NORWAY ROCK MAGAZINE
Det er nok mange som nikker gjenkjennende når navnet Willy Bendiksen kommer opp. Han holdt jo grooven intakt i band som Flax, Høst og Blonde On Blonde, for å nevne noen. I tillegg har han spilt med artister som Bernie Marsden og Micky Moody fra Whitesnake og John Norum (Europe) og Brian Robertson (Thin Lizzy) har begge spilt i Wild Willy´s Gang.
W.E.T., med Jeff Scott Soto og Eclipses Erik Mårtensson i spiss, er nå fremme ved sin femte utgivelse, seksten år etter debuten, og oppskriften er stadig den samme – energisk og melodisk hard rock med sylskarpe riff, fengende vers og allsangrefrenger større enn Jotunheimen – låter som du griper deg selv i å kauke med på allerede under andre gjennomspilling.
Mens Deep Purple tar seg en vel fortjent pustepause har keyboardist Don Airey samla troppene for å gi ut soloalbumet “Pushed To The Edge” som har ligget til modning i et par år og vel så det.
Det har gått inflasjon i melodisk death metal, men svenske Arch Enemy er på sett og vis pionerer innen genren. Helt siden oppstarten i 1995 har de kjørt den samme oppskriften, riktignok med noen nye ingredienser i form av bandmedlemmer.
Visceral and raw, yet sophisticated and accomplished, O.R.k. have created a contender for album of the year, and it is only March.
Mye har vært sagt om kanadierne opp igjennom, og de ble spådd en lysende karriere allerede for en god del år siden – noe som vel kan sies de har bevist til fulle med både listeplasseringer og Grammy-nominasjoner over dammen. Selv var det meningen å se de på Tons Of Rock for et par år siden, men de måtte dessverre ryke da et visst amerikansk band sto på andre siden av sletta samtidig. Nuvel, det kommer vel nye muligheter.
House Of Distillery Records Etter å ha sluppet flere singler som har vært spilt på radio både i Sverige og Norge. Pink Nun lager melodiske, energiske, riffbaserte låter og er inspirert av dansbar garagerock, punk og new wave fra den dramatiske og grensesprengende perioden på slutten av 70- begynnelsen av 80-tallet. Albumet inneholder 10 låter […]
Architects har alltid levert album som skiller seg fra det forrige, dette gjelder nok en gang med dette albumet og det skuffer ikke. Bandet fra Brighton med Sam Carter i front på vokal, fikk hjelp av ingen andre enn tidligere Bring Me The Horizon-medlem Jordan Fish med å produsere albumet. En perfekt match til en plate som dette.
Reingold Music Jonas Reingold, forhenværende blomsterkonge-bassist og nu permanent medlem av Steve Hacketts band, har slitt med å finne tid til sitt hjertebarn, Karmakanic. Ni år etter «Dot» utkommer endelig bandets sjette album, som ingenlunde bryter stilistisk med bandets katalog. Tonedialektisk foreligger eklatante sammenfall med Roine Stolt, Hans Lundin og Neal Morse, hvilket skulle borge […]
Plata er blant annet gjort med forhenværende Tull-medlemmer Andrew Giddings og James Duncan, samt Jack Clark som ny gitarist, og prosjektet ble initiert av en rekke instrumentaldemoer nedfelt av Anderson, Giddings og Duncan. Kanskje forklarer dette skivas stilistiske dreining, frodig instrumentert av akustiske gitarer, mandolin og trekkspill, som i alle fall sporadisk knytter ad til bandets uforlignelige folkrockperiode fra slutten av 70-tallet.
Tja, hvor skal jeg starte? Dette ble en todelt opplevelse. Robin McAuley er en av mine favorittvokalister, og i en voksen alder av 72 synger han fortsatt bra. Imponerende bra faktisk. Men han er litt som Brauten (Erling Haaland), han må ha noe å jobbe med og klarer ikke å dra lasset alene.
