrum Scene – Høyem har så visst blitt allemannseie. Og sånt blir det skravling av. I stor kontrast til hvordan han startet denne turneen i Oslo Spektrum i febaruar.

Nidarosdomen lyser opp i blått. Stemningslyder bygger seg opp sammen med kirkeklokker og så er vi i gang. «Funeral Fog». Tidenes kanskje viktigste black metal album, i tillegg til å være en av undertegnedes favorittskiver, er i ferd med å bli fremført live i sin helhet.

Denne litt sure og kalde fredagen i november, som sågar startet med nyheten om Leonard Cohens død, var det desto lunere stemning inne på Musikkflekken i Sandvika. Og det til tross for at litt for få folk hadde trosset kulda for å få med seg en strømløs aften med Paal Flaata – best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir.

Denne høsten har gamlegutta i Marillion tatt en liten sjarmørrunde i USA, samtidig som det nye albumet ”Fuck Everyone And Run (F E A R)” har havnet i offentligheten. Norway Rocks utsendte tok en status på den gamle storheten på The Vic Theatre i Chicago.

Mike Tramp har blitt en riktig Norgesvenn de siste årene, med stadige miniturneer i ulike konstellasjoner. Vi har de siste ti år hatt besøk av både Tramps White Lion, av Mike Tramp & The Rock’n’Roll Circus og av soloartisten Mike Tramp med kun en kassegitar.

Etter comebacket i 2009 har svenske Treat gitt oss to sensasjonelt bra skiver som fullstendig setter deres 80-tallskatalog i skyggen, og med årets utgivelse «Ghost Of Graceland» leverer de en søknad til Årets Skive i kategorien Melodic Rock/AOR.

Dum var vel jeg som avfeide Anvil som et slags virkelighetens Spinal Tap. For etter å ha sett den obligatoriske dokufilmen «Anvil! The Story Of Anvil» ble jeg som veldig mange andre oppriktig glad i bandet, selv om jeg hadde null forhold til musikken deres. Men jeg så allikevel frem til konserten deres på Hard Rock Cafe i Tigerstaden. Så hva kunne vi vente oss?

Den tidligere Accept-vokalisten er atter tilbake i hovedstaden, etter å ha vært innom bl.a. Bergen, Stavanger, Kristiansand og Drammen i februar i år. Temaet er fortsatt «Tilbake Til Røttene», hvor han utelukkende spiller låter fra Accepts gullalder på 80-tallet, for aller siste gang. Når turneen avsluttes i USA i februar, skal han utelukkende fokusere på solomaterialet og bandet U.D.O. i tiden fremover.

Den skotske trioen har gått gradene på Oslos konsertscener, fra en legendarisk opptreden på John Dee for snart syv år siden, via Rockefeller, til et utsolgt Sentrum Scene. På denne turneen som promoterer deres syvende skive «Ellipsis» er de akkompagnert av to ekstra musikere på keyboards og gitar, og det trengs for å få med alle nyansene, spesielt på de mer komplekse låtene fra «Only Revolutions» og «Opposites».

Volbeat og deres særegne stil, som er en god blanding av heavy metal og rockabilly, har forlengst blitt adoptert av nordmenn – noe de tydelig beviste da denne konserten ble utsolgt på kort tid. Og publikum så ut til å komme fra hele landet. Siden Volbeat gjestet Norge sist har de både gitt ut det nye albumet «Seal The Deal & Let’s Boogie», og fått ny bassist etter at Anders Kjølholm trakk seg i fjor. Kaspar Boye Larsen kom med på laget like før den nye skiva kom ut, og er derfor ikke med på plata.

Det skulle bli en høylytt og bredbent aften da vårt lands kanskje to mest profilerte aktører innen øsepøse-rock inntok Sentrum Scene for å male fanden på veggen og gi oss en øresus vi sent vil glemme.

Et drøyt kvart århundre etter at de ble dannet i Eskilstuna, og tyve år etter gjennombruddet med «Värkligen», er Kent i Norge på det som skal være en avskjedsturné – de skal etter sigende legge opp etter at turneen avsluttes i Stockholm før jul. Og avskjedsturneer er alltid innbringende – da kan man spille to kvelder i Oslo Spektrum i stedet for en kveld på Sentrum Scene.

Det er ganske nøyaktig 40 år siden The Cure startet opp, og det ville Robert Smith feire med en stor verdensturné. Med unntak av en og annen eksklusiv konsert og noen festivalopptredener, har de ikke turnert skikkelig siden 2008 i forbindelse med utgivelsen av deres forrige – og foreløpig siste – album «4:13 Dream», hvor de også gjestet Oslo Spektrum.

Rockefeller var fylt til randen av et meget forventningsfullt publikum, spent over flere generasjoner, i påvente av at ska-legendene skulle entre en norsk scene for første gang på 30 år. Og når lysene ble slukket og introen startet presis 21:30 denne klare høstkvelden ville jubelen ingen ende ta.

Dette var en konsert jeg hadde null forventninger til. For det første har Red Hot Chili Peppers aldri vært kjent for å være spesielt bra live, og for det andre skulle de spille i den forhatte gymsalen på Fornebu. Etter å ha blitt totalslaktet under Roskilde i sommer.

Nickelback – bandet folk elsker å hate – inntok Oslo Spektrum denne søndagskvelden i september. Det var såvisst ikke utsolgt, men til gjengjeld så de ut til å ha et mye bredere publikum enn jeg var klar over – her var det både fjortisser og godt voksne folk av begge kjønn. Nok et bevis på at denne kanadiske poprockkvartetten spiller relativt folkelig musikk.

Fredag kveld hadde The Dogs bursdagsfeiring på Rockefeller Music Hall i Oslo. Det var mange grunner til å feire: bandet har nylig avsluttet innspillingen av sitt neste studioalbum som slippes i januar 2017; en nylig inngått platekontrakt med Drabant sikrer distribusjon av de kommende albumene også utenfor landegrensene, men først og fremst markerte fredagens konsert slipp av bandets første livealbum ”Live at Big Dipper”.

Der Fear Factory kan bli en tanke ensformig på skive var ikke det noe jeg tenkte over i det hele tatt i løpet av den drøyt halvannen time lange konserten. Et audiotivt deng av en halvannen time, akkurat sånn det skal være.

«Norgesvenner» er et temmelig belastet uttrykk om band som sliter med å finne tilskuere andre steder i verden enn vårt merkelige lille hjørne med det spesielle folkeslaget «nordmenn». Men man trenger ikke dømme band som vil spille for sin trofaste fanskare helt nord og ned heller, så ei heller med kveldens underholdning.

Det var et særdeles variert klientell som fylte seg opp foran scenen på denne, må vi nesten kalle, historiske aftenen da meget rutinerte Blue Öyster Cult omsider fant veien til vårt gamle furet værbitte for aller første gang noensinne. Og når introen satte i gang nesten til planlagt tid, av alle ting tittellåta til Game Of Thrones, steg jubelen til taket blant alle de tilreisende på et fullsatt Union.

For tredje gang i sommer avla Bruce Springsteen og hans E Street Band Norge en visitt på deres The River-turné. Etter to fulle hus på Ullevål Stadion og i Trondheim var det altså Frognerparken sin tur. Rundt 37.000 rakk å kjøpe billett på drøye 20 minutter. Ingen tvil om at nordmenn fortsatt har en forkjærlighet for The Boss.

Det er bare to år siden sist Joe Satriani sto på scenen på Rockefeller, og to uker siden hans gamle disippel Steve Vai spilte samme sted. Så med tanke på at det var en hverdag i sommerferien, var det kanskje grunn til å frykte at publikum hadde fått dosen med shredding og ville svikte gitarvirtuosen denne gang. Men neida.

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før denne konserten. Queen uten Freddie Mercury, hva er vel det? tenkte jeg, og sikkert mange med meg. Og skulle en som kom på andreplass i åttende sesong av American Idol klare å fylle Mercurys sko? Tvilsomt.

Jeg og Muse har en noget broket historikk. Jeg, som mange andre, elsker deres 3,75 første skiver – men, i samsvar med altfor få avskyr jeg bandets 2,25 neste. Fjorårets «Drones» derimot var et solid sjumilssteg i riktig retning i mine øyne.