Den gamle Koldbrannlogoen er tilbake, og pryder drammensernes fjerde plate «Ingen Skånsel». Vokalist Mannevond forteller hvorfor det har gått elleve år siden forrige plate, «Vertigo» og hvorfor årets slipp er stilmessig slemmere.

Den gamle Koldbrannlogoen er tilbake, og pryder drammensernes fjerde plate «Ingen Skånsel». Vokalist Mannevond forteller hvorfor det har gått elleve år siden forrige plate, «Vertigo» og hvorfor årets slipp er stilmessig slemmere.
Så er omsider svenske Grand Magus endelig klare med sitt tiende album, og hele fem år har det gått siden “Wolf God”. Sjefen sjøl, Janne “JB” Christoffersson, kunne fortelle oss i forrige nummer av blekka at årsaken var manglende motivasjon under epidemien og at ting gikk trått.
På første halvdel av 90-tallet var The September When fra Rogaland et av de virkelig store bandene i Norge, med hit etter hit og turneer land og strand rundt, før det hele sa stopp i 1996.
Det var duket for et skikkelig jubileum og en stor begivenhet på Rockefeller denne lørdagskvelden. Et av norsk ekstrem metal sine største flaggskip, Enslaved, skulle fremføre sitt debutalbum “Vikingligr Veldi” i sin helhet.
House of Lords er ute med sitt 12. album i rekka og er det noe nytt å melde fra den kanten? Neida, James Christian & Co. pøser fortsatt på med sin melodiøse hard rock uten at det hverken imponerer eller skuffer.
Fire år etter deres 2020 album “Lament” gir post-hardcore bandet fra Los Angeles, Touché Amore ut sitt sjette studio album – «Spiral In A Straight Line».
“The Ocean Sleeps Alone Tonight”, det uutgitte soloalbumet Frank jobbet med før han døde i 2023, slippes 11. oktober 2024. I tillegg til å gjøre nye og forhåpentligvis oppklarende intervjuer med et assortert utvalg av hans bandkollegaer (og i dette tilfellet også våpendragere), hørte denne skribenten gjennom intervjuene jeg heldigvis rakk å gjøre med sjefen sjøl – Frank Hammersland himself.
Du kjenner kanskje ikke til bandnavnet, men ikke mange band i verden kan skryte av å ha medlemmer med en heftigere CV enn dette. Her finner man musikere som har bl.a. spilt i Dream Theater, Whitesnake, Angra, Guns N Roses, Asia og Sons of Apollo. Vi fikk vokalist Dino Jelusic på skjermen for en skravlings om den splitter nye skiva «Insanium».
Noen ganger vil skjebnen ha det til at du ramler over helt ukjente band på en eller annen sosial plattform. Så var tilfellet for min del når det gjelder Sandveiss. Dette bandet kommer fra Canada og er nå klare med sitt andre album, og liker du tung hard rock av den gamle skolen så bør du definitivt sjekke ut dette bandet.
Det er litt påfallende at det i de 32 første årene av Def Leppards eksistens ble det ikke gitt ut en eneste offisiell liveskive, men siden 2011 har vi fått «Mirrorball: Live & More», «Viva! Hysteria», «And There Will Be a Next Time… Live From Detroit» og «Hysteria Live» i tillegg til 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” og boksen ”London To Vegas” med to hele nyere konserter i både lyd og bilde.
24 år etter sin forrige konsert har Autopulver litt av hvert å feire på Parkteatret, både musikalsk og personlig.
Season Of Mist Mörk Gryning var et av flere band på selskapet No Fashion som på midten av nittitallet fremmet black metal på den svenske melodiøse måten. På sitt syvende album, deres andre etter comebacket, er det fremdeles lett å høre at disse er svenske. Ja, jeg føler kanskje jeg får en liten reise tretti […]
Forventningene har vært store til denne nye dokumentarserien i tre deler, basert på den strålende boken «Nöthin’ But a Good Time: The Uncensored History of the ’80s Hard Rock Explosion», som tar for seg den LA-baserte hardrocken som dominerte store deler av 80-tallet.
Det er definitivt en solid pakke som inntar Rockefeller denne lørdagen, såpass solid at stedet i dag er utsolgt. Selv om jeg på stående fot ikke kommer på noe større death metal band enn Cannibal Corpse, er jeg likevel litt overrasket over at det er fullt hus.