Metal Blade Killswitch Engage slapp i februar i år sitt niende studioalbum – This Consequence, gjennom Metal Blade Records. Det Grammy-nominerte bandet fra USA har holdt på i ikke mindre enn over 25 år, og deres nyeste utgivelse gir ikke inntrykk av at de kommer til å gi seg med det første heller. Bandet som […]
Sist vi hørte fra Baron Bieler var med albumet “Postcards From The Asylum” i 2023, og tidvis var galskapen i musikken til å ta og føle på. Nå er oppfølgeren “The Escapologist” klar, og etter å ha hatt plata nærmest på konstant repeat i flere uker føler jeg meg endelig frisk nok til å forfatte noen ord om produktet til gåten Jason Bieler.
Italienske Lacuna Coil skrider inn i sin fjerde dekade som arbeidende ensemble, og har reell grunn til å dekorere et kunstnerisk korpus med hedersjuggel. Etter en kvalitativt fortynnende diskografi i kjølvannet av semiklassiske «Comalies» tok det seg voldsomt opp med «Dark Adrenaline» og «Broken Crown Halo», henholdsvis fra 2012 og 2014, og siden har kvintetten funklet innen symfonisk metall.
Nok et svensk band har presset ut en skive i vintermørket, og dette er Dynazty sin åttende i rekken. Er så dette noe som lyser opp hverdagen? Definitivt om du liker pompøs hard rock/power metal med mye synth.
Saor fra Skottland lager en type atmosfærisk black metal som er sterk inspirert av det keltiske. Sekkepipe og fløyter er flittig i bruk, låtene er lange og forteller rike musikalske historier.
Det har blitt spekulert en del rundt det nye albumet til Sivert Høyem etter hvert som de første singlene kom ut, og han har begynt promoteringen. Skal han lage korte låter nå? Og popmusikk? Han?
Four years after their 2021 outing “Wallflowers”, progressive metal Ukrainian ambassadors Jinjer are back with a record which speaks, in one way or another, of the struggle of their homeland following the criminal, lawless invasion by Russia, expressed through a series of tales which are ostensibly personal, being told in the first person, and pouring out streams of emotion.
Spenningen har vært stor blant Dream Theater-fansen helt siden det høsten 2023 ble annonsert at trommis Mike Portnoy var tilbake i bandets rekker. Og nå er newyorkerne klare med sin sekstende skive, og den første med Portnoy på seksten år.
Debutplata «Phantasmal Triunity» fra 2018, så vel som EP-en fra 2015, er utgivelser som for meg viser at det er mulig å komme opp med noe originalt innen black metal-grenen. Jeg vil si Nachash er et band som har det lille ekstra.
Confess sin historie starter i Teheran i 2010, og rett i forkant av bandets andre album ble Nikan og Arash arrestert for blasfemi og propaganda mot staten gjennom sin musikk og intervjuer. Kortversjonen er at de flykter fra Iran og havner i Harstad, hvor duoen er utvidet til band, og skiveantallet nå er blitt til fire.
Sist vi fikk en ny offisiell utgivelse fra Thin Lizzy var 4. mars 1983, da de slapp “Thunder And Lightning”. Og mest sannsynlig er antallet fans som har venta på noe nytt fra den kanten forholdsvis lavt. Ikke at “Acoustic Sessions” byr på ny musikk, tvert imot.
Wardruna’s sixth record, named after a Norse archetype, the She-Bear, the warden of the forests, is a beguiling mixture of dense rhythmic pieces and haunting solitary voices.
Et album med en låt som heter “Hooked” som faktisk får deg hekta, lover svært godt for Franz Ferdinand’s sjette studioalbum.
Da er jaggu nok ei runde rundt sola komplettert, og det er på tide å ta et lite og reflekterende steg tilbake og oppsummere med seg sjøl; hvilke skiver gjorde virkelig vei i både velling og øreganger dette året? Det vil si; det behøver ikke du, for NRM-redaksjonen kan som alltid stille med fasit og fortelle deg hvorfor skapet skal stå akkurat der.
Retro and yet refreshing, “Muscle Shoals” is one of 2024’s finest records.
Du har kanskje ikke hørt om dette bandet, men det er en ekte supergruppe med Eric Martin (Mr. Big), Matt Sorum (Guns N Roses), Jack Blades (Night Ranger) og Japans fremste gitarhelt Tak Matsumoto.
Det italienske progmetalbandet DGM har lenge ligget og lurt i vannskorpa med solide utgivelser, men hadde frem til nå enda ikke slått ut i full blomst – men denne gang satt den.
For et års tid siden slapp Ulver låta «Ghost Entry», gjennom sine egne kanaler, og deretter har det kommet en og annen som nå utgjør Oslobandets trettende plate «Liminal Animals». Nevnte låt åpner ballet, og er en god elektronisk poplåt, slik vi er blitt vant til på Ulvers seneste plater.
Tittelen på denne plata er en god beskrivelse av innholdet. Mulitinstrumentalist Justin Greaves har siden 2004 skapt et titalls utgivelser i form av fullengdere og EP’er. Årets slipp er et tilbakeblikk på karrieren hvor tidligere materialet er blitt rearbeidet og spilt inn på nytt.
«One Assasination Under God – Chapter 1» føles ut som en slags dystopisk reise gjennom alle ni låter. Albumet kan gå på repeat og føles tidløst, men moderne på en og samme tid. Marilyn Manson og Tyler Bates har gjort en solid jobb med produksjonen av noe som ryktes til å være noe av det beste bandet har gitt ut i deres karriere.
Hammerheart Danskenes platehistorie startet i 1993, og de var tidlig ute med å blande inn groove i death metallen. Death’n’roll elementer har vi også funnet hele veien, noe som har gjort skivene varierte. Og det har vært noe kult gjennom hele karrieren, men samtidig et band som for meg ikke er helt der oppe. Og […]
Nordnorske Pil & Bue har etter hvert blitt kjent for sine energiske opptredener på rockescener rundt om i det ganske land. Og da ryktene begynte å gå om at tospannet hadde et live-album i emning, var spenningen stor om produsent Ariel Sivertsen ville klare å fange det dynamiske lydbildet som vanligvis manes frem når duoen plugger i.
Musically diverse and yet cohesive, it’s a unique soundscape of intricate and imaginative compositions, flawless production, and accomplished and sophisticated playing with fresh energy injected by drummer Waltteri Väyrynen. Yes, Åkerfeldt’s growls have returned, but Opeth have not taken a step back in time, on the contrary, they have evolved and pushed boundaries, which is ultimately what the true meaning of “progressive” is.
To år etter debuten sitter vi med beviset på at supergruppa bestående av ringrevene Jim Matheos, Simon Phillips, Steve Overland og Joey Vera ikke bare var et blaff og engangsprosjekt. Allerede på skivas første spor “Guns And Ammunition” levnes det ingen tvil om at samarbeidet nok en gang har båret velsmakende frukter.
Til tross for at svenskenes historie starter i 1989, må vi helt frem til 2020 før vi får et album, og nå er oppfølgeren her. Nå er det ikke sånn at bandet har holdt det gående uavbrutt. Første runde varte fra 1989 til 1991, før de tok seg en pause på tjueseks år.
Du har kanskje ikke hørt om Lonerider, men «Down In The Dust» er den tredje skiva fra supergruppa som består av drevne musikere fra band som FM, Thunder og MSG – og ikke minst har de en av de få trommisene her i verden som kan påberope seg legendestatus – Simon Kirke fra gigantband som Bad Company og Free.
Century Media Da tittelkuttet ble sluppet som første singel tenkte jeg at dette var jammen hardt. Er det en sånn skive? Svaret er nei, bortsett fra tittelkuttet og «Nu Mun Ljosi Deyja». «Hun Andar» som åpner er roligere og slik vi kjenner islenderne fra senere skiver. Stemningsfullt, men like fullt helt på det jevne. «Blakkrakki» […]
Agonia Death metal veteranene blåser i trender og relevanse, de ønsker å gå tilbake til sjangerens første tiår, fra 1984 til 1994. Det skal være enkelt, rått, groove og melodi. Når jeg hører på «Necrolution» så vil jeg si oppgaven er bestått. Åpningslåta «Fear Of The Unknown» starter rått og brutalt, i motsetning til tidligere […]
Ikke før er siste installasjon av «Joseph»-konseptet utstedt, så overmannes veteran Neal Morse av rastløshet. Mot gjengse prosedyre ringer han ingen tidligere bandkumpaner eller faste lekekamerater, men innbyr snarere yngre, lokale krefter til å delta i komponeringen og innspillingen av herværende plateprosjekt.
Så er vi kommet til nok et vendepunkt fra svenske Tribulation. At de beveget seg vekk fra death metal er det over et tiår siden vi erfarte. Denne gangen har ren vokal og tidvis mer poppa låter fått større plass i bandets lydbilde. Musikalsk vet vi at det finnes hardere band, men spesielt det med vokalen er helt nytt.
Lupus Lounge Black metallens største svindler og drittsekk er tilbake, og jeg er usikker på hvor lett det blir for Blake Judd å gjenvinne tilliten hos sine fans. Fans har lært the hard way at man ikke bør forhåndsbestille, eller kanskje overhodet bestille noe som helst direkte fra bandet. Judd skal tilsynelatende være et nytt […]
Trondhjemsbandet Undertakers slipper i disse dager ut sin fullengder Ivory Tower på Fücking North Pole Records, etter å ha levert en serie singler de seneste årene.
Esoteric Antenna Forhenværende Purson-vokalist, Rosalie Cunningham, vedblir å imponere, denne gang ikke bare som låtskriver og stilsjonglør, men sågar i forhold til lydbilde og instrumentering. «Two Piece Puzzle» fra 2022 bokstaverte i klartekst Cunninghams etos, rotet i psykedelisk 60-tallspop og 70-åras progressive rock, med naturlige drifter i retning vaudeville og tungrock. «To Shoot Another Day», […]
In facing mortality, Smith has created something beautiful, bleak, bittersweet and beguiling. If it is to be the band’s final album, their own “Endsong”, they have gone out on a high.
Den finske brødretrioen Von Hertzen Brothers har i en årrekke levert skiver med klassisk rock/prog av høy kvalitet uten å få det store gjennombruddet noe andre steder enn hjemlandet – men kanskje kan deres niende skive «In Murmuration» gjøre noe med det?
Drøye tre år har gått siden gitarvirtuos Ken Ingwersen ga ut musikk under fanen Kens Dojo, men nå er altså “Symphony Of Life” ute, har vi litt å si i så henseende
Selveste Devin proklamerte i forkant av albumet at dette skulle virkelig bli tunge saker, men nok en gang overrasker han.
Utemmelige Beth Hart, som nylig gjestet Norge, er blitt en nesten like god låtskriver som sanger. Forløsningen kom med «Bang Bang Boom Boom» i 2012, og siden har 52-åringen utelukkende tilvirket gode soloplater med tentaklene i amerikansk rootsmusikk. Skussmålet overdras sågar samarbeidsprosjekter med Joe Bonamassa, som ingenlunde desimerer Harts stilistiske bredde.
Så er omsider svenske Grand Magus endelig klare med sitt tiende album, og hele fem år har det gått siden “Wolf God”. Sjefen sjøl, Janne “JB” Christoffersson, kunne fortelle oss i forrige nummer av blekka at årsaken var manglende motivasjon under epidemien og at ting gikk trått.
House of Lords er ute med sitt 12. album i rekka og er det noe nytt å melde fra den kanten? Neida, James Christian & Co. pøser fortsatt på med sin melodiøse hard rock uten at det hverken imponerer eller skuffer.
Fire år etter deres 2020 album “Lament” gir post-hardcore bandet fra Los Angeles, Touché Amore ut sitt sjette studio album – «Spiral In A Straight Line».
It is Kennedy’s heaviest and most accomplished solo record to date, and the strongest instrument within it is his commanding, skyscraping tenor voice. Easily a contender for 2024’s top albums of the year.
Noen ganger vil skjebnen ha det til at du ramler over helt ukjente band på en eller annen sosial plattform. Så var tilfellet for min del når det gjelder Sandveiss. Dette bandet kommer fra Canada og er nå klare med sitt andre album, og liker du tung hard rock av den gamle skolen så bør du definitivt sjekke ut dette bandet.
Det er litt påfallende at det i de 32 første årene av Def Leppards eksistens ble det ikke gitt ut en eneste offisiell liveskive, men siden 2011 har vi fått «Mirrorball: Live & More», «Viva! Hysteria», «And There Will Be a Next Time… Live From Detroit» og «Hysteria Live» i tillegg til 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” og boksen ”London To Vegas” med to hele nyere konserter i både lyd og bilde.
Påbegynt av «Aimless Mary» i 2015 tilvirket Needlepoint et overmåte godt platetrekløver innen keyboardist David Wallumrød, og etterhvert batterist Olaf Olsen, mønstret av. Tilbake sto gitarist, sanger og idémester Bjørn Klakegg, samt bassist, arrangør og kapellan Nikolai Hængsle, som rekrutterte Erlend Slettevoll på klaviatur og batterist Ola Øverby.
Oslokvartettens åttende album, tar for seg det fascinerende rundt alkymi. I likhet med foregående skiver er den mørke poesien forfattet av Svartalv. Jeg liker veldig godt «The Infernal Pathway» fra 2019, og synes dette er en god oppfølger, og stilmessig var nok krumspringet fra forgjengeren der igjen større enn det vi hører nå.
Det begynner relativt rolig, men fengende i form av den veldig AC/DC-esque “God Prays To Man” og setter med det tonen for et etterlengtet nytt album fra våre danske venner. “1st, 2nd & 3rd” følger så med litt mer uptempo og viser at D-A-D virkelig fortsatt har noe å fare med. Imponerende med tanke på bandets meget lange fartstid.
Unge ringrever, uteksaminert fra NTNUs jazzlinje i Trondheim, finner stadige rom for samspill i nye konstellasjoner. Nyetablerte The Verge består av gitarist Emil Storløkken Åse, saksofon- og fløytist Aksel Rønning, bassist Alf Høines og trommeslager Ingvald André Vassbø, og du gjør ikke gode penger på oddsen om du tipper at kvartetten opererer i mellomspennet av progressiv rock og jazz.
Dette er den tredje fullengderen fra denne kvartetten fra Oregon, og det er nok deres beste og mest varierte så langt.
Som gammel Yes-fan har jeg selvsagt Steve Howe høyt på listen over mine favorittgitarister. Når det er sagt har jeg derimot et litt mer ambivalent forhold til soloalbumene hans. Til felles med de fleste andre som er eller har vært med i Yes er han best sammen med andre.
Selvfinansiert Baphy er soloprosjektet til trommis og vokalist Thea Ossum. For den hardere fansen har Ossum vært innom Kvesta en liten periode. Ideene til Baphy dukket opp i 2021, og to år senere kom første singel. Nå er det dags for prosjektets første plate, hvor Ossum gjør alt selv. Stilen er symfonisk black metal, og […]
Det skulle altså ta 35 år mellom Skid Rows debutskive i 1989 og deres første offisielle liveskive, men omsider er «Live In London» tilgjengelig for fansen, til tross for at den ble innspilt i oktober 2022.
The band have certainly succeeded – they have made a sound all their own, however much it may remind us of other members of the broad family of progressive music. This is an excellent record, especially for a debut, full of strong writing and good performance, and which rarely stands still long enough for there to be any chance of the listener losing interest.
Michael Schenker har vært hissig på jubileumsfeiringene sine de siste år, og i 2024 feirer han at det er 50 år siden han platedebuterte med UFO, og det gjør han med skiva «My Years With UFO».
Hitmaskineriet aka Erik Mårtensson og hans Eclipse fortsetter med full damp og er klare med sitt 11. album i rekka. Som platetittelen tilsier er dette en naturlig oppfølger og forlenger av fjorårets “Megalomanium”, en skive som jevnt over fikk strålende kritikker og ble godt mottatt hos fansen.
By Norse Music Det gror godt og uopphørlig på den melankolsk-nordiske gren av populærmusikktreet. Svensk-norske Kalandra skilter med to forutgående album, samt et par EP-slipp som spenner over ti år. Deprimerende nok er kvartettens mest populære innspilling en Wardruna-tolkning. Kvalitativt er det lite ved «A Frame Of Mind» som gir grobunn for sammenligning med nevnte […]
Slomosa operer i en sjanger man kaller «desert rock», men har gjort sin egen vri på det og kaller musikken sin «tundra rock». Som hovedpersonen bak bandet, Benjamin Berdous, selv sier: «En ørken må ikke nødvendigvis være varm. Verdens største ørken er jo Antarktis, så sånn sett er tundraen vår ørken.»
Når plateanmeldelser skal forfattes, foretrekker jeg å ha i hvert fall fem gjennomspillinger. Dessverre er ikke det alltid tilfelle, men denne gangen tror jeg det totale antall avspillinger nærmer seg det tidobbelte, for Jordan Rudess (Dream Theater) har begått et verk jeg ikke har hørt maken til på mange, mange år!
Denne skiva ble først omtalt som en soloskive fra den tidligere UFO-vokalisten Phil Mogg, men som du kan lese i intervjuet vi har i høstnummeret av Norway Rock Magazine, er han ganske klar på at dette er et nytt bandprosjekt, og ikke et soloalbum.
Jon Courtenay has assembled an impressive supporting cast, including Guy Pratt on bass, and half of The Pineapple Thief – Bruce Soord and Jon Sykes. It is an interesting record and deceptively ambitious. The songs hide their complexity well, whether it is in the arrangements or the episodic nature of the writing. It is clearly intended as a kind of concept album.
Not escaping his Floyd past, but paying tribute to it, the record still contains a freshness, thanks in part to Charlie Andrew, whose production work with Alt-J Gilmour was impressed with. It’s not Gilmour’s best work since ‘A Dark Side of the Moon’, as he claims, but it’s still a fine album. The lyrics might be looking at the past, but the music is looking to Gilmour’s future.
PIAS Nye Nick Cave-album har gjennom de siste tre, fire tiårene blitt møtt med stående ovasjoner i musikkpressen. Det er ikke rart, ettersom nivået på Caves låter, tekster og uttrykk har vært høyt, stundom skyhøyt. «Wild God», som nylig ble sluppet, må – estetisk – betraktes som en forlengelse av hans post Grinderman-produksjon. Det vil si etter de voldsomme, noe […]
The general musicianship is first rate, if somewhat less vivid than on previous records. The main difficulty is that in attempting to write simpler, catchier music, Leprous have stepped away from their strongest suit, which is writing complex, demanding music grounded in strong melodies.
Det er jammen gått elleve år siden «Vertigo», drammensernes tredje plate. En plate som var litt annerledes. Mer moderne produksjon og mer eksperimentell. Låtene «Totalt Sjelelig Bankerott» og ikke minst «Drammen» står seg godt de, men jeg foretrekker helst min Koldbrann mer rått og skittent. Og det får vi denne gangen.
Above all, the album is a journey in sound exploration by a remarkable mind, which I recommend you embark upon.
Oktetten fra Hamar høstet rettmessige, globale lovord for sitt andre album, «Play House», i 2020. Anført av søsknene Knut og Johanne Nesdal rår ensemblet over et eiendommelig uttrykk av allmennappellerende kunstpop, deponert grep fra den progressive rocken.
Vil du ha et nytt og bra Yes-album med Jon Anderson som vokalist, sa du? Vær så god, her har du nettopp det. Dette er så nært gammel Yes som du kan komme i disse dager.
Det er en rar setning å si at et band er så variert at du vet hva du får. Men dette stemmer egentlig bra med Dark Tranquillity.
Darkness Shall Rise De tidligere Disgusting gutta L.J. Balvaz og K.B. Fletcher har fått med seg Frost på trommer og Anders Odden på bass og spilt inn debuten «Retaliation» i sistnevntes studio i Råde. Østfold hadde en levende death metal scene rundt 1990, og det sitter nok noe Østfold i 1990 her. Kanskje naturlig hvis […]
Ritual har siden innstiftelsen i 1993 vært godt forankret i den progressive rocken og tungrocken fra 1970-tallet, dog med eklatante særdrag av nordisk valør og innslag av kontemporær populærmusikk. Katalogen vektes svært melodisk, ingen plate er lik den forrige, men instrumentelt tenderer svenskene å utpønske stadig mer komplekse ritt og kontrapunktiske arrangementer, uten å underminere bandets sangbaserte, jeg hadde nær sagt folkelige, idiom. Å lytte til Ritual fortoner seg som en fest, også i 2024.
De svenske ridderne er tilbake med sitt 13. album i rekka og har de fortsatt kvasse sverd i slira? Både ja og nei. Her er det fint lite som overrasker, men det gjør ikke skiva til noe makkverk av den grunn.
Det er faenmeg ganske så godt gjort å polarisere rockmassene slik Tobias Forge og hans Ghost nå i snart 15 år har lekt seg til. Det er borti umulig å i lengden forholde seg nøytralt til dette teatralske poprocksirkuset som stadig leverer hardrock med nært penetrerende catchy hooks.
Dette er Blues Pills’ fjerde album, og deres andre album uten gitarist Dorian Sorriaux. Bandet har alltid fokusert mye på psykedelisk bluesgitar, selv etter at Sorriaux sluttet, men de har samtidig utvidet og polert sitt sjangermessige repertoar.
De engelske riffmesterne er endelig tilbake med nytt materiale, og her får du fullt øs fra første til siste låt. En skulle nesten tro at alt kruttet var brukt opp etter ti album (nå elleve) under beltet, men den gang ei.
Det melder seg alltid en viss spenning når rutinerte ringrever i andre halvdel av 70-årene gir ut ny musikk, og kanskje spesielt når det er band som ligger hjertet såpass nært som Deep Purple gjør. Man forventer nok ikke et nytt “In Rock” eller “Perfect Strangers”, men et visst kvalitetsstempel bør man kunne forvente.
Kanskje var vi ikke helt overbeviste om at det tidligere varslede siste-albumet til Mr. Big ville bli en realitet, men nå er det altså klart for bandets siste hurra, som vokalist Eric Martin uttalte det. Trommis Pat Torpey gikk bort i 2018, og det var tydelig at bandet ikke følte det var riktig å fortsette uten ham. Like fullt er de nå på sin siste turné før de kaller det en dag, og har fått med seg Nick D´Virgilio til å fylle setet til Torpey. Ikke et dumt valg, ettersom han har vist seg som en like habil vokalist som trommis ved flere anledninger, blant annet i Spock´s Beard da Neal Morse takket for seg.
Osmose Trondheims Gjendød sine fire første album har jeg faktisk ikke hørt, tross at navnet har vært meg bekjent. Det står i skrivet som følger med at bandet stadig byr på endringer og at dette er starten på en ny æra. Så da blir det vanskelig å sammenligne med tidligere bragder. Det vi får her […]
Inside Out Music Det var ingen grunn til å juble over Kaipas forrige plate, idéfattige og enfoldige «Urskog» fra 2022, men i sommer suksederes et tiltalesvar av atskillig større dybde, som melodisk og instrumentelt etterlever hva man forventer av veteran Hans Lundin. «Sommargryningsljus» innestår Kaipas femtende album, frontet av de umistelige vokalistene Aleena Gibson og […]
Da er det jammen meg blitt syvende gang vi anmelder musikk skapt av rock og metallinja på Buskerud Folkehøgskole. Ofte opplever jeg at det er enkelte sjangere som har vært trenden forskjellige år. Som i fjor, hvor det gikk mye i death/doom. I år er det litt mer sprik, men fortsatt innenfor den tyngre delen av rocken.
The Story So Far har nok en gang gitt ut et album som har vært på repeat siden utgivelsen. Pop-punk bandet fra California slapp i år sitt femte studioalbum, et album som igjen gir følelsen av pop-punk aldri kommer til å dø ut. Så lenge du faktisk ønsker å vokse opp med musikken.
I forrige intervju med Nocturno Culto her i Norway Rock Magazine, fortalte han at det blir en skive til med Sarke. Hva nå det betyr gjenstår å se, men skulle den åttende skiva bli den siste er det da ikke feil å gi seg på topp.
De fleste med litt over snittet kjennskap til progmiljøet i Barteland vet hvilken galskap som gjerne kommer fra gjengen som står bak band som Procosmian Fannyfiddlers og Mater Thalium, men hva skjer når Den Hårde Kjerne herfra bestemmer seg for å legge bånd på det mest hinsidige og heller lage ei skive med mollstemt, mørk poprock?
Fjorårets store overraskelse var nyinnspillingene av Sepulturas «Bestial Devastation» og «Morbid Visions». Uten å vanligvis finne noe glede i nyinnspillinger, så var dette så fett at skivene er blitt spilt ganske så ofte. Når «Schizophrenia» ble annonsert tenkte jeg at nå får det vel snart greie seg.
Det kan vel ikke påstås at Okular forhaster seg med sin tredjefødte, betegnende kalt «Regenerate» – hele elleve år har gått siden forrige gang. Det sies jo dog at den som venter osv., og det er da slett ikke uefne greier som avslutter ventinga for de millionene som har sovet i kø, sitrende av forventninger for hva som nå endelig har kommet.
Glenn Hughes told us in an upcoming interview that the band wrote the album in under 30 hours. This is not just a supergroup, but a supergroup with superpowers.
In “Tear It Down” they have attempted something genuinely bold and arguably more ambitious than any of their work to date and succeeded. To be clear, this piece alone warrants listening to this record. Without it, we would have a good record, with strong songwriting, forceful lyrics, and first-rate playing from the band and their guests alike, but add this final piece and the overall impact of the production, and you have something remarkable.
«Man skal ikke mange minuttene ut i «Headless Cross» (1989) før man skjønner at man har å gjøre med et av de sterkeste albumene i bandets katalog. Mystikken, stemningen, tonaliteten, riffene og den tidsriktige mixen skaper en enestående atmosfære som, da den kom, både er perfekt tilpasset samtidens tendenser samtidig som den ivaretar bandets særegenhet.»
Grappa Musikkforlag Urfremførelsen av «Steamdome III» borget for fjorårets mektigste konsertopplevelse. Siden har man gått og ventet på at fonogramversjonen skal gi svar på: «Var dette virkelig så bra?». Tredje installasjon av trønderens sjangertranscenderende prosjekt forener høykultur med såkalt lavkultur, under Kvernbergs eklektiske tonedialektikk, aksentuert av fiolin og klaviatur. Verket klokker inn på 62 minutter, […]
Indie Recordings Jeg registrerer at Oslobandet har gjort seg bemerket og gjort det godt siden de slapp sin debut i 2017. Og selv om bandet kan kalles voksne menn, så har jeg i grunn etterlyst nye moderne aktører som lokker de unge til metallen slik at scenen lever videre. Og her tror jeg Fight The […]
no 
Arabic
Chinese (Simplified)
Danish
Dutch
English
Finnish
French
German
Italian
Japanese
Korean
Portuguese
Russian
Spanish
Swedish
Ukrainian