Sist jeg så Violet Road var på Kristiansten Festning i Trondheim i sommer, under strålende sol og over 20 grader. Denne oktoberfredagen var av det mørkere slaget, med 7 grader og regn, men med forventninger om en trivelig aften på historisk grunn i de gamle lokalene til E.C. Dahls bryggeri skulle det bli vesentlig bedre inne enn ute.
Påbegynt av «Aimless Mary» i 2015 tilvirket Needlepoint et overmåte godt platetrekløver innen keyboardist David Wallumrød, og etterhvert batterist Olaf Olsen, mønstret av. Tilbake sto gitarist, sanger og idémester Bjørn Klakegg, samt bassist, arrangør og kapellan Nikolai Hængsle, som rekrutterte Erlend Slettevoll på klaviatur og batterist Ola Øverby.
Oslokvartettens åttende album, tar for seg det fascinerende rundt alkymi. I likhet med foregående skiver er den mørke poesien forfattet av Svartalv. Jeg liker veldig godt «The Infernal Pathway» fra 2019, og synes dette er en god oppfølger, og stilmessig var nok krumspringet fra forgjengeren der igjen større enn det vi hører nå.
Det begynner relativt rolig, men fengende i form av den veldig AC/DC-esque “God Prays To Man” og setter med det tonen for et etterlengtet nytt album fra våre danske venner. “1st, 2nd & 3rd” følger så med litt mer uptempo og viser at D-A-D virkelig fortsatt har noe å fare med. Imponerende med tanke på bandets meget lange fartstid.
Hvis man savner følelsen av å sitte i et kjellerrom med litt for mange plakater av nakne damer, se på “American Pie” og drikke én lunken øl for mye – var dette konserten for deg. Millencolin leverte på nostalgien, og det merkes på publikum også.
Dette er den tredje fullengderen fra denne kvartetten fra Oregon, og det er nok deres beste og mest varierte så langt.
Som gammel Yes-fan har jeg selvsagt Steve Howe høyt på listen over mine favorittgitarister. Når det er sagt har jeg derimot et litt mer ambivalent forhold til soloalbumene hans. Til felles med de fleste andre som er eller har vært med i Yes er han best sammen med andre.
Det er ikke å legge skjul på at Apocalyptica plays Metallica er nisje, og det skal heller ikke legges skjul på at folk digger det. 25 år siden de sist var på Rockefeller spiller cello-trioen fra Finland sin Plays Metallica vol.2 til et ganske så fullt Rockefeller.
Det var en kveld for ekte rockefans da Bones Owens og Blackberry Smoke inntok scenen på et utsolgt Sentrum Scene.
Selvfinansiert Baphy er soloprosjektet til trommis og vokalist Thea Ossum. For den hardere fansen har Ossum vært innom Kvesta en liten periode. Ideene til Baphy dukket opp i 2021, og to år senere kom første singel. Nå er det dags for prosjektets første plate, hvor Ossum gjør alt selv. Stilen er symfonisk black metal, og […]
Det skulle altså ta 35 år mellom Skid Rows debutskive i 1989 og deres første offisielle liveskive, men omsider er «Live In London» tilgjengelig for fansen, til tross for at den ble innspilt i oktober 2022.
Michael Schenker har vært hissig på jubileumsfeiringene sine de siste år, og i 2024 feirer han at det er 50 år siden han platedebuterte med UFO, og det gjør han med skiva «My Years With UFO».
Hitmaskineriet aka Erik Mårtensson og hans Eclipse fortsetter med full damp og er klare med sitt 11. album i rekka. Som platetittelen tilsier er dette en naturlig oppfølger og forlenger av fjorårets “Megalomanium”, en skive som jevnt over fikk strålende kritikker og ble godt mottatt hos fansen.
Man skulle kanskje tro at det er altfor tidlig for en tidligere Idol-vinner å skrive boken om sitt liv i en alder av 36 år – men Erik Grönwall har opplevd mer enn de fleste andre artister bare kan drømme om.
John Mayall ble født i 1933 og vokste opp Manchester i et såkalt skilsmissehjem, før han flyttet til London. Han blir spesielt husket for alle musikerne han ble en læremester og farsfigur for, men han var selv en pionér. Der snublet han tidlig over bluesen – sjangeren som skulle følge ham resten av livet. I […]
Slomosa operer i en sjanger man kaller «desert rock», men har gjort sin egen vri på det og kaller musikken sin «tundra rock». Som hovedpersonen bak bandet, Benjamin Berdous, selv sier: «En ørken må ikke nødvendigvis være varm. Verdens største ørken er jo Antarktis, så sånn sett er tundraen vår ørken.»
Haken er et av de fremste moderne progressive-metalbandene, og har i løpet av årene bygd opp en imponerende katalog og ikke minst en solid fanskare. Også her til lands. Det var derfor hyggelig å konstatere at kirka var fylt opp med sultne progfans som var klare for hyppige taktskifter, tekniske krumspring og masse progressiv-sjel.
Når plateanmeldelser skal forfattes, foretrekker jeg å ha i hvert fall fem gjennomspillinger. Dessverre er ikke det alltid tilfelle, men denne gangen tror jeg det totale antall avspillinger nærmer seg det tidobbelte, for Jordan Rudess (Dream Theater) har begått et verk jeg ikke har hørt maken til på mange, mange år!
Denne skiva ble først omtalt som en soloskive fra den tidligere UFO-vokalisten Phil Mogg, men som du kan lese i intervjuet vi har i høstnummeret av Norway Rock Magazine, er han ganske klar på at dette er et nytt bandprosjekt, og ikke et soloalbum.
Hva passer vel bedre en regntung lillelørdag enn noen solide doser speed metal? At amerikanske Agent Steel skulle bli norgesvenner førti år uti karrieren tør jeg påstå ingen hadde tippet. Det er under et år siden vi opplevde dem på DFDS, og nå i høst spilles åtte konserter i Skandinavia, hvorav halvparten er i Norge. Både Finland og Stockholm er unnagjort, og kveldens konsert på John Dee er først ut i Norge.
Steve Porcaro er et navn ikke alle har kjennskap til, annet enn etternavnet, som storebror Jeff gjorde kjent fra midt på 70-tallet da han slo seg fram som en av verdens mest brukte studiotrommiser. Steve er en over snittet begavet keyboardist, som gjorde suksess med å dypdykke i alt som kom av synthesizere, lydmoduler, trommemaskiner og digitale hjelpemidler da disse først begynte å gjøre seg gjeldende. Og du har garantert hørt han på utallige plater og filmmusikk, og ikke minst står han bak en av Michael Jacksons største hits; “Human Nature”. Vi fikk en lang og særdeles informativ prat med Steve om familien Porcaro, studiolivet i Los Angeles, og hva vi kan forvente av musikk fra ham framover.
Tre av verdens ypperste musikere samlet seg for ti år siden og spilte inn det selvtitulerte debutalbumet «The Winery Dogs», og jaggu har de ikke klart å holde det gående i rykk og napp siden. I februar 2023 kom skiva med det oppfinnsomme navnet «III» som på snedig vis avslørte at dette var trioens tredje skive, og i oktober stoppet Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen innom Rockefeller i Oslo. Vi benyttet anledningen til å kjøre sistnevnte til veggs på bakrommet for å blant annet finne ut hvilke andre store band han nesten har blitt medlem av i løpet av karrieren. Du vil nok bli overrasket!
PIAS Nye Nick Cave-album har gjennom de siste tre, fire tiårene blitt møtt med stående ovasjoner i musikkpressen. Det er ikke rart, ettersom nivået på Caves låter, tekster og uttrykk har vært høyt, stundom skyhøyt. «Wild God», som nylig ble sluppet, må – estetisk – betraktes som en forlengelse av hans post Grinderman-produksjon. Det vil si etter de voldsomme, noe […]
Torsdag 28. juni 1990 ble Per Bergersen skutt og drept av en kamerat. Seks måneder senere utga Røros Fritidsklubb albumet «PB», som samlet brorparten av 29-åringens etterlatenskaper, med lovnad om at materialet aldri ville gjenutgis. Imidlertid er fascinasjonen og beundringen for Bergersens kunstneriske meritter blitt såpass stor, at boken om plata, lansert under Norske Albumklassikere-vingnetten, hamrer seg inn på bestselgerlistene landet over.
Chris Holmes er for tiden ute på en skandinavisk turné med gamle WASP-klassikere, og i går var det Oslo som fikk oppleve legenden fra Hollywood.
Bak initialene DMJ finner vi Nick D´Virgilio (Spock’s Beard, Mr. Big Big Train), Neal Morse (Spock’s Beard, Transatlantic, Flying Colors) og Ross Jennings (Haken). De ga ut debutalbumet “Troika” i 2022, mens oppfølgeren “Sophomore” så dagens lys i november ‘23. Vi ringte opp D´Virgilio på Zoom, og fikk prata litt om DMJ, så vel som Big Big Train og hans inntreden i Mr. Big.
Siden 1995 har Jens Johansson vært fast inventar i det finske power metal-bandet Stratovarius. Men karrieren startet ikke der. Få om noen keyboardister kan vise til en like imponerende merittliste som svensken.
Det er jammen gått elleve år siden «Vertigo», drammensernes tredje plate. En plate som var litt annerledes. Mer moderne produksjon og mer eksperimentell. Låtene «Totalt Sjelelig Bankerott» og ikke minst «Drammen» står seg godt de, men jeg foretrekker helst min Koldbrann mer rått og skittent. Og det får vi denne gangen.
Vil du ha et nytt og bra Yes-album med Jon Anderson som vokalist, sa du? Vær så god, her har du nettopp det. Dette er så nært gammel Yes som du kan komme i disse dager.
Sonata Arctica slapp i mars sitt nye album «Clear Cold Beyond», og vi snakket med vokalist Tony Kakko om albumet og hvordan prosessen med å finne tilbake til gamle Sonata Arctica har gått for seg.
Ved Midgard Vikingsenter er det arrangert Midgardsblot siden 2015, men festivalen har opphav i arrangementet Eidsivablot fra 2014. De har altså holdt på like lenge som Tons of Rock, men appellerer til et litt annerledes publikum. Norway Rock Magazine tok turen til Borre i Vestfold for å vandre blant vikinger i noen dager.
Det begynner å bli en stund siden britiske Keane ble diskutert her til lands. Det fleste har nok allikevel et forhold til 2004s «Hopes And Fears», og ikke minst til låter som «Everybody´s Changing» og «This Is The Last Time». Hele Pstereo-festivalen syntes å stå foran Elvescenen da Keane sparket i gang som fredagens headliner. Stemningen var også følbart god gjennom de cirka seksti minuttene bandet holdt på.
Susanne Sundfør er blant de artistene som det i senere år har vært spennende å følge. Dette skyldes naturligvis den høye kvaliteten på det musikalske som alltid kommer fra den kanten, men Sundfør er også en kreativ, nysgjerrig og driftig kunstner, noe som gjør henne akkurat passe uforutsigbar.
Jack Russell var mest kjent som vokalist og frontmann i Los Angeles-bandet Great White, som ga ut sin debut i 1984, og hadde sin storhetstid på siste halvdel av 80-tallet med skivene «Once Bitten» og «…Twice Shy». Nå er boken om hans ville liv ute.
Det er en rar setning å si at et band er så variert at du vet hva du får. Men dette stemmer egentlig bra med Dark Tranquillity.
Darkness Shall Rise De tidligere Disgusting gutta L.J. Balvaz og K.B. Fletcher har fått med seg Frost på trommer og Anders Odden på bass og spilt inn debuten «Retaliation» i sistnevntes studio i Råde. Østfold hadde en levende death metal scene rundt 1990, og det sitter nok noe Østfold i 1990 her. Kanskje naturlig hvis […]
De svenske ridderne er tilbake med sitt 13. album i rekka og har de fortsatt kvasse sverd i slira? Både ja og nei. Her er det fint lite som overrasker, men det gjør ikke skiva til noe makkverk av den grunn.
Det er faenmeg ganske så godt gjort å polarisere rockmassene slik Tobias Forge og hans Ghost nå i snart 15 år har lekt seg til. Det er borti umulig å i lengden forholde seg nøytralt til dette teatralske poprocksirkuset som stadig leverer hardrock med nært penetrerende catchy hooks.
Dette er Blues Pills’ fjerde album, og deres andre album uten gitarist Dorian Sorriaux. Bandet har alltid fokusert mye på psykedelisk bluesgitar, selv etter at Sorriaux sluttet, men de har samtidig utvidet og polert sitt sjangermessige repertoar.
35 åtter sin debutskive er Mr. Big på sin avskjedsturné, og inntok Oslo og Rockefeller en varm sommerkveld tre uker før det som skal være deres aller siste konsert, på en festival i Romania.
På tidlig 90-tall virket det som om Sons of Angels skulle bli den neste store musikalske eksportartikkelen fra Norge, men grungen sparket vekk stolen bandet satt på, og plateselskapet så null poeng i å markedsføre den selvtitulerte debutskiva, som nå har fått kultklassikerstatus.
Endelig har sommerværet returnert til hovedstaden, og sola skinner fra skyfri himmel over Sentrum Scene i Oslo. Likevel er det tilsynelatende mange som velger å ofre iskalde utepils i sola for Flogging Molly, og jeg er en av dem.
De engelske riffmesterne er endelig tilbake med nytt materiale, og her får du fullt øs fra første til siste låt. En skulle nesten tro at alt kruttet var brukt opp etter ti album (nå elleve) under beltet, men den gang ei.
Det melder seg alltid en viss spenning når rutinerte ringrever i andre halvdel av 70-årene gir ut ny musikk, og kanskje spesielt når det er band som ligger hjertet såpass nært som Deep Purple gjør. Man forventer nok ikke et nytt “In Rock” eller “Perfect Strangers”, men et visst kvalitetsstempel bør man kunne forvente.
Det tyske bandet Grave Digger er et av de tyske “big four” power metal-bandene og har siden oppstarten i 1980 gitt ut hele 21 album. Bandet har vært igjennom stadige utskiftninger opp gjennom årenes løp, men en mann holder stand, og det er grunnleggeren av bandet Chris Boltendahl. I tillegg til Grave Digger holder han også på med sitt eget prosjekt Chris Boltendahl’s Steelhammer som tidligere i år ga ut “Reborn In Flames”. Med andre ord er gravrøveren sjøl en driftig mann og vi tok en liten prat med han for å høre hvordan han får tid til alt dette.
Kanskje var vi ikke helt overbeviste om at det tidligere varslede siste-albumet til Mr. Big ville bli en realitet, men nå er det altså klart for bandets siste hurra, som vokalist Eric Martin uttalte det. Trommis Pat Torpey gikk bort i 2018, og det var tydelig at bandet ikke følte det var riktig å fortsette uten ham. Like fullt er de nå på sin siste turné før de kaller det en dag, og har fått med seg Nick D´Virgilio til å fylle setet til Torpey. Ikke et dumt valg, ettersom han har vist seg som en like habil vokalist som trommis ved flere anledninger, blant annet i Spock´s Beard da Neal Morse takket for seg.
Toto har gjestet Norge mange ganger de siste årene, og denne gangen var det By The Border-festivalen i Halden som fikk æren av å ta imot californierne. Vi satte kursen til grensetraktene for å høre hva denne utgaven av Toto hadde å by på, og vi hadde en overraskelse i vente…
Osmose Trondheims Gjendød sine fire første album har jeg faktisk ikke hørt, tross at navnet har vært meg bekjent. Det står i skrivet som følger med at bandet stadig byr på endringer og at dette er starten på en ny æra. Så da blir det vanskelig å sammenligne med tidligere bragder. Det vi får her […]
Tirsdag 02. juli 2024 Yngwie är i toppform och gästar sitt forna hemland och hittar till Uppsala. Det är 40 år sedan första albumet som soloartist kom i form av ”Rising Force” – ett neoklassicistiskt inslag med inledande två klassikerna ”Black Star” och ”Far Beyond The Sun”. Detta firas av med en jubileumsturné som sträcker […]
Du trodde kanskje vi i redaksjonen trengte ei bittelita pause etter fire dager med full rockefestival og påfølgende såre lemmer og øresus? Å neida! Ikke når The Dropkick Murphys kommer til byen, midt i mellom festivaljobber – for da er det bare å stille opp med nykvesset blyant og blanke ark, klare for fest.
Det var tiårsjubileet til festivalen vi har blitt veldig glade i her til lands, og nå har de vokst seg såpass store at selveste Metallica stod på plakaten. Og jada, vi ble like solbrente som sist – og ikke var det like mye nedbør som sist heller, selv om været raslet med sablene rett etter Tool hadde gjort jobben sin. Men hvordan var opplevelsen egentlig? Jo, det kan du lese om her!
Det nydannede progmetalbandet TEMIC har nylig sluppet sitt debutalbum ‘Terror Management Theory’. Halve bandet er nordmenn, med frontmann Fredrik Bergersen Klemp (Maraton, 22) på vokal og Simen Sandness (Shining, Arkentype) på slagverk, sammen med ex-Haken keyboardist Diego Tejeida og gitarist Eric Gillette (Neal Morse Band). Fredrik, Diego og Simen tok seg tid til å fortelle oss hvordan bandet ble dannet, hvordan de lagde skiva, og om låtskriving til neste skive i en hytte på fjellet i Bortelid.
Da er det jammen meg blitt syvende gang vi anmelder musikk skapt av rock og metallinja på Buskerud Folkehøgskole. Ofte opplever jeg at det er enkelte sjangere som har vært trenden forskjellige år. Som i fjor, hvor det gikk mye i death/doom. I år er det litt mer sprik, men fortsatt innenfor den tyngre delen av rocken.
By the Pond er en ny festival i Sandefjord, og sånt kan fort bli litt hit or miss i en by der majoriteten av innbyggerne heller vil ta selfies i båtkortesje og skråle med til låtene av «han-dærre fra de dærre» i byens revytelt enn å dra på konsert. Nå skulle det imidlertid vise seg at det både var godt besøkt og en løs og ledig stemning i Bugården denne sommerkvelden. Værgudene smilte, og det hele lå an til å bli rett så trivelig.
Saxon har i en mannsalder herjet verden med sin enkle, men effektive heavy metal. Bandet har nærmest legendestatus selv om de ikke har nådd samme høyder som sine engelske frender, Iron Maiden og Judas Priest. Motoren og stemmen i bandet, sjefen sjøl, Peter Rodney Byford kan se tilbake på en lang karriere i metalens tjeneste. Saxon er nå aktuelle med sitt 24. album i rekken og en påfølgende turne. Og til stor glede for norske fans blir bandet å se på Ekebergsletta i sommer. Vi tok en prat med sjefen sjøl og snakket om både og fortid og fremtid, og ikke minst om bandets nye skudd på stammen, Brian Tatler, kjent fra Diamond Head.
Historien bak Firewind og Kostas Karamitroudis, bedre kjent som Gus G., er alt annet enn en gresk tragedie. Siden oppstarten i 1998 har bandet opp gjennom årene oppnådd stor suksess og ikke minst har gitarist og grunnlegger av bandet, Gus G., spist kirsebær med de store også som soloartist og innleid gitarsoldat, blant annet med ingen ringere enn “The Prince of Darkness” Ozzy Osbourne. Men det er Firewind som alltid har vært hans hjertebarn og i forbindelse med både ny plate og en forestående turné slo vi på tråden til den greske gitarguden.
The Story So Far har nok en gang gitt ut et album som har vært på repeat siden utgivelsen. Pop-punk bandet fra California slapp i år sitt femte studioalbum, et album som igjen gir følelsen av pop-punk aldri kommer til å dø ut. Så lenge du faktisk ønsker å vokse opp med musikken.
Where has the time gone since last year’s Download festival epic four day event to celebrate its 20 year anniversary? Andy Copping, the boss for Download Festival, revealed recently that the 2024 festival was “the hardest year to secure a line-up”, having had to approach 21 bands in order to secure eventual headliners. These difficulties were […]
Sankthanshelgen vises den mye omtalte konsertfilmen til Ghost på utvalgte kinoer verden over, også flere steder i Norge.
I forrige intervju med Nocturno Culto her i Norway Rock Magazine, fortalte han at det blir en skive til med Sarke. Hva nå det betyr gjenstår å se, men skulle den åttende skiva bli den siste er det da ikke feil å gi seg på topp.
De fleste med litt over snittet kjennskap til progmiljøet i Barteland vet hvilken galskap som gjerne kommer fra gjengen som står bak band som Procosmian Fannyfiddlers og Mater Thalium, men hva skjer når Den Hårde Kjerne herfra bestemmer seg for å legge bånd på det mest hinsidige og heller lage ei skive med mollstemt, mørk poprock?
I 2023 var det førti år siden Europe debuterte med sitt selvtitulerte album, og derifra gikk det bare oppover og oppover – inntil det tryna fullstendig utover 90-tallet. Men i dette millenniet har svenskene kommet sammen igjen og etablert seg som et av Skandinavias største band med en jevn strøm av nye kvalitetsutgivelser.
Fjorårets store overraskelse var nyinnspillingene av Sepulturas «Bestial Devastation» og «Morbid Visions». Uten å vanligvis finne noe glede i nyinnspillinger, så var dette så fett at skivene er blitt spilt ganske så ofte. Når «Schizophrenia» ble annonsert tenkte jeg at nå får det vel snart greie seg.
Det kan vel ikke påstås at Okular forhaster seg med sin tredjefødte, betegnende kalt «Regenerate» – hele elleve år har gått siden forrige gang. Det sies jo dog at den som venter osv., og det er da slett ikke uefne greier som avslutter ventinga for de millionene som har sovet i kø, sitrende av forventninger for hva som nå endelig har kommet.
Trondheimspublikummet elsker festivaler, og bare to uker etter Trondheim Rocks og Neon var det duket for Sommerfest ved ærverdige Kristiansten festning like utenfor Trondheim sentrum. Fredag var det kun The Kids og Björn Rosenström som kunne være verdt spalteplass i Norway Rock Magazine, men det fikk vi dessverre ikke med oss, men på lørdag, da var det rom for å strekke ut rockebegrepet litt, når artister som Terje Tysland, Sie Gubba, Violet Road, TNT og DDE entret scenen i solsteika.
Når svenske Amaranthe er klare med ikke bare et rykende ferskt album, men også en ny Europaturné, griper vi muligheten til å få gitarist og låtskriver Olof Mörck i tale med begge hender.
Dismember har varit ute och spelat live i Europa denna sommar och detta måste ses som en hyllning till de 35 åren som gått sedan de bildades i Stockholm 1988. De är även aktuella med att ha släppt en exklusiv vinylbox som heter ”Historia Mortis” som är limiterad i 1000 ex. Den summerar åtte fullängdare, samt demos + lite rariteter utöver en 36 sidor kul bok med bilder från karriären.
«Man skal ikke mange minuttene ut i «Headless Cross» (1989) før man skjønner at man har å gjøre med et av de sterkeste albumene i bandets katalog. Mystikken, stemningen, tonaliteten, riffene og den tidsriktige mixen skaper en enestående atmosfære som, da den kom, både er perfekt tilpasset samtidens tendenser samtidig som den ivaretar bandets særegenhet.»
Etter å ha ligge i dvale gjennom hele koronatida, hvor vokalist Alex Møklebust var alvorlig syk og fremtiden så litt mørk ut, er det fantastisk å ha Seigmen tilbake. Både på scenen og med det nye albumet «Resonans», deres første siden «Enola» for ni år siden. Det nærmer seg fem år siden jeg så de sist, men i kveld føles det ut som om de aldri har vært borte.
Torsdag var det duket for en ny runde Trondheim Rocks på E.C.Dahls Arena i Trondheim, og etter å ha fulgt værmeldinga med argusøyne de siste dagene kunne vi med glede rusle til arenaen i mildt sommervær og masse sol, ihvertfall enn så lenge…
Stage Dolls har holdt det gående i 40 år, og inviterte til kalas i Trondheim Spektrum den første dagen i desember, med et større sceneoppsett enn vi har sett på over 20 år, og da ikke i norsk målestokk. Midt i en hektisk seks dager lang pre-produksjon fikk vi en kjapp audiens hos trioen på Tapperiet scene på Lade i Trondheim.
Det vrimler ikke akkurat av norske band innen tradisjonell heavy metal som gjør seg særlig bemerket innenlands og/eller utenomskjærs, men det har norske Rozario tenkt å gjøre noe med. Bandet har allerede høstet strålende kritikker fra det store utland for sitt debutalbum “To The Gods We Swear”. Bandet har blitt sammenlignet med Hammerfall, men en kjapp lytt på bandets debut beviser at gjengen har mer å slå i bordet med enn slitne tempelriddere og sløve sverd. Flere fikk også stiftet bekjentskap med det forholdsvis ferske bandet under Geoff Tates siste besøk her til lands. Vi tok en liten prat med to av bandets grunnleggere, gitarist Stein Hjertholm og vokalist David Rosario for å høre hvordan det gikk og mer til.
Indie Recordings Jeg registrerer at Oslobandet har gjort seg bemerket og gjort det godt siden de slapp sin debut i 2017. Og selv om bandet kan kalles voksne menn, så har jeg i grunn etterlyst nye moderne aktører som lokker de unge til metallen slik at scenen lever videre. Og her tror jeg Fight The […]
Bon Jovi har 40-årsjubileum i år, og på Disney+ kan du i disse dager se en fire episoder og seks timer lang dokumentar som tar for seg bandets historie fra klubber i New Jersey på tidlig 80-tall og helt frem til i dag.
Det psykedeliske progrockbandet Gong burde være kjent for mange. Det ble dannet i 1967 av den australske hippien og musikeren Daevid Allen, og de var blant de aller første bandene som spilte det mange karakteriserer som spacerock. En drøss mer eller mindre kjente musikere har sluttet rekkene opp gjennom bandets historie, og selv om Allen døde i 2015, holder bandet det gående etter hans ønske.
Andre dag av We Låve Rock-festivalen på Asker Kulturhus hadde bl. a. navn som A.C.T., Beardfish, Anders Buaas, Seven Impale og Lumsk på plakaten, men grunnet tidsnød og sykdomsforfall i våre rekker rakk vi ikke å få med oss noe annet enn Finlands store sønner i Von Hertzen Brothers, som i følge planen skulle gå på scenen klokken 19:45. Men ting skulle ikke gå etter planen denne kvelden…
Gibson Records Det begynner å høre til sjeldenhetene at en utgivelse fra den behattede stjernegitaristen Slash skaper de største soniske jordskjelvene, selv om det har kommet ganske så gjennomgående anstendige saker fra så vel Slash’s Snakepit som under eget navn og i samarbeid med bl.a. supervokalist Myles Kennedy. Årets slipp er imidlertid første soloskive uten nevnte Kennedy, i stedet har hr. Hudson valgt å gjøre en cover-skive med forskjellige […]
Det var duket for en skikkelig dobbel dose med helnorsk hardrock denne fredagskvelden på John Dee. Trønderbataljonen Stargazer hadde tatt turen til Tigerstaden for å servere sin klassiske hardrock, og for anledningen hadde de invitert med seg Wildnite med tilhørighet et steinkast unna (Lillestrøm) som oppvarmingsband. Det skulle vise seg å bli en riktig så hyggelig kveld med innledningsvis høy partyfaktor som deretter skled ut i en mektig seanse med en av Norges mest oversette vokalister i sentrum.
Det skal innrømmes at hvis Lenny Kravitz ikke hadde hatt en rocka fortid med låter som «Always On The Run» og «Are You Gonna Go My Way» for å nevne noen, så hadde han rett og slett ikke hatt noen plass i Norway Rock Magazine, for mesteparten av dette er ikke spesielt rocka.
Engelskmennene hevder på sin fjortende plate å være uovervinnelige. Joda, det finnes selvsagt større britiske artister, men Demons klassiske melodiøse hardrock har stort sett vært ganske stabil og ganske så trivelig i rundt 45 år. Ikke minst er Dave Hill og hans menn veldig trivelig live. Etter
Med låter som «Ritual», «Get To You» og «Rainbow Girl» gjorde Dan Reed Network det godt på slutten av 80-tallet og inn på 90-tallet. Senere ble det stille, og frontmann Dan Reed søkte utfordringer på andre fronter, og også i andre land. Vi fikk en trivelig prat med Reed over en skål med gulasj før hans konsert i Trondheim.
Det har gått ni år siden forrige Slayer-skive, fem år siden Slayer ble oppløst, og fansen har ventet spent på nye livstegn fra thrashgudene. Og nå er omsider debuten fra Kerry King ute. Kan den dempe savnet etter Slayer?
Når Bailltak sparker debutalbumet Finnmark ut på markedet, flerrer musikerne samtidig opp den nordnorske rockehimmelen med kolossal selvtillit. For med fandenivoldske pågangsmot tar Vadsø-bandet, ja nettopp, et solid balletak på lytterne med denne utgivelsen.
Etter 32 års tjeneste trakk Nifelheim seg tilbake i 2022. Samme år oppsto Hellbutcher, selvsagt frontet av vokalisten med samme navn. Når den selvtitulerte debuten nå slippes er det som om ingenting har skjedd, selv om navn og medlemmer er byttet ut.
Amerikanske Riot V er etterlevningen og arven etter den eminente gitaristen, Mark Reale, som dessverre forlot oss i 2012. Men de gjenværende bandmedlemmene med Donnie Van Stavern i spissen videreførte varemerket under fanen Riot V. Bandet har endret både stil og bandmedlemmer drastisk siden oppstarten i 1975, og har siden mesterverket “Thundersteel” fra 1988 holdt seg på den tradisjonelle heavy metal-stien.
Mer enn en rockebiografi er «Down With The System» like mye biografien til en flyktning og innvandrer til USA, og til en sterkt engasjert politisk aktivist, som har som sitt livs hovedmål at folkemordet på 1,5 millioner mennesker i hans hjemland Armenia i 1915-17 skal bli anerkjent på lik linje med Holocaust